SP og USS, ta heller tak i noe som hjelper!

I går samlet mye folk fra utkantene seg i Oslo. Hvor mange er det uenighet om, det antydes alt fra 10 tusen til 17 tusen. De samlet seg om en symbolsak, ulven. 
I forsamlingen var det også flere som har erklært at jeg er både idiot og det som mye verre er, uten å i det hele tatt gå mot mine synspunkter på saklige måte. Og et par har slettet meg på ssosiale medier. De føler seg mest bekvemme med at nyhetsoppdateringen deres er et "ekkokammer".

Alt dette lever jeg godt med. Jeg lever såpass godt med det at jeg kan reflektere litt over saken i dag.

Ulven er ikke viktig for noen oss. En forsvinnende liten del av de over 100 tusen sauene som blir borte hvert år på utmarksbeite, blir tatt av ulv. Jerven tar flere, andre forhold som sykdommer, giftige planter, larver og ulykker forårsaker veldig mange flere tapte sauer.

Men ulven blir symbolet for alle.

Økosystemet forvitrer ikke om ulven blir borte. Det er jo slik at jo høyere opp på næringspyramiden en art er, jo mindre viktig er den. Vi mennesker er de minst viktige i økosystemet, og verden hadde klart seg utmerket uten både ulven og oss.

Men ulven blir symbolet for arter som blir borte.

Ulven er ikke en truet art. Selv besøkte jeg nettopp et land som har ca 3000 ulver på mindre areal enn Norge, Og de har i likhet med oss utmarksbeite. Men ulven er ikke kilde til konflikt.

Så dette er noe bortimot særnorsk.

Ikke siden 1800 har ulven forårsaket et menneskes død. Andre dyr forårsaker langt flere dødsfall. Når jeg på turen til arbeid kjører forbi 17 elger i veien og veikanten, er det uendelig mye større sjanse for at elgen skal ta livet av meg, enn at jeg under mine turer i skog og mark skal bli drept av ulv. Og ungene som vokser opp i ulveområder, løper mindre risiko på andre felt enn unger for eksempel på Ammerud.

Ulven burde aktså ikke være noen kilde til dyp, splittende konflikt.

Allikevel er den så konfliktskapende at det koster å ikke være ulvemotstander på landsbygda. Undersøkelser viser at det også i utkantene er flertall for å ha ulv, og gjerne mer ulv. Men det koster å stå frem. Retorikken er så knallhard at det er lettere å tilhøre den tause majoritet.

Hvorfor er det ikke heller tatt tak i grunnlaget for konflikten mellom by og land? De stadig større forskjellene mellom oss rurale og de mer urbane er politisk skapt av politikere fra de fleste partier siden 1980-tallet. Resultatet har blitt stadig økende sentralisering.

Inntektssystemet til kommunene er innfløkt. Men grunnlaget er naturlig nok antall innbyggere. Og det er vel derfor alle kommuner ønsker økning i innbyggertallet, også de store ønsker fortsatt vekst. Og statsministeren var bekymret for at veksten i landet ville stoppe opp. Alt dette samtidig som det er bred enighet om at vi er for mange på jorden. Logikken i dette er vanskelig å forstå annet enn som ren egoisme og nasjonalisme.

Inntektssystemet for kommunene er slik lagt opp at det forsterker fraflyttingen. Kommuner med økning av innbyggertallet ut over landsgjennomsnittet blir premiert med nesten 60 tusen, kommuner med synkende innbyggertall blir trukket tilsvarende. Når en dovring for eksempel flytter til Oslo, blir han plutselig nesten 120 tusen kroner mer verd.
I tillegg vil antagelig dovringen få en bedre betalt jobb og derved betale mer skatt. Og slik det har vært, vil dovringen selv oppleve en økning i boligformue med tilsvarende en ekstra årsinntekt.

Og denne fra sentralt hold villede utvikling, fører til at 10-20 arbeidsplasser i Dovre kommune nå skal bort. Disse arbeidsplassene ville ikke blitt bevart om vi så hadde utryddet all ulv.

Hvorfor tar ikke SP og USS, to som bruker ulven som symbol for alt den er verd, heller tak i disse forholdene? Selv om de forhåpentligvis også jobber med inntektssystemet for kommunene, blir dette aldri nevnt. De søker heller å splitte og lage konflikter ut av en symbolsak.

