Jeg har støtt noen som lider, og det beklager jeg. Men jeg er likevel ikke syk.

Jeg beklager virkelig at enkelte har blitt støtt av min smule harselas over de små feil naturen har utrustet meg med, vitiligo og hesteskonyre. Noen er mer plaget enn andre, noen igjen legger mer i disse tingene enn hva jeg gjør. Og jeg vet at vi alle til syvende og sist er oss selv nærmest. Den ukomfort vi selv opplever kan fort utvikle seg til en reell plage, lidelse, ja endog sykdom.

Det er heller ikke slik at vi skal trøste oss selv med at det er andre som har det verre. For det er dine egne plager som plager deg. Og som du kanskje forsøker å gjøre noe med. Det er ikke sånn at vi skal slutte å sutre fordi det sikkert er noen som har det verre et eller annet sted på kloden. Tvert om er det lov å sutre litt over de små puss naturen stort sett gjort oss alle.

Det jeg imidlertid ikke helt kan godta er at slike pussigheter avstedkommer store avisoppslag når en eller annen kjent person er innehaver av pussigheten. For jeg tror det bidrar til å sykeliggjøre oss. Og det trenger vi ikke. Flere og flere plager som ingen nevnte før, har blitt sykdommer i dag. Og med internett kan du selv finne ut mye lite hyggelig om akkurat din plage.

Jeg har foreksempel forhøyet risiko for alvorlige sinnslidelser på grunn av begge disse plagene, og tilsammen blir nok risikoen ganske stor, for den ene fungerer sikkert som en katalysator for den andre. Det første fant jeg på internett, det andre fant jeg på selv. Men når jeg tenker så grundig på det at det nærmer seg forskning, er jeg sikker på at det er slik.

Dessuten har jeg både minket og øket risiko for kreft. Ett nettsted hevder at vitiligo skyldes at immunforsvaret er for sterkt og angriper pigmentet, og at dette også vil angripe kreftceller i et tidlig stadium. Mens at annet nettsted hevder at det er en noe forhøyet risiko for enkelte typer kreft når du har vitiligo. Totalt sett tror jeg da det blir hipp som happ ettersom en pluss og en minus blir nøytralt.

Hesteskonyre kan gi økt selvmordsfare. Står det på internett. Og forhøyet blodtrykk. Og komplikasjoner ved bypass-operasjoner og utblokking av blodårer. Og operasjoner som på normalt skapte mennesker kan utføres med kikkhullteknologi, må kanskje på meg utføres med full åpning av kroppen.

På det øverste bildet opereres en som ikke har min defekt, mens jeg må opereres som på nederste bilde. Ifølge internett.

Alle disse skremmende opplysningene er bare ett par tastetrykk unna. Og mange taster ukritisk inn sin plage og tror på det meste av opplysninger de finner der.  Hadde jeg trodd på alt jeg fant, ville jeg straks levert egenmelding ved sykefravær og kontaktet fastlegen. Som sikkert hadde oppfattet meg som pasienten fra helvete som har detaljkunnskap om en sykdom de kanskje knapt har hørt om.

Som mann går jeg visstnok for sjelden til legen. Det skriver avisene om med jevne mellomrom. Men hva skal jeg der når jeg føler meg frisk? Og når jeg blir syk og kommer til legen vil jeg være uten den ballasten internettkonsultasjon gir. Jeg forventer råd fra legen, ikke at jeg skal lære ham/hun opp.

-Don't fix what isn't broken, står det i innledningen til en lærebok jeg har i sykkelreparasjon. Kanskje Hippokrates, legekunstens far, hadde en tilsvarende læresetning. Jeg håper det, for jeg tror mange av oss fokuserer for mye på om vi er syke. En mor som sendte sin 12 år gamle datter til meg for en uke, sendte med en lapp der det sto at jentungen skulle ha tre Paracet hver dag i tilfelle hun fikk vondt. Da har redselen for smerte blitt en sykdom i seg selv.

Jeg har større sans for den oppskriften og oppdragelsen jeg fikk av min mor. Når jeg sutret over et aller annet, eller prøvde å spille syk for å slippe å gå på skolen, sa hun bare at jeg ikke skulle kjenne etter så mye. Glem det og gå på skolen!

