Abrahams barn

På fredag sløvet jeg på kvelden. Da også, er kanskje en korrekt betegnelse. Det linære fjernsynet står på NRK1, men bare som bakgrunnsstøy til en bok eller nettsurfing. Programmet om Rune Larsen og Tor Endresen fenger ikke helt. Av en eller annen årsak, som sikkert er betinget av opplevelser i barndommen, er jeg litt skeptisk og på grensen til fiendtlig innstillt til gladkristne. Særlig har jeg vanskelig for å akseptere at en del gjør det til et gullkantet levebrød å være gladkristen. Dette er jo bare tull, men av en eller annen grunn har jeg større tillit til de alvorlige mørkemenn og -kvinner som på fundamentalistisk måte spredde det kristne budskap i min barndom.

Men jeg slår ikke av verken lyd eller bilde. Og plutselig hører jeg en sang jeg har hørt før:

Og jeg måtte begynne å søke opp hvem det var som hadde originalen. Så langt hadde jeg ikke bitt meg merke i ordene, det var ikke en sang jeg har sunget selv under allsang på vor- eller nachspiel. Allikevel, til tross for klumsete søk på nettet, fant jeg at sangen var skrevet og komponert av Steve Earle. Denne tidvis slitne singer/songwriter som svært ofte har et budskap i sangene sine. Mest kjent for meg for sanger som Copperhead road, When I fall og ikke minst hans hyllest til Sharon Shannon; Galway girl. Dessuten har jeg registrert hans motstand mot USA's utenrikspolitikk. Der han særlig er opptatt av at USA aldri kommer seg ut av landene de sender soldater til. Med ett unntak, Vietnam.

I denne sangen tar han tak i konflikten i Midt-Østen med samme utgangspunkt som Svein Tindberg gjorde i sin forestilling Abrahams barn. I følge bibelhistorien stammer vi som tilhører en av verdensreligionene Jødedom, Kristendom eller Islam ned fra samme mann, nemlig Abraham og hans sønner. 

I min barndom hadde vi bibelhistorie, eller bibelsoge, hver morgen på skolen. Dette var en forenklet utgave av bibelen som ga oss en bortimot kronologisk fortelling om menneskene og begivenhetene i bibelen. Mye var utelatt, alle motstridende opplysninger ble forbigått, det samme med begivenhetene som kunne bli for sterke for oss sarte sjeler. Og at Ismael, Abrahams sønn med tjenestepiken Hagar, er regnet som stamfar til muslimene, visste jeg ikke før i 40-årsalderen. Men de store trekk i historien fikk vi inn, dog helt uten refleksjon og kritisk blikk. 

Hvordan hadde verden sett ut om ikke Gud hadde stoppet Abraham da han ville ofre sin sønn Isak?

Fredag kveld og litt i går, har jeg prøvd å oppdatere meg litt. Og har oppdaget hvor uhyre kompleks en historie dette er. Blant annet ser det ut til at mange land i Europa kan føre sin befolkning tilbake til en spesifikk bibelsk person i rekken under Abraham.

Mange av disse personene ble fordrevet fra sine familier. Ismael ble som eksempel sendt østover. Og historiene om land tildelt av selveste Gud står sentralt.

Vi diskuterer stadig årsakene til dagens krise i Midt-Østen. Inndelingen etter 1.verdenskrig, opprettelsen av staten Israel etter 2.verdenskrig, kurderne som ikke har noe land, vår bombing av Libya osv er alle medvirkende til den håpløse situasjonen vi stadig opplever der nede. Og strengt tatt har det vært slik i 4000 år. 

Kan det rett og slett være slik at krigen i Syria skyldes en rekke dårlig håndterte arveoppgjør for 3 til 4 tusen år siden?

Først må en del flere dø

Blir man klokere med årene? Det kan sikkert diskuteres i det vide og brede, men sikkert er det at jeg har skiftet mening om mangt opp gjennom årene. Og uten at jeg ser på meg selv som vinglete. Ting forandrer seg, og jeg prøver å tilpasse meg selv og mine synspunkter. Antagelig er jeg for sent ute med mine endringer, men bedre sent enn aldri.

