Skiløyper til besvær, heldigvis har vi problemer også i vårt rike land

Det har slått meg når jeg har gått i preparerte skiløyper i vinter, at brukergruppene er utvidet. Strekninga jeg har gått er 400 meter på Oppdal og 200 meter på Dombås. I disse sporene, som jeg også tidligere år, og antagelig senere i år også, har hatt stor glede av på skitur, er det spor etter mange forskjellige brukergrupper.

Noe jeg ikke tar opp her, men hvem skal betale?

Naturligvis er det skispor, både etter klassisk stil og skøyting. Så er det noen smale paralelle spor som må være fra barnevogner. det er breie hjulspor etter moderne fatbikes og ikke minst spor etter folk som går til fots. I tillegg er det en det noen hundeeiere som har plassert små svarte plastposer ved siden av løypa. Sistnevnte er vel de som bruker hodet minst. Og de bruker hodet så lite at det er helt fånyttes for meg som ikke er spesialpedagog å forklare dem at det de gjør er feil.

Fra et forum for terrengsykkel

Imidlertid har alle de øvrige brukergruppene antagelig handlet i god tro. De har gått tur med og uten barnevogna, de har syklet på sin flotte fatbike, uten å vite at det bare er skiløperne som ikke er lovbrytere. Og om du skulle konfrontere dem med at de ødelegger skiløypene, får du av de mest opplyste til svar at allemannsretten gjelder.

Det trodde faktisk jeg også inntil i går kveld.

Marianne Reusch, som er jurist med doktorgrad i rettsvitenskap, driver et nettsted som heter allemannsretten.no. Der finner en mange uttalelser fra landets antagelig fremste jurist på feltet allemannsrett. Og så lenge det foreløbig ikke finnes noen rettskraftig dom, vil uttalelsene fra Marianne Reusch vektlegges tungt i måten vi tolker loven.

Derfor er det i allemannsretten grunnlag for mye krangel og ufred. Krangel og ufred vi allerede har sett eksempler på, men som det nå er bedre dokumentert hvem som har rett. Jeg har også kommet til at jeg på 1980-tallet var en lovbryter når jeg prøvde meg på skiskøyting. Den gangen var ikke de preparerte skiløypene tilrettelagt for skøyting, og jeg ødela for vanlig klassisk stil ved å ødelegge sporene.

NRK Sørlandet tar også opp problematikken

Det er nemlig essensen i loven, allemannsretten gjelder så lenge du ikke ødelegger for andre. Derfor vil det også være lov å gå, sykle og trille barnevogn i skiløypene når de er så harde at sporene etter aktiviteten ikke vises. Det må altså utvises skjønn. Og når det skal utvises skjønn er grunnlaget for ufred utvidet betraktelig...

Det er slått fast i et skriv fra miljødepartementet at det ikke er anledning til å ta betalt for annet enn heisturen opp i alpinanleggene. Allikevel kan det gis begrensninger i forhold til ulempe for andre i min aktivitet med å innimellom gå oppover i nedfartsløypene. Dette må jeg orientere meg nærmere om. Det er ikke sikkert at mitt ringe skjønn er tilstrekkelig til at jeg er på rett side av loven når jeg går oppover.

Heldigvis er alpinanlegget, både i Oppdal og på Dombås, såpass magert trafikkert at det er stengt mer enn det åpent. Slik sett er manglende trafikk en fordel for meg og mine svært få likesinnede.

Jeg opprøres svært lite av disse lovbruddene, men jeg er kanskje for romslig? Og; kan jeg bli for lovlydig?

Men disse søppelfolkene av noen hundeeiere som legger driten i en pose uten å ta med posen gir meg lyst til å banne. 

Men jeg nøyer meg med @*%&$##!!!

Skisporet, skilåma eller det ikke så landskjente skireinna

Nå heter det kanskje trikkeskinna, men da jeg vokste opp het det skireinna. Og i motsetning til trikkeskinna, var skireinna laget av en skiløper. Det het skireinna om det var flatt, oppover eller nedover. Noen skireinner var gode, andre var dårlige, og de dårlige sørget for at vi fikk balanse, lærte å variere teknikken, og ble behendige. Behendighet som er en viktig egenskap for gode skiløpere. Jeg vil imidlertid for i dag glemme ordet skireinne og bruke det ordet de fleste bruker i dag; skispor.

Alle med ekte hjerte for skisporten, alle som ikke bare måler skituren i laktatverdier, kilometer og tidsbegrep, alle disse har på et eller annet tidspunkt sett seg tilbake og beundret skisporet sitt. Det kan ha mange varianter, fra den endeløse linja over ei snødekt vidde som viser at du har klart å gå snorende rett, til det sporet ned fjellsiden som innimellom er borte etter at skiløperen har foretatt et luftig svev. Det siste er forøvrig det skisporet vi målte hopplengden etter i barndommen, Vi sidetråkket bakken før hoppet, og etterpå satte vi skien i sporet for å finne ut hvor foten landet. Og der satte vi en kvist slik at vi i neste luftferd visste hvor vi skulle strekke oss mot for å slå kameraten eller sette bakkerekord.
Så lærte vi etterhvert telemarksvingen, lette etter passende løssnø, og tegnet perfekte kurver i snøen.
Og så oss beundrende tilbake når vi lyktes.

