By mot land

By og land, hand i hand var et slagord som ble lansert i 1933. Hensikten var å samle befolkningen mot polariseringen mellom det gamle bondesamfunnet og det nye og voksende industrisamfunnet i byene. Politikken som ble ført var vellykket, og var avgjørende for at bosettingen på landsbygda ble opprettholdt samtidig som byene vokste. Det var en forståelse for at by og land var avhengig av hverandre. Vi unngikk svenske tilstander der hele samfunn ble lagt øde.

Helt frem til på 1980-tallet var dette vellykket. Det var mulig for bøndene å livnære seg på middelsstore bruk, kooperasjonene styrte markedet, overføringene var regulert etter beliggenhet og forutsetninger, og befolkningen i byene hadde fortsatt sine røtter i distriktene. Byfolk var trøndere, nordlendinger, sogninger selv om de var født på Grefsen. Dette ble utvannet samtidig med at markedsliberalismen ble omfavnet av både Høyre og Arbeiderpartiet, finansnæringen økte, ny teknologi som krevde mer infrastruktur enn areal var i startgropa samtidig som mye produksjonsindustri ble flyttet utenlands. Landbruket fikk skylden for høye matvarepriser, flere private aktører tok seg av næringsmiddelindustri og distribusjon, med det resultat at nedbyggingen av landbruket skjøt fart. En trend som bare har økt frem til i våre dager hvor det visstnok i 2016 ble lagt ned to gårdsbruk hver dag. I tillegg ble en rekke offentlige funksjoner sentralisert.

Distriktene opplever derfor at folketallet reduseres, utdanningsnivået går ned, lønnsnivået er dårligere i distriktene enn i byene, og det blir et motsetningsforhold mellom by og land. Og årsaken til dette har vært bredt politisk forankret i alle partier unntatt Senterpartiet. Senterpartiet har holdt igjen i en grad som gjør at de oppfattes som populistiske av svært mange.

Og motsetningene øker. Hvis en følger med i kommentarfeltene vil en se at befolkningen på landsbygda uttaler seg i sterke ordelag om lokalpolitiske forhold i byene. Bystyremedlemmene i Oslo blir stadig oftere omtalt som idioter av folk ved tastaturet i Oppdal, på Lesja og i Masi. På samme tid sitter folk i byene og beskriver distriktsbefolkningen som snyltere og latsabber.

Den store enkeltsaken å strides om har imidlertid manglet. En sak som kunne diskuteres og slåss om på tvers av partiene. Og som hadde distriktspolitikken i fokus.

Skjermdump fra Romsdals Budstikke. I Romsdal er ikke ulv største problemet, men det samler.

For det er det helomvendinga til statsråd Helgesen saken med lisensfelling av ulv har blitt. Den blir en symbolsak for noe større.

Flertallet i distriktene er ulvemotstandere og flertallet i byene vil bevare ulven. Og ulven må være det ypperste symbol å bruke, hatet og fryktet av mange, samtidig som enda flere beundrer og fryder seg over at vi igjen har noen eksemplarer av denne topp-predatoren i Norge.

Av 2 millioner sau som ble sluppet på utmarksbeite, ble i 2015 1608 dokumentert tatt av ulv. Allikevel ble totalt 120 000 sau borte. Over 118 000 ble med andre ord borte av andre årsaker. Noen av disse ble tatt av andre rovdyr, noen skadet seg, noen ble liggende på ryggen uten å klare å snu seg, noen tok fluelarvene, noen ble påkjørt og noen ble bare borte. Det var sikkert flere enn de 1608 dokumenterte som ble tatt av ulv, men antallet i forhold til det totale antallet er lite.

Men ingen av de andre årsakene til tap vekker samme engasjement som ulven.

Gjennom ulven, godt hjulpet av en klønete statsråd, har distriktene funnet noe som samler dem i felles sak mot sentralmakten og bybefolkningen.

Og det trengs.

Det er vel kjent av mange at jeg som bor og lever distrikts-Norge står på "feil" side i ulvesaken. Og kanskje ser andre løsninger enn den de fleste ønsker. Men som samlende faktor i kampen by mot land trengs konflikten.

