Jeg har falt utenfor og mangler dessuten mannlige forbilder

Nylig ble rapporten til Camilla Stoltenberg publisert. Det var den som skulle forklare hvorfor gutter faller gjennom i skolen. For meg inneholdt denne rapporten lite nytt. Heller ikke i debatten som kom etterpå, var det noen overraskelser. Jeg kunne publisert akkurat det samme til en brøkdel av prisen. Antagelig hadde jeg kunnet konkludere basert på adskillig mer empiri enn det fintenkerne bak rapporten hadde. Jeg har tross alt etter 1991 møtt ca 30000 grunnskoleelever, og observert dem over en ukes tid.

Men ingen ville hørt på meg. Fordi jeg har falt utenfor og er stigmatisert. I likhet med veldig mange som ligner litt på meg, er jeg bare istand til å pådra meg engasjement i nettdebatter.

Fordi jeg er mann. Dessuten er jeg gammel. Og jeg er lavt utdannet. Lønna vil for dem som er toneangivende i den offentlige debatten, fortone seg som symbolsk. Jeg er enslig, eller som de som forstår seg på det hevder; aktivt valgt bort. Ikke har jeg barn og dermed heller ikke barnebarn, noe som også gjør at en mann i min alder står utenfor og ikke blir tatt på alvor.

Dessuten er jeg 90% sykemeldt.

Guttene i undersøkelsen til Stoltenberg manglet ofte mannlige forbilder. Det gjør jeg også.

I den grad noen har uttalt at de har blitt inspirert av meg, er de uten unntak unge damer. Unge damer som heldigvis har funnet en inspirasjon til å utforske friluftslivet videre. Og et par av dem har blitt så inspirert at de har startet blogger og utgitt bøker. Ikke om meg naturligvis, men om livet utendørs.

Jeg mangler altså egne forbilder. Forbilder i sporten, politikken og livet forøvrig.

Når jeg står på ski, ønsker jeg alltid at jeg å være like god som Janette, Johanne, Lindsey og Hillaree. Sistnevnte er minst kjent, men sto nylig på ski ned ei renne på Lhotse (8516 m.o.h) Du har topptur og så har du topptur på Lhotse.

 Disse damene har kommet seg opp på arenaer som i min barndom/ungdom var forbeholdt menn. Og de har kommet så langt at storparten av oss menn bare kan drømme om ha tilsvarende ferdigheter.
Når Johanne kjører slopestyle ser det så lekende lett ut. Det samme gjør det når Janette kjører linjer i fjellet det etter gammel tenkning ikke skulle være mulig å kjøre. Og Lindesy har utfordret oss menn, og passert oss, i viljen til å risikere for å vinne.

Hilaree Nelson på vei ned renna fra Lhotse

Og å kjøre ned fra toppen av Lhotse, slik amerikanske Hillaree Neeson gjør, er nesten ikke til å tro.
Og alle disse gjør det de gjør uten å gjøre noe poeng ut av at de er kvinner. De er antagelig ikke bevisste feminister engang. De er bare gode på det de gjør.

Og da får de min nesegruse beundring.

Men jeg har litt problem med de som kommer seg fram bare fordi de er kvinner. Min generasjon menn har opplevd utstrakt kvotering både i arbeidsliv og i politikk. Noen har hevdet at kvinner må være så mye flinkere enn menn for å nå opp på disse arenaene. Det stemmer overhode ikke. Mange har blitt kvotert inn og albuet seg videre med hersketeknikker og videre kvotering. Tror jeg. For jeg har utfordret noen av dem i debatter. Når det er tomt for argumenter, drar de kortet med ymte frempå om at min mening ikke teller like mye som deres. Fordi de er kvinner.

Mine politiske forbilder er imidlertid også kvinner. Tildels unge kvinner. Tidligere har de som inspirerte meg hatt navn som Anders, Finn,  Kåre, Håkon og Christian. Men de som inspirerer meg mest akkurat nå, er Lan Marie Nguyen Berg og amerikanske Alexandria Ocasio Cortez. Jeg er ikke alltid enig med dem, men deres evne til å stå imot press, argumentasjon og ren hets fra menn som meg, er fantastisk. Begge er unge kvinner med minoritetsbakgrunn. Og det er som å vifte med et rødt flagg foran oss som har falt utenfor.