Senere ble det 8-tall, - da måtte du enten være to stykker som kjørte etter hverandre, eller du gikk opp igjen og tegnet ferdig 8-tallet ved å kjøre ned en gang til.
11-tall laget vi ved å kjøre rett ned. Og gikk vi da opp igjen, kunne vi svinge over 11-tallet et par ganger og lage $-tegn.

Da carvingskiene kom for 20 år siden, var det fint å være tidlig i bakken, så tidlig at bakken var som et cord-fløyelsteppe etter prepareringsmaskina. Og følelsen av kjøre ned et nypreparert heng, stoppe i bunnen og se på sitt eget spor uten en eneste skrens var lykkefølelse på høyt nivå.
Hvor ofte opplever den jevne trikkeskinneskiløper denne lykkefølelsen? Aldri.
Hvor mye behendighet og balanse får du øvd på en 3-milstur i slike maskinløyper? Svært lite.


De som er yngre enn meg, og sikkert noen ungdommelige eldre enn meg også, legger nå skispor på steder vi aldri drømte om å kjøre på ski. Utfor klipper, ned brattheng jeg ikke ville gått opp usikret og ned smale renner går det nå skispor. Og jeg er sikker på at de som legger disse beundrer sitt eget spor når de er nede.

Det er nå en lei polarisering, skal du på ski er det litt enten eller. Enten potensielt livsfarlige stunt utenfor løypene, eller trygt og godt i løype laget av maskiner. Jeg skulle ønske flere vil søke glede i det midt imellom. Slik barn og jeg gjør også i dag.

Jeg forstår at folk liker å gå i godt preparerte løyper. Det er lett, du kan bruke lett utstyr, du kan gå fort over lange distanser, du slipper å finne frem selv. Terskelen for å gå på skitur blir for mange lav nok til at de tar turen. Slik sett er de viktige for folkehelsen. Men du verden så mye dere som bare går i slike løyper mister av godfølelse.

Det er en utbredt misforståelse ute og går blant snøscooterentusiastene. De tror vi skiløpere er så interessert i å gå i scootersporene. Vi som går utenfor løypene vil faktisk helst gå utenfor løypene. Og det sporet snøscooterne lager, er ubrukelig å gå på ski etter. Særlig for dem som går med lett utstyr, og kanskje ønsker flere preparerte løyper. Og bakker som er egnet for barn å leke seg i, er akkurat de samme som snøscooterfolket ønsker å leke i.

Sporene jeg har tatt bilde av her, er et resultat av lovlig snøscooterkjøring. Her må en være særdeles god på ski for å kjøre ned på lette løypeski. Og slik blir det i egnede bakker dersom vi slipper snøscooteren for mye til. Selv om det bare blir lov til å kjøre etter løyper, vil det bli kjørt ulovlig i bakker som ligger innbydende til ved siden av.

Her er et bilde tatt noen dager før, med dårligere kamera i dårligere lys. Og jeg har tatt et par svinger bare for å gjøre det. Og for å få sjansen til å beundre mitt eget spor i snøen. Ikke all verden til skispor, men nok til å tilfredsstille en skiløper som i beste fall kan sies å være i livets sensommer. Da jeg kjørte ned gjennom scootersporene noen dager senere, var eneste gleden jeg følte, gleden over å ha ski med tailrocker, scooprocker, triple radius og mange andre uforståelige egenskaper som sammen med over 50 års skierfaring gjør det bortimot greit å kjøre ned gjennom skogen i en blanding av løssnø, hardfrosne scooterspor og hull laget av et belte drevet av et altfor stort antall hestekrefter. Og den gleden jeg da følte har ingenting med godfølelse å gjøre. Den ligner mer på gleden du kanskje føler over å ha tatt på deg redningsvest når du faller overbord fra en båt...

Min ene faste leser hevder at jeg ikke er en spesielt negativ person, jeg er bare generelt mot. Antagelig er mange enige med ham. Jeg er motstander av overdreven tilrettelegging, men ikke all tilrettelegging. Noen skiheiser, noen preparerte skiløyper for å senke terskelen for å gå ut på ski og noen små,begrensede områder for lek med snøscooter kan jeg motvillig godta. 

Det er lenge til jeg blir like rakrygget som Nils Faarlund, han som går på treski ved siden av de maskinpreparerte løypene. Han som omtaler langrennski som joggepinner og går ut i huset og inn i naturen. En innstilling å rette seg mot har jeg i hvertfall i innstillingen til Nils Faarlund, og dere anbefales å lese http://www.utemagasinet.no/Magasin/Faarlund, et utmerket intervju i det like utmerkede Utemagasinet. 

