Strøtanker fra en voksen mann som ikke har gitt opp å følge med i utviklingen, men som likevel stiller seg selv og andre mange spørsmål om hvor vi er på vei!
Jeg prøver å lære noe nytt hver dag. Og jeg føler at jeg blir dummere for hver dag. Ikke fordi kapasiteten minker, men fordi jeg stadig finner mer og mer som jeg ikke kan. Blir et kappløp jeg ikke kan vinne. Men jeg blir ikke så langt etter når jeg lærer noe, som om jeg ikke lærer noe. Så jeg fortsetter å lese, finne ting på nett, høre på andre som kan mer om noe eller jeg rett og slett lærer av erfaring.
Og hodet trenger trening like mye som hjertet og resten av kroppen.
I går var jeg med å arrangere et større turritt på sykkel. Jeg deltok også i planleggingen forut for selve rittdagen. I løpet av denne tiden lærte jeg et nytt ord. Og det har jeg bruk for, jeg som utelukker flere og flere ord fra mitt vokabular og dessuten prøver å ikke banne.
Sykkelenern, Norges vakreste sykkelritt. Kanskje takket være at vi har så god call/kål/cål?
Ordet som jeg lærte trodde jeg først var kål. Han har kål på det, du må få kål på dette, dette er ikke noe problem for det har hun kål på osv. Ordet ble brukt til stadighet av rittleder og ass. rittleder, og det gikk omsider opp for meg at det ikke hadde noe med grønnsaker å gjøre. På Oppdal bruker vi nemlig tjukk l. Dessuten får jeg alltid spørsmål om jeg vil ha salat på når jeg kjøper hamburger og de lurer på om jeg ønsker kål.
Kunne det være det engelske call? Jeg kjenner til callsenter og callgirl. Men ingen av disse passer inn i sammenhengen. Ordet ble nemlig brukt i stedet for kontroll. Derfor har jeg kommet til at det kommer av ordet kåntrål, eller control på engelsk. Som så har blitt forenklet til cål. Og da er jeg ved det jeg enda ikke har funnet ut av; hvordan staver jeg dette ordet. Call? Kål? Cål?
Jeg vil nemlig ta i bruk dette ordet. Jeg er nemlig kjent for å ha tilsynelatende kontroll. Ikke full kontroll, ikke stålkontroll, men tilsynelatende kontroll. Selv om jeg som oftest har full kontroll på det andre bare tror jeg har tilsynelatende kontroll på. Og da høres det bedre ut at jeg har kål/cål/call.
Forøvrig sitter jeg nå på Gardermoen å blogger mens jeg venter på mitt reisefølge. Det går nedover tenker kanskje noen av dere. Før var det nemlig obligatorisk å drikke øl når man ventet på flyavgangen. Det er på en måte akseptert å drikke øl klokka seks om morgenen når man skal ut å fly. Sikkert en med flyskrekk som har kommet på det. Gjerne med aquevit til. På Aquevit bar på Gardermoen.
Her åpner det sent om morgenen for oss morgenfugler.
Jeg har en del utfordringer i forhold til det norske språk. Tidligere har jeg beskrevet mitt forhold til banning og til ordet deilig. Begge deler prøver jeg å unngå.
Og så har jeg utfordringer i forhold til fordommer. Som jeg slåss mot så godt jeg kan.
Begge utfordringer syns jeg selv at jeg takler bra. Jeg banner svært lite, og har enda ikke funnet behov for å bruke ordet deilig annet enn når jeg synger julesanger. Jeg omgåes, og ser på som likeverdige, folk fra begge kjønn, folk med forskjellig hudfarge, religion og seksuell legning. Alt dette lever jeg komfortabelt nok med til å se på meg selv som en ikke-bannende, fordomsfri person.