Alexandria Ocasio-Cortez, mitt store politiske forbilde akkurat nå.

Med slike forbilder, blir jeg også uglesett som nettdebattant. Av mine egne vel å merke. For om du ser på min beskrivelse av meg selv, er det lite tvil om at jeg vil skyte all ulv, utrydde eliten i Oslo, kutte ut bompenger, ha billigere alkohol, drivstoff og tobakk, ønsker el-bilen dit pepper'n gror, fornekter menneskeskapte klimaendringer, forbanner kvinnedagen osv. Men da ville jo mine kvinnelige, politiske forbilder vært Sandra og Sylvi. Det heter de ikke.

Og dermed faller jeg ytterligere utenfor også blant mine egne. 

Spørsmålet er om jeg kan komme meg inn igjen blant mine egne når Dovres neste ordfører blir valgt. For der merker jeg at jeg må ta meg selv i nakken for å gi vedkommende sjansen.

Neste ordfører i Dovre vil etter alle solemerker bli en i politisk sammenheng ung kvinne som ikke har vært i politikken før. Begge de to største partiene har en ung kvinne på topp. Såpass unge er de at jeg har sett dem på skolen, og sett dem da de debuterte i utelivet. Uten at jeg la spesielt merke til dem. Men dette er nok til at jeg må slåss med fordommene mine. Jeg skal ikke bli den bedrevitende, fordomsfulle, småbitre gamle mannen jeg strengt tatt har alle forutsetninger for å bli. Jeg skal ønske den av dem som blir valgt, lykke til.

Og jeg lover at jeg skal være saklig når jeg kommenterer det hun gjør som ordfører.

Det kommer ikke alle til å være. Og da håper jeg den av dem som blir valgt, har studert og lært litt av Alexandria og Lan. For hun vil møte slike som meg, men som ikke har tatt noe oppgjør med seg selv. Ikke la det gå inn på deg det måtte bli. 

Heldigvis for dere, er storparten av de som ligner litt på meg, såpass feige at de lar mye av sin vrede gå ut over Lan Marie. For bygdedyr på min alder er eksperter på kommunepolitikk i hovedstaden. Og å ytre de verste ting om Lan Marie, genererer likes og gode støtteerklæringer. Lokalt er de mer forsiktige. Kanskje nøyer de seg med en anonym ytring på baksida av GD? For selv om de er ytterliggående og  overbeviste om at de har rett, er de smertelig klar over at de uansett skråsikkerhet, antagelig har feil. 

Den som blir valgt, vil imidlertid neppe ha referat fra kaffebordet på Tex, Grill eller Frich's.

Vel, vi gutter faller utenfor på alle arenaer og i alle aldre. Og i min alder er det ikke mange muligheter igjen for å rette det opp. Derfor var det vel riktig av Stoltenberg-kommisjonen å fokusere på de som faller utenfor i skolepliktig alder. Men som sagt, jeg kunne gjort samme jobben, og med samme konklusjon, mye billigere.

Men en kommisjon burde vært satt ned. Og den vet jeg ikke svaret på.

Hva skal vi gjøre med alle dem som har falt utenfor slik jeg har gjort?

Antagelig er alt håp ute.

Uegnet? Ta det litt med ro dere som sitter i opposisjon, nå er jeg skuffet over mine egne

Jeg hadde knapt hørt om kona til Christian Tybring-Gjedde før i går. Og jeg har i alle fall aldri bitt meg merke i hva hun tidligere har uttalt. Det har kanskje ikke så veldig mange andre heller, men da Ingvil Smines Tybring-Gjedde ble utnevnt som minister for samfunnssikkerhet, gikk tydeligvis søkemotorene varme. Hun ble ved innsettelsen nærmest grillet på tidligere uttalelser.

Hun var visstnok både redd journalister og trodde ikke på menneskeskapte klimaendringer.

Det første var uttalt i en spesiell setting, noe hun greit redegjorde for da hun senere på kvelden besøkte Dax18. Og ingen som så det innslaget kunne si at hun virket redd og samtidig holde hånden på hjertet.

