Hvorfor vil ikke damer sprike?

Tittelen kan av enkelte oppfattes som spekulativ, og dere som fattet interesse på det grunnlaget kan avslutte lesingen nå.

Det jeg vil drøfte i dette innelegget er kvinners hang til å få oss menn til å bli mer kvinnelige. Greit nok, vi menn skal ta oppvasken, lage middagen, vaske tøy, stryke tøy, trille ungen, ha fødselspermisjon, underkaste oss kvinnelige sjefer, strikke, sy, hekle, vise omsorg og sitte når vi tisser.

Men nå skal vi altså tvinges til å sitte med beina samla!

Gjør vi ikke det risikerer vi å bli snikfotografert og hengt ut på diverse nettsteder. Og vi skal innpodes at dette er så galt og usømmelig at vi aldri mer kan sitte naturlig. For naturlig er det uten tvil å sitte med beina sprikende lett til siden. Og jo lavere stol, jo større vinkel mellom lårene. Allerede som barn lærer vi, og venner oss til, å sprike når vi sitter på potta. Og moderne potter er til og med utformet slik at det blir umilig å sitte der med lårene samlet.

Men på et eller annet tidpunkt har kvinner lært å sitte med beina i kryss eller med knærne tett sammen. Jeg har, tro det eller ei, sett kvinner sitte på toalettet. Og de sitter med tett samlede lår. At det spriker nedenfor knærne, får så være. Men hvorfor sitter de sånn når det er unaturlig?

For det stopper ikke der. Når de kjører bil, kjører de med lårene tett sammen. Jeg har sittet på med mange damer, til og med slike som ikke akkurat er berømt for å være dydige, men bil skal de kjøre med samla ben. I går prøvde jeg å kjøre de vel så 80 kilometrene fra Oppdal til arbeidsplassen med lårene sammenklemt. Etter 2 km ga jeg opp. Hadde jeg fullført distansen, ville jeg ikke vært gangbar i dag, kanskje til og med sykemeldt.

Men nå er det krefter blant damene som uvisst av hvilken grunn, skal ha oss menn til å gjøre det samme. De henger oss ut:

Hvorfor? Føler de at de har inntatt alle bastioner som betyr noe, men fortsatt leter etter måter å dominere oss menn på? Kvinnelig hersketeknikk?

De som kjenner meg, vet at jeg er tilhenger av likestilling. Men når likestillingen har gått så langt at vi menn blir den undertrykte part, har det gått for langt. Og de skal få kamp.

Heldigvis finns det unntak. Og ikke hvilket som helst unntak. Selveste statsministeren sitter som en skikkelig kar.

Hvis hetsen fra dere damer ikke stopper, eller dere kommer med en forklaring så god at jeg kan kjøpe den, har jeg kommet til følgende konklusjon:

Jeg stemmer Høyre ved neste valg!

Afterski? Ikke nå lenger...

Sosiale medier ble i går tapetsert med bilder av blå himmel og hvit snø. Ihvertfall i min begrensede krets nevnte medier var det enda flere enn normalt som nøt godværet. Alt fra fotturer til toppturer med blanding av klatring og skigåing hadde min krets vært ute på.

Lite snø opp mot Kinnpiken

Og jeg var på ski helt alene. Noe som er helt optimalt for meg etter en arbeidsuke sammen med masse mennesker i alle aldre. Selv om jeg har hyggelige kolleger, hyggelige gjestekolleger og for det meste helt fantastiske elever, er det ikke til å stikke under en stol at det for meg er aller mest hyggelig på tur i eget selskap. Da har jeg ikke ansvar for annet enn meg selv, kan stoppe når jeg vil, gå så fort eller sakte jeg vil, og tenke i fred.

Ikke så blå himmel mot Snøhetta, sola kommer inn fra venstre.

Stort sett tenker jeg lite. Jeg prøver heller å undre meg. Undre meg over livet og hvorfor verden er som den er. Noen ganger prøver jeg til og med å forstå, men det er vanskelig for en enkel landsens gutt.

I perioder av livet har jeg vært kvalifisert for finalen i norgesmesterskapet i afterski. Også i grenen som kan kalles langdistanse afterski. 12 timer afterski har gått greit. Også gjentagne dager har vært gjennomført uten andre problemer enn at behovet for dagskort har minket etterhvert.

Men det er andre tider nå. Det optimale for meg er å kjøpe tretimers heiskort, kjøre disse tre timene i bakken, kanskje avbrutt av en kaffekopp, for deretter å ta en heisnær topptur. Og når jeg kommer ned igjen er afterskien i ferd med å avslutte.

Trollheimen

I strålende marsvær gikk jeg i går på Blåøret. Ikke på Blåørpiken som de fleste tror er Blåøret, men på selve Blåøret som er en meter høyere. Fra toppheisen i Stølen til Blåøret er det 3,5 km og 350 høydemeter, hvilket gir gjennomsnittlig 10% stigning. Det er overkommelig både opp og ned på langrennski. Men cruising ned igjen på mer solid utstyr er bedre. I tidligere tider kunne man snørekjøre bak tråkkemaskin inn, men dette er det slutt på. Og selv om jeg gjorde dette mange ganger da jeg var sprekere enn nå, savner jeg det ikke.

