Det må da værra lov å værra litt rasist, og det må da værra lov å værra litt surrete. Så lenge vi har Marit.

Da OL startet hadde jeg overhodet ikke tenkt å kommentere dette i særlig dag. Det er mange nok som kommenterer dette allerede. Men nå er jeg på vei til å skrive min tredje kommentar. Det er så altfor mye som setter tankene mine i sving.

I går harselerte jeg med IOC og lanserte mitt eget kandidatur til å bli IOC-medlem. Senere i går fikk Heiberg ytterligere kritikk i media for å drive reklame for egne tjenester midt under OL, attpåtil med arbeidet for IOC som referanse. Jurister og eksperter over en lav sko uttalte seg, og folkemeningen om mannen kom frem på sosiale medier. Jeg oppfattet ikke en positiv holdning til mannen, unntatt fra ham selv.

Før han ble surrete

Han er jo bare en mann som har tapt seg. Tapt seg veldig mye vil mange hevde. I 1989 overtok han styringen av OL på Lillehammer som inntil da var ledet av en lokal forsamling reserveoffiserer med tung bakgrunn fra lokale banker og små, lokale idrettslag. Heiberg kom da fra Aker, eller kanskje fortsatt han der en stund til parallelt med OL-jobbing. Dette var Aker før Kjell Inge Røkke, en bærebjelke i nosrsk industri. Og historikere vil antagelig finne at Heiberg var en umåtelig viktig brikke i suksessen OL-1994 utvilsomt var. Så havnet han etterpå i IOC, og forfallet startet. Men han er i godt selskap. Vi er mange som har forfalt. Av de mer kjente som har forfalt er Hans Rotmo og Kåre Willoch. I noen sine øyne. Jeg mener jo at den ene av dem har styrket seg, og den andre falt dypere enn jeg trodde var mulig. Mens mange nok vil mene det motsatte. Kåre Willoch har utviklet seg i radikal retning mot venstre i sine synspunkter, Hans Rotmo har dratt seg mot den grumsete delen av høyresiden. Eller kan det rett og slett tenkes at de har stått i ro mens vi andre har beveget oss? Poenget er at begge to fortsatt hylles for sine fordums bravader, Kåre hylles nesten mer for sine nåværende, og Hans drar nok fortsatt fulle hus med forestillingen "Vårres Jul".

En som har blitt et skikkelig surrehue

Kanskje bør vi tilgi Gerhard også. La ham få surre litt på sine eldre dager, være lettere overbærende når han ikke forstår hva resten av verden driver med, eller er totalt ute av stand til å vise empati. Kanskje burde noen grave litt i fortiden og faktisk vise mannen fra en annen side han viser nå. Jeg husker forventningene til ham da han overtok et ormebol i LOOC, Lillehammer olympiske organisasjonskomite for dere som er for unge eller for glemsomme til å huske. Og han innfridde. Jeg er villig til å være litt overbærende, hadde jeg tilbrakt de siste 20 årene i IOC hadde jeg nærmest vært utilregnelig...

Og så må jeg hylle Marit Bjørgen. Norskere og mer solid blir det ikke. Og attpåtil heter hun Marit. Med et mer "eksotisk" navn ville hun ikke klart å fremstå riktig like solid norsk. Men hun hadde klart det om hun så hadde hett Pia Isadora Ping Pong. Tenke seg til at noe av det første hun gjorde etter den skuffende 10-kilometeren, var å sende en SMS til smørerne med beskjed om at skiene var gode. Og hun tør vise at hun er skuffet uten å skylde på noe som helst. Ikke engang det varme været var noe tema. Hun var i egne øyne bare ikke god nok akkurat i går.

I dag tilgir jeg Gerhard og hyller Marit

Jeg har endelig funnet drømmen

Vinter-OL er for meg og mange andre nordmenn omtrent det optimale i underholdningsverdi. Det får skure at ungdommen ifølge undersøkelser er lite interessert, jeg lar meg underholde. Og det er ikke bare selve konkurransene som fenger, alt utenom er like interessant. Særlig i år når TV2 presenterer oss for reklamefinansierte sendinger. Jeg venner meg til det, og nå har jeg vent meg til det i den grad at jeg har vansker med å se en hel film på NRK, da de mangler reklamepausene jeg benytter til å gå på do, sjekke facebook og twitter eller smøre meg ei brødskive.

Og så er vi velsignet med Petter Northug jr. Jeg skrev litt om ham i dette innlegget fra juni 2013, og inntrykket er det samme. Tenk å ha en utøver som i den grad både kan begeistre og forarge. Jeg ville gledet meg sammen med resten av nasjonen om han hadde vunnet i overbevisende stil, slik han har gjort tidligere, men jeg er også en så liten mann at jeg fryder meg når denne bortskjemte drittungen mislykkes. Så Petter er den ultimale utøver, som skaper store følelser uansett resultat.

