05E30969-60F2-46DC-9F3D04D874EA3B84-C2C81870-46C9-4A52-8EE829B9A26E393D

Athletic fit?

For noen få år siden gjennomførte jeg ett kalenderår uten å kjøpe meg nye klær. Ikke noe annet nytt eller forresten. Dette gikk helt greit ettersom jeg hadde 50 års overforbruk bak meg, og dessuten er dårlig til å kaste klær.

Etter dette året har jeg helt automatisk blitt mye flinkere til å spørre meg selv om jeg egentlig har bruk for plagget før jeg kjøper det. Og det er mye sjeldnere jeg opplever denne følelsen av at dette klesplagget er noe jeg bare må ha.

Mäntyranta og tilskuere i romslig og funksjonell bekledning.

Det er bra. For utviklingen innen materialer og design har løpt fra meg.
Fram til jeg ble ungdom var det veldig greit. Klærne var funksjonelle innenfor rammene av det tilgjengelige materialer tillot. Vi gikk i poplin, peu-de-peche, gabardin, terylene og andre rimelig statiske materialer. Etterhvert kom det litt stretch, men fortsatt måtte klærne være romslige for å ta vare på bevegelsesfriheten.
Inntil jeg kom i 16-årsalderen, da kom lycra. Fantastiske greier, dessuten var jeg slank på grensen til mager og jeg kunne fint bruke disse klærne både når syklet og gikk på ski. For dette var trenings- og konkurranseklær.

Da jeg nærmet meg 30 begynte jeg å se latterlig ut i slike klær. Samme størrelse og 10 ekstra kilo gjør noe med fremtoningen. Når prestasjonene heller ikke lenger sto i stil med klesdrakten, ble jeg lett stemplet som latterlig og patetisk. Det gjorde meg ikke så mye, så innimellom ble jeg fortsatt observert i slikt tøy. Selv om det er bare speedo som tilnærmelsesvis avslører kroppen tilsvarende de såkalte kondomdressene. Jeg var like trygg på meg selv som Else Kåss Furuseth på bildet til høyre.

Staute karer iført M/51

Etterhvert som farten gikk ned, kom behovet for annen bekledning. Dessuten avsluttet jeg min periode, ikke karriere, i Forsvaret. Der var uniformene på den tiden velsignet nøytrale i forhold til kroppsfasong. Det vet alle som har tatt på seg en M/51. Og på depoet, der vi fikk utlevert klærne, var holdningen at ihvertfall jeg måtte ha uniform å vokse i.

Jeg begynte å kjøpe sivilt turutstyr. Fortsatt var dette romslig, stretchpanelene var ikke kommet. Og størrelsene var greie. Jeg som er 173 cm lang, brukte medium og small. Noe som stemmer bra på en litt under middels stor kar som er marginalt overvektig.

For min BMI er 25,73. Noe som såvidt er over normal vekt. Så jeg burde fortsatt ihvertfall kunne tatt på meg medium. Men det kan jeg ikke om jeg ønsker det siste og fineste på markedet. De klærne jeg har lyst på nå, leveres i noe som heter athletic fit. Og jeg er ingen atlet.

Athletic fit defineres som at brystmålet er 8 tommer mer enn midjemålet, altså vel så 20 cm. Intervallene mellom størrelsene var på de gamle størrelsene ca 8 cm. Det igjen betyr at jeg må opp to og en halv størrelse for at jeg skal kunne lukke jakka. Da er jeg på XL. Ekstra stor på 173 cm... Da blir ermer og ben lange.

Heldigvis kan jeg bruke vest. Et plagg uten ermer og ben og som ikke nødvendigvis må lukkes. Så får det heller være at rumpa blir dekket av en noe lang vest. Rumpa er jo heller ikke det jeg er mest stolt av lenger. Dessuten er materialene i disse athletic fit-klærne ofte tøyelige, og jeg kan derfor lukke dem selv om følelsen ligner det jeg i 40-årsalderen hadde når jeg iførte meg hel langrennsdress i lycra.

Jeg kan naturligvis gjøre slik som mange gjør; kjøpe meg en såkalt joggedress, sjokke rundt i den og gi jevnt f... Men å være patetisk har blitt en livsstil. Og kom aldri med at jeg mangler selvinnsikt, det blir nemlig ofte hevdet om folk som kler seg i klær som fremhever istedet for skjule at kroppen ikke er helt etter et kunstig ideal.

