X Games har utfordringer

Nå sitter jeg på Dombås i Dovre kommune. Dette lille tettstedet lengst nord i Gudbrandsdalen med 2701 innbyggere. Antallet har gått ned med 45 siste året, hvilket prosentvis er den høyeste nedgangen i Oppland. Men denne kommunen har hele tre deltagere i X-games. Det er omtrent som om Oslo skulle hatt 600. Eller Oppdal, som er nabokommune, hatt med 7. Begge deler er utenkelig, men Dovre klarer det.

Tilfeldig? Jo kanskje litt, men hovedårsaken er ikke flaks og tilfeldigheter. Samme forhold var det under OL i Sotsji. Da hadde Dombås I.L. hele fire deltagere. Og de samme årsakene jeg beskrev for 2 år siden her, gjelder fortsatt. Begrenset med tilbud til unge, men spissing på det som drives, er nøkkelord.

Skjermdump fra Vigga, lokalavis for Lesja og Dovre

X-games har en utfordring. Det er først og fremst underholdning, eiet av Disney, motivene legges ikke engang skjul på. Det skal tjenes penger. Mange vil, og kanskje med rette, hevde at IOC har samme mål med de olympiske leker, men tanken om edel dåd etter klare regler ligger ihvertfall i bunnen.

I X-games ønsker man ikke dopingkontroll etter den organiserte idretten sine regler. De ønsker ikke å bli testet etter et sett regler som fanger opp bruk av stoffer som cannabis og kokain. Hvorfor kan spekulere mye på. For utøvernes mulighet til å framstå som gode forbilder ville det hjupet kraftig om arrangørene tillot slik testing. Og når Oslo kommune først skal sponse Disney med 42 milioner, burde det være et rimelig krav.

Det bør ikke være ukjent for noen at idretten har et holdningsproblem i forhold til rus.
Da jeg var ung på Oppdal, var det fotballspillerne som var tidligst ute med hard festing. Deretter kom alpinistene etter, og langrennsløperne var heller ikke ukjent med karsk og øl i tidlig alder.
I forløperne til dagens X-gamesøvelser, var rus og stimuli en del av miljøet. Det er ikke helt tatt ut av løse luften når halfpipen ble kalt hasjpipe.
Og de mest aktive frikjørerne, de som tok de største sjansene, var også mest aktive på afterskien.

Lik det eller ikke, vi som har vært i periferien av miljøet, vet dette. Og det sier en del at jeg i 1993, da Dombås arrangerte NM i snøbrett, snakket litt med en forbundsleder. Jeg hadde en formening om at mange deltagere var ustrukturert og lite villig til å underkaste seg normer og regler. Forbundslederen påpekte at det for en del deltagere hadde vært et alternativ med Plata utenfor Oslo S hvis ikke idretten hadde fanget dem opp.

Men nå i 2016 burde det være på tide å bli seriøse utøvere og arrangører. Jeg savner en utøver som gjør det Vegard Ulvang gjorde i 1994 da han snakket ned lederne i IOC. Ta et oppgjør med ESPN, Disney og TV2, fortell at også utøvere innen X-gamesøvelsene også ønsker å fremstå som seriøse utøvere. At en joint i ny og ned, kanskje til og med mellom runs, ikke aksepteres.

Så kan vi la det hvile litt at sporten er i lomma på underholdningsindustrien.

Men kanskje er det rett og slett ikke ønskelig fra utøverne heller?

Lykke til dere fra Dombås. Jeg kjenner dere, og vet at dere er et produkt av god idrettskultur i hjembygda.

Man må se det positive i det stusslige.

Det er for mange skremmende hva som finnes av opplysninger om oss på internett. Selv har jeg etterhvert valgt å ta det med knusende ro. Det er ingenting jeg kan gjøre med det, og om jeg bruker litt sunn fornuft, får jeg heller ta problemene når de dukker opp. Det blir for tungvint å alltid tenke på at noen skal misbruke informasjon om meg. Ikke klarer jeg å komme på noe katastrofalt som kan skje heller. Ingenting jeg dør av iallfall.

Jeg stusser imidlertid noen ganger. Sist da jeg av årsaker jeg ikke skal gå inn på, fikk behov for nye bukseseler. Jeg angrep dette på samme vis som jeg alltid gjør når noe skal fornyes. Først et kjapt søk på internett, deretter innkjøp i lokal butikk.
Som oftest har jeg mange faner opp når jeg søker på internett. VG, Aftenposten, Facebook og Twitter er nesten alltid opp. Og mens jeg orienterte meg om bukseseler, fikk jeg en melding på messenger. Dermed endte jeg opp på tidstyven Facebook, og der var nyhetsoppdateringen allerede ispedd reklame for bukseseler... Så det går fort for regnemaskinen World wide web å kartlegge mine behov...

En følge av min avslappede holdning til tingene, er at jeg anser bilder jeg legger ut på sosiale medier for tapt. Til jul laget jeg en forstørrelse av et av mine bedre moskusbilder, og gav dette til min mor. Bildet hadde jeg tidligere publisert på en facebookside. I går kunne min mor fortelle meg at en for oss begge ukjent person hadde tatt i bruk dette bildet som profilbilde på Facebook. Slikt må en bare regne med.

