Jeg har blitt en tryggere og bedre bilfører i dag.

I løpet av livet har jeg kjørt veldig langt med bil. Og heldigvis har jeg aldri vært utsatt for noe uhell. Det kan ha mange årsaker, blant annet at jeg, i hvert fall med årene, har blitt en forsiktig sjåfør, men mest av alt har jeg hatt flaksen på min side.
Jeg kjører over Dovrefjell når jeg skal på jobb. 85 km brukbar vei som jeg har nesten for meg selv. Vanlig snitthastighet er 77 km/t, det er såvidt 60-sone en stubb, og 90 en annen, men stort sett gjelder den alminnelige fartsgrensen på 80 km/t.

En liten, koselig video fra kjøreturen over fjellet

Ettersom jeg aldri har det travelt, og ikke har råd til å betale fartsbøter, holder jeg fartsgrensen. Ikke under, og ikke særlig over. Jeg tenker og hører på radio. I dag fikk jeg også med meg andakten, noe flere burde forsøke i vår sekulære tidsalder.

Farlig benstilling

Når du kjører slik på øde veier, i en brukbart komfortabel bil, er det fort gjort å kjøre for fort. Derfor bruker jeg konstantfarts-holderen, eller cruise control som det heter i utlandet.

I dag ble jeg oppmerksom på min uvane med å legge bena i kors, det vil si; jeg legger ikke ene låret over kneet, men sprer knærne og legger ene leggen over den andre.

Trygt

Problemet er at jeg har hatt feil legg foran. Ubevisst legger jeg venstre legg foran høyre, dermed låser venstre legg for høyre som er den jeg bruker til gass og ikke minst brems. Det vil i en gitt situasjon være kritisk, særlig om jeg må bremse.

Derfor skal jeg nå forsøke å trene bort denne tilbøyeligheten til å legge venstre legg foran. Årsaken til at det har blitt slik vet jeg; det stammer fra min tid i forsvaret. Når vi skulle marsjere avsted i sluttet orden, startet vi med venstre fot. 

Eller var det høyre? 

Hva det enn skyldes, jeg skal fortsatt bruke konstantfartsholderen, men med høyre fot foran.

Hva er galt med skolen?

Det vet ikke jeg, men politikerne gjorde i går kveld sitt beste for å overbevise meg om at lærerne er for dårlige. Først og fremst er det lærerne i grunnskolen som er for dårlige ble det underforstått hevdet. For alle problemer i videregående skyldtes dårlig læring i grunnskolen. Og så var det litt variasjon i tankene om hvordan disse dårlige lærerne skulle bli verdens beste. For ambisjonene er der.

En ting vet jeg; lærerne er ikke for dårlige.

I mitt arbeid møter jeg mange lærere fra hele landet. Og jeg arbeider sammen med dem en hel uke og får et brukbart inntrykk av hva de står for. Og de aller, aller fleste er svært kompetente til jobben sin. De har et godt forhold til sine elever, er omsorgspersoner og gode forbilder. De behersker sitt fag, og er glade i jobben sin.
Jeg har også den glede å innimellom vikariere i grunnskolen . Der opplever jeg at lærerne stort sett er faglig svært kompetente, og der jeg måtte trenge faglige råd og oppdateringer får jeg det av de faste lærerne på skolen. Og de fleste er dedikerte til jobben sin.

Hvorfor snakker politikerne ned denne yrkesgruppen? 

De få som ikke er gode nok ville ikke vært bedre om de hadde hatt noen år til med skolegang. Min påstand er at ingen blir en bedre matematikklærer i de fire regnearter av å beherske differensial- og integralregning. Ingen blir en bedre norsklærer av å fordype seg i salmediktningen til Dorthe Engelbretsdotter. Ingen blir en bedre engelsklærer av å bruke mye tid på analysere diktene til Lord Byron.
Faglig tyngde er vel og bra, og gir trygghet i undervisningssituasjonen. Men med måte, og tilpasset det man skal undervise i.

Høyere lønn og status? Tja... Jeg mener at ingen er mer verd enn andre. Og at folk som gjør visse typer arbeid er verd mye mer enn andre, er feil i min verden. Utdanning skal lønne seg, og en lønnsmessig kompensasjon for å tatt utdanning og ikke tjent penger noen år, er på sin plass. Men lærerne er av de gruppene som tjener nok.
I forbindelse med lønn er det et problem skolene sliter med. Mange tar etterutdanning for å få høyere lønn. Særlig ser det ut til at mange har tatt spesialpedagogikk. Disse får høyere lønn, men fåtallet blir brukt der de har kompetansen. Elever med spesielle behov, blir gjerne fulgt opp av de med på papiret dårligst forutsetning. Mens spesialpedagogen underviser elever som lærer det de skal nær sagt uansett hvem som er lærer.