Barna og ungdommene som skal kjempe for livet mot hverandre i "The hunger games"

I mellomjula så jeg filmen "The hunger games". Der skildres et fremtidssamfunn som kan bli virkelighet om ikke distriktspolitikken lykkes. I dette fremtidssamfunn bor folket i byer som forsynes med alt de trenger fra landet. Slik det nesten er i dag allerede. I filmen er det tatt helt ut. En underkaste bor og arbeider på landet for å forsyne en nesten ikkearbeidende overklasse i byen med alt av forsyninger. Også underholdningsindustrien blir foret fra landsbygda ved at ungdommer blir plukket ut til et realityshow der poenget er å drepe de andre, slik at det til slutt er bare en overlevende og vinner. Alt sendes direkte og interaktivt på TV til en underholdningshungrende bybefolkning. Reglene skifter underveis, og befolkningen er med på å bestemme reglene og forholdene de stakkars ungdommene må kjempe i.

Det ser overdrevet ut, og er satt på spissen. Men ingen vet hva fremtiden bringer, og takket være statsråd Helgesen og ulven har vi i distrkts-Norge fått den saken som kan forene oss i et distriktsopprør. Kanskje til og med sterkere enn den gangen Kystpartiet stilte liste i Oppland. Kystpartiet som kom på tinget med Bastesen. Det må kanskje inn flere som Bastesen for å hindre at vi blir reality-stjerner i et reservat for distriktsboende og truede dyrearter.

By mot land

øye for øye

tann for tann.

2016 var det beste året hittil

For meg var det ikke det beste året, jeg har vært sprekere, penere og friskere før. Og når jeg så de mange som gjorde opp status ved årsskiftet, og som prøvde å trekke noen store linjer, virket det som om vi nærmet oss dommedag.
Og for mine høyrepopulistiske venner er undergangen nært forestående på grunn av bensinprisene og bompengesatsene.

Hva er veien videre?

For menneskeheten var imidlertid 2016 det beste året i menneskehetens historie. Alle indikatorer peker riktig vei. Det er færre ekstremt fattige, spedbarnsdødeligheten er lavere, flere kvinner tar utdanning og færre dør i krig og konflikt enn noen gang før.

 Verden er et bedre sted å være enn noen gang før.

Sel i Sør-Sudan er det i 2016 en viss skolestruktur.

Det mangler allikevel ikke på problemer. Og de har rykket nærmere oss bortskjemte nordmenn. Og vi vil ikke dele noe særlig med dem som blir rammet. Det var mye greiere før da det var langt til Afrika. For det var der det var nød, og dit kom bare noen få misjonærer og oppdagelsesreisende som vi gladelig støttet litt opp om. Afrikanerne kom aldri hit, de kalte vi negre og de hadde ikke en gang hørt om oss, og langt mindre visste de noe om hvordan vi levde.
Og muhammedanerne var noen eksotiske røvere i 1001 natt der det var gull og edle stener i ufattelige mengder kombinert med nok syndige, forføriske damer til at vi gutter drømte oss dit både pga damene og rikdommene.

Vi var uopplyst og det var i enda større grad enn oss, negrene og muhammedanerne.

Men nå er vi mer opplyst. Vi vet mye mer, og har større tilgang til informasjon. Og kunnskapen har også nådd negrene og muhammedanerne. De vet hvordan vi lever, og de syns neppe verden er et rettferdig sted.

Vi er nemlig dårlige på rettferdig fordeling. Selv om færre lever i ekstrem fattigdom, har verdens samlede verdier havnet på færre hender. Den rikeste prosenten av verdens befolkning eier nemlig omtrent halvparten av verdens samlede rikdom. Og har du en formue på 560 tusen kroner, er du blant de 10 prosent rikeste i verden.

Denne skaper ikke mange arbeidsplasser

Og de rikeste blir rikere og rikere. Gjeldende politikk støtter dette. Arveavgiften og formueskatten er for fall, noe veldig mange syns er rettferdig fordi det er betalt skatt tidligere av dette. Tror de. For om en bolig bygd for 100 tusen i 1970 nå selges for tre millioner er det her 2,9 millioner det aldri har blitt betalt skatt av. Og de som tror at formue og arv blir brukt til å skape arbeidsplasser tar nok dessverre feil.
Inntektsskatten er også med på å forsterke forskjellene, de høyeste inntektene får som regel flest kroner i lette.
Det samme med inntektsoppgjørene, fire prosent økning på en inntekt på 300 000 er adskillig mindre enn to prosent på en millioninntekt. De rikeste får rett og slett flere kroner i inntektsøkning. Og det er jo kronene og ikke prosentene vi handler for.