I juni 2015 måtte jeg krype til korset og pensjonere min gamle iPhone. Ny ble anskaffet, og en del har skjedd mellom iPhone 4 og iPhone 6. Mest fornøyd er jeg med et mye bedre kamera.

Imidlertid fant jeg for litt siden ut at det også var kommet en helseapp på telefonen. Der samler altså telefonen inn data om meg, og jeg skal være bra blåøyd for å tro at ikke Apple har tilgang til disse dataene.

Her kan jeg da se hvor mange skritt jeg tar hver dag. Og gjennomsnittlig antall skritt siste uke, måned og år. Dataene er ikke imponerende, men det er bare 200 ekstra pr dag jeg har lagt inn for å bli slank og sprek som 80-åring.

Videre ser jeg antall trapper jeg går på samme måte. Tallet her er litt mer imponerende, men det skyldes ene og alene at jeg som oftest går en trapp opp for å tisse...

Den nederste er imidlertid mindre imponerende. Hva er det egentlig Apple tror om meg? At jeg er evnukk? Absolutt nada data om samleie siden juni 2015. 

Spørsmålet dukker opp; Hva skal Apple med disse opplysningene? Det må jeg bare innta min avslappede holdning til. Appen lar seg ikke slette, og om jeg kunne slette, hadde den sikkert gått i bakgrunnen.

Men kan en positivt innstilt kar som meg bruke dette til noe? Når det gjelder antall skritt og trapper ser jeg klart at dette kan brukes når jeg setter meg mål om aktivitet. Men hva med opplysningene om siste samleie? Blir det bare en påminnelse om et stusslig liv som er på hell?

Neida, dette kan jeg bruke. Ved tilfeldig sex er det alltid ganske stor sjanse for at den andre part er opptatt. Og faren for å bli oppdaget eller ihvertfall mistenkt er tilstede. Da kan jeg blånekte og vise til appen.

Dessuten kan jeg mistenkes for å kjøpe sex. Hvilket er forbudt og moralsk forkastelig. Og skulle politiet være etter meg for slike forhold kan jeg nå altså vise til en app som beviser min uskyld. Fine saker.

Og her kan dere alle lære noe av meg; Før dere blir forferdet over alt det rare som skjer med internett og smarttelefoner, før dere poster en ferdig skrevet forferdelse på facebook, prøv å se det positive i saken. 

Slik jeg gjør.

NB. Om noen har andre opplysninger i sakens anledning, føler jeg meg sikker på at vedkommende unnlater å kommentere.

Skrivesperre? Overhodet ikke.

Noen ganske få har etterlyst nye innlegg på bloggen. Min faste leser er imidlertid ikke blant dem, så jeg har ikke inntrykk av å være savnet på nettet. Og jeg har ikke publisert noe siden først på januar, noe som har ført til at daglige sidevisninger har falt ned på 20-tallet og mindre.
Jeg har imidlertid flere innlegg jeg har begynt på. Et er en søknad om å bli politisk rådgiver for Sylvi Listhaug, et er et selvironisk innlegg om hvor behagelig det er å ha et lyst og positivt sinn og jeg har også et der jeg provoserer feministene nesten klart. Men jeg har altså ikke publisert.

Lysten til å publisere tanker jeg tenker i ensomme stunder har manglet. Det er noe med den offentlige debatten som holder meg tilbake. Både politikere, meningsbærere og de som preger kommentarfeltene har falt ned i en praksis der sak ikke er det viktigste, men å karakterisere andre med utenomsaklige forhold er det som teller. Selv er jeg relativt forskånet for slike, jeg er ikke særlig ytterliggående i mine meninger og skriverier. Men nok til at en relativt kjent blogger på høyresiden, en som ikke forstår ironi og selvironi, like før jul viet et helt innlegg til å begå karakterdrap på meg. Noe jeg tok som en ære, ettersom vedkommende vier sin blogg til adskillig mer innflytelsesrike personer enn meg.

Men en mann står frem som et lysende forbilde for oss som prøver oss i den offentlige debatten.

Christian Tybring-Gjedde er en mann jeg knapt har en mening til felles med. Knapt fordi jeg er enig med ham i synet på Russland, Ukraina og Putin. Han er for tiden nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget.

Men jeg har ikke opplevd at han diskuterer annet enn sak. Til tross for at han er relativt ytterliggående i sine argumenter, faller han ikke ned på nedsettende karakteristikker av sin meningsmotstandere. Jeg ser for meg at han etter en diskusjon kan gå ut og ta en øl med de han er rykende uenig med. 

Jeg ser altså opp til Christian, mer opp til ham enn de fleste andre politikere. Jeg kommer neppe til å stemme på ham, men han kan allikevel duge som forbilde. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til å kopiere frisyren og hans noe blanke øyne.

Men jeg har fått meg et nytt forbilde. Eller rettere; nok et forbilde.