By mot land

By og land, hand i hand var et slagord som ble lansert i 1933. Hensikten var å samle befolkningen mot polariseringen mellom det gamle bondesamfunnet og det nye og voksende industrisamfunnet i byene. Politikken som ble ført var vellykket, og var avgjørende for at bosettingen på landsbygda ble opprettholdt samtidig som byene vokste. Det var en forståelse for at by og land var avhengig av hverandre. Vi unngikk svenske tilstander der hele samfunn ble lagt øde.

Helt frem til på 1980-tallet var dette vellykket. Det var mulig for bøndene å livnære seg på middelsstore bruk, kooperasjonene styrte markedet, overføringene var regulert etter beliggenhet og forutsetninger, og befolkningen i byene hadde fortsatt sine røtter i distriktene. Byfolk var trøndere, nordlendinger, sogninger selv om de var født på Grefsen. Dette ble utvannet samtidig med at markedsliberalismen ble omfavnet av både Høyre og Arbeiderpartiet, finansnæringen økte, ny teknologi som krevde mer infrastruktur enn areal var i startgropa samtidig som mye produksjonsindustri ble flyttet utenlands. Landbruket fikk skylden for høye matvarepriser, flere private aktører tok seg av næringsmiddelindustri og distribusjon, med det resultat at nedbyggingen av landbruket skjøt fart. En trend som bare har økt frem til i våre dager hvor det visstnok i 2016 ble lagt ned to gårdsbruk hver dag. I tillegg ble en rekke offentlige funksjoner sentralisert.

Distriktene opplever derfor at folketallet reduseres, utdanningsnivået går ned, lønnsnivået er dårligere i distriktene enn i byene, og det blir et motsetningsforhold mellom by og land. Og årsaken til dette har vært bredt politisk forankret i alle partier unntatt Senterpartiet. Senterpartiet har holdt igjen i en grad som gjør at de oppfattes som populistiske av svært mange.

Og motsetningene øker. Hvis en følger med i kommentarfeltene vil en se at befolkningen på landsbygda uttaler seg i sterke ordelag om lokalpolitiske forhold i byene. Bystyremedlemmene i Oslo blir stadig oftere omtalt som idioter av folk ved tastaturet i Oppdal, på Lesja og i Masi. På samme tid sitter folk i byene og beskriver distriktsbefolkningen som snyltere og latsabber.

Den store enkeltsaken å strides om har imidlertid manglet. En sak som kunne diskuteres og slåss om på tvers av partiene. Og som hadde distriktspolitikken i fokus.

Skjermdump fra Romsdals Budstikke. I Romsdal er ikke ulv største problemet, men det samler.

For det er det helomvendinga til statsråd Helgesen saken med lisensfelling av ulv har blitt. Den blir en symbolsak for noe større.

Flertallet i distriktene er ulvemotstandere og flertallet i byene vil bevare ulven. Og ulven må være det ypperste symbol å bruke, hatet og fryktet av mange, samtidig som enda flere beundrer og fryder seg over at vi igjen har noen eksemplarer av denne topp-predatoren i Norge.

Av 2 millioner sau som ble sluppet på utmarksbeite, ble i 2015 1608 dokumentert tatt av ulv. Allikevel ble totalt 120 000 sau borte. Over 118 000 ble med andre ord borte av andre årsaker. Noen av disse ble tatt av andre rovdyr, noen skadet seg, noen ble liggende på ryggen uten å klare å snu seg, noen tok fluelarvene, noen ble påkjørt og noen ble bare borte. Det var sikkert flere enn de 1608 dokumenterte som ble tatt av ulv, men antallet i forhold til det totale antallet er lite.

Men ingen av de andre årsakene til tap vekker samme engasjement som ulven.

Gjennom ulven, godt hjulpet av en klønete statsråd, har distriktene funnet noe som samler dem i felles sak mot sentralmakten og bybefolkningen.

Og det trengs.

Det er vel kjent av mange at jeg som bor og lever distrikts-Norge står på "feil" side i ulvesaken. Og kanskje ser andre løsninger enn den de fleste ønsker. Men som samlende faktor i kampen by mot land trengs konflikten.