Så måtte hun, og det er et legitimt spørsmål, forklare seg om hun trodde på menneskeskapte klimaendringer. Noe hun bekreftet at hun gjorde. Og hun utdypet det slik hun hadde gjort i 2016 med at hun trodde de klimaendringer vi nå opplever skyldes  en kombinasjon av menneskeskapte og naturlige årsaker. Et svar jeg til tross for at jeg er medlem i MDG, kunne gitt selv. Vi hadde muligens vært litt uenig om hvilken av de to som er hovedårsaken, men det er nyanser ingen skal stilles til veggs for. Og de nyansene har ingen betydning for hennes ansvarsområde.

Skjermdump fra Dagbladet.

Min partifelle i MDG, og en som attpåtil er nasjonal talsmann, Arild Hermstad, var raskt på banen og erklærte henne totalt uegnet. Det var vel å ta sterkt i?

I mitt hode er det nok å aksepter at klimaendringene skjer, for å være statsråd med ansvar for samfunnssikkerhet. Dette er et felt den godeste Ingvil virker å ha god bakgrunn for å styre. Kanskje ville jeg også vært mer skeptisk om hun fikk ansvar for klima og miljø, men det er faktisk heller ikke sikkert.  Og selv om Erna er troendes til mangt, tør hun nok ikke å hente klimaminister fra FrP. Selv om det også der er mange som tror på menneskeskapte endringer. Det er faktisk nå, ifølge meningsmålinger bare 4% som ikke tror, og Frp har vel mellom 10 og 15% oppslutning...

Dessuten er det ikke sikkert at tidligere uttalelser står ved lag. Jeg kunne vel knapt gjort noe som helst i noen sammenheng dersom jeg skulle måtte forsvare tidligere uttalelser, gjerninger og holdninger. Noe har vært situasjonsbetinget, noe har jeg oppriktig ment, noe har vært ren dumhet. Og slik tror jeg det er med veldig mange. Faktisk så mange at enhver statsminister ville fått problemer med å skaffe ministre. Den som er ren i hjertet, kaster den første stein, står det i Bibelen. Ikke mange kan kaste første steinen.

En annen side av saken er at en person du er uenig med, ikke automatisk er uegnet. Jeg har jobbet sammen med mange jeg er uenig med, til og med sterkt uenig med, men de har gjort en utmerket jobb.
Og jeg er faktisk tilbøyelig til å tro at innen ansvarsområdet samfunnssikkerhet, vil Ingvil Smines Tybring-Gjedde gjøre en bedre jobb enn Arild Hermstad ville gjort.

Vent i hvert fall litt med å dømme henne. La henne få sjansen. Og la henne være Ingvil Smines Tybring-Gjedde, ikke kona til Christian.

Det er ikke lett å være kona til Christian Tybring.Gjedde.

Reise til begjær, unnskyld, jeg mener besvær

Året vi nettopp er ferdig med, 2018, holdt på å bli mitt første år siden 1974 uten flyreise, Men det holdt ikke helt inn. En av de siste dagene i året, ble fristelsen til en utenlandstur for stor. At jeg underveis måtte tåle noen kommentarer fra litt forskjellig hold, er en helt annen historie, Både selve flyturen og hensikten med turen er jo takknemlig for dem som vilha det litt moro på min bekostning. Og kan min bekostning glede noen, gleder det også meg.

Til mitt reisemål, og til fornuftig pris, er det morgenfly og kveldsfly som gjelder. Avreise før hanen galer eller ankomst etter at puben har stengt, er alternativene. Da blir det morgenfly. Med morgenfly har jeg også to valg, jeg kan enten kjøre til flypassen dagen i forveien og bo på hotell, eller jeg kan kjøre natta nedover til Gardermoen. Min erfaring er at å bo på hotell og skulle skulle sjekke ut kl 04.00 er bortkastet, det blir lite søvn og ingen frokost.

Derfor forlot jeg Oppdal litt før kl. 23 kvelden før.

Mildvær og nedbør hadde sørget for livsfarlige sideveier. Før jeg startet var jeg faktisk bekymret for om jeg kom meg opp på veien Det gikk imidlertid smertefritt. Etter 20 meter på Gamle kongevei trodde jeg imidlertid at det var noe feil med bilen. Den gikk rett og slett ikke dit jeg ville. Fant fort ut at det hadde kommet såkalt underkjølt regn oppå grusen de hadde strødd med. Dette gjorde at jeg kjørte på et småruglete isdekke der piggene ikke fikk tak. Jeg avsto fra å kjøre ned bakkene jeg normalt kjører til E6 til fordel for en 2 kilometer lengre, men flatere vei. Null stress, jeg hadde fortsatt god tid til å få fylt opp kaffe på YX i koppen jeg fikk til jul. Trodde jeg, skuffelsene sto i kø og jeg måtte konstatere at YX hadde stengt kl 22.

