8.mars og jeg ønsker meg veske fra Louis Vuitton

På selveste kvinnedagen er det helt på sin plass å prøve å tenke som en kvinne. Og for å ta den helt ut velger jeg å være 14 år gammel. Sur, blasert, fordømmende overfor bedrevitere som bloggere i 57-årsalderen, overbevist om at verden er til for akkurat meg, og bittelitt opptatt av den nærmeste fremtiden.

Hva ville jeg ønsket meg mest akkurat på kvinnedagen? Ville jeg vært opptatt av likelønn, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap? Eller mangelen på kvinnelige toppledere?

Neppe. Jeg ville ønsket meg ei veske fra Louis Vuitton. Det er jeg 99% sikker på. Og jeg kunne spart, ofret andre ting og jobbet for å realisere ønsket. Og fordømmelsen fra andre over slik materiell tenkning hadde vært et krydder til opplevelsen. Å vite noe andre ikke forstår er en fullkommen følelse.

Nå er jeg usedvanlig sent ute med å kommentere disse veskene. For tre uker siden var det en het potet både i medis generellt og på sosiale media spesiellt. Ungjentene fikk ikke ha med seg sine dyre vesker inn på butikken i skolefri. Jentene var opprørte, og alle andre fordømte denne trenden med dyre vesker. Jeg lot meg også opprøre, men etter å ha tenkt meg om, gjør jeg ikke det lenger.

Hvis min research på nettet stemmer, koster disse veskene 2000-3000 kroner. Hva andre vesker koster, har jeg null peiling på. Men om jeg har 500 kr, regner jeg med å kunne kjøpe meg ei veske som rommer det jeg trenger å ha med meg. Sløsing av penger å kjøpe Luis Vuitton natuligvis, men følelsen av å ha noe med enestående kvalitet og design er for en del verd pengene. Og antagelig er disse veskene tidløse og holdbare.

Selv har jeg ikke noe forhold til håndvesker. Men jeg har hatt, og har fortsatt, forhold til mange andre ting. Og det å eie noe virkelig bra, er godfølelse. 

Jeg kjøpte i 1991 en blazer til over 4000 kroner. Den gangen fikk du en fin blazer på Dressmann for 500. Denne blazeren er i Harris Tweed, et ullstoff vevd på smale vevstoler på Ytre Hebridene. Blazeren har vært moderne og umoderne mange ganger de siste 25 årene. Den har vært brukt i omtrent alle tenkelige sammenhenger, mange kan ikke nevnes for andre enn de som var med. Og jeg har vært på skitur med den, kjørt telemarkssvinger ned bratte bakker den gangen man kombinerte skiopplevelsen med sosiale evenemanger. Og jeg kunne brukt den revejakt i England uten å skjemmes over antrekket.

Jakkestoff av aller,aller beste kvalitet.

Og ikke minst; jeg kunne hengt den inn i butikken igjen uten at noen kunne hevdet at den var brukt.

Slikt kunne jeg listet opp mye av, Jaguar i stedet for Granada, Liljedal skistaver i stedet for Skilom sine identiske til 2 kroner mindre i 1973, Landcruiser i stedet for Pajero på 80-tallet, Land Rover i stedet for Landcruiser på 2000-tallet, Lexus i stedet for Toyota nå, Arcteryx i stedet for Stormberg, Cho Oyo i stedet for Manaslu, Aclima i stedet for No Brand, osv, osv... Felles for alt er følelsen, objektivt sett ville jeg vært like bra, og noen ganger bedre hjulpet med det som ble valgt bort. Men da hadde jeg valgt bort den udefinerbare godfølelsen. En godfølelse som er verd de sydenturene jeg kanskje har forsaket for å få denne følelsen.

