Jeg er veiet og funnet tung nok

I går fikk jeg valgkort 2013. Et kort som blir sendt ut til alle stemmeberettigede, som ikke er nødvendig for å stemme, men som skal gjøre det raskere å avvikle prosessen når jeg kommer. Her er det en del opplysninger som sammen med legitimasjon viser at jeg er av de som har stemmerett. Heldigvis har vi i Norge alminnelig stemmerett for alle norske borgere over 18 år.

I 1814 hadde ca 40% av den mannlige befolkningen stemmerett. Den prosenten sank til 7,5% utover til 1880. Dette fordi det ble stadig flere husmenn og eiendomsløse i denne peroden. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, og i 1913 fulgte kvinnene etter. Ved begge disse utvidelsene av stemmeretten var Erna Solberg sine partifeller i Høyre sterkt imot.

Jeg viser her et blankt eksemplar for ikke å spre for mye personlig informasjon på nettet.

Selv er jeg nummer 2347 i manntallet. Av i overkant av 5000 i Oppdal. Noe som stemmer bra med et folketall på nesten 7000, der 23% er under 18 år, og en del er utenlandske statsborgere, og derfor ikke har stemmerett ved stortingsvalg. Ved kommunevalg kan utenlandske statsborgere som har bodd over 3 år i landet ha stemmerett. Men altså ikke ved stortingsvalg.

Hvordan ble jeg så nummer 2347? Mest sannsynlig alfabetisk, selv om jeg heter Rønning og R er langt ut i alfabetet, slik at jeg normalt ville hatt høyere nummer. For på Oppdal er det mange som heter Sæther, Vognild, Uv og andre navn som sorterer bak R i alfabetisk rangering.

Men hva om det er andre kriterier for nummereringen? Da er jeg altså litt foran midten. Er det alder? Da må medianalderen blandt stemmeberettigede på Oppdal altså være over 56 år og jeg tilhøre den yngre delen. Eller er det som i det samfunnet Høyre i sin tid ønsket? Nemlig at stemmeberettigede ble rangert etter formue og inntekt? Også der stemmer vel plasseringen bra, sånn litt foran median.

Eller er det slik Høyre helst ville ha det? At bare menn skulle ha stemmerett, og at de igjen ble rangert etter formue og inntekt? Da er jeg blant de bakerste, og innimellom føles det kanskje slik...

Sikkert er det imidlertid at om Høyre hadde fått lov til å bestemme kontinuerlig etter 1884, hadde ikke jeg hatt stemmerett. For da hadde det vært bare rundt 1000 med stemmerett i Oppdal. Og da hadde ikke kartet over største parti i kommunene sett slik ut:

Kart som viser største parti i landets kommuner, og stemmefordeling i Oppdal ved forrige Stortingsvalg.

Nå regner jeg med at kartet blir blåere etter høstens valg. Verd å legge merke til er at det i de fleste blå kommunene er FrP som er størst. Bare Asker og Bærum har høyreflertall. De grønne kommunene har SP i flertall, mens et par kommuner på Sørlandet har KrF i flertall, og dermed gul farge.

Tenk om vi hadde engelsk valgordning. Der velger hver valgkrets sin "MP", parlamentsmedlem. Altså er det en fra hver krets, og da fra det partiet som får flest stemmer. I teorien kan et parti derfor ha nesten 50% oppslutning uten å få en eneste representant. Takke seg til vårt innimellom rotete konglomerat av partier og vanskelige samarbeidskonstellasjoner.

Nå tror jeg ikke at jeg mister stemmeretten om det skulle bli en Blå-Blå regjering. Ikke mister jeg så mye annet heller. Antagelig. Imidlertid bekymrer det meg en smule å lese historien. For Høyre har vært motstander av alle sosiale reformer vi nå nyter godt av. 

Men jeg er ganske sikker på at jeg mottar stemmekort også om fire år.

Så langt at jeg mister stemmeretten faller verken jeg eller Høyre. Jeg vil fortsatt være tung nok!

PS. Forbausende mange som stemmer Kystpartiet på Oppdal. Er det Gjevillvatnet eller Orkelsjøen som bidrar til det?

Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig

Jeg bruker små sko. Og fotavtrykket blir tilsvarende. Med sko størrelse 40 - 41 er det ikke rare avtrykket jeg etterlater meg. Dessuten må jeg stadig høre på vitsingen om størrelsen på føttene kontra størrelsen på andre kroppsdeler.

Denne foten setter ikke stort større avtrykk enn høyst nødvendig etter seg.

Faktum er at jeg klarer meg helt utmerket, både med føtter og andre ting som måtte ha sammenheng med skostørrelsen. Jeg står ganske stødig, jeg kan kjøpe enten minste herreskoen eller største dameskoen (praktisk når det kommer til fritidssko, da dameskoene ofte har friskere farger enn herreskoene) og størrelsen min er enten utsolgt eller på salg når sko skal kjøpes.

Det som bekymrer meg mer, er mitt økologiske fotavtrykk.

Det økologiske fotavtrykket er et begrep som beskriver hvor stor del av planeten Jorden som skal til for at du skal leve slik du gjør. Hver eneste en av oss har omtrent 1,7 hektar til disposisjon. Dette er den delen av planeten vi har, og som skal dekke alle våre behov for mat, energi, klær og unødige artikler. I det 21. århundre er dette kraftig skjevfordelt og i tillegg bruker vi store mengder ikke fornybare ressurser. De ikke fornybare ressursene gjør at tilgangen på mat og energi aldri har vært bedre enn hva de er i dag for Jordens befolkning. De fattige landene har det mye bedre, samtidig som de rikeste forbruker enda mer.

Landene i grønt er land der mindre enn 2,5% av befolkningen er underernærte. Mange av disse setter ikke større enn avtrykk enn hva som er bærekraftig. Mens andre setter mange ganger større avtrykk.

Her i Norge bruker vi mer enn vår del. Skulle alle ha det som oss, måtte vi hatt tre eller fire planeter å fordele oss på. Andre land, som USA og De arabiske emiratene bruker bortimot det dobbelte av oss igjen. Mens et land som Afghanistan med sitt forbruk ville gitt rom for tre ganger så mange maennesker på kloden. Land som Aserbadjan og Georgia har en levestandard som omtrent er bærekraftig, det vil si at de forbruker i forhold til hva vi kan tilate oss. Jeg tar ikke her stilling til politiske forhold i disse landene, men nevner dem som en illustrasjon på at vi kan leve bærekraftig uten å sulte. Og disse landene står for store miljøødeleggelser i forbindelse med at de utvinner olje, og prøver å ta oss igjen i levestandard fort.

Nå har jeg ferie, og i år har mitt økologiske fotavtrykk vært adskillig mindre enn i fjor. Jeg har i år ikke vært i fly, i fjor fløy jeg ca 30 000 km. I år har jeg i ferien kjørt 300 km med bil, i fjor kjørte jeg 8000. I fjor shoppet jeg som normalt for nordmenn, det vil si at jeg kjøpte ting jeg ikke hadde bruk for uten å regne etter hva jeg brukte på dette. I fjor la jeg på meg 5 kg i sommerferien, i år har jeg gått 2 kg ned. Jeg besøkte i fjor sommer ni land, i år har jeg vært på Munkholmen.

Hva har jeg så gjort i år? Hva er ferie?

På sosiale medier ser jeg at det er varme, opplevelser, god vin, kaldt øl, blide fjes og brune legger. Har dere lagt merke til at en del ikke deltar like mye som normalt? Kanskje har de en ferie omtrent som meg, og syns det er for stusslig i forhold til Kroatia, som ser ut til å være en hit i år, og shopping i USA og Dubai.

Selv har jeg ikke gjort stort. Noen kortreiste fjellturer, litt konsert, mye TV under TdF, litt plenklipping og vedhugging, samt en dose frivillighet. Litt for lag og organisasjoner, litt for private som har trengt ei ekstra hånd.

Den opprinnelige Gerhardsenungdommen. Magre og idealistiske.

