Exit Knut Arild, takk for det du har gjort

Det har vært en nesten uvirkelig prosess det vi har vært vitne til med Krf den siste tiden og som fikk sitt klimaks i dag. Tilbake står to tapende grupperinger, Knut Arild og hans tilhengere samt partiet Frp.

Hvorfor Knut Arild står igjen som taper er ganske åpenbart, ikke fullt så klart er det at Frp tapte. Men om en tenker etter, bør det være klarere. Frp har svelget mange kameler for å være med i nåværende regjering, skal Krf med i regjeringen vil de måtte svelge ytterligere kameler. Hvordan de skal klare dobbeltkommunikasjonen med ett Frp på Stortinget og et annet i regjeringen, blir spennende å følge med på.

Det har vært en het debatt i kommentarfeltene og på sosiale medier rundt prosessen. Ikke uventet er det mye som dreier seg om at et lite parti kan bestemme så mye. Folk vil ikke ta inn over seg at det er flertallet som bestemmer, og at det når det er jevnt, uvegerlig blir de siate som avgjør hvem som får makta. Det er ikke de som bestemmer, men de bestemmer sammen med de andre som er på samme side.
Dessuten er det mange som skal oppheve sperregrensen. Men de vet ikke at den bare regulerer hvem som får utjevningsmandater. De tror at partier under sperregrensen ikke kommer inn på Stortinget i det hele tatt. Hvorfor er da Bjørnar Moxnæss og Une Bastholm der?
Og skal man først gjøre noe med sperregrensen, bør man vel også se på bestemmelsene som gjør at landareal har innvirkning på mandatfordelingen. Det er i dag dobbelt så mange stemmer bak en representant fra Oslo, som det er bak en fra Finnmark. Stortinget ville sett ganske annerledes ut hvis en stemme var en stemme uavhengig av adressen til den stemmeberettigede.

Så er det mange som snakker og skriver nedsettende om Knut Arild. Og ikke minst harselerer med ham.

Knut Arild fikk terningkast 5 som statsråd. Ikke verst!

Jeg tror Knut Arild er en av de dyktigste, mest hardtarbeidende, retorisk beste og kanskje den aller tøffeste politikeren på Stortinget i dag.

Det sier jeg ikke bare ut fra den tøffe prosessen han satte i gang for litt over en måned siden, men med bakgrunn i at jeg møtte ham da han var statsråd i Bondevik 2. Jeg hadde da en kort karriere som lobbyist i en sak der min side forøvrig nådde frem, noe jeg har angret på at jeg bidro til i ettertid, men det er en helt annen historie.
Saken var den at den ferske og bare 31 år gamle statsråden jaget byråkratene i departementet ut, da de prøvde å styre saken i den retning de selv ville. De måtte pent gå på gangen slik at Knut Arild fikk gjøre seg opp sin egen mening,
Jeg møtte også hans etterfølger, Helen Bjørnøy. Hun hadde jeg den største respekt for som menneske, men som statsråd var hun passiv. Hun lot byråkratene lede møtet, uten å bidra med så mye som et oppfølgingsspørsmål.

Knut Arild Hareide var og er en tøffing. Selv om det ikke ligger tjukt utenpå den spinkle kroppen. Dessuten har han humor og talegaver langt utover det vanlige.

Jeg håper han fortsetter å være en ledende politiker. Det vil være synd om han blir borte etter en slik prinsippfast opptreden som han har hatt i denne saken.

Og så tror jeg han er et godt menneske. Det trengs det og.

Korsfest,korsfest! Eller kanskje ikke...

I går sprakk nyheten om at en av våre stortingsrepresentanter hadde trikset til seg ganske store summer på fiktive reiseregninger. Og ikke hvilken som helst representant, men Mazyar Keshvari fra Frp.
Og for satirikere kunne det ikke vært mer innbydende. Selv jeg falt for fristelsen til å harselere litt med dette i et innlegg på Facebook.

Han har vært innvandringspolitisk talsmann for Frp. Der ville han stoppe all asyl-innvandring, han ville sende tilbake flyktninger når grunnlaget for asyl ble borte, kriminelle asylsøkere skulle også rett ut. flyktninger som reiste på ferie til hjemlandet etter at de ble norske statsborgere, skulle miste statsborgerskapet.
Ved en overfladisk gjennomgang av Keshvaris egen situasjon, kan det se ut som han oppfyller alle kriteriene for utsendelse, etter at det nå er stor sjanse for at han også er kriminell. Han har når han har frontet sine standpunkter ofte blitt konfrontert med sin egen situasjon. Dette har han ved flere anledninger stemplet som irrelevant.

Det må bare bli satire av slikt. Sosiale medier er full av skadefryd, politiske meningsmotstandere som meg, klarer nesten ikke å tøyle oss. Og hans partifeller har ikke annet valg enn å ta avstand fra ham, eller rettere sagt gjerningene.

Men vent litt. Noen ganger bør vi tenke oss om. Keshvari har innrømmet det hele. Det er lett å tenke seg at han ikke har det bra. Så dårlig har han det, at han har blitt sykmeldt. Dette er det også harselert med tiltross for at pyskiske og psykososiale forhold står for de fleste sykemeldinger også blant oss helt vanlige folk.