Men noen ganger kan jeg for andre virke som en fordomsfull person. Fordi det norske språk på en måte var rikere og mer presist da jeg lærte det. Jeg lærte meg at et menneske med mørk hud var en neger. Uten at jeg dermed hadde fordommer. Hvis denne negeren ikke oppførte seg som folk, var skjellsordet vi benyttet svarting. På lik linje med rennbygg, møring og dombåsing, ord som også hovedsaklig ble benyttet som skjellsord overfor eksemplarer av arten som ikke oppførte seg slik som forventet av dannede mennesker. Vi forsterket dem ofte med jævla eller helvetes. Slik jeg i mine 25 år på Dombås alltid ble benevnt som han helvetes oppdalingen. Og alle visste hvem han var.
Men en neger var en person med mørk hudfarge. Og jeg tenkte ikke negativt om denne personen. Slik denne jenta heller ikke gjør i denne barnesangen:
En kvinne som arbeidet som lærer var en lærerinne. Slik som med sykepleiersker og frisørdamer. Ord jeg ikke klarer å oppfatte som kjønnsdiskriminerende. Som forteller mer om vedkommende enn det kjønnsnøytrale lærer, sykepleier og frisør som vi skal benytte i dag. Kvinner i tradisjonelle mannsyrker fikk gjerne prefixet kvinnelig, som i kvinnelig lege. Og dette eksemplet tok jeg med fordi det er et viktig prefix i dette tilfellet.
Noen ganger vil jeg ikke gå til en kvinnelig lege. Og det er når det er noe er galt i den delen av kroppen som dekkes av speedoen. Og det gjelder både foran og bak. Denne delen av kroppen som vi i den heterofile delen av den mannlige befolkningen for enhver pris vil unngå at menn berører, men som vi helst vil at mannlige leger skal undersøke når noe ikke er som det skal.
Noe lignende er det i andre yrker. I læreryrket er du ikke bare en kunnskapsformidler, du er også en omsorgsperson. For eksempel er det nok lettere å snakke med en lærerinne enn med en lærer om menstruasjonsplager.
Lærerinne
Heldigvis har vi fortsatt personlige pronomen som skiller på kjønn. Det er fortsatt fullt akseptabelt å si at hun er flink, han er smart, hun er pen osv. I Sverige, som er en mer regulert nasjon enn Norge, er det nå forslag om å innføre et nytt og kjønnsnøytralt pronomen, hen. Svenskene som blir holdt i et jerngrep av antirasister og feminister. Som vil forby Tintin og Kardemommeby. Svenskene som ser nynorsk og 17.mai som utslag av facsisme. Og som nærmest vil forby kjønn i språket.
Og noen ganger savner jeg faktisk et slikt pronomen i min streven etter å være fordomsfri, korrekt og kjønnsnøytral. Ofte kan jeg bruke den, men det passer ikke alltid. Når noen spør meg hvor en lærer er, og denne læreren er kvinne, kan jeg ikke si den er i kjelleren. Sier jeg han blir det feil, men det blir det jo også om jeg sier hun. I ytterste konsekvens. Så et kjønnsnøytralt personlig pronomen hilser jeg velkommen.
Jeg klarer å forholde meg noenlunde bra til at språket vårt er i ferd med å bli så nøytralt at det samtidig blir fattigere. Men en ting er jeg usikker på. Kan jeg si negresse? Ingen kan få til å legge noe negativt i dette ordet. Og den ultimate negresse er Merlene Ottey.
Verdens raskeste kvinne over 50 år. Kanskje også verdens flottest. Og blideste. Og alle andre positive superlativer man kan bruke om en kvinne på over 50. Kanskje til og med deiligste.
Jeg kan faktisk vurdere å bruke ordet deilig om Merlene Ottey. Og hun er uten tvil en negresse. Hun tok OL-sølv i en alder av 40. Og deltok i EM i friidrett så sent som i 2010 da hun var 50. Du verden!
Merlene Ottey er en negresse jeg aldri kunne klart å bruke et kjønnsnøytralt personlig pronomen om. Og jobber jeg hardt nok med meg selv, kan jeg nesten si at hun er deilig.