Barna og ungdommene som skal kjempe for livet mot hverandre i "The hunger games"

I mellomjula så jeg filmen "The hunger games". Der skildres et fremtidssamfunn som kan bli virkelighet om ikke distriktspolitikken lykkes. I dette fremtidssamfunn bor folket i byer som forsynes med alt de trenger fra landet. Slik det nesten er i dag allerede. I filmen er det tatt helt ut. En underkaste bor og arbeider på landet for å forsyne en nesten ikkearbeidende overklasse i byen med alt av forsyninger. Også underholdningsindustrien blir foret fra landsbygda ved at ungdommer blir plukket ut til et realityshow der poenget er å drepe de andre, slik at det til slutt er bare en overlevende og vinner. Alt sendes direkte og interaktivt på TV til en underholdningshungrende bybefolkning. Reglene skifter underveis, og befolkningen er med på å bestemme reglene og forholdene de stakkars ungdommene må kjempe i.

Det ser overdrevet ut, og er satt på spissen. Men ingen vet hva fremtiden bringer, og takket være statsråd Helgesen og ulven har vi i distrkts-Norge fått den saken som kan forene oss i et distriktsopprør. Kanskje til og med sterkere enn den gangen Kystpartiet stilte liste i Oppland. Kystpartiet som kom på tinget med Bastesen. Det må kanskje inn flere som Bastesen for å hindre at vi blir reality-stjerner i et reservat for distriktsboende og truede dyrearter.

By mot land

øye for øye

tann for tann.

2016 var det beste året hittil

For meg var det ikke det beste året, jeg har vært sprekere, penere og friskere før. Og når jeg så de mange som gjorde opp status ved årsskiftet, og som prøvde å trekke noen store linjer, virket det som om vi nærmet oss dommedag.
Og for mine høyrepopulistiske venner er undergangen nært forestående på grunn av bensinprisene og bompengesatsene.

Hva er veien videre?

For menneskeheten var imidlertid 2016 det beste året i menneskehetens historie. Alle indikatorer peker riktig vei. Det er færre ekstremt fattige, spedbarnsdødeligheten er lavere, flere kvinner tar utdanning og færre dør i krig og konflikt enn noen gang før.

 Verden er et bedre sted å være enn noen gang før.

Sel i Sør-Sudan er det i 2016 en viss skolestruktur.

Det mangler allikevel ikke på problemer. Og de har rykket nærmere oss bortskjemte nordmenn. Og vi vil ikke dele noe særlig med dem som blir rammet. Det var mye greiere før da det var langt til Afrika. For det var der det var nød, og dit kom bare noen få misjonærer og oppdagelsesreisende som vi gladelig støttet litt opp om. Afrikanerne kom aldri hit, de kalte vi negre og de hadde ikke en gang hørt om oss, og langt mindre visste de noe om hvordan vi levde.
Og muhammedanerne var noen eksotiske røvere i 1001 natt der det var gull og edle stener i ufattelige mengder kombinert med nok syndige, forføriske damer til at vi gutter drømte oss dit både pga damene og rikdommene.

Vi var uopplyst og det var i enda større grad enn oss, negrene og muhammedanerne.

Men nå er vi mer opplyst. Vi vet mye mer, og har større tilgang til informasjon. Og kunnskapen har også nådd negrene og muhammedanerne. De vet hvordan vi lever, og de syns neppe verden er et rettferdig sted.

Vi er nemlig dårlige på rettferdig fordeling. Selv om færre lever i ekstrem fattigdom, har verdens samlede verdier havnet på færre hender. Den rikeste prosenten av verdens befolkning eier nemlig omtrent halvparten av verdens samlede rikdom. Og har du en formue på 560 tusen kroner, er du blant de 10 prosent rikeste i verden.

Denne skaper ikke mange arbeidsplasser

Og de rikeste blir rikere og rikere. Gjeldende politikk støtter dette. Arveavgiften og formueskatten er for fall, noe veldig mange syns er rettferdig fordi det er betalt skatt tidligere av dette. Tror de. For om en bolig bygd for 100 tusen i 1970 nå selges for tre millioner er det her 2,9 millioner det aldri har blitt betalt skatt av. Og de som tror at formue og arv blir brukt til å skape arbeidsplasser tar nok dessverre feil.
Inntektsskatten er også med på å forsterke forskjellene, de høyeste inntektene får som regel flest kroner i lette.
Det samme med inntektsoppgjørene, fire prosent økning på en inntekt på 300 000 er adskillig mindre enn to prosent på en millioninntekt. De rikeste får rett og slett flere kroner i inntektsøkning. Og det er jo kronene og ikke prosentene vi handler for.