For oss som bekymrer oss litt over forsvars- og sikkerhetspolitikken, er utviklingen i forsvaret av stor interesse. Selv har jeg vært opptatt av hvordan vi får mest forsvar for kronene, og i min enfoldighet trodd at mer personell med ikke nødvendigvis det mest avanserte og dyreste materiellet, har vært veien å gå. Et gammeldags forsvar slik det var før muren falt. Med hær og heimevern som viktigste elementer, supplert med luftforsvar og sjøforsvar. Og jeg har trodd at fokuset på enormt kostbar høgteknologi har vært feil. Dessuten har jeg ikke vært fremmed for å bruke Forsvaret som distiktspolitisk hjelpemiddel.

Derfor har jeg vært bekymret for statusen til hæren og heimevernet. I antall stridende soldater er det jo nærmest ingenting igjen.

Men nå har jeg begynt å tvile. Og det etter å ha lest en røverroman. En røverroman som ex-forsvarssjef Sverre Diesen har anbefalt, i hvert fall i følge omslaget.

Jeg kjenner ikke Sverre Diesen. Til tross for 14 års tjeneste og 6 repetisjonsøvelser har jeg aldri møtt ham. Allikevel visste jeg allerede først på 1980-tallet at han kom til å ende opp som forsvarssjef. For det ble snakket om ham som etter å ha fullført sivilingeniørstudiet ved NTH, tok Krigsskolen. Derfor ble jeg ikke overrasket da han fikk jobben i 2005.
Etter at jeg ble sivilist for 25 år siden, har jeg bare sporadisk fulgt med i hva som skjer i det militære. 3 rep.øvelser ble det også etter at jeg ble sivilist, men der ble jeg bare oppdatert på bataljons- og brigadenivå. Og jeg visste knapt hvem som var forsvarssjef om jeg hadde blitt spurt. Men Diesen fikk jeg altså med meg.
Med NTH i baklomma er det ikke merkelig om han kanskje ble like mye teknokrat som soldat. Og absolutt forståelig om han likte tidligere nevnte røverroman.

Boka er etter min mening dårlig. Persongalleriet er for stort, leseren blir ikke kjent med noen. Handlingen foregår på altfor mange steder, og det er fort gjort å miste tråden. Men beskrivelsen av de tre operatørene som jager terrorister på russisk grunn, er opplysende. Forfatteren har studert de norske spesialstyrkene og gitt ut boka "Norges hemmelige krigere". Under researchen til denne ble han kjent med en del forhold han ikke kunne skrive dokumentarisk om, og det påstås fra forfatteren at det er disse som blir skildret skjønnlitterært i "Terrorkrigerne".
Og jeg imponeres av kapasitetene til disse to mennene og den ene kvinnen som tar seg inn i Russland. Dessuten er alt så politisk korrekt. Ubåten som på slutten av boka henter dem, er ledet av en kvinne. Alle ombord er plukket ut med samme krav som til spesialjegerne, og flere av heltene i boka har innvandrerbakgrunn.
James Bond hadde vært misunnelig om han hadde fått se utstyret disse rår over. Våpen, kommunikasjonsutstyr og fremkomstmidler holder mer enn ypperste nivå. De tre operatørene rår over en ildkraft som må tilsvare det en gammeldags panserbataljon hadde i hine hårde dager.

Og Tom Bakkeli vet nok hva han prater om.

Slik Sverre Diesen utvilsomt gjør.

Ubekreftede rykter påstår at han har uttalt at Heimevernet må legges ned, men først når en del flere er døde. Disse flere er de som kjempet i 2.verdenskrig.
Hæren er også i ferd med å bli en ren symbolavdeling, en nedbygging over 30 år har redusert denne til en avdeling med kapasitet til å kontrollere et litt større veikryss i en eller annen del av verden. Kanskje er det veien å gå.

