Takk for det gamle, selv om jeg har stagnert ytterligere

Jeg ser i media og på sosiale medier at det store akkurat i disse siste dagene av 2013 er å oppsummere året som gikk. Det skulle jeg også gjerne gjort. Derfor grep jeg sjansen når Facebook tilbød seg å oppsummere de største øyeblikkene for meg. Men det var ikke rare greiene. Stagnasjon er vel det ordet som oppsummerer 2013 best. Ingen store oppturer, ingen store nedturer. Faktisk var mitt møte med Barbie fremhevet som et av mine største øyeblikk i 2013. Det forteller ganske mye.

Noen har latt seg opprøre og irritere over enkelte påstander fra min side. Det er bra, for da er jeg iallfall ikke en helt likegyldig person for andre. Å engasjere andre, både meningsfeller og motstandere setter jeg stor pris på. Og gjennom sosiale medier er muligheten så enormt mye større enn den gangen leserinnlegg i den lokale avisa, der du risikerte å bli refusert, var eneste alternativ. Nå kan jeg skrive akkurat det jeg vil, noen blir glade og svært mange mindre glade. Og jeg vil fortsette å glede noen og provosere mange.

Hva gleder jeg meg mest til i 2014? Det er uten tvil til at krembollene igjen kommer for salg om få dager. Det er en av de største fordelene ved å bo på Oppdal. Og de selges bare i en begrenset periode. For bakerne på Oppdal tar folkehelsa på alvor. Derfor kan jeg også berolige med at kroppsvekta mi også har stagnert.

Hva 2014 skal brukes til, har jeg enda ikke bestemt meg for. Har et lite forsett om ikke å stagnere ytterligere. Og når jeg tenker over det, er vel det knapt mulig.

Jeg vil benytte denne siste dagen i 2013 til å takke alle. Alle jeg har hatt kontakt med har i større eller mindre grad bidratt til at livet ikke er så verst tiltross for generell stagnasjon.

Takk for 2013, og jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. 

Nytt år snart - kanskje også nye muligheter

Dette innlegget gik jeg egentlig svanger med i går. Problemet var at jeg var starstruck etter konserten med Rolling Stones som NRK sendte kvelden før. Maken til vitale folk i 70 +/- alderen skal du lete lenge etter. Og så blid og sprudlende har jeg sjelden sett Keith. La også merke til at mannen har begynnende måne og begynnende mage, men at han som de fleste kler å aldres med stil. Dog blir tankene til en julestinn kar som er lei vind og holke litt puslete etter en sånn forestilling. Men nå ble utforrennet i Bormio litt utsatt, så da klemmer jeg til.

Året som gikk er det første året hvor jeg har hatt et nyttårsforsett. Forsettet var å ta et oppgjør med mine handlevaner. Og det har jeg klart. Riktignok har jeg kjøpt ny bil, det skulle jeg ikke. Men overfor meg selv har jeg god samvittighet, jeg gikk nemlig ned i størrelse, standard og økologisk avtrykk. Dessuten tror jeg endringen i handlevaner er varig, jeg ser at jeg ikke har behov for så mye. Dog tror jeg det blir et par nye ski på nyåret. For jeg håper på snø i fjellet, og fine turer også på fritiden.

Trenger jeg en ny utfordring? Hva skal det eventuelt bli? Foreløbig er jeg bare i tenkeboksen på dette. Men like før jul fikk jeg et forslag fra en venn på sosiale medier, og det var å gå på besøk til folk. Han forslo faktisk to ganger i uka.

Jeg har tenkt litt på dette. Det første som slo meg var at jeg måtte unngå julebukksesongen og Halloween. Selv uten forkledning kunne mitt besøk bli misforstått.

Det neste som kom var å definere besøk. I mine øyne er besøk spontane og ikke bedd. Jeg blir bedd på kaffe, middag, vorspiel og nachspiel. Det regnes ikke som besøk. Likeledes må jeg unnta mine fåtallige slektninger. Disse besøker jeg av og til allerede ubedt.

Hva står jeg da igjen med? I alle fall en nokså lite homogen gruppe.

Ta de single/ enslige/ ensomme mennene først. De ser enten på fotball, trener eller er opptatt med datingsider på internett. Og de som ikke gjør en av disse tingene er like sære som meg uten å være sær på samme måte.

Så har vi de tilsvarende single/enslige/ensomme damene. Det er som å gå tur i et minefelt. Der vil det alltid være spenninger, damene vil enten håpe at jeg prøver å forføre dem eller de håper at jeg ikke prøver. Og selv vil jeg alltid ha i tankene hvorvidt hun håper på det ene eller det andre. Dessuten er en del av disse enslige mødre, og jeg vil ikke gi ungene falske forhåpninger. Eller ubegrunnet frykt...

Så har vi småbarnsforeldrene. Som enten er unge, eller så er de i gang med kull to eller tre. Og alle disse er på en annen planet enn meg. Ikke liker jeg å lukte på bæsjerumper, og ikke er jeg nevneverdi interessert i avkommets gjøren og laden.