Jeg har selvinnsikt, men gir f...

Nei, jeg har ikke vært på Bruce Springsteen.

Det vil si, ikke i sommer. Tiltross for at han har hatt tre konserter her i landet denne sommeren. Men jeg har vært på konsert med ham. Det var i Praha for noen år siden at jeg under en mellomlanding der fant ut at han holdt konsert der den dagen jeg skulle returnere. Så jeg booket om flybillett, bestilte hotell og kjøpte billett til konserten.

Her var jeg i 2012

Men jeg gikk ikke på konsert i sommer. Venner av meg har vært på alle tre i Norge. Jeg kjenner folk som var i Gøteborg i tillegg til de tre i Norge. Og jeg kjenner flere som var på konsert fordi de tror det skal være sånn. Som en nylig sa; Konsertene med Bruce har blitt det nye Birkebeinerrittet. Du skal altså helst ha vært på minst en. Og alt som har en snev av status å ha vært på, unngår jeg.

Bruce Springsteen har hatt betydning for meg også. For 40 år siden var det mye glamrock og disco som ble spilt på de stedene jeg frekventerte. Og på lokalet, på dansefestene der jeg aldri var, ble det spilt gammeldans- og dansebandmusikk. Med dette som bakteppe var det en åpenbaring da en venn av meg, en som jobbet som discjockey i helgene, introduserte meg for albumet "Born to run". Dette var mer ekte rock, mer jordnært og fikk frem mange flere følelses enn all annen musikk på den tiden. Dette sammenfalt også med en bedring i økonomien som gjorde det mulig å handle litt musikk. Og på Playtime i Trondheim hadde det som behøvdes. Fortsatt hadde musikken et fysisk format, longplayplata. Som kostet ca 90 kr. Til sammenligning kostet en halvliter den gangen 12 kr, en 20-pakning sigaretter 9,10 og snuseska 3,50. Bensinen kostet 4 kr. Musikken var altså fortsatt dyr.

Tøffere ble det ikke i 1976

I militæret havnet jeg på rom med en kommunist fra Bodø og en pening fra øvre del av øvre Singsaker. Disse to motsetningene fant hverandre i musikken, og jeg ble oppslukt av den samme. Først og fremst av Ramones, "Det beste bandet i himmelen" som forfatter og musiker Levi Henriksen uttrykker det i og med at alle medlemmene er døde. Punken kom for fullt denne sommeren, og den toppet seg da jeg rømte fra militærleiren for å gå på konsert med Sex Pistols. Året etter syklet jeg styrkeprøven fra Trondheim til Oslo med tonene fra The Clash som bakteppe fra kasettspiller på baggasjebæreren. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige med historier knyttet til punkband som Sham69, The Jam, Eddie and the Hotrods, Stiff Little Fingers osv osv.

Og Bruce havnet nesten i glemmeboka.

Men Bruce fortsatte karrieren. Jeg kjøpte albumet "Nebraska" og syntes det var veldig bra. Før jeg fikk øynene opp for Stones, Warren Zevon og etterhvert Green Day. Pluss døgnfluer og mange gode norske band.

Og Bruce ble for meg en middelmådighet jeg var på konsert med som en følge av tilfeldigheter. Og han var yderst velkommen på en del nachspiel som ellers hadde druknet i Ole Ivars og Vassendgutane.

Han gjorde et uutslettelig inntrykk da ha opptrådde sammen med Little Steven etter Utøya. Men der fant jeg også en som gjorde større inntrykk. Hør på Chip Taylor her:

Bruce Springsteen har imidlertid en stor styrke som imiteringsobjekt i en spesiell situasjon.

Det er når magen slår seg vrang. I den forstand at det stopper opp. Hard avføring, talle(den harde møkka som danner gulvet i sauebinger), forstoppelse. Når du sitter på ramma og trykker uten at noe hjelper, skal du bare prøve så godt du kan å imitere Bruce. Syng "Born in the USA" eller nær sagt hvilken som helst annen sang du kan fra hans store repertoar.
Trykket du da opparbeider kan fort spare deg for en runde med klyster.

Kanskje kan han også brukes ved barnefødsler. I stedet for å oppfordre den fødende til å presse, kan de oppfordres til å synge "Born in the USA"...

Faren er at barnet blir traumeutsatt.