Nyttig lærdom, for hadde jeg nå kjent godt etter om morgenen når jeg skal stå opp, hadde jeg neppe stått opp en eneste dag. 

Jeg er en sjeldenhet av de store, men kommer ikke på førstesiden

Det ble i forrige uke kjent gjennom førstesideoppslag i VG og andre medier at Jonas Gahr Støre lider av samme sykdom som Michael Jackson. Sykdommen er sjelden, og rammer bare 0,5 til 2% av befolkningen. Sykdommen heter Vitiligo, jeg har den selv, har hatt den i mange år, men visste først i vår gjennom en bekjent som jobber i helsevesenet at dette har et navn. Selv har jeg aldri før sett på det som en sykdom, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har oppfattet dette som en lidelse. Så stor var forbauselsen når jeg fikk se at Støre lider, og Jackson led av dette. Jeg lider ikke, men er antagelig tøffere og mer robust enn Støre og Jackson tilsammen.

Beholdningen er at jeg er sjelden. Og det er jo også noe. Når jeg snakket med min venn i helsevesenet om dette, lo vi mest fordi det innimellom angriper genitalia. Siden jeg ikke er naturist, er ikke dette noe problem heller. For Vitiligo er rett og slett manglende pigment på deler av kroppen, og vises som hvite flekker når andre deler blir solbrune.

Jeg har også noe annet, noe som heter hesteskonyre. Dette er enda sjeldnere enn Vitiligo, bare en av tusen har dette. Noen mindre problemer medfører dette, men det er langt fra noen lidelse for meg. Og det er ingen av disse tingene jeg kommer til å dø av.

 Men jeg er altså tøff.

Direkte pent er det ikke, men jeg lider altså ikke, jeg er bare sjelden

Det morer meg litt å tenke på hvor sjelden jeg egentlig er. Hvis 1 prosent av befolkningen har Vitiligo, vil det si at ca 50 tusen nordmenn har dette. Av disse igjen vil det statistisk være 50 som har hesteskonyre. Og neppe noen av disse 50 lider så lite som meg.

Normale nyrer

Mine nyrer er slik

I tillegg stemmer jeg et parti som ligger under sperregrensen. Det betyr at jeg antagelig er den eneste i landet som har Vitiligo, hesteskonyre og stemmer MDG. Og i tillegg lider jeg ikke av dette. Jeg føler meg ikke en gang rammet.

Men jeg er såpass sjelden at jeg nok burde vært på museum. I alle fall burde jeg vært et førstesideoppslag. Og til dere helsepolitikere:

Tenk om alt dette hadde rammet en som ikke var så tøff som meg!

Uken som gikk

Jeg har denne uken hatt en såvidt travel uke på jobb at skrivingen har blitt nedprioritert. Frekvensen av innlegg på denne bloggen forteller mye om hvor opptatt jeg er, og gjøremålene settes opp mot hverandre for så å bli kuttet etter tur.

Noe av det siste jeg kutter ut er å følge med på nyhetene. Så i sene kveldstimer blir nettaviser, nyhetssendinger, blogger og andre sosiale medier skummet. Prøver å følge med på både lokale, nasjonale og globale nyheter. Og gjør meg en del tanker.

Syria dominerer det internasjonale nyhetsbildet

Globalt er det Syria, og en eventuell innblanding der, som har vært den dominerende nyhetssaken. Syria som ikke har særlig stor betydning for resten av verden utover å være en sentral stat i et ustabilt område. De fleste land kvier seg, de har ikke selv interesser der, og gjemmer seg bak et manglende FN-mandat. Et mandat som neppe vil komme da fem land har vetorett i sikkerhetsrådet.
Men USA ser ut til å være villig til å gå inn med makt. Om så alene. Og da kommer spekulasjonene om hvilke interesser de har der. Selv syns jeg det er på høy tid at det internasjonale samfunnet reagerer, og selv om jeg innimellom har vært skeptisk til USA sin rolle som verdenspoliti, ønsker jeg dem denne gangen lykke til.