Som nasjon henter vi rikdom i utlandet, uten å gi tilsvarende tilbake. Våre store selskaper som Telenor og Statoil har blitt multinasjonale. Men vi nordmenn er fortsatt helst bare norske nordmenn som er oss selv nok.

I Norge øker også forskjellene mellom by og land. Politikken utarmer bygdene, både for folk og ressurser. Bare Senterpartiet utfordrer denne politikken. Synd at Senterpartiets politikk er for dårlig på bærekraft. De satser ensidig på det de kaller verdiskapning, altså å tjene penger, uten at de tenker nok på at ressursene skal vare.

Da vi var fattigere her til lands også, lærte jeg å dele rettferdig. Når min søster og jeg fikk ei flaske brus på deling, delte den ene innholdet i to glass, den andre valgte glass. Det var rettferdig fordeling som vi skjønte og godtok.
Nå deler vi ikke lenger en 0,33l med brus, nå kjøper vi hver vår sixpack 1,5l.

Den liberale markedsøkonomien blir aldri rettferdig.

Sett at to personer er isolert på en øy. Den ene har kontroll over maten og den andre over vannet. De har en beholdning av begge ressurser som gjør at det er vann nok til begge og mat nok til begge. Dessuten øker ressursene i nøyaktig samme grad som de trenger for å klare seg til evig tid. Hvis de deler rettferdig er det med et moderne ord, bærekraftig.
Imidlertid sniker liberalismen seg inn, den som sitter på vannet finner ut du klarer deg lenger uten vann enn uten mat. Med andre ord er vannet viktigere. Derfor krever den som har vannet mer mat enn han trenger for å gi fra seg vannet. Da vil etterhvert den ene ha all maten i tillegg til alt vannet. En person har alt, den andre ingenting takket være det lovpriste markedet. Rettferdig er det ikke.

Men selv om det tilsynelatende går fremover, er ikke alt vel. Med en mer rettferdig fordeling, ville det gått fortere til det bedre.
Vel så viktig er det at årsaken til at de rikeste har blitt så mye rikere, er at fremgangen i verden ikke er bærekraftig. Vi forbruker nemlig mer enn vi har. Hvis alle skulle levd som oss i Norge, måtte vi hatt 2,7 jordkloder.
Mange snakker om at vi er så få her i landet at det ikke gjør noen forskjell hva vi gjør her. Det er jo nesten riktig, men det er ikke rettferdig. Og det utjevner ikke forskjeller. Kineserne er mange flere, men bruker bare ressurser slik at vi måtte hatt 1,3 jordkloder. Dessuten vil den jevne kineser gjerne bruke tilsvarende 2,7 han også.
For ikke å snakke om afghaneren som bare bruker tilsvarende 0,3 jordkloder. Kanskje er det å forstå at de ønsker å ta del i vår velstand.

Vi klarte oss på 70-tallet også. De færreste led nød i Norge.

Religion får skylden for de uroligheter som bekymrer oss mest. Jeg tror religion bare er et skalkeskjul. Hadde fordelingen mellom ulike mennesker, by og land, yrkesgrupper, folkeslag og nasjoner vært bedre, ville verden vært enda fredeligere og bedre enn den allerede er.

Og det er ikke nok at noen idealister begrenser seg. Jeg tror jeg ser problemene, men om jeg skulle få veldig mye penger, ville jeg helt sikkert brukt mye på ting som ikke gavner kommende generasjoner. Politikerne må inndra kjøpekraft, og mest hos de rikeste. Dessverre tror jeg dette sitter langt inne, selv for de som hevder de er for folk flest.

Å skape denne rettferdige fordelingen blir en utfordring. Men det må til. Vi må nok bremse vår velstandsutvikling, heldigvis har Arbeiderpartiet ikke nevnt igjen det de uttalte rundt årtusenskiftet. Da sa Jens Stoltenberg at vårt forbruk skulle tredobles innen 2050.

Da hadde vi måttet ha 8,1 jordklode. 