Som nasjon henter vi rikdom i utlandet, uten å gi tilsvarende tilbake. Våre store selskaper som Telenor og Statoil har blitt multinasjonale. Men vi nordmenn er fortsatt helst bare norske nordmenn som er oss selv nok.

I Norge øker også forskjellene mellom by og land. Politikken utarmer bygdene, både for folk og ressurser. Bare Senterpartiet utfordrer denne politikken. Synd at Senterpartiets politikk er for dårlig på bærekraft. De satser ensidig på det de kaller verdiskapning, altså å tjene penger, uten at de tenker nok på at ressursene skal vare.

Da vi var fattigere her til lands også, lærte jeg å dele rettferdig. Når min søster og jeg fikk ei flaske brus på deling, delte den ene innholdet i to glass, den andre valgte glass. Det var rettferdig fordeling som vi skjønte og godtok.
Nå deler vi ikke lenger en 0,33l med brus, nå kjøper vi hver vår sixpack 1,5l.

Den liberale markedsøkonomien blir aldri rettferdig.

Sett at to personer er isolert på en øy. Den ene har kontroll over maten og den andre over vannet. De har en beholdning av begge ressurser som gjør at det er vann nok til begge og mat nok til begge. Dessuten øker ressursene i nøyaktig samme grad som de trenger for å klare seg til evig tid. Hvis de deler rettferdig er det med et moderne ord, bærekraftig.
Imidlertid sniker liberalismen seg inn, den som sitter på vannet finner ut du klarer deg lenger uten vann enn uten mat. Med andre ord er vannet viktigere. Derfor krever den som har vannet mer mat enn han trenger for å gi fra seg vannet. Da vil etterhvert den ene ha all maten i tillegg til alt vannet. En person har alt, den andre ingenting takket være det lovpriste markedet. Rettferdig er det ikke.

Men selv om det tilsynelatende går fremover, er ikke alt vel. Med en mer rettferdig fordeling, ville det gått fortere til det bedre.
Vel så viktig er det at årsaken til at de rikeste har blitt så mye rikere, er at fremgangen i verden ikke er bærekraftig. Vi forbruker nemlig mer enn vi har. Hvis alle skulle levd som oss i Norge, måtte vi hatt 2,7 jordkloder.
Mange snakker om at vi er så få her i landet at det ikke gjør noen forskjell hva vi gjør her. Det er jo nesten riktig, men det er ikke rettferdig. Og det utjevner ikke forskjeller. Kineserne er mange flere, men bruker bare ressurser slik at vi måtte hatt 1,3 jordkloder. Dessuten vil den jevne kineser gjerne bruke tilsvarende 2,7 han også.
For ikke å snakke om afghaneren som bare bruker tilsvarende 0,3 jordkloder. Kanskje er det å forstå at de ønsker å ta del i vår velstand.

Vi klarte oss på 70-tallet også. De færreste led nød i Norge.

Religion får skylden for de uroligheter som bekymrer oss mest. Jeg tror religion bare er et skalkeskjul. Hadde fordelingen mellom ulike mennesker, by og land, yrkesgrupper, folkeslag og nasjoner vært bedre, ville verden vært enda fredeligere og bedre enn den allerede er.

Og det er ikke nok at noen idealister begrenser seg. Jeg tror jeg ser problemene, men om jeg skulle få veldig mye penger, ville jeg helt sikkert brukt mye på ting som ikke gavner kommende generasjoner. Politikerne må inndra kjøpekraft, og mest hos de rikeste. Dessverre tror jeg dette sitter langt inne, selv for de som hevder de er for folk flest.

Å skape denne rettferdige fordelingen blir en utfordring. Men det må til. Vi må nok bremse vår velstandsutvikling, heldigvis har Arbeiderpartiet ikke nevnt igjen det de uttalte rundt årtusenskiftet. Da sa Jens Stoltenberg at vårt forbruk skulle tredobles innen 2050.

Da hadde vi måttet ha 8,1 jordklode.