Nå har det gått for langt Arc'teryx

Hvilket varemerke du bruker av en eller annen vare, forteller mye om prioriteringer du gjør, hvordan du ønsker å fremstå overfor andre og personlig smak. Du femstår forskjellig om du kjører ny Mercedes fra om du kjører gammel Toyota. Det trenger ikke være økonomi som utgjør forskjellen, i hvert fall ikke bare det. Er du i arbeid, og prioriterer det høyt nok, vil de fleste kunne kjøre ny Mercedes. Det er imidlertid først nevnte faktorer trer inn. Og i et tidligerer innlegg skrev jeg om mitt forhold til bil, og går ved denne anledning litt inn på turklær. For merkevarer finnes i alle varesegmenter.

Arc'teryx i sitt rette element

I de senere år har jeg fått et godt forhold til et canadisk klesmerke ved navn Arc'teryx. De er i den høyere, bortimot høyeste prisklassen, men kvaliteten og designet står i stil til prisen. For oss som er storforbrukere av slikt tøy, er det en god investering. Tidløs design gjør den lange holdbarheten verd prisen.

Jeg har en 5 år gammel skalljakke som helt sikkert holder 5 år til. Da vil den ha kostet meg 600 kr i året. En kortermet skjorte jeg kjøpte for 4 år siden, og har brukt mye, kunne jeg hengt inn på salgsstativet igjen. Den ser ubrukt ut.
Buksene deres fåes i tre forskjellige lengder i samme livvidde, hvilket er fint for oss som ikke har idealkroppen.

Totalt har jeg skalljakke, softshell-bukse, shorts, to skjorter, dunvest og isoleringsjakke fra Arc'teryx. Pluss helt sikkert minst ei lue. Alt har en funksjonell og minimalistisk design, og kvalitetsbrist har jeg ikke registrert.

Og prisene har vært høye, men ikke verre enn andre merker jeg har hatt dårligere erfaring med.

Men nå tror jeg lojaliteten er opp til vurdering.

5299,-NOK takk!

Jeg mottar nyhetsbrev fra Arc'teryx. Og i går fikk jeg et som viste at de har beveget seg fra villmark og høye tinder til urbane strøk. Rett og slett produkter til bybruk var det som møtte meg. Allikevel så jeg litt på disse klærne, og de så bra ut. Kjedelige klær i kjedelige farger. Slike klær som ville passet perfekt til den kjedelige imagen jeg ønsker å ha.

Men så kikket jeg på prisene.

5299,-NOK for en blazer kan til nød aksepteres, særlig når den er delvis vind- og vanntett. Festivalblazer med andre ord. Perfekt for en voksen, øldrikkende kar på rockekonsert.

2999,-NOK

2999,-NOK for ei kortbukse er ikke akseptabelt. En shorts laget av bomull og nylonpoplin kan umulig være verd tre tusen kroner.

At langbuksa, som attpåtil er for kort, koster ytterligere 500,- NOK er like hinsides.

Jeg hevder at klær er billige i Norge nå. I 1975 måtte en butikkansatt jobbe 30 timer for å kjøpe seg et par jeans. I dag vil samme butikkansatte kunne kjøpe seg merkejeans etter fem timer bak disken. Jada, jeg vet det finns mye dyrere jeans. Og disse er, i likhet med Arc'teryx sin urbane kolleksjon, ikke verd prisen.

DRESSMANN, her kommer jeg!

Jeg har dessverre mistet troen på kommunereformen

Helt tilbake til i 1980-årene har jeg vært en stor tilhenger av å slå sammen en del kommuner. Dette gjaldt kommuner med få innbyggere og synkende innbyggertall. Og ikke nok med det, de innbyggerne som tross alt holdt stand, ble eldre og eldre. Kommunale tjenester og øvrige tilbud til befolkningen led naturlig nok under denne utviklingene, og sett utenfra var ikke disse kommunene lenger attraktive å flytte til eller tilbake til.

Derfor hilste jeg kommunereformen velkommen da den ble lansert. Og forsto godt de incentiver til dette som ble lansert. For sentrale myndigheter var det beste å gjøre noe med kommunenes inntekssystem. Det måtte rett og slett lønne seg å slå seg sammen.

Jeg tror ikke helt på det disse utmerkede folkevalgte har kommet fram til

Men nå har jeg mistet troen på dette prosjektet. De kommunene som blir resultatet av sammenslåingene risikerer å bli mindre attraktive enn før.

Jeg har nå lest flere slike intensjonsavtaler. De har alle det til felles at det ser ut som målet er å få flest mulig innbyggere til å svelge agnet, samtidig som den sammenslåtte kommunene får best mulig uttelling fra det nye inntektssystemet. Ikke noe sted har jeg sett at målet om å bli en attraktiv kommune sett utenfra er tatt hensyn til. Det er det synkende antallet innbyggere som allerede er der, som skal tilfredsstilles.

Unge mennesker i bygdene som blir spurt om hva som skal til for at de skal bli værende eller flytte tilbake til bygda, er nokså entydig i sitt krav til en sterkere urbanisering av bygdene. Og det samme gjelder folk som vurderer å flytte inn. Sterke regionsentra, eller bygdebyer, er ønskelig for svært mange. Og det er helt forståelig.
Selv er jeg mer bondsk enn de fleste, men jeg setter pris på å ha kulturtilbud, handlemuligheter, et utvalg restauranter og caféer, og kanskje et par puber tilgjengelig i et sentrum ikke alt for langt unna.