Gerhardsenungdommen ble ikke lansert av Gerhardsen, men av Harald Eia og Bård Tufte Johansen i deres program "Lille lørdag". Humor, men med en alvorlig undertone om at det innimellom står dårlig til med dugnadsånden. Jeg skriver innimellom, fordi det noen ganger blir mobilisert utrolig med dugnadsånd. Da helst når store arrangement skal gjennomføres.

Klar til dugnad

 Selv har jeg altså vært litt Gerhardsenungdom i ferien. Men tidene forandrer seg, dagens Gerhardsenungdom er nærmere 60 enn 50, velfødd, og fyller en Land Rover med produkter fra Stihl når han skal på dugnad. I stedet for å ta med ei hakke på baggasjebæreren på sykkelen. Og kanskje nyter han catering i stedet for medbrakt matpakke med brunost.

Dugnad setter sine spor i en flittig hånd

Men en innsats for fellesskapet i solidaritet med andre gjør han likefullt.

Og ved å være opptatt med slike gjøremål som jeg er, blir mitt økologiske fotavtrykk mindre. I år. Foreløbig.

Jeg prøver ikke å redde verden. Ikke tror jeg at jeg er rett mann til den jobben heller. Men jeg syns det er interessant å se om det går like greit når jeg setter et litt mindre avtrykk etter meg. For det er faktisk mulig uten store offer. Å reise mindre, kutte unødig bilkjøring, handle mindre, ja til og med spise litt mindre er små offer for den enkelte. Små offer som slett ikke gjør deg mindre lykkelig. Faktisk opplever jeg en god del mestring ved å prøve denne livsførselen.

Dog er jeg bare et menneske. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Jeg vil så gjerne, og vet jeg kan klare det, men det kan være vanskelig å motstå fristelser. Det gode nå er at jeg egentlig ikke kommer på noe som kan friste meg til å bryte den gode trenden jeg er inne i.

Noe jeg hele tiden tenker på, er hvorfor i hule, heiteste h... jeg skal gjøre dette. Jeg som er alene og ikke har noen etter meg som skal arve meg, eller som skal leve etter meg. Jeg burde gjort som en amerikansk venn sa til meg; Just fucking enjoy! Lev som om hver dag er den siste uten tanke for fremtiden. Dette vurderes hver dag.

Enkelte tror jeg havner her om jeg bestemmer meg for å sette større fotavtrykk

For eksempel har jeg aldri vært i Østen. I fjor hadde jeg sjansen da min søster, hennes mann og to andre par reiste til Thailand. Jeg ble spurt om jeg ville være med, men takket nei. Hovedsaklig fordi turen gikk på et tidspunkt da det var vanskelig for meg å ta fri fra arbeid. Og jeg var glad jeg hadde den unnskyldningen. Fordi min generasjon er opplært til å ha fordommer mot å reise til Thailand. Særlig for enslige, litt eldre menn. Snodig er det at de som er ti år yngre enn meg, kan reise dit uten at noen tenker sitt. Mens altså jeg straks blir mistenkt for å oppsøke noe annet enn fremmed kultur, sol og varme. Og tanken på å reise dit har jeg luftet for flere, og jeg har fått mine fordommer bekreftet.

Og ingen ville trodd på meg på jobben, om jeg hadde fortalt at jeg skulle være med min søster til Thailand... Så kanskje jeg bare reiser!

Folk kan tro hva de vil!

En får være som en er, når en ikke ble som en skulle.

Det tør være kjent for de fleste at fokuset på kropp og skjønnhet har økt betraktelig i løpet av den tiden min generasjon har vært på jorden. Skylden for dette kan sikkert diskuteres, men at media, og ikke minst reklame i media, må ta en stor del av ansvaret, er umulig å komme bort fra. Vi blir bombardert med bilder av ansikter og kropper som beskriver det, fortsatt av media, definerte skjønnhetsidealet.

For idealet har endret seg mye gjennom historien, faktisk også i min tid. Damene som fyller idealet i dag, ville ikke gjort det i min barn- og ungdom. Igjen er det reklamen som har bidratt til å endre våre preferanser.

