Blid og oppdatert, men alderen tynger

Denne uka har jeg benyttet tre fridager til en kombinert dannelsesreise, oval midtukeweekend og et vennebesøk. For å klare dette måtte jeg hente fram litt planleggingsferdigheter og stayerevne. Begge deler tror jeg at jeg innehar, men kanskje overvurderer jeg stayerevnen en smule og må ta dette i betraktning neste gang jeg skal planlegge tilsvarende tur.

Mandag jobbet jeg litt før jeg satte kursen mot Gardermoen. For å komme litt mer uthvilt frem til reisemålet hadde jeg bestillt hotell på Gardermoen. For å ha litt tid også ankomstdagen hadde jeg sørget for å bestille tidlig flyavgang denne dagen. Heldig som jeg er, med gode venner mange steder, var jeg invitert på middag på Hamar. Etter hyggelig og god middag der, fortsatte jeg til Gardermoen akkurat i tide til å få med meg siste episode i Mammon før jeg gikk til sengs.

Frykten for å forsove seg gjør imidlertid at jeg ikke sover perfekt, og med vekkeklokka på 0400, forkost 0415 og innsjekking 0530 gjør at jeg ikke er helt uthvilt ved ankomst Nice i halv ett tida. Så bærer det ivei med lunsj i Cannes, innkjøp av råvarer til middag senere på kvelden og litt sightseeing. Kombinasjonen av god mat, hyggelig vertsskap og innholdsrik vinkjeller gjorde kvelden lang og natta kort.

Et utmerket måltid

Onsdag var det ikke tid til noe dagen derpå. Hadde vi hatt bedre tid kunne vi tatt oss tid til det, men her var det bare å glemme slik luksus. Ut på tur, sur kan andre være. Selv ikke høljregn kunne ødelegge dagen eller humøret. Fliring over gamle bravader, gjenopptak av gamle ord og uttrykk fra fortiden, et for andre uforståelig ord kunne få både min gamle venn og meg til å bryte ut i latter. Om kvelden ble det middag på restaurant etterfulgt av litt vin foran norsk TV. Alt er jo mulig nå for tiden. Fransken slapp jeg å gjenoppfriske, min venn har bodd der i 10 år og har forlengst passert meg i franskferdighet.

Torsdagen opprant med sol og da måtte vi opp i Haut Provence. Rundtur med lunsj, tilbake for å pakke sammen litt og så kjøre til flyplassen. Norwegian var 30 min forsinket fra Nice, men bare 10 min forsinket på Gardermoen. På Gardermoen sto bilen nedsnødd og tom for spylevæske, men 0110 kunne jeg ta motorveien fatt mot Dombås, der jeg måtte innom jobb fredag morgen. Veiarbeidsområdet langs Mjøsa er slitsomt, og min plan om å kjøre om Gjøvik ble forlatt fordi jeg ikke visste hvor jeg kunne få kjøpt spylevæske der.
Mellom Hamar og Brumunddalen kom snøværet. Uråd å kjøre på fjernlys, konturløst og glatt føre gjorde det umulig å kjøre annet enn sakte.
I godt lune som jeg tross alt var, tok jeg sjansen på å innom den bensinsstasjonen som alltid har skuffet meg, for å fylle den utskjellte statoilkoppen med kaffe. For meg ny betjening gjorde at jeg heller ikke her ødela den generelle godstemninga.
Kl 0530 klokket jeg inn på Dombås. Snøværet gav seg på Hundorp, men også på Dombås er det en form for skiføre. Det vil si skiføre for dem som liker maskinpreparerte løyper.
Ble ikke mye søvn før jeg måtte på jobb, kort dag og prøvde å sove litt før jeg skulle ta siste etappe til Oppdal. Men jeg var vel overtrøtt, så derfor tro jeg bare til og kjørte over i fjellet.
Unte meg å kjøpe Oppdalskremboller ved passering av Kiwi. Uten forkleinelse for fransk kokekunst, ingenting kommer opp mot slike kremboller. Og så sikrer de at matchvekten gjenopprettes, nå tror jeg ikke den hadde gått ned på turen, men bare sånn for sikkerhets skyld.

Slik følte jeg meg i går, uten å være trøtt

De som har vært på vestkysten av USA, reist derfra en morgen, kommet til Gardermoen en morgen derfra, og så kjørt til Trøndelag etterpå vet hvordan jeg hadde det i går kveld. Det kalles vel jetlag og er en følelse der jeg ihvertfall ser meg selv utenfra. Jeg var altså helt utenfor, men ikke trøtt.

I dag er det bedre, men jeg har tenkt en del.

Har jeg blitt for gammel til oval midtukeweekend?

Det er snart ikke bruk for oss mer

Nå når det stort sett ikke lenger er noe tungt som skal løftes eller kastes langt, er det betimelig å spørre om det kanskje ikke lenger er bruk for oss mannfolk. På flere og flere arenaer har damene overtatt dominansen. Og mange steder er vi menn på grensen til å være uvelkomne. Og når det fortsatt er kvoteringer og oppfordringer i favør damene, er det nok bare kort tid om å gjøre før kvinner er de ledende. Såfremt det ikke skal løftes tungt eller kastes langt. Og det skal det jo ikke lenger.