Kommunehusets plassering er ikke viktig sier mange. Ikke for tilgjengeligheten for publikum nei, men det er tross alt en av de største arbeidsplassene i svært mange kommuner. Og et antall arbeidsplasser skaper også boende i nærheten. Det samme gjelder skoler og helsetjenester. Vi vet at en del kommuner sliter med å skaffe fagfolk, uten attraktive tettsteder blir dette enda verre.

Og jeg tror heller ikke på det disse to hyggelige ordførerne har diskutert seg frem til

Det som nå skjer er at kommunene smører tynt utover i grendene. Kommuneadministrasjonen desentraliseres, det blir litt helse her og litt helse der. Og innbyggerne beroliges og stemmer ja til reformen. Kanskje.

Dessuten skal ingen kommunalt ansatte slutte. Alt skal ordnes ved naturlig avgang. I en periode vil det derfor være overskudd av kommunale byråkrater. Og min erfaring er at byråkratiet er selvforsynt med arbeidsoppgaver. De mater seg selv, og innen de selv går over i pensjonistenes rekker, har de skapt et byråkrati som gjør at de må erstattes.
Og om denne byråkratiseringen unngås, hvordan blir det for dem som kanskje skal jobbe i 25 år som overtallig? Gå på jobb hver dag å vite at du egentlig ikke trengs?

Nei, skal bygdene få befolkningsvekst tror jeg noen upopulære valg må tas. Det må velges et sentrum, og det aller meste av aktivitet må legges dit. Da kan det være muligheter for at ordførernes våte drøm, en produksjonsbedrift eller en kunnskapsbedrift, kommer med ønske om å etablere seg.

Inntil kommunene tar slike valg, tror jeg man bare kan si nei til kommunesammenslåingene.

Men jeg har tatt feil før, og håper jeg gjør det nå også.

Abrahams barn

På fredag sløvet jeg på kvelden. Da også, er kanskje en korrekt betegnelse. Det linære fjernsynet står på NRK1, men bare som bakgrunnsstøy til en bok eller nettsurfing. Programmet om Rune Larsen og Tor Endresen fenger ikke helt. Av en eller annen årsak, som sikkert er betinget av opplevelser i barndommen, er jeg litt skeptisk og på grensen til fiendtlig innstillt til gladkristne. Særlig har jeg vanskelig for å akseptere at en del gjør det til et gullkantet levebrød å være gladkristen. Dette er jo bare tull, men av en eller annen grunn har jeg større tillit til de alvorlige mørkemenn og -kvinner som på fundamentalistisk måte spredde det kristne budskap i min barndom.

Men jeg slår ikke av verken lyd eller bilde. Og plutselig hører jeg en sang jeg har hørt før:

Og jeg måtte begynne å søke opp hvem det var som hadde originalen. Så langt hadde jeg ikke bitt meg merke i ordene, det var ikke en sang jeg har sunget selv under allsang på vor- eller nachspiel. Allikevel, til tross for klumsete søk på nettet, fant jeg at sangen var skrevet og komponert av Steve Earle. Denne tidvis slitne singer/songwriter som svært ofte har et budskap i sangene sine. Mest kjent for meg for sanger som Copperhead road, When I fall og ikke minst hans hyllest til Sharon Shannon; Galway girl. Dessuten har jeg registrert hans motstand mot USA's utenrikspolitikk. Der han særlig er opptatt av at USA aldri kommer seg ut av landene de sender soldater til. Med ett unntak, Vietnam.

I denne sangen tar han tak i konflikten i Midt-Østen med samme utgangspunkt som Svein Tindberg gjorde i sin forestilling Abrahams barn. I følge bibelhistorien stammer vi som tilhører en av verdensreligionene Jødedom, Kristendom eller Islam ned fra samme mann, nemlig Abraham og hans sønner. 

I min barndom hadde vi bibelhistorie, eller bibelsoge, hver morgen på skolen. Dette var en forenklet utgave av bibelen som ga oss en bortimot kronologisk fortelling om menneskene og begivenhetene i bibelen. Mye var utelatt, alle motstridende opplysninger ble forbigått, det samme med begivenhetene som kunne bli for sterke for oss sarte sjeler. Og at Ismael, Abrahams sønn med tjenestepiken Hagar, er regnet som stamfar til muslimene, visste jeg ikke før i 40-årsalderen. Men de store trekk i historien fikk vi inn, dog helt uten refleksjon og kritisk blikk. 

Hvordan hadde verden sett ut om ikke Gud hadde stoppet Abraham da han ville ofre sin sønn Isak?

Fredag kveld og litt i går, har jeg prøvd å oppdatere meg litt. Og har oppdaget hvor uhyre kompleks en historie dette er. Blant annet ser det ut til at mange land i Europa kan føre sin befolkning tilbake til en spesifikk bibelsk person i rekken under Abraham.

Mange av disse personene ble fordrevet fra sine familier. Ismael ble som eksempel sendt østover. Og historiene om land tildelt av selveste Gud står sentralt.

Vi diskuterer stadig årsakene til dagens krise i Midt-Østen. Inndelingen etter 1.verdenskrig, opprettelsen av staten Israel etter 2.verdenskrig, kurderne som ikke har noe land, vår bombing av Libya osv er alle medvirkende til den håpløse situasjonen vi stadig opplever der nede. Og strengt tatt har det vært slik i 4000 år. 

Kan det rett og slett være slik at krigen i Syria skyldes en rekke dårlig håndterte arveoppgjør for 3 til 4 tusen år siden?