Så har vi de som ikke ble uttatt, eller som på grunn av skader ikke kan stille. Der har vår tysk-norske skiskytter Miriam Gössner slått til ved å stille lettere avkledd i det kvasiseriøse mykpornobladet Playboy. Bladet jeg knapt har sett i på 40 år er nå plutselig en aktuell investering. Blidere jente skal man lete lenge etter, det måtte i tilfelle være hennes venninne Magdalena Neuner. Men hun har lagt opp. Og å lese alle indignerte kommentarer under avisartikler om saken, er god underholdning. For å stille opp i Playboy er ikke noe nesten-norske utøvere kan gjøre uten å få tyn. Svært få husker at det tross alt er slik at svært mange kvinner drømmer om glamouren det innebærer å være såkalt playmate. Jeg kjenner ihvertfall flere. GO MIRIAM, GO!!!

Jeg syns og det er moro at Terje Håkonsen kommer på banen igjen. Til tross for at han er mye yngre enn meg, er han i enda mindre grad enn meg, og har heller aldri vært det, en solstråle. Han er snart alene igjen i snøbrettmiljøet som kritiker av den olympiske bevegelse. Egoismen, kamuflert som individualisme, er i mine øyne den drivende kraften i tankesettet hans. Som skriver seg fra den gangen snøbrett var en idrett som utøverne drev uten støtte fra andre enn utstyrsleverandørene. Den tiden da alle midler tilfalt den enkelte utøver. I dag er vel Terje en direkte konkurrent til IOC når det gjelder korrupsjon og sneversyn. Og altfor like barn leker ikke godt sammen. Da er det artig å se den gleden utøverne i snøbrett viser over å delta i OL, samtidig som gudfaren Terje Håkonsen kritiserer.

Jeg blir facinert av mennesker som lever ut en drøm. I forrige uke besøkte jeg en venn som lever ut drømmen i Provence. Og jeg kjenner folk som har oppgitt A4-livet for å seile jorden rundt, folk som har flyttet til et dårlig hus i skogen sammen med 30 trekkhunder, og atter andre som har sluttet å jobbe for å klatre eller kjøre på ski. Eller folk som tar permisjon for å gå Norge på langs. De jeg kjenner som har gjort slike ting går ikke etter penger, men etter drømmen. Og jeg beundrer dem alle. Selv har jeg vansker med å definere hva som er drømmen min. Men nå tror jeg at jeg har funnet den optimale for meg. Og det beste er at det følger penger og status med den.

Beklager Gerhard, i alt som betyr noe i IOC er jeg mer kvalifisert enn deg

Jeg vil nemlig bli IOC-medlem. Jeg er bortimot overkvalifisert.

• Jeg tar gjerne mot bestikkelser
• Jeg kler struttende dynejakke like dårlig som de andre IOC-pampene
• Jeg kan uttale meg dumt når det skulle være
• Jeg har vært leder i et idrettslag
• Jeg er måtelig opptatt av idrett
• Jeg er helt naturlig i rollen som småanimert surrehue.
• Jeg lar meg gjerne oppvarte av håpefulle, potensielle arrangører med damer, mat, drinker og penger.
• Jeg er ikke redd for å dumme meg ut, og heller ikke redd for å irritere en hel nasjon
• Med et liv som IOC-medlem ville jeg utkonkurrert Heiberg og fordums Samaranch i konkurransen om de mest fremtredende posene under øynene

Om noen vet hvordan jeg skal realisere drømmen, gi meg et hint.

Syting og klaging

Selvinnsikt er en vanskelig øvelse for mange av oss. Jeg prøver, men får det ikke til. I Matheus 7:3-5 (bergpreken) står følgende:

"Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til. Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget ? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye". 

Dette heter på fint en allegori. En allegori betyr å si noe ved å si noe annet. De som er flinke med språket kan bruke allegorier når de skal si noe som er allmengyldig. Og det ovenstående sitatet fra Bibelen er utmerket i så måte.

Meg til venstre i en allegorisk tegning

For vi klager og syter. Over politikere, fotballtrenere, naboer, ektefeller og stort sett alle andre enn oss selv. 

Men jeg har selv blitt verre. For jeg klager og syter over de som klager og syter. Når svært mange tilla "Jensemann" skylden for alt som gikk galt, var jeg raskt frempå og klaget over disse. Når det opprettes folkeaksjoner for å få billigere bensin, sprit og tobakk, gjør jeg narr av disse aksjonene. Og jeg prøver å latterliggjøre disse ved å dra frem historiske fakta.

Blir håpløst med en franskmann og en vossing som attpåtil skal avbrytes av reklame.

I disse OL-tider er det TV2 som får svi. Ikke bare fra de 25% av befolkningen som tidligere bare har sett på NRK, men og fra en mengde sportsinteresserte som sikkert ser mye annen sport på betalings- og reklamefinansierte kanaler, men som hvert fjerde år vil se OL uten reklame og med de samme kommentatorene som det var i forrige OL. Da er jeg raskt frempå for å sutre over all misnøyen.

Det jeg antagelig burde gjøre, er å gå tilbake. Slå meg sammen med alle misfornøyde. På den måten blir jeg del av et mye større fellesskap.

Men jeg er ikke så misfornøyd. Og jeg mangler tilstrekkelig empati til å se at andre har grunn til å syte og klage.

Livet er vanskelig