I dag var jeg på et idrettsarrangement.  Denne idretten er kjønnsnøytral. Kvinner og menn konkurrerer i samme klasse under samme forutsetninger. Vi sankker om sledehundkjøring. Denne gangen var det Femundløpet, 600 km med fysiske og psykiske prøvelser for mennesker og dyr.

I min tid i denne idretten var det nesten bare hannhunder som ble brukt. Årsaken til dette var antagelig at vi trodde det skulle være sånn. For i dag er det omtrent like mange tisper som blir brukt.

Og så holder damene på å overta bak sleden. I dag var jeg på sjekkpunkt Grimsbu. Av de seks første som kom dit var det fire blide damer. De to karene var en veteran og en som lurer på å legge opp.

Nina Skramstad

Marianne Skjøthaug

Birgitte Næss Wærner

Sigrid Ekran

Marianne Skjøthaug

Karene står og ser på

Unntatt Arnt Ola Skjerve, som vurderer å legge opp

og det som kan bli den siste mann, Robert Sørli

Isolert sett er dette gledelig. Og det var tydelig blant tilskuerne at de satte pris på denne kvinnedominansen. Og slik har det vært på alle samfunnsområder.

Men kanskje er det på tide å snart si at nok er nok?

Man må se det positive i situasjonen, og kanskje burde jeg begynne med sjakk. Hundekjøring har jeg allerede prøvd.

Når sørlige deler av landet nå snør ned, mens vi i midt-norge opplever den tørreste vinteren på veldig lang tid, har jeg sutret mye over forholdene for å gå på ski. Ja, de er så dårlige at jeg nesten angrer på investeringen i nytt skiutstyr. Men foreløbig er det bare nesten. Mars, april og mai er de fineste månedene å bruke slikt utstyr i.

600 km til mål! (foto fra Østlendingen)

Akuurat denne helga er jeg glad det er surt vær og nesten snøfritt. For da kan jeg vie oppmerksomheten på en idrett som enkelte antagelig toner seg som å se på at maling tørker, eller i beste fall kan sammenlignes med å følge med på at hurtigruta går nordover langs kysten. Det jeg snakker om er sledehundkjøring. Og i helga går Femund-løpet av stabelen. For å ha fullt fokus og kontroll konsentrerer jeg meg om F600. 600 km skal forseres gjennom tre fylker fra svenskegrensen i øst til Folldal i vest. Over 50 over gjennomsnittet blide kvinner og menn starter på Røros med 12 hunder hver. Løpet går dag og natt, med to obligatoriske 8-timers pauser,  og gjennom 8 sjekkpunkter.

Slik ser live-trackingen ut, med chat til høyre for å utveksle tanker om løpet.

For å følge dette utstyrer jeg meg med Mac, kaffe, cola og snus. Jeg tør ikke sove 8 timer i strekk i frykt for å miste avfjørende hendelser underveis. Så midt på natta stiller jeg mobiltelefonen på vekking slik at jeg kan oppdatere meg om utviklingen i løpet. Og på søndag kjører jeg til Grimsbu i Folldal for å se hunder og kjørere passere sjekkpunktet der etter 427 km med egne øyne.

Det er godt tilrettelagt for å ofre ei helg på dette. Live-tracking via GPS blir direkte overført til denne nettsiden. Og passeringstider, hviletid, obligatorisk hvile og gjennomsnittshastigheter finner jeg her.
Dessuten følger jeg med på arrangørens nettside, og avisene Arbeidets rett og Østlendingen, sistnevnte har også sendinger på nett-tv.

Østlendingen leser jeg ei helg i året.

Med alle disse informasjonskanalene tilgjengelig prøver jeg da å sette meg inn i taktikken de forskjellige kjørerne følger. Noen kjører fort og hviler mye. Andre gjør stikk motsatt. De fleste gjør noe midt i mellom. Taktikken påvirkes av andre kjørere sine valg, værmeldinger, hundenes form og et utall andre større og mindre faktorer. Noen tar ut obligatorisk hvile tidlig, andre venter for å ha noe å gå på senere i løpet. Derfor oppstår slike situasjoner som i skrivende stund hvor Arnt Ola Skjerve ligger som nummer 15 hele fem timer bak teten, men i praksis leder med tre timer. Like bak følger Lars Monsen som kjører saktere enn Skjerve, men hviler mindre.  Og slik fortsetter det. Alle har litt forskjellig taktikk.

Her er sjekkpunktene, Tynset og Grimsbu passeres to ganger

Monsen er, i tillegg til mye annet, sjakk-entusiast. Og evnen til å tenke analytisk og taktisk gir ham nok noen fordeler. Slik faktisk fedigheten i sjakk ga Simen Agdestein et fortrinn i fotballen. Jeg har vært kritisk til å definere sjakk som idrett. Men når jeg nå i helga prøver å analysere noe som ligner, er det faktisk slik at jeg innimellom lurer på om kanskje sjakk er idretten jeg burde satset på. Selv om jeg antagelig også der hadde blitt bare middels, slik jeg beskriver mine talenter i dette blogginnlegget.

Og; kommer det ikke snart snø er det kanskje sjakk som passer meg best fysisk etterhvert.