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv

Denne strofen fra Arnulf Øverlands dikt "Du må ikke sove" er forhåpentligvis kjent for mange. Mer ukjent er det som kommer rett før; Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem.
Diktet ble i sin tid skrevet for å advare mot fascismens fremmarsj i Europa. I dag er ikke fascismen i fremmarsj i den grad den var det for 70-80 år siden, men til gjengjeld har vi i vår velstand mistet så mye medmenneskelighet at vi ikke lenger syns det er sørgelig om mennesker har det dårligere enn oss. Vi fordømmer dem heller.

Her har reisen akkurat begynt.

Sist helg startet jeg på en kort og impulsiv dannelsesreise. Jeg dro fra terrengpartiet i Sykkelenern på Oppdal etter at siste syklist passerte i 14-tiden, 24 timer senere sto jeg midt i Bucuresti, Romania. Reisen gikk først til fots, så 30 km grusvei i fjellterreng, så noen timers hvile, før jeg satte meg i bilen, kjørte rett forbi banketten og over Venabygdsfjellet til Gardermoen der jeg slo meg sammen med reisefølget mitt, som kom fra Oslo. Deretter fly, først til Amsterdam, deretter til Bucuresti. Der ble vi nesten oppskriftsmessig lurt av en drosjesjåfør som satte oss av to kvartaler fra hotellet til dobbel pris. Så det går an selv om vi var fullstendig klar over hvordan dette var. Vi var enige om at vi i hvertfall på 80-tallet ble lurt like grundig i Oslo, og lot ikke dette ødelegge dagen for oss.

Mitt hjem i fire døgn

Så ble det fire døgns utforskning av denne byen, en by som byr på nesten alt. Vi har begge vært i Romania før, men aldri i hovedstaden. Ettersom årene har gått,har slike turer endret innhold. Tidligere kunne de inneholde alt en guttetur kan inneholde, men nå foregåt alt i rolige og mer sømmelige former. Og de som kjenner meg og tror noe annet, må gjerne være i den troen. For i gamlebyen i Bucuresti finnes absolutt alle tilbud innen 400 meters avstand fra hotellet.

Gamlebyen på formiddagen når det fortsatt hersker fred og ro

I stedet for å gå i gutteturfella tok vi bena fatt. Og gikk, og sugde inntrykk. Vi spiste mange måltider i gamlebyens utallig restauranter, de ligger så tett at om to sitter på hver sin side av bordet, risikerer du å spise på to forskjellige restauranter. Og maten er god, ikke gourmetstandard kanskje, men det har jeg heller ikke noe forhold til. Er fornøyd med å ikke ha spist på McDonalds jeg. Billig er det også, du blir mett og utørst for en femtilapp.

Turistfella vi gikk i var palasset som Ceausescu planla, men ikke fikk flyttet inn i før han ble skutt. Midt i byen jevnet han hjemmene til tusenvis av mennesker med jorden for å bygge verdens nest største bygning, bare Pentagon er større. Og som privatbolig savner det heldigvis sidestykke. Jeg tok den normale turen, i tillegg til at jeg via kjente fikk adgang til litt mer. Fikk sett i overkant av 6% av byggets totalt 36 tusen kvadratmeter.

Privatbolig

Uten sidestykke var vel også stormannsgalskapen. Romania er antagelig Europas nest fattigste land. Dog har landet større ressurser enn de fleste. Men det er så altfor vanskelig å få til en fordelingspolitikk som virker. Og for den som gidder å ta det inn overs seg, er mangelen på fordeling påtrengende. Prangende rikdom hos enkelte, og uendelig fattigdom hos andre. Mange andre. Men du må se etter, og våge å ta det inn over seg. For det er en sterk opplevelse.

Slik ser det ut 500 m fra hotellet jeg bodde på.

Og min viktigste lærdom etter denne turen er at medmenneskelighet ser ut til forsvinne med økende velstand. Vi undertrykker først våre følelser av medmenneskelighet, for senere å erstatte dette med fordommer. Tenk litt over hvordan du selv tenker om rumenere. Det forteller en del at når jeg la ut bilder av en moskus i det nasjonale vitenskapsmuseet på Facebook, var en av kommentarene at den garantert var stjålet. Uten mine reiser dit, og påvirkning jeg har fått fra andre, ville sikkert også jeg hatt fordømmende tanker om et helt folk.

Faktum er at jeg føler meg mye tryggere i Bucuresti enn jeg gjør i sentrum av Oslo. Folket er også hyggelige og imøtekommende. Men for den som vil unngå å utfordre sine følelser er det kanskje ikke lurt å reise hit.