Så har vi alle andre par. Disse parene kjennetegnes av at jeg kjenner den ene part bedre enn den andre. Gjerne fordi de har funnet hverandre litt ut i livet, gjerne på internett, og er i parforhold nummer høyere enn to.
Kjenner jeg mannen best er det forholdsvis greit. Men ikke helt. Noen damer er sjalu på mannens mannlige venner, andre ser oss som en trussel. Fordi vi kan finne på å dra med denne mannen deres ut på noe tull. Og ingen av dem tror på mine erfaringer som tilsier at enslige menn finner på mindre tull enn menn som lever i parforhold. Rett og slett fordi vi har større mulighet til å finne på tull, og derfor ikke må benytte enhver mulighet.
Etterhvert er det også mange parforhold der jeg kjenner den kvinnelige part best, til og med der jeg kjenner dem veldig godt. Der føler jeg meg lite velkommen. Særlig når mannen er tilstede. Og er han ikke tilstede er det enda verre. Ihvertfall i forhold til naboene, som nesten alltid er interessert i slike besøk.

Slik det ser ut etter min analyse, er det et vanskelig prosjekt å skulle besøke noen to ganger i uka. Men det er fortsatt til vurdering.

Kanskje best å bare gjøre det. Ikke tenke så mange tanker. Dessuten er bilen min nå mer anonym en noen av de jeg har hatt tidligere. Så det blir enklere å parkere der jeg egentlig ikke har noe å gjøre.

Så lås dørene folkens!Og pass på fruene, døtrene og mannen deres!

I dag er jeg i slett lune

Nå varierer sinnstemningen min mye. Nesten så jeg kan ane en diagnose, bipolar light.
I går lo jeg godt når min svoger og jeg etter en flaske Gammel Dansk på deling parodierte folk vi kjente. Direkte ondskapsfulle var vi. Men vi hadde det morsomt, samtidig som de andre tilstedeværende ble irriterte.
Senere så jeg Forrest Gump og som vanlig når jeg ser denne måtte jeg tørke noen tårer. Denne er den filmen jeg har sett flest ganger. Selv om noen av dere vet at jeg på slutten av 70-tallet så Grease ti kvelder på rad. Det skyldtes ikke filmens kvaliteter, men Olivia Newton John i trange bukser.

I dag er jeg opprørt og irritert på noe så banalt som en kåring av Norges største idrettsutøvere. VG står bak denne kåringen, og er bare en i en lang rekke av kåringer som blir foretatt nå på slutten av året. Snart er det en kåring for alle.

Å hevde at Magnus Carlsen er Norges største idrettsutøver er en hån mot de som hevder seg på topp i internasjonal idrett. Prestasjonen til unge Carlsen er stor, og han er absolutt aktuell i en eventuell kåring av årets nordmann, men ikke som Norges største idrettsutøver.

Ikke alle er like kvalifisert

Og det blir verre. For litt lenger ned blant de nominerte finner vi en travhest. Til og med en kaldboldstraver. En klasse innen hestesporten som bare drives av nordmenn og svensker. Riktignok stammer hesten fra Dovre, men da får den heller delta i kåringen av årets dovring. Dessuten deltar hesten i noe som er basert på pengespill, noe jeg heller ikke er veldig stemt for. Ihvertfall ikke som idrett.

Også lenger ned finner vi tvilsomme tilfeller. Simen Agdestein? SIMEN AGDESTEIN???? En i sin tid middelmådig fotballspiller og en like middelmådig sjakkspiller skal altså i 2013 være nominert til Norges største idrettsutøver. Vår sivilisasjon står for fall.

Hvor er Thorleif Haug på listen? Som vant 50 km langrenn i Chamonix i 1924. Til tross for at han falt 25 ganger i en av de tøffe nedoverbakkene.

Agdestein og en hest kan umulig rangere foran denne skihelten, Thorleif Haug

Hvor er Pål Anders Ullevålseter? Petter Solberg? Begge disse deltar i idretter som mange ikke helt godtar som idrett, men de er adskillig mer kvalifisert enn travhester og avdankede sjakkspillere på nasjonalt nivå.

Hvor er lederhunden til Thomas Werner som vant Finnmarksløpet i fjor? Sledehundkjøring er tross alt en stor internasjonal idrett. Adskillig større en kaldblodstrav. Og uten pengespill i bakgrunnen.

Hvor er Aylar Lie? Som spiller poker på høyt nivå. Som deltar i en aktivitet som er stor på verdensbasis. Jeg skriver aktivitet, for hun driver ikke idrett. Men må i likhet med Magnus bruke hodet for å vinne.

Hvor er jeg på lista? Som skriver dette med fire fingre fordi skolesystemet ikke tillot meg å ha maskinskriving som valgfag dersom jeg ville kvalifisere meg for å gå gymnaset?

Vår sivilisasjon står definitivt for fall!