Det var i går kveld mange vyer om at mer praktiske fag må inn i skolen. Og det er klart at når jeg har vikariert i Natur og miljø, og elevene i 9.klasse bruker en skoletime på å avisolere en ledning og skru sammen et støpsel, er det noen grunnleggende praktiske ferdigheter som mangler. Ikke rart noen håndverkere bruker lang tid.

Kanskje blir man bedre i matematikk av å bruke dette rommet?

Jeg må naturligvis mene noe om hvorfor situasjonen er slik politikerne hevder. 

Noe skyldes nok virkelighetsoppfatningen. Det er ikke sikkert situasjonen er så dårlig som det blir hevdet i debatter. Mye er veldig bra i skolen, og nasjonale prøver i basisfag gir neppe noen entydig beskrivelse av standarden på en skole.

Skolen speiler samfunnet vi lever i. Og de som nå er foreldre er andre generasjon som har fått det meste opp i hendene. Vi har lært oss at andre har ansvar for alt, vi trenger ikke yte noe selv. Elevene kommer på skolen uten å ha lært å "klare selv". Når de spiser godteri, faller posen rett ned på gulvet når den er tom. Foreldrene er tjenere for ungen og kommer og plukker opp. Noe så grunnleggende som å knytte sko er ukjent for mange. I mitt arbeid møter jeg hver uke 12-, ja til og med 14-åringer som ikke kan knytte skolissene. Vinterstid ser jeg ofte fall på ski der ungen ligger i snøen uten ski og sko. Å smøre matpakke selv er også vanskelig for mange. For ikke å si å kle på seg. De kommer til meg med åpen jakke, uten votter og med armene utstrakt for å få hjelp til å få på votter og dra igjen glidelåsen. Det er jo fint å få hjelp, men vi glemmer at barn har behov for å klare ting uten. Når du er 4 år gammel opplever du en god mestringsfølelse av å ha klart å knytte skolissene selv. Men sånn det nå er må lærerne gjøre dette i tillegg til at de må lære sinussetningen for å bli skoknytter.

Dette bør barna gjøre selv!

Jeg er så enkel at jeg tror ungene må mestre en del ting i hverdagen før de er modne for å lære mer teoretiske emner. Disse hverdagsferdighetene må de lære hjemme. Og ungene må hjemme lære seg å legge seg til rett tid, stå opp til rett tid og ha et riktig kosthold. Dette bør etter mitt syn ikke bli et samfunnsansvar.

Ikke skyld på lærerne altså. Samfunnet forøvrig har også skyld.

Politikerne legger føringer for skolen. Disse føringene tar mye tid fra lærerne slik at de ikke får brukt arbeidstiden til å være lærer. Dette blir heller ikke bedre av at lærerne har to år ekstra utdanning.

Jeg har to forslag for å gjøre lærerne enda bedre.

Det første er enkelt, lite kontroversiellt og koster nesten ingenting. Alle skoler er gode på noe, og mindre gode på noe. Det utvikles ved alle skoler kulturer. Noen er dyktige på basisfag, andre på uteskole, noen på integrering, andre på kulturelle fag. Derved dannes det nærmest fagmiljøer der de er gode. Selv har jeg vikariert i fem grunnskoler, alle innen normal reisetid fra hjemmet. Så dette vet jeg. Og lærerne hadde hatt godt av å arbeide ved andre skoler innimellom. Der kommunen er stor nok, kan det skje i samme kommune. Men utveksling mellom kommuner bør også være aktuellt for mange. Da vil de få ny inspirasjon, lære av hverandre og kanskje som et resultat beholde motivasjon lenger.

Det andre forslaget venter jeg til slutt med. I håp om at mange lærere klikker seg bort fra innlegget mitt før de kommer hit.