Blåørpiken sett fra Blåøret

Jeg gikk sakte innover i går. Stoppet ofte for å ta bilder av blå himmel og hvit snø. Hadde nesten to kilo speilreflekskamera med meg, og hadde til og med husket polariseringsfilter. Da blir det litt forstemmende å komme hjem og sjekke facebook og instagram der folk hadde tatt vel så fine bilder med mobilkamera. Imidlertid er det lettere å ta en pause når jeg kan kamuflere det med å fikle med et stort kamera. Eneste ulempen er at det ikke finnes selfiestang til slike kamera. Joda, jeg har stativ og fjernutløser, men det får være måte på fikling også...

Selfie med speilrefleks

Oppe på toppen slet jeg igjen med drillen. Her skulle jeg skifte ulltrøye, skifte hansker, justere stavreim til tykkere hansker, finne frem goggles, legge bort solbrillene, skifte lue, skrive i boka, ta noen bilder, ta selfie, ta av feller, sette inn stiv pløse i støvlene, sette bindinger og støvler i kjøremodus, fylle på litt karbohydrater og væske, samt flytte kamerabag fra mage til ryggsekk og snakke i telefonen. Alt dette uten å miste skiene som for å spare vekt ikke har skistoppere. Det eneste jeg klarte uten problemer var å gjøre alt dette uten å ta av skiene. Ellers var det rot og mangel på struktur. Heldigvis hadde jeg god tid.

Mitt spor er det fineste

På turen ned kunne jeg flere ganger stoppe og beundre sporet mitt. Og selv om mange hadde lagt spor før meg, var mitt spor det fineste.

Vel nede igjen, sjekket jeg en app på min generiske iPhone som fortalte at jeg hadde vært oppe i 68 km/t, noe som forteller meg at jeg begynner å bli tryggere på mine lette og korte ski. Samt at jeg kanskje i fremtiden bør ta med meg hjelm også på lettere toppturer.

For skader jeg hodet, blir det kanskje vanskelig å tenke.

Da må jeg kanskje gå på afterski igjen.

Husker du?

I natt ble jeg sittende oppe litt for lenge igjen. Årsaken var et program på fjernsynet, ja for det heter vel fortsatt fjernsynet? Og det er ikke første gangen at dette nymotens fenomenet som blir benevnt som Gullrekka blir avløst av et program jeg bare må se. Attpåtil på NRK1, kanalen som fortsatt er mitt foretrukne underholdningsmedium. Andre kanaler brukes bare til noen ytterst få enkeltprogrammer, NRK1 brukes også som bakgrunnsselskap.

Jeg husker veldig godt 45 år tilbake. Da hadde NRK monopol og valgmulighetene var derfor ikke tilstede. Alle måtte følge med på nyhetene, Paradise hotel var ikke noe fordummende alternativ for dem som ikke ønsket å vite hva som foregikk i verden. Og vi utvidet horisonten med finsk fjernsynsteater, og Jon Herwig Carlsen ga oss ukentlig tre minutter med oppdatering på ishockey.

Smørsimen 1 og 2.

 Og bestefar så på Husker du. Ja ikke bare bestefar, det virket som om alle født før 1945 ble fenget av dette programmet som for meg var det første programmet i en lang rekke jeg vurderte som ytterst fordummende. Ivar Ruste, Odd Grythe, Børt Erik Thoresen med flere, sang gamle svisker med tekster om måneskinn og kjærlighet. Og jeg som var 14 år da serien startet, og 28 år gammel da programmet etter 130 sendinger ble avsluttet, lot meg opprøre over at den totale tomheten jeg opplevde ved å se på dette.

Nå, 30 år senere, sendes endelig programmer jeg kunne etterspurt den gangen. I natt var det en film med The Who. Det har tidligere blitt sendt filmer og konserter med andre gode band, ja til og med Rolling Stones har ved flere anledninger fått sendetid rundt midnatt mellom fredag og lørdag.

Heldigvis er disse bandene fortsatt mine favoritter. Og jeg som aldri koser meg, er helt oppunder kos når jeg ser disse gamle heltene. Når Pete Townshend trakterer gitaren på en måte som i tillegg til å skape godlyd, ville gitt ham verdensmestertittel i luftgitarspilling, er jeg direkte lykkelig. Se videon der de spiller Baba O'Riley. Hva han gikk på av stimulanser i den eldste versjonen, der også Keith Moon er med på trommer, er uavklart, men den gode Pete er fortsatt still going strong.

Still going strong er jeg også. I egne øyne ihvertfall. Men innimellom begynner jeg å undre meg på om at det skyldes dårlig selvinnsikt. For jeg syntes aldri de som sverget til Husker du var spesielt still going strong. Og nå har jeg altså fått mitt eget Husker du gjennom disse mimreprogrammene på NRK.

Jeg er imidlertid glad jeg prioriterte The Who på NRK fremfor fremfor Katy Perry på Telenor Arena. Og at det aldri var noe tema.