For ungdom er dette vanskelig. Mange ender ut med psykiske problemer i jakten på å bli slank, brun og kåt. Og det lages faktisk et eget dop til dette formålet, det såkalte barbie-dopet. Andre utvikler spiseforstyrrelser, bruker anabole stereoider, overtrener og tar plastiske operasjoner. Alt for å tilfredsstille sine egne krav i forhold til idealet. Betenkt er jeg over det faktum at mange av mine unge venner på Facebook, helt fra i 12-årsalderen har profilbilder som fremhever kløft. Helt ekstreme tilfeller dukker opp, slik som Valeria Lukyonova som har brukt store beløp for å ligne mest mulig på en Barbie-dukke.

Valeria Lukyonova

Nå ser det imidlertid ut som at ingen av oss får gå i fred for dette. De siste dagene har det vært skikkelig sommer her på Oppdal, med temperaturer i skyggen nærmere 30 enn 20. Som den evige pessimist jeg er, har jeg allikevel puslet litt med produksjon av ved. For kulden kommer, det er like sikkert som julen.

I slike temperaturer er det en utfordring å kle seg etter været. 

Tidligere i uken har jeg også slått plen og pusset kanter. Ettersom jeg på mine godt voksne dager har pådratt meg et snev av allergi, var det fristende å utføre denne arbeidsoppgaven iført bare Ray-Ban. Da kunne jeg bare gått rett i dusjen etterpå, og sluppet å tenke på at det også var klær som måtte vaskes før ytterligere bruk. Men siden jeg har en liten frykt for tvangsinnleggelse, ble det shorts i tillegg til Ray-Ban.

Jeg driver ikke med basehopping, og kajakkpadling i fossende elv har jeg også lagt på hylla. Derved har jeg en liten reserve i forhold til å ta risiko, og motorsaga blir derfor om dagen håndtert iført trekkingsko fra Scarpa, shorts fra Sweet, monteringshansker og Ray-Bans. Langt i fra det som er godkjent i arbeidslivet, men dette er hobby, og risikosport er en trend i tiden.

Ikke godkjent etter arbeidsmiljøloven

Når jeg tar pauser, eller til kvelds, må jeg på internett. Der har jeg registrert at reklamen er blitt veldig målrettet. Og der dukket i går aften denne reklamen opp:

Uønsket og utidig reklame

Har du sett på maken? Bruker de satelitt? Jeg vet jo godt at kroppen min ikke helt samsvarer med idealet. Men kroppen min virker. Jeg har ikke vondt i ryggen, jeg kan løfte det meste av det jeg har behov for. Jeg kan gå hele dagen i fjellet med ryggsekk, jeg kan forsere 800 høydemeter på en time om jeg ikke bruker sekk. Om vinteren går jeg tunge oppstigninger på tungt skiutstyr med en snitthastighet på 300 høydemeter i timen. Å sykle fra Oppdal til Dombås (84 km der jeg sykler fra og til) på under tre timer går greit. Jeg kan stå på hodet, og på hendene inntil en vegg. Jeg kan vikariere i gym på ungdomsskolen, og selv delta på et program som er så hardt at unge fotballspillere ikke er i stand til å delta på fotballtrening om kvelden etterpå.

Er dette en mann som er i ferd med å forandres til en kvinne?

 

Allikevel presterer Google å komme med en sjekkliste som jeg om jeg er sterkt selvkritisk, kan huke av alle punkter på. En annen sak er jo om disse punktene er utpregede kvinnelige egenskaper? Kanskje reklamen er kvinnediskriminerende og som sådan burde vært forbudt?

Jeg kan godta at folk i min nærmeste familie kaller meg Smørbukk. Og at min mor da jeg skulle være med henne på noe, påpekte at jeg i det antrekket jeg hadde på, så litt "tistappa" ut. At kollegaer spøker med min vekt, kroppsfasong og alder lever jeg også godt med.

Men at Google overvåker og analyserer meg, og prøver å få meg til å bli misførnøyd med meg selv, er jeg ikke fornøyd med. Heldigvis er jeg ikke lenger så påvirket av reklamen.

Jeg håper flere saker knyttet til internettovervåking kommer offentligheten for øre. Takk til varslere som Snowdon og Manning, vi trenger slike som dere.