Nyhetshverdagen i Norge

Nasjonalt står valget i fokus. Flere meningsmålinger hver dag, der det går litt opp og ned for alle, blir behørig kommentert. Det ser vel ut til at vi nå får et skifte, og det har jeg at avslappet forhold til. De helt store endringene blir det uannsett ikke, selv om jeg ser at min jobb kan være utsatt med en ny regjering. Underholdningsverdien blir i alle fall mye større med den nye regjeringen som ser ut til å komme. Jern-Erna må nok hentes frem for å styre denne smått ustyrlige koalisasjonen som ser ut til å bli regjeringsgrunnlaget.

Tomt og stengt fra i dag. Trist å gå av toget for å møte dette.

Lokalt var det den brå beskjeden om at Turisthotellet skulle stenges allerede i dag som tok min oppmerksomhet. Jeg kaller det fortsatt Turisthotellet, selv om det har hatt andre navn i senere tid. Denne stengningen føyer seg fint inn i rekken av alt jeg har hatt et forhold til, og som har blir stengt eller revet eller avviklet eller brent ned. Skoler jeg har gått på, vannhull jeg har frekventert, kafeer jeg har lest avisen på, militære tjenestesteder og andre arbeidsplasser jeg har tjent til det daglige brød på, det meste er etterhvert borte. Og jeg er ennå ikke 60.

På et vis forstår jeg Lars Wenaas veldig godt. Når du har valgt å være kapitalist, eller turbo-kapitalist, er det umulig å fortsette med noe du taper penger på selv om alle stener er snudd. De som ønsker at det var anderledes, bekjenner seg strengt tatt til kommunismen der all produksjon skal skje ut fra behov og være styrt av det offentlige. Det er helt feil å gi Lars Wenaas skylden for det som nå skjer. Noe av skylden tror jeg ligger i det jeg skrev om i dette innlegget om etterpåklokskap.

Turisthotellet har jeg mange minner fra. Slektstreff, gjenforeninger,russefrokost, middager, konserter, nachspiel og vorspiel er bare noe av det jeg har opplevd der.

Sterkest dukket plutselig minnet om juletrefest på 60-tallet opp. Før Oppdal fikk samfunnshuset var Turisthotellet storstuen i bygda. Og med sentralisering av skolestrukturen, måtte vi dit for å samle så mange små elever til juletrefest. Fullt var det, varmt var det, og akkustikken var så som så. Men artig var det uansett. Og alle klasser måtte bidra med underholdning. Det meste av underholdningen var knyttet til julens kristne budskap. For sekularisering var fortsatt et fremmedord.

Slik kom vi inn på scenen på Turisthotellet

Skuespillet vi hadde som underholdning i 3.klasse dukket opp i minnet da jeg så nyheten om at de skulle stenge. Ei som nå er lærer i bygda var jomfru Maria, rollen som Josef ble bekledd av en som nå er elektriker. Andre var engler og gjetere, husker ikke om noen spilte esel... Men vi tre som var størst i kjeften spilte de tre vise menn, eller de tre kongene som kom fra Saba. SABA som den gangen også var navnet til det dominerende merket i damebind, og som derfor avstedkom mye fnising fra oss små. Og vi kom med gull, røkelse og myrra. Balthazar kom med gull og ble spilt av han som etterhvert i sitt voksne liv ble turbo-kapitalist, Melchior kom med røkelse og ble spilt av ham som senere begynte som altmuligmann på Turisthotellet og derfra avanserte helt opp til hotelldirektør. Selv spilte jeg Kasper, kom med myrra som knapt noen vet hva er, og har siden stort sett opparbeidet meg et sett med tanker om det meste, samtidig som jeg kjemper mot å bli stemplet som forståsegpåer, eller synser som det heter i dag. Vi marsjerte inn på scenen med laken rundt kroppen og pappkrone på hodet mens vi med våre beste stemmer sang om SABA. For vi sang litt under maks helt til vi kom til SABA. Da tok vi i litt ekstra. Og lærerinna, ja det het det da, hun rødmet, det gjorde mødrene også, og våre medelever fniste. Mens de fleste fedre ikke var tilstede. Og det Jesus-barnet trengte mest, gull, røkelse og myrra, ble overlevert.

På et vis var vi da forut for vår tid. For det Turisthotellet nå nesten 50 år etter trenger, er tre vise menn som har gull, røkelse og myrra.

I form av penger fra en kapitalist, kunnskap fra en som kjenner reiselivet og ikke minst; noe som knapt noen vet hva er.