Påske, dårlig vær og folkeopplysning som utgikk. Jeg er fortsatt ingen computer.

Med så tidlig påske som det er i år, lå alt til rette for en påske med fint vintervær, mye snø og godt skiføre. Men den gang ei, palmehelga på Oppdal har vært grå, trist og delvis vindfull. Og da snakker jeg naturligvis om vindfull ute i fjellet og i skibakkene. Den lille snøen som har kommet, er best egnet til å bygge snømann med og alle faktorer tilsammen gjør at en som kan gå mye på ski ellers, parkerer dem.

I stedet har jeg tenkt litt på dette med påskens plassering på kalenderen. Det er nemlig noe jeg aldri har satt meg inn i. Og å lære seg enda mere som jeg ikke har bruk for, er akkurat meg. Jeg samler på kunnskap jeg ikke trenger.

Og jeg kan bli en computer. For det kalles de som er i stand til å regne ut påsketidspunktet. Og har senere gitt navnet til den innretningen jeg nå skriver på.

1.påskedag kommer første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Det er den vanlige definisjonen, en definisjon jeg har kunnet dra frem i diskusjoner og stort sett stoppe den.
Hvis det ikke er kverulanter, fintenkere, astronomer, teologer eller geografer tilstede.

Fordi vårjevndøgn varierer astronomisk, det vil også ha betydning hvor man befinner seg i forhold til datolinjen og hvordan månens bane er.

Derfor bestemmes ikke påsken etter astronomisk vårjevndøgn, men etter en fast dato, og nå blir det bare verre. For i år 325 e.kr ble det bestemt at påsken er den søndagen som følger den fjortende dagen til den månen som oppnår denne alderen på den 21.mars eller umiddelbart etter. Usj... Der forsvant nesten drømmen om å bli en computer.

Evigvarende månekalender.

For å regne uten å ta hensyn til den astronomiske månen må jeg ha en "evigvarende månekalender" som går ut fra en tenkt middelmåne, også kjent som den eklestiske månen.

I tillegg er det to formler, vi har nemlig en juliansk påskeformel og en gregoriansk påskeformel. Og hvilken vi egentlig bruker i Norge er jeg faktisk ikke sikker på, for jeg ga opp presentert for denne formelen:

Når det attpåtil er haker med å bruke excel regneark, gir jeg opp å bli computer. Jeg kan altså ikke
bruke en Mac eller en PC for å bli computer.
Men jeg er nesten sikker på at vi bruker gregoriansk påskeformel.

Og for å bli en ekte computer må jeg i tillegg til vår egen påske, kunne beregne den ortodokse påsken. Første påskedag i den ortodokse kirken er i år 1.mai. Senere enn det er mulig at vår påske kan komme. Vi kan nemlig senest feire 1.påskedag 25.april.

Dette ble så vanskelig etterhvert, at jeg gir opp. Og håper på bedre vær så jeg får tatt meg en skitur.

Jeg er ikke god på ski heller, men i forhold til å være computer, er jeg en ener.

Og jeg forstår at prestene trenger lang utdanning.

Hvor stusslig og patetisk er det mulig å bli?

Jeg er nærmere 60 enn 50 år gammel. Gammel til sinns, gammel i bevegelsene og med grått hår ved ørene. Klærne er gammelmodige, kroppen småkorpulent og med tydelige tegn på slitasje.

Og så tror jeg selv at jeg glimter til innimellom.

Jeg har vært sent ute og bevisst holdt igjen med å tilegne meg og ta i bruk ny teknologi, og til å se nytten av dette. Jeg tok knapt i en datamaskin før i 1989, jeg kjøpte meg ikke mobiltelefon før i 1993.
SMS tok jeg ikke i bruk før i 1999 etter å ha måttet få opplæring av en dame som var ivrigere på nye oppfinnelser enn meg. Facebook var jeg motstander av inntil en bekjent lånte PC'n min og opprettet profil uten mitt vitende. Og Instagram var jeg ikke på før i fjor. Ja, jeg skriver denne bloggen og har gjort det i tre år, men det er mer et utslag av at jeg er en mislykket skribent som ikke får publisert noe på annen måte.

Men i dag fant jeg ut at jeg har nådd en ny bunn i forsøket på å henge med. For det er det jeg forsøker; å henge med. Litt i samme gate som de som begynner å trene, de som kjøper motorsykkel, de som finner seg dame fra en annen generasjon.

Jeg har en stund brukt såkalte Emoji.

Og jeg har til og med irritert meg over at de ikke er å finne på Mac'n slik at jeg kan krydre tekstene mine med dem.

Enda mer skremmende er lista som kommer opp over de mest brukte. Jeg ler så jeg griner, jeg driter og blåser hjerter mens jeg spiller fiolin og spiser pommes frites. Håper ikke psykologen min ser dette, og om hun gjør det, at psykiateren min har en lynkur.

På en måte er jeg tilbake til der mine forfedre var for 10 000 år siden. I mangel på skriftspråk risset de inn eller malte reinsdyr og andre ting de interesserte seg for i stein og på veggene i hulene sine.