Ferden over Dovrefjell gikk greit, jevnt og trutt 78 km/t.
På Dombås kjøpte jeg meg kopp på CircleK, og fikk meg kaffe. Dessuten var bensinen såpass billig at jeg tanket opp.

Alt gikk veldig greit til jeg hadde krysset Mjøsbrua. Det er en stund siden jeg var nedover der sist, og overraskelsen var stor da jeg ble ledet ut til høyre. Veien herfra har jo alltid vært så fin, til og med krabbefelt i noen bakker der enkelte ikke klarte å kjøre 78 km/t. Men nå skal det vel bli 110...

Og så kom tåka. Så tett at jeg ikke visste hvor jeg var i verden før jeg kom til Minnesund. Og mellom Mjøsbrua og Stange var det minst 1000 rundkjøringer av det provisoriske slaget. Jeg telte aldri, men det føltes slik, og det var bare flaks at jeg ikke kjørte feil i noen av dem. Og 50 m etter siste rundkjøring, ble jeg avkrevd kr 24,- i bompenger for å finansiere alle rundkjøringene.😡

Mens jeg satt og kjørte slik i 30 km/t planla jeg oppdatering på Facebook ved ankomst Gardermoen. Den skull se slik ut:

Men jeg publiserte aldri noen oppdatering. I stedet undret jeg meg over hvor dannet jeg har blitt. Man skriver ikke slikt. Selv om man mener det og er overbevist om at veien var bra nok som den var.

På Gardermoen gikk alt fint. Måtte imidlertid nok en gang oppleve at innsjekk på nett og enkel baggasje-drop ikke fungerte. Selv om alt var gjort som det skulle, måtte jeg stå i lang kø sammen med alle som denne morgenen reiste med Star-Alliance for å levere innsjekket baggasje.

Også ved bytte av fly i Wien var det knirkefritt. Og begge flightene denne dagen var romslige, hadde to og tre seter til disposisjon.

Og i Bucharest kom baggasjen som den skulle. Dessverre kan jeg kanskje si, for forsinket baggasje gir mulighet til å fornye garderoben på forsikringsselskapets regning...

Oppholdet er ikke tema denne gangen. Kanskje kommer en beskrivelse senere. Denne gangen tar jeg utfordringene med selve reisen.

For dem var det nok av. Ved returen noen dager senere, ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen med min innopererte loop-recorder. Å forklare avansert medisinsk utsyr til folk jeg ikke har felles språk med, er utfordrende. Til slutt godtok jeg pace-maker som forklaring. Bare jeg kommer meg gjennom er det greit.

Godt med god plass

Ikke veldig blid på Brger King

Sulten og tørst gik jeg på Burger King mens jeg ventet. I denne såkalte food-courten, var alle normale bord opptatt av støyende familier. Jeg måtte sitte på en høy taburett og balansere under inntaket av et forøvrig utmerket måltid. Men folk som tror de har alle rettigheter i verden fordi de har bidratt til overbefolkningne, og attpåtil har forsømt barneoppdragelsen, går ikke gått sammen med meg. Hadde jeg virkelig harr pace-maker, ville den fått arbeid.

På flyet satt jeg igjen alene på treseter. Og jeg lot som jeg sov for å slippe serveringen og tax-freemaset fra flyvertene. Gikk greit det, og jeg fikk en times søvn.

I Wien var det bare 40 min å bytte fly på. Først gikk jeg lange korridorer avbrutt av to heiser uten å se ei levende sjel. Og plutselig sto jeg i en lang kø for sikkerhetskontroll. Dette var nemlig min tilbakekomst til Schengen. Og igjen blir jeg konfrontert med at jeg fremmedlegemer i kroppen.

5 min før avgang er jeg på plass ved gate 17 i Wien. Og der er det fullt. Og flyet er forsinket. Heldigvis var det reservert plass for meg:

Så det ble sitteplass på meg. Dette er et godt tiltak etter at vanlig oppdragelse med å reise for eldre, gikk av moten. Og hadde plassen vært opptatt av en under 60, ville mitt bistre oppsyn raskt fått vedkommende til å reise seg.