Alle måltider på denne turen har blitt spist utendørs, med unntak av frokosten på hotellet. Når du sitter ved bordet vil du innimellom oppleve både tigging og forsøk på salg av alt fra aviser, via blomster til sex. Det er masse sikkerhetsvakter og bevæpnet politi i gatene, og de gjør så godt de kan for at du som gjest skal slippe dette, men de lykkes ikke helt.

Bucuresti har overraskende mange grønne områder, både parker og som her i gatene.

Jeg kjøpte et 30 år gammelt eksemplar av Huckleberry Finn på rumensk for 30 kr. En gutt i 14-års alderen solgte sin bestemors gamle bøker for å få litt ekstra penger. Han var ren, høflig og snakket noenlunde engelsk. Jeg velger å tro det ikke var kriminelle bakmenn som sto bak. Naive Arne, sier nå 90% av mine venner. Mens jeg hevder at forklaringen om kriminelle bakmenn er en unnskyldning som brukes for å forklare fordommene. Boka fikk gutten igjen litt senere.

En litt eldre gutt kom og spurte om å få det som var igjen på tallerkenen. Det fikk han, gutten kom fra et hjem for foreldreløse. Servitøren ble forbannet og jagde gutten som åt så fort han kunne før vaktene tok maten fra ham. Servitøren på sin side fikk ingen tips fra oss.

Mest hjerteskjærende for mitt vedkommende var det å se en liten pike på maks fem år som gjorde sitt fornødne mitt på fortauet. Med bare en skitten T-skjorte på seg, satte hun seg ned akkurat som en hund ville gjort det. Mens folk bare hastet forbi. Heldigvis kjenner jeg en rumensk advokat som til tross for at han har det bedre enn 95% av sine landsmenn har bevart medmenneskelighetn. Jeg ringte ham, som i sin tur ringte en hjelpeorganisasjon som etter en halv time tok hånd om henne.

Er denne lille piken mindre verd enn meg? Heller tvert om, og hun er helt uten skyld for sin situasjon selv. Hvilke muligheter har hun? Antageligvis ikke så mange. Hun vil ifølge min venn advokaten ikke sulte eller fryse ihjel. Faktisk er det størst sjanse for at hun blir tatt hånd om av andre fattige, fordi de har bevart medmenneskeligheten. Men hun kan også bli utnyttet av kriminelle. For ikke å snakke om hvilken ballast hun tar med seg. Jeg sier ikke at det riktig å stjele, men før du raser over rumenere som har stjålet noe hos oss i Norge, prøv i hvertfall å forstå.

Vi leser ofte om trafficking, særlig av kvinner og barn. At disse blir utnyttet til narkotikasmugling og prostitusjon. I følge min venn er det nå et større problem at unge gutter sender sine kjærester ut av landet for å prostituere seg. Å kjøre rundt i Ferrari, mens kjæresten finansierer dette ved å selge seg i utlandet, er status. Og denne statusen er så viktig at jentene gjør dette for å kunne sitte på i en fin bil når de er hjemme.

Bildet er ikke helsvart. Romania har utmerkede utdanningsinstitusjoner. Problemet er at de godt utdannede også i stor grad søker lykken i utlandet. For eksempel er 12% av legene i Frankrike fra Romania. Og det gjør det ikke enklere å bygge landet og demokratiet når de ressurssterke forlater landet for å søke lykken andre steder. Eneste måten å unngå dette på, er nok å utjevne forskjellene. Dere som vil stenge grensene for alt vi selv ikke ønsker, har ingen løsning. Tør minne om at de fleste konflikter bunner i forskjeller og fordommer.

Jeg har blogget litt om politikk i denne bloggen. Og har hevdet at det vi først og fremst må tenke på for fremtiden er miljøet. De som kommer etter oss må få et miljø å leve i. Jeg vil tilføye medmenneskelighet til dette. Og rettferdighet. De fleste barn lærer veldig fort hva som er rettferdig. Men de lærer også fort at rettferdigheten er best når den favoriserer dem selv. Alt er rettferdig så lenge jeg selv får største kakebiten.

Medmenneskelig rettferdighet for meg er når piken som gjorde sitt fornødne på fortauet får de samme mulighetene som meg. 

Eventuelt kombinert med at mine muligheter blir litt færre. For det er ikke nok muligheter i verden til at alle kan få like mange som meg.