Det er ikke nødvendig å legge ytterligere stein til byrden. Han har vel ikke svindlet hver av oss for mer enn 5-6 øre.

La nå arbeidsgiver, politi og rettsvesen gjøre jobben i forhold til den handlingen som er gjort. Og arbeidsgiver er i dette tilfellet Stortinget, ikke Frp.
Og arbeidsgiver må gå gjennom sine rutiner på dette. Der det foreligger muligheter for juks, vil det innimellom være noen som faller for fristelsen.

Alle slags mennesker trår feil hver eneste dag. Er feilen stor nok, får man den straffen samfunnet finner rimelig. Satirikere, kommentatorer og hobbyhumorister bør moderere seg litt slik at tragedier unngås.
Politisk kommentator i Aftenposten, Terese Sollien, mener at tilgivelse bør sitte langt inne. Det syns jeg er feil, det finns tilgivelse for alt. Når den eventuelle straffen er ferdig oppgjort, bør Keshvari kunne komme tilbake. Om han ønsker det og klarer å få den nødvendige tilliten.

Kanskje er han uansett ferdig på Stortinget om en måneds tid. Vara for Siv Jensen som han tross alt er.

Og hvis Krf vil, er Siv Jensen tilbake som stortingsrepresentant før jul

Jeg koser meg ikke, ikke er det deilig heller

ENDELIG!
I dag ble det en omsider en høstdag slik høstdager skal være. Kuldegrader på natt, rim på bar mark og skodde først på dagen og så solskinn, er en høstdag slik det skal være. At jeg lå litt for lenge ril å utnytte den, får så være, jeg er allikevel veldig godt fornøyd.

For jeg har ikke vært særlig fornøyd de siste dagene. Når temperaturen lørdag steg til årets varmeste kveld og natt, syntes jeg det var skremmende. Og nyhetene søndag morgen, skremte meg enda mer. Helt uventet flom i Skjåk, var et solid skremmeskudd for det jeg tror vi kan vente mer av i fremtiden.

På sosiale medier har jeg bare en venn i Sjåk. Alle andre så ut til å ha det helt fortreffelig. De koste seg i deilig vær. En skrev til og med at sauene koste seg i det deilige været. Min umiddelbare reaksjon var da at vedkommende kunne inngått i saueflokken uten at gjennomsnittlig intelligens hadde steget i flokken.

Mens det så sånn ut et lite stykke unna, koste vi oss i deilig vær på mine trakter (Skjermdump fra TV2)

Selv legger jeg ikke skjul på at jeg langt fra er "skarpeste kniven i skuffen". Selvinnsikten er betydelig bedre enn selvtilliten. Derfor velger jeg å tro på dem som skal vite bedre enn meg, både i kraft av sin erfaring, sin utdannelse og sin kløkt. Så når FN kom med sin rapport om klimaet for noen dager siden, velger jeg å tro på denne ubehagelige rapporten.

Men det gjør ikke mange nok. Ingen av mine facebook-venner nevnte ved et ord, et bilde eller en lenke at det været vi hadde på søndag, var det været vi antagelig kan vente mer av. Og selv om noen uttrykte medfølelse med innbyggerne andre steder i landet som var rammet av flom, koste de seg videre i det deilige været.

Folk som er foreldre, besteforeldre, og til og med oldeforeldre koser seg uten tanke for at etterkommerne vil måtte ta konsekvensen av all kosen vi har drevet. Hvis de en gang i fremtiden får spørsmål om hva de gjorde for at tingenes tilstand kunne vært bedre, er det eneste ærlige svaret de kan komme med, at de koste seg i deilig vær. Og at de uttalte seg med maksimal selvtillit og minimal selvinnsikt.
Håndverkere, lærere, bønder, leger, regnskapsførere, bruktbilselgere og alt mulig annet visste bedre enn 98% av klimaforskerne i verden.

Det er ingen etter meg, i hvert fall ikke i rett nedadstigende linje. Derfor tenker jeg ofte på hvorfor jeg bryr meg. Men jeg og resten av min generasjon vil garantert bli kollektivt fordømt om noen år for hvordan vi håndterte vår tids største utfordring. Jeg gjør på langt nær nok selv, men jeg vet at det er mulig. Jeg har ikke vært i et fly på 14 måneder, jeg er akkurat like lykkelig eller ulykkelig som jeg var da jeg for få år siden fløy sju turer til utlandet på ett år. Og det er mye annet jeg kunne gjort som ikke i vesentlig grad ville forringet livskvaliteten min. Selv om jeg foretrekker kjøtt, hadde jeg klart meg helt fint på fisk og grønnsaker. Selv om jeg foretrekker å kjøre bil selv når det passer meg, kunne jeg fint reist mer kollektivt.

Jeg koser meg aldri. Heller ikke synes jeg noe som helst er deilig.  Det har mer med ordene å gjøre enn at jeg alltid syns alt er trasig. Men når folk nikoser seg over de tidlige virkningene av en katastrofe vi selv antagelig er medskyldige i, føles det trasig for meg.

Jeg kunne tenkt meg å levd veldig lenge, gjerne 100 år til. Eneste gode grunnen til dette, er at da ville jeg mest sannsynlig fått sjansen til å si:

Hva var det jeg sa?