Forsinkelsen ble ikke så lang, og sett bort fra stappfullt fly, gikk det greit til Gardermoen. Bagasjen kom som den skulle og tax-free'n hadde snus og ingen kø. Heller ikke tollerne plaget meg unødvendig.

Jeg kom 5 sek for sent til bussen som skulle ta meg til P2, så da tapte jeg 15 min der. Det ble 15 lange minutter når man gleder seg til friheten det er å kjøre avsted fra flyplassen etter å ha vært en liten brikke uten innvirkning på eget liv de siste 6 timene.

Men selv etter å ha kommet til bilen, var det slutt på motgang. Først var jeg glad for at bilen ikke var nedsnødd, men så fant jeg at den var "død". Vanligvis lyser den opp når jeg nærmer meg, nå var det mørkt. Da var det bare å søke opp bilberging og ringe dem. Mens jeg snakker med dem kommer det to særdeles hyggelige karer i en pick-up. De jobbet på parkeringen, og hadde booster. Bilberging kunne avbestilles og bilen startes. Ikke helt knirkefritt, hybrider lurer visstnok boosteren, men det ordnet seg.

Sterkt forsinket kom jeg meg av gårde. For å unngå alle rundkjøringene bestemte jeg meg for å kjøre om Gjøvik, og når jeg legger inn Gjøvik på navigasjonen, leder den meg via Nannestad-Minnesund-Skreia og til Gjøvik. På turen tenkte jeg gjennom hvorfor bilen kunne ha blitt tom for strøm. Jeg fant ut at jeg idet jeg forlot bilen, kom på at jeg kanskje skulle ta med meg solbriller. Og når jeg først var inne i bilen, ryddet jeg bort noen kort fra lommeboka. Bibliotek, treningssenter, Coop, osv. Og jeg satte på kupélyset. Og slo det ikke av.

Jeg så en elg i veikanten, og en rev krysset veien like foran meg. Men det gikk bra. Og turen over Skreia var en fryd, med fin vei og null trafikk.

Jeg tok ikke sjansen på å stoppe. Har aldri tidligere opplevd dette, og  jeg ønsket ikke flere problemer midt på natta. Derfor stoppet jeg ikke motoren før i garasjen hjemme. Og startet igjen uten problem. Skulle strengt tatt bare mangle.

Jeg var imidlertid tørst og litt sulten, Derfor stoppet jeg på CircleK på Ringebu. Greit å stoppe når du likevel er i 40-sone. Og jeg spiste ei grillpølse, kjøpte en cola og fylte kaffekoppen. 

Vel underveis igjen, åpnet jeg colaflaska. Hva i huleste var dette? Det smakte drops, en slags uhyre kunstig bringebærsmak. I første omgang udrikkelig.

Men da kaffekoppen var tom ved Otta, grep jeg igjen flaska. Og fikk lyst til å si de styggeste ord om nyvinningen, og om den bak hadde vist seg, hadde jeg klinket vedkommende uten hensyn til alder og kjønn.

Men jeg er dannet, sa ikke ord selv om jeg var alene, og drakk tom flaska.

Jeg hadde nå mer eller mindre sittet stille i 10 timer. Å i tillegg tvinge i seg bringebærcola for å opprettholde væskebalansen, førte ved Dovre til noen smerter i magen. Helt av meg selv, fant jeg ut at dette bare var luftsmerter. Det var utelukket å ta på haikere for å si det sånn. Selv ble jeg vel vant til lukta ganske fort. Toleransen for egen møkkluft er relativt høy.

Innover fjellet følte jeg på trangen til pisse, og ved Grønbakken stoppet jeg.

Der var jeg en smule unøyaktig da jeg slapp opp for å late vannet. Og jeg følte for å åpne kofferten for å finne ei ny underbukse. Men skitt au, 40 km hjem, jeg ga f... og kjørte hjem.

Da var det godt klokka 6 om morgenen, etter strabasiøse 14 timer, sette seg på porselenet, etterhvert skifte underbukse, finne seg ei brødskive med hvit ost, og lese lokalavisa OPP.

Og jeg tenkte grundig etter, var det verd strabasene? Neppe. Allikevel kommer jeg nok til å reise igjen. Men før jeg kjøper billett, skal jeg lese dette innlegget og tenke meg grundig om.

Det meste kan jo faktisk oppleves via internett.