200 slike, med kapasiteter som de Tom Bakkeli beskriver, burde holde, 

Et forsvar har det paradoksale i seg at det skal være så bra som overhodet mulig med det mål å aldri bli brukt. Avskrekking er det det handler om. Omkostningene med å utføre en fiendtlig handling rettet mot Norge må være så store som mulig.Hvor mye avskrekking er det i en gjeng med konvensjonelle håndvåpen? Lite i forhold til 72 jagerfly i best tenkelige utgave vil jeg tro.
Og skulle noen finne på å allikevel ta seg inn i landet, er det vel bare å sende ut tre spesialjegere?

Kanskje bør Forsvaret bestå av disse 72 jagerflyene, noen droner, et par ubåter og 200 spesialjegere direkte underlagt forsvarssjefen? 1.verdenskrig med sine skyttergraver, var gammeldags i 1940. Allikevel trente vi skyttergravskrig i 1980. Utover 1990-tallet ble bevegelighet viktig. Soldatene skulle fraktes rundt dit det var behov for dem.

Kanskje har nå i 2016 både Hæren og Heimevernet gått ut på dato, slik at det gir mere forsvarsevne å bruke pengene på noe annet. Rett og slett legge ned begge,

Men først må en del flere dø.

Gratulerer med dagen

I år faller 1.mai på en søndag. Det fører til at dagen havner enda mer i bakleksa enn den normalt har gjort de 30 siste årene. Det vil si, den har jo vært på søndager før også, men dagen blir mer og mer stillferdig passert. Omtrent som mine fødselsdager, som knapt markeres annet enn på Facebook.

I avisene ser jeg veldig lite artikler om 1.mai. Noe skyldes at fokuset er på den tragiske helikopterulykken i Øygarden, naturlig nok, men litt fokus på 1.mai hadde etter min mening vært på sin plass. Avisene finner tross alt plass til fotballresultatene og kjolene på et ball jeg aldri har hørt om.

Dette bildet fra noe som heter MET-ballet fikk spalteplass i dagnes VG.

Den eneste parolen jeg fant ved et hurtigsøk på nettet, var fra arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie som slo til med "Gi ungen sjansen i arbeidslivet". Og hun gratulerte oss med dagen. Voksent og respektfullt fra en minister fra partiet Høyre. Og en viktig parole.

De som mener det ikke lenger er noe å kjempe for, kunne om ikke annet feiret det som er oppnådd.  Døgnets deling i tre for eksempel, 8 timer arbeid, 8 timer frihet og 8 timer hvile. Eller faglige rettigheter som gjør at arbeidsfolk har virkemidler som forhandlingsrett, organisasjonsfrihet og streikerett. 

Og Arbeidsmiljøloven. Det er historieløst å tro at den hadde kommet uten kampen som venstresiden og organisasjonene har ført. Og det er viktig å fortsatt være på vakt. Det er tegn i tiden som tyder på at en del rettigheter står for fall. TISA/TTIP, som er nesten fraværende i den offentlige debatten her til  lands, utvidet mulighet for midlertidig ansettelse, sosial dumping, todelt arbeidsliv. økende sosiale forskjeller og likestilling mellom kjønnene kampsaker som ennå ikke er vunnet.

Vi har en pågående streik. De som jobber i den næringen med svakest lønnsutvikling, er i streik. Jeg skjønner ikke at noen bebreider dem for dette. Det er noe som skurrer når noen av de aller rikeste i landet er eiere av hoteller. Sammen med dagligvarehandelen, som også henger etter i lønnsutvikling, har hotell og restaurant-bransjen produsert flere av våre høyt profilerte milliardærer. Noe forteller meg da at fordelingen av overskuddet er skjevt fordelt.

Neste år er 1.mai på en mandag. Da får mange en langhelg. La oss håpe at hotell- og restaurantarbeiderne, som neppe kan ta langhelg, da har nærmet seg oss andre i lønnsutvikling. La oss håpe på fint vær denne helgen neste år, slik at vi kan reise til fjells eller til kysten, bo på hotell og gå på restaurant, drikke øl ute i solskinnet og tenke på at de som yter servicen har vunnet en kamp for sine rettigheter.

Gratulerer med dagen, og lykke til videre i kampen alle sammen!