Jeg vil tro at det er lettere å få bybefolkningen til å se urettferdigheten i inntektssystemet enn til å godta at vi har en befolkning på landet som vil kvitte seg med alt de ikke liker. Selv om det ikke er slik, er det nemlig det inntrykket som fester seg. Den som roper høyest, blir lettest hørt. Særlig når vi andre er tause.

Hilsen en idioterklært

Tilståelse og bønn om tilgivelse

Denne historien har jeg sverget skulle bli mellom Ola og meg, men etter 55 år er den foreldet. Og den er allerede fortalt for fem år siden på en gjenforeningsfest. Da var det imidlertid så sent på kvelden at noen hadde forlatt festen, andre fikk den ikke med seg og fortelleren var unøyaktig med detaljene. Nå passer den godt som ei julefortelling fra gamle dager.

Guttene som skulle kjøpe julepresang

I 1965 fikk vi ny barneskole på Oppdal. Nedlegging av noen grendaskoler ble gjort med like lite støy som innføringen av bokmål som hovedmålform ble gjort noen år tidligere. I klasse 2A møttes elevene fra sentrum sør for Ålma, elevene fra uti Spælen, de som bodde i nærheten av kirka og vi som kom fra Fagerhaug. Flunkende ny skole var stas, nye klassekamerater likeså, og på toppen fikk vi med oss Ingebjørg, verdens snilleste lærer, over fra Fagerhaug. Livet smilte, ting falt på plass selv om skolebøkene var en blanding fra forskjellige barneskoler, noen på bokmål og andre på nynorsk. Noen fikk Historie, andre Soge, noen fikk Geografi, mens noen av oss måtte bla i Landkunna. Alle sammen var vi imidlertid på god vei mot dannelse og det å bli gavns mennesker.

Klasse 2A mens Ingebjørg fortsatt var lærerinna vår

Ikke så lenge etter at skoleåret startet ble imidlertid Ingebjørg syk, vi hadde litt forskjellige lærere ei lita stund. Så fikk vi ny lærer sånn omtrent etter potetferien.

Og hvilken lærer! Eller rettere sagt lærerinne som det het den gangen. Ikke noe galt med Ingebjørg, Åsta og Ola Mjøen som vi hadde hatt tidligere, men Berit var i en annen liga. Hun var nesten like snill som Ingebjørg, var ung, pen og fra Trondheim. Det skal holde hardt om noen av guttene i klassen var i nærheten av å bli forelsket i noen annen enn Berit før de kom i puberteten.

Det nærmet seg jul da fortvilelsen bredde seg i klassen. Berit måtte få julegave. Men hvordan skulle vi ordne det? Ei så fin dame fra selveste Trondheim, tok nok ikke til takke med noen hjemmelagde juketrekurver eller en dekorasjon laget av furukongler, mose og einerkvister.

Så vi bestemte oss for å samle inn penger og kjøpe gave. Summen ble bestemt til en krone fra hver elev. Det høres ikke så veldig mye ut i dag, men ifølge SSB tilsvarer det 11 kroner i 2018. Og det er nok lettere i dagens Norge å hoste opp elleve kroner, enn det det var å finne ei krone i 1965. 

Men vi fikk inn alle pengene, totalt kr 22.

Så måtte vi bestemme oss for hva vi skulle kjøpe. Et naturlig valg var å snakke med gullsmeden. Gullsmed Eide hodlt til der Nabo'n pub er i dag. Ola og undertegnede fikk ansvaret, både for økonomien og valget av gave. 

Før vi hadde samlet inn pengene var vi innom for å orientere oss og prate litt med gullsmeden. Han hadde ikke så mye å velge i innenfor vår tross alt beskjedne ramme. Vi fant et fat, eller var det en lysestake? Noen detaljer er fortært av tidens tann. Det kostet imidlertid 25 kroner, noe som avstedkom to noe molefonkne karer. Men to høflige 8-åringer nådde frem med å prute det ned til 22 kroner. Lykkelige kunne vi formidle reultatet til våre klassekamerater. Og pengene ble krevd inn.