Faktisk har den gode Nils moderert seg noe med tiden. 

Jeg er spent på hvordan jeg selv utvikler meg, kanskje blir jeg bare striere og mer generelt mot med årene. 

Jeg er litt stolt av meg selv, og må skryte litt...

Den viktigste årsaken til at jeg må skryte litt av meg selv, er naturligvis at ingen annen gjør det. I starten av mitt liv på sosiale medier, var ofte turer på treningssentret og fjellturer noe jeg skrøt av på Facebook. Så sluttet jeg med dette. Kanskje fordi turene ble for få? Eller kanskje kastet jeg meg på trenden med å ikke like all positiviteten folk strør om seg med. Nå prøver jeg å være litt mer overbærende, og innimellom gleder jeg meg faktisk over å konstatere at folk jeg ikke hadde trodd det om, har gått Besseggen, vært på Galdhøpiggen eller rett og slett gått en tur i skiløypene.

Blåøret i det fjerne

Dagen i dag startet som mange andre dager med å ligge lenge. Jeg leser en spennende og interessant thriller fra finansmiljøet, og det er vanskelig å avslutte lesingen i riktig tid. Noen morgener leser jeg også litt i sjutida, før jeg sovner igjen... Og når jeg først står opp og ikke skal på jobb, er det mye kaffe som skal drikkes, aviser som skal leses både på nett og på papir, småting som skal gjøres osv, osv. Men etterhvert tok jeg skiene fatt. Skibestigningsskiene, eller randoskiene som mange sier, ble tatt på én meter utenfor trappa. Og jeg gikk den lengste motbakken det er mulig å finne derfra. Med det mener jeg den lengste bakken jeg kan gå uten å gå ned igjen av betydning. For meg blir det Blåøret, en topp på 1600 m.o.h. Og når jeg starter på 600 m.oh. blir det altså 1000 høydemeter. To og en halv time opp og en halv time ned tok dette, det er jeg godt fornøyd med.

Slike turer blir av mange forbundet med bratte renner, dyp puddersnø og luftige passasjer. Her er det ikke noe av dette. Det nærmeste jeg kom pudder var 5 cm nyprodusert kunstsnø. Men jeg fant ut at selv om det bråker fælt og forbruker masse energi, har det sin egen vakre estetikk.

Vakker estetikk er det vanskelig å finne i dette bildet, men det blir verre lenger ned... Det var såvidt kaldt i dag, at drikka i slangen til Camelback'n hadde lett for å fryse. Teknikken er å ha slangen som er isolert med neopren, på den siden som vender mot sola. Og med jevne mellomrom drikke så mye at temperaturen på drikken stiger. Det som er i slangen blir kaldt, mens det i posen som ligger i sekken, holder seg mye lenger.

Jeg gikk i dag alene, og den eneste jeg så var en heiskar på snøscooter som sjekket snøproduksjonen. Det er hyggelig å gå alene, da går du sammen med en du liker. Og jeg tenker, tenker mange tanker som kanskje dukker opp i fremtidige blogginnlegg. Dessuten tror jeg at jeg mediterer, tror fordi jeg ikke er sikker på hvordan meditering foregår.

Da jeg nærmet meg toppen, gikk sola ned over Dovrefjell. Snøhetta er den høyeste toppen litt til venstre for sola. Og det ble kaldere. På toppen var det minus 15, og en liten trekk. Da ble det ikke rare pausen, bare skifte av ulltrøye og nødvendige grep for å få skiene i nedovermodus. Gore-tex'n var rimet på innsida, og følelsen av å ta av seg en fuktig ulltrøye og bytte ut den med en tørr, kan sammenlignes med de aller største øyeblikk av nytelse.

Like til høyre for toppen ble tøybytte og de andre gjøremålene utført. Det ser ikke videre varmt ut, og var det heller ikke. Det er viktig å være systematisk, ta frem de tørre plaggene før du kler av deg. Har du system på dette, er det ingen problemer forbundet med å ta en selfie i minus 15 med bar overkropp. Og som tidligere nevnt, følelsen av tørr og varm trøye er verd det. Turgleden blir mye større på denne måten enn om du hutrer deg hjem i svett undertøy.

Denne karen trenger ikke grønn lue for å singnalisere at han er singel. Samtidig er jeg dyktig imponert over at en såvidt velfødd kar på nærmere 60 år går 1000 høydemeter på to og en halv time. Attpåtil med 7-8 kg i sekken. Jeg så ingen andre som gjorde det i dag.

Derfor er jeg godt fornøyd med meg selv i dag.

Og hvis jeg ser godt etter, tror jeg dobbelthaka er litt redusert...