En helt annen diskusjon er hvorfor jentene er så opptatt av disse veskene. Og hvordan det har seg at så mange har råd til dem. Det er et sunnhetstegn at vi reagerer, det viser at svært mange av oss ser at vårt nåværende forbruk er både umoralsk og ødeleggende. Men vi kan ikke forvente at jentene tenker slik når vi i lang tid selv har tenkt slik. Mange reagerer fordi de ikke forstår godfølelsen disse veskene gir, og det fatter ikke jeg heller. Men jeg har kjøpt sykkelshorts til over 2000, det er det antagelig enda færre som forstår. Veldig mange av oss har nok slike preferanser, og mange av oss forstår ikke andre sine preferanser i så måte. Jeg har venner med motorsykkel til 200 000, eller bil til en halv milion, som syns det er vanvittig å kjøpe vanlig sykkel til 30 000.

Selv kjemper jeg fortsatt en kamp med fornuften om hvorvidt jeg skal kjøpe meg jakke fra Klättermusen til 7000,-. Selv om jeg har flere jakker som gjør jobben i fjellet under alle forhold. Men det vil i tilfelle være siste jakka jeg kjøper. Eller...

Selv om det virker usannsynlig, kommer det nok enda bedre jakker på markedet mens jeg fortsatt kan bruke slike.

Uten egentlig å ha bruk for det.

I går smakte jeg bollemus

Jeg har venner av ganske vidt forskjellige slag. Det eneste de har felles, er at de ser ut til å vokse fra meg. Og når de først vokser fra meg, er det ikke måte på hvor mye de vokser.

Siste året har et par av mine venner snakket nesten utelukkende om sau. Siden disse to også er blant mine nærmeste kolleger, ble jeg ofte sittende med en følelse av å være utenfor, eller følelsen var mer å bli holdt utenfor. I bedre tider var samtalene av en art som ikke engang kan gjengis på internett, men siste året har jeg sittet taus og hørt på saueprat.

Skjermdump fra Sauefolk

Så fant jeg på Facebook en lukket gruppe som heter Sauefolk, en gruppe jeg sendte søknad om å bli medlem i, og ble akseptert tiltross for at jeg liker ulv i norsk natur. Sauefolk er inkluderende folk, og takhøyden er stor. Og muligheten for å være oppdatert på sau, gjorde at denne gruppa ble den første jeg sjekket når jeg sjekket inn på Facebook. Nå kunne jeg endelig komme med intelligente spørsmål og kommentarer til mine to venner. Livet så et par minutter lyst ut, inntil begge to sluttet å prate om sau. Ihvertfall i mitt nærvær. Samtaleemnene ble igjen mer varierte, og jeg kunne bidra som før.

Allikevel har særlig den ene av disse to venner og kolleger vokst mye på kort tid. Tidligere var han en kar som de to første timene på mandag var opptatt av festen som hadde vært i helga som var, for deretter å begynne sonderinger og planlegging for neste helg. Humoren var særdeles platt, og å prompe var hysterisk morsomt. Ubekymrede og vitale gikk vi rundt i verden, vi presterte en gang å underholde strippere på en strippeklubb med at vi var far og sønn på tur og derfor ikke kunne involvere oss med damene ettersom den andre var med. Begge lovte å komme tilbake alene neste kveld. Noe vi ikke gjorde, opptatt som vi var med nye eventyr.

Men nå har han vokst. Snart får han sitt tredje barn, han lever under stabile forhold, og utagerer bare litt mer enn gjennomsnittet. Måltidene blir inntatt i hjemmet, Statoil har mistet mye omsetning.

Denne vennen fyller mange funksjoner, en dag er han bare en venn, andre dager en samarbeidspartner, noen kvelder en svirebror og innimellom en kollega. Når han stiller som kollega må han være med ut i fjellet på tur med elever, og han må ha niste.

Før var nista ei flaske cola, ei stor plate med sjokolade og en pose med M. M'en ble brukt til å forferde elevene med, vi strødde usett en del M på bakken for deretter å se, lukte, smake og diskutere oss frem til hvilket dyr som hadde bæsja..

Men nå har det forandret seg. Under ufyselig forhold med snø, vind og lav temperatur dukket han opp med denne matboksen:

Jeg satt med samme matpakka som jeg har hatt i 40 år, brødskiver med hvit ost, og min andre kollega brettet ut matpapiret og åpenbarte samme matpakke som han har hatt i 35 år, brødskiver med brunost eller som han selv kaller det; rauost. 