Hva blir det neste? Jeg holder igjen når det gjelder Snapchat. Poenget med denne tjenesten har jeg ikke forstått. Jeg er en såvidt åpen person at bilder som bare kan betraktes i noen sekunder er uinteressante. Alt jeg deler via internett, deler jeg med alle til evig tid. Dessuten er det komplisert å bruke. Ikke teknologisk, men det betyr som regel å lete etter briller og etablere fullt fokus for noen sekunder. Begge deler er utfordrende.

Men jeg er på Snapchat. Satt opp av samme dame som i sin tid lærte med å sende tekstmeldinger. Så jeg har gode muligheter til å bli end mer patetisk.

Eller kanskje jeg skulle ringe til noen? Eller enda bedre; besøke noen?

Vel... Er du på Snapchat så forstår du bokstavene under. Ikke forstyrr meg unødig.

iamarner

Hurra for Johanne! Og jeg vet hvorfor du har blitt så god...

Tror jeg...

Johanne Killi tok i går sølvmedalje under X-games. Og føyer seg inn i rekken av utøvere fra Dombås som har gjort fremragende prestasjoner innen snøbrett og freeski. Helt siden andre halvdel av 1980-tallet har Dombås I.L. vært med å prege utviklingen i disse "nye" idrettene. Tviler på at noe norsk idrettslag og tettsted kan vise til tilsvarende. Hva kan årsaken være?

Bildet av Johanne er stjålet fra mor til annen X-games utøver fra Dombås. Foto:Heidi Melien Kleveland.

Johanne kunne blitt akkurat så god som hun hadde villet også på langrennski. Overlegne motoriske ferdigheter gjorde at hun i ung alder hadde bedre teknikk enn de aller fleste på langrennsski. De samme motoriske ferdighetene gjorde at hun raskt ble fryktelig god med alpinski på bena. Dette vet jeg, jeg har vikariert i gym på skolen der hun gikk, og jeg har frekventert Dombås Skiheiser der hun hoppet og railet fra første kveldskjøring. Noe enkelte i langrenn- og skiskyttermiljøet ikke var helt fornøyd med. Hun har altså talent.
Men det er det mange som har.

Dessuten er Johanne seriøs og har, når hun ikke hopper på enorme hopp, beina godt plantet på bakken.
Men det er det mange som har.

Hoppene og railene, eller parken, i Dombås Skiheiser er av høy kvalitet. Bygget og shapet av en entusiastisk gjeng foreldre med god bistand fra et velvillig lite skianlegg. Treningsmulighetene er med andre ord helt topp, helt sjef, helt konge.
Men slik er det mange steder.

Jeg har ikke spist nok til å hoppe her.

Det er få tilbud til de unge på Dombås. Men de tilbudene som finnes, er av høyeste kvalitet.
Men slik er det på mange små steder.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne den lille biten i suksessformelen til Dombås I.L. som er avgjørende for at halvparten av X-games deltagerne kommer derfra. Og at så mange derfra deltok under de olympiske leker i Sotsji.

Inntil svaret gikk opp for meg under morgenkaffen i dag. Så enkelt og innlysende at det bare har vært en selvfølge.

Svaret er pommes frites.

 Eller pommfri uttalt på dovring uten t til slutt. Med den spesielle trykklegginga på stavelsene som bare finnes lengst nord i Gudbrandsdalen.

Denne pommes frites som gjør at de unge som frekventerer skiheisen på Dombås får mangelsykdommer hvis sesongstarten blir forsinka.

Her, som med annen doping, er det viktig med riktig dosering. Jeg ser at enkelte overdoserer. De blir overvektige med mye kviser.

Kanskje er det nok å bevege seg i osen fra frityren og ha venner som spiser mye av det. Men jeg har tro på den som mat også.

Fra dopkokeriet Foto: Anonym kokk og servitør

For 25 år siden spiste jeg også pommes frites i Dombås Skiheiser tre ganger i uka. Og jeg har nok hverken før eller siden vært så god på ski. Jeg kjørte stilmessig klin likt med nylig avdøde Stein Eriksen. Jeg kunne på en god dag ta 360 på små hopp, tok skilærereksamen både på telemarkski og på alpinski. Jeg var brun i ansiktet og stram i kroppen.

Denne pommes friten er enestående. Jeg vet litt om oppskrifta, men den skal ikke røpes. Det nærmer seg homeopatmedisin. Virkestoffene er i så små doser. Men det er vel kjent blant lokale at det bare er turister som kjøper pommes frites rett etter skifte av frityrolje.

Kokken ville aldri fått fagbrev, heller ikke servitøren. Men de har en røff omsorg som du ikke finner på restauranter med michelin-stjerne eller smilefjes.

Dette høres sikkert rart ut for den uinnvidde. Men ta en tur innom Dombås skiheiser, ta en pommes frites uten noe annet, og jeg er sikker på at du blir en litt bedre skikjører. Om ikke annet er det verd besøket for å innhalere atmosfæren av suksess.

Jeg vet ikke sikkert om Johanne har spist mye pommes frites. Men hun har venner som har spist mye og har vært en del av et miljø som sverger til dette kostholdet fra november til april. Og som i oktober kjenner suget etter fett og salt.

Nok engang vil jeg gratulere Johanne, familien, alle dovringer og Dombås Skiheiser.

Og meg selv som omsider fant svaret på hvorfor.