Siste uka før jul skulle vi handle. Vi gikk til Sigurd, som var rektor og som satte pris på foretaksomme småguuter, avtalte han skulle komme inn og hente oss i tredje time for deretter å la oss gå og gjøre vårt ærend. Å bli hentet av rektor midt i timen var alvorlige greier, men kanskje kom det ikke som noen overraskelse på Berit at vi to ble hentet. Kanskje hadde vi gjort noe galt i friminuttet?

To 8-åringer på egen hånd med 22 kronestykker i lomma satte kursen mot sentrum. Dette var en seriøs handel, mente Ola og foreslo at vi vekslet til oss to tikroner. Tikronene den gangen var sedler og ærendet vårt fikk vi utført på kinokiosken. Med to sedler og to kronestykker gikk vi så videre på ferden. Og som 8-åringer flest rotet vi mye på turen. Og vi følte oss fremfor alt rike. Vi kikket på sedlene og jeg fortalte om bestefar som hadde vist meg både tobrettinger(500) og trebrettinger(1000). Men disse historiene om trebrettingene til bestefar nådde ikke helt opp mot Ola som fortalte meg om Rockefeller i USA, intet mindre enn verdens rikeste mann.

Men det vi pratet mest om var alt det gode vi hadde sett da vi vekslet på Kinokiosken. 

Tenk så stor pikpose med karameller vi hadde fått for pengene vi hadde!

Hvordan idéen kom, husker jeg ikke helt. Men hva om vi klarte å prute litt til? Og på snedig vis dukket tanken om at ikke alle hadde klart å skaffe ei krone til julegavespleisen. Vi kunne rett og slett si at bare 18 av 22 hadde betalt for å bli med på julegaven.

Som tenkt så gjort. Først gikk vi på Grøsethkiosken, den som lå på hjørnet av bygget som sto der Bunnpris nå er, og vekslet tilbake den ene tieren. Så puttet Ola 18 kroner i lomma, jeg tok de fire øvrige kronestykkene.

Tikrone fra 1965

Inn til Eide kom det to betuttede småkarer og fortalte hvordan situasjonen var. Ola var sønn til presten, og det hjalp nok godt på. Presten var den gangen en person som avtvang særlig respekt, og sønnen lå ikke langt etter. Og i siste uka før jul, gjorde nok det utslaget. Gaven ble innkjøpt for kr 18,-.

Lykkelige, men en smule nervøse gikk vi etterpå tilbake til Grøsethkiosken. Der handlet vi sjokolade, kjærlighet på pinne, IFA( som Ola kunne fortelle meg var oppkalt etter operasangeren Ivar F. Andersen) og sjokolade. Alt dette spiste vi og moret oss kongelig. Jeg var mest fornøyd med godsakene, mens Ola var mest fornøyd med den økonomiske gevinsten. Jeg har jo i ettertid for spøk nevnt for ham at det kanskje var her han fikk smaken på økonomisk gevinst, og da gevinster fra fellesskapet uten at fellesskapet merker det. Ola har jo senere blitt av de mer velstående i Norge. 

Det siste Ola sa til meg før vi gikk inn iklasserommet igjen, var at dette måtte vi aldri fortelle til noen. 

Aldri er et tøyelig begrep, og 53 år er ekvivalent med aldri for en 8-åring.

God jul

Førjulsskråblikk på OP-RE-DO-LE (Oppdal, Rennebu, Dovre, Lesja)

I går tok jeg min siste tur for året over Dovrefjell. Arbeidsåret mitt er avsluttet, og neste uke blir det ingen tur til eller fra jobb med god tid til å tenke. Men i går tenkte jeg mye begge veier. Og det jeg tenkte mye på, var de fire kommunene jeg kjenner best. Som mange vet, bor jeg i Oppdal og arbeider i Dovre. Jeg leser lokalavisene begge steder og får dermed med meg Rennebu og Lesja i tillegg.

Disse fire kommunene er like på noen områder, men veldig ulike på andre. Og selv om alle fire opprinnelig var bondesamfunn, finner en forskjeller også i historien. På sørsida av Dovrefjell var Dovre og særlig Lesja, føydalsamfunn med store forskjeller på folk. Litt av dette henger igjen. I Oppdal og Rennebu var det midre forskjeller, gårdene var jevnt over middelstore bruk og det var liten forskjell på fattig og rik.
Dovre er eneste kommunen av disse fire som ikke har et eneste bedehus, Rennebu forekommer meg å fortsatt ha innslag av pietisme. Mens Oppdal har moderne frimenigheter med innflytelse, særlig kulurelt i det daglige liv i kommunen. I Lesja er det menigheter som for en utenforstående virker lukkede.