Så kommer min sporadiske kollega med en fiolett (lilla?) matboks der vakre smørbrød med Dovrebrie og salat, samt karbonadesmørbrød med løk. Han regnet egentlig ikke med å få særlig skryt, og var forberedt på den tyn som kom.

Derfor hadde han tatt med boller til oss. Boller som ikke lignet noe jeg har sett eller smakt før.

Bollene var pyntet med godterier, de hadde øyne, snute og hale som en mus. Altså var det bollemus han spanderte på oss, musbolle var en uaktuell betegnelse. 

Som om ikke det var nok; etter å ha spist og nytt bollemus såpass at vi var halvveis inn i nytelsen, fant vi en sjokoladebit. Innbakt sjokolade i bollemus, er det mulig?

Min venn, kollega og samarbeidspartner har foretatt noe som nærmer seg en klassereise. Jeg er bekymret for at den dagen kan komme da han ikke lenger syns det er festlig å prompe. Eller at han sier absolutt nei til å bli med på en lovende fest fordi han skal strikke seg onepiece eller knyte kniplinger.

For husker jeg ikke helt feil har han allerede spandert kamferdrops.

Selv sakker jeg bare akterut. Og går baklengs inn i en fremtid jeg ikke forstår eller er en del av.

Men jeg kan uten å lyve fortelle at jeg har spist bollemus.

Kommunereformen gjør fremtiden mørk for meg.

Som ansatt i en kommune og bosatt i en annen, er det ikke til å komme fra at jeg følger kommunereformen med stor interesse. Alternativet med å slå sammen de to kommunene som har delt omsorg for min ringe person, ser ut til å ha blitt lagt helt dødt. Begge kommuner orientere seg i motsatt retning av hverandre. Kanskje var en avgjørende årsak til dette at eneomsorg for meg var for krevende?

Det høres jo flåsete ut å dra frem min spesielle situasjon i en så stor sak som kommunereformen. Selv har jeg gått fra å være en mangeårig tilhenger av sammenslåing til å spørre om hva som er hensikten. Og jeg ser ikke hensikten bedre etter et intervju med to ordførere som har tenkt å slå seg sammen. To utmerkede ordførere, to karer jeg kjenner personlig som fornuftige mennesker og som vil det aller beste for sine innbyggere. Men vet de egentlig hvorfor de vil slå seg sammen?

Det argumentet som ble flagget høyest var at det ble større kapasitet i administrasjonen. Der det før var to kontorer med tre saksbehandlere på hvert kontor, skulle det nå bli ett kontor med seks saksbehandlere. Var ikke innsparinger og stordriftsfordeler et argument? Skal disse seks samlokaliseres? I tilfelle vil det bli lengre arbeidsvei og større klimapåvirkning.

Misforstå meg rett, jeg er en stor tilhenger av byråkrati. Byråkratiet er med å sikre lik behandling for alle. Imidlertid er byråkratiet i mange kommuner overdimensjonert i forhold til innbyggertallet. Sammenslåing kunne redusert dette misforholdet. Men ordførerne har nok et behov for å berolige administrasjonen.

Muligens blir det i god kommunal tradisjon slik at de som er nærmest rådmann og ordfører blir skjermet, mens innsparingene skjer blant de ansatte som er langt unna kommunehuset og som produserer kommunale tjenester til innbyggerne.

Da ligger jeg dårlig til. Ingen er lengre unna ordfører og rådmann enn meg. Hadde jeg ikke kjent ordføreren privat, hadde han ikke visst hvem jeg er. I tillegg er jeg langt fra kommunens innbyggere. Jeg produserer ikke annet enn overfor asylsøkere og skoleelever fra andre deler av landet.

Håpet mitt er at jeg kanskje blir glemt. Blir jeg ikke glemt vil hundre og ett være ute. Kanskje burde jeg ikke nevne dette her, men jeg er sterk tilhenger av åpne prosesser og at alle skal bli sett. Selv om jeg kanskje må innse at fremtiden ligger bak meg.

Og at Oppdal, eller hva navnet blir i neste runde, vil måtte ta eneansvar for meg.