Mange lærere har for dårlig kunnskap om det virkelige liv, det som er utenfor skolen. De har tilbrakt hele sitt liv etter 6-årsalderen i skolen. På lærerskolen har mange truffet sin partner, og vennekretsen er også ofte tilknyttet skoleverket. Det er viktig både i møte med elever og lærere å ha bedre kunnskap om livet utenfor.
Derfor burde de kanskje med jevne mellomrom ut i arbeidslivet utenfor skolen. Fire år som lærer, deretter ett år utenfor skolen. Ville skapt variasjon, inspirasjon og erfaringslæring som elevene ville dra nytte av. Og kanskje høynet statusen. For det er mange som tror at lærere er ubrukelige til annet arbeid.

Mange lærere hadde hatt godt av litt slikt arbeid

Uansett mener jeg det er lite galt med skolen, og lærerne er stort sett veldig kompetente. Så jeg håper alle slutter å tro på at det er bedre lærere som er løsningen.

De kan ikke bli så veldig mye bedre.

Jeg er sørgelig uvesentlig

Med brukbart stor interesse har jeg fulgt årets valgkamp. Alle partier med reelle muligheter for stortingsplass har blitt gått etter i sømmene, valget er tatt og min stemme er allerede avgitt. Allikevel fulgte jeg partilederdebatten i går kveld.

Noen ganger er til og med Siv blid!

Ingen utsagn i denne debatten fikk meg til å angre mitt valg. Mitt syn på partiene og deres politikk er tilnærmet likt det jeg hadde på det tidspunktet jeg beskrev dem her. Senterpartiet har jeg mildnet litt overfor etter at lansmøtet deres gikk i mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Fremskrittspartiet sank ytterligere i min aktelse etter at en sentral person påpekte at nynorskfaget skapte kriminelle, og etter at selveste Carl I. ga de rød-grønne ansvaret for et drap i Ålesund. SV er mer tydelig enn på lenge om hva som er vesentlige spørsmål, men det kom for sent og for lite troverdig.

Det jeg sitter igjen med er imidlertid tankevekkende for meg. Ikke et eneste sentralt tema i valgkampen angår meg personlig. Ingen partier har noe i programmet sitt som vil gjøre livet mitt vesentlig bedre eller dårligere.
Ikke har jeg såpass formue at formueskatten slår inn, ikke har jeg gjeld som gjør at jeg bekymrer meg for høyere rente. Ikke har jeg barn som omgåes lærere som visstnok ikke har kompetanse. Jeg er for gammel til at jeg kommer til å oppleve at miljø- og klimaproblematikken får følger for meg. Ikke er jeg kriminell, ikke er jeg innvandrer, heller ikke har jeg rusproblemer. Stort sett kommer jeg greit frem langs veiene, og så sent som i går skrev jeg om at jeg er frisk.

Derfor må jeg tenke på andre når valget skal tas. Og det er mye vanskeligere enn å tenke på seg selv.

Kanskje er det mange som meg, og som derfor ikke bruker borgerretten sin? Hvis det er mange, hvorfor er da ingen saker vesentlig nok til å komme med i valgkampen?

Vi som er alene har utfordringer ingen politikere tar alvorlig

Den saken som angår meg i tillegg til flest andre er situasjonen for enslige. 800 000 nordmenn med stemmerett, så mye som 25% av de stemmeberettigede er enslige. Og det er liten tvil om at deres situasjon i mange henseende er anderledes enn den de øvrige 75 % har. Men ingen partier har dette som en framtredende sak. Vi er jo like mange som barna, og de har ikke stemmerett. Vi er like mange som de eldre, men vi vekker ikke samme dårlige samvittighet hos folk som de eldre. Mange av oss har det bra, men det er det mange eldre og barn som har også. Men vi vekker ikke følelser, og følelser er viktig i en valgkamp.

Vaktbikkja, både i FrP og i politikken forøvrig

Det er ny partilederdebatt i kveld. Jeg regner ikke med at noen saker som angår meg blir tema. Men jeg skal følge debatten i håp om at noe interessant dukker opp. Hagen kom i dag med en brannfakkel om krav til en Høyre/FrP-regjering. Og han så det i et fireårs perspektiv. Hagen er en ringrev og taktiker av rang. Og peker på politikkens iboende problem; de fleste politikere er opptatt av makt nå, og håper det ordner seg i det lange løp. SV har fått smake straffen for å svelge kameler i bytte mot posisjoner, Hagen er redd det samme skal skje med FrP.

Så for alle som ønsker et svekket FrP, og det ser ut til å være mange, er ingenting bedre enn at de kommer regjering. Selv håper jeg de ikke kommer i regjering, og at oppslutningen holder seg på ca 10%.

Ikke for store, ikke for små. Akkurat slik vaktbikkjer skal være.