Alle fire kommuner har tilbakegang i folketallet. Oppdal bare med én innbygger i siste kvartal, de andre har mistet et tjuetall innbyggere bare siste tre måneder. Halvparten av innbyggerne i området bor i Oppdal, den andre halvparten fordeler seg nokså likt. Oppdal og Lesja er nesten like store i areal, Dovre og Rennebu må slå seg sammen for å ha samme areal som enten Oppdal eller Lesja.

Lesja ville ikke slå seg sammen med Dovre, Rennebu ville ikke danne kommune sammen med Oppdal. Men når jeg som ansatt i Dovre, men boende i Oppdal, får julekort fra Dovre kommune, er det med motiv fra Oppdal. Kanskje burde vi bare slått sammen alle fire?

Jeg kjenner perifert alle fire ordførerne såpass at jeg hilser på alle fire og slår av en prat med to av dem når jeg treffer dem.

Nå har alle kommunene vedtatt budsjett eller økonomiplan for neste år. Og det har det vært litt støy omkring.

Sett utenfra virker det som Rennebu styrer mot oppløsning. Flere grender vil rive seg løs og gå over til Oppdal. Skjer det, tror jeg det er slutt på Rennebu som egen kommune. Men hvem vet, nå kommer det ny E6 forbi Berkåk og ordføreren tror dette skaper et knutepunkt som skal danne grunnlag for ny vekst og trivsel. Ordførere er optimister, naboen Oppdal så undergangen i at E6 skulle gå forbi og ikke gjennom, mens Rennebu altså ser dette som positivt. Og midt oppi all den naturen vi er så glade i, skal veien forbi Berkåk bli et smykke for bygda.

Lesja var for få år siden på Robek-lista over kommuner som nærmest var satt under administrasjon. På rekordtid kom de seg ut av dette, og har siden utad fremstått som en kommune med kontroll på økonomien. Men det ligger lik i lasten, som et helsehus som antagelig må erstattes med nytt. Det oppsiktsvekkende nå før jul er at vedtok eiendomsskatt selv om alle var mot. Merkelig... Lesja er vel den kommunen av de fire, som sterkest markerer seg mot sentralstyring. En svært aktiv varaordfører er leder i Utmarkskommunenes sammenslutning (USS), og opprør mot fylke og stat er formidabel. Troen på utbygging av fritidsboliger er som utkantenes olje, hevder lesjingene. Det er alle enige i, men vi må ikke finne på å innføre eiendomsskatt, men vi stemmer for det i kommunestyret.

Dovre sliter med økonomien. Bortfall av inntekter, gjør at det må kuttes. Men alle tilbud skal bestå, de skal bare bli billigere. Og ikke dårligere. Dovre-modellen i skolen har fått nasjonal anerkjennelse, men Dovre har ikke råd til å videreføre modellen de selv har utviklet. For det skal spares, må vite. De eneste som ikke skal spare er rådmann og ordfører. De krever 10% lønnspåslag. Mens vi andre får 2-3% og i tillegg risikerer å miste jobben helt. Men det er kanskje slik at hvis 8-10 ansatte må gå, ja da må rådmann og ordfører jobbe desto hardere for at alle tilbud skal bestå og med samme kvalitet. Litt komisk ble det da gruppeleder for Ap i kommunestyret ba om unnskyldning for at leder i Ap hadde stilt kritiske spørsmål ved lønnskravet.

På Oppdal er det sånn noenlunde økonomi. Men da er det andre ting å diskutere. Skiløype kontra brøytet vei ble det store stridstemaet. Skiløypa vant frem i kommunestyret, men siste ord er nok ikke sagt.
I Oppdal har det i høst vært en oppvåkning. Vedtak i kommunestyret legger nå grunnen for et grønt skifte. Og det vises i holdningene til innbyggerne at de tenker mer i den retning. Det er ikke så mye snakk om å forbruke det vi har lenger, bærekraft virker å ha slått rot.
Dessuten stiller for første gang MDG liste ved kommunevalget til høsten. I sum fremstår da kommunen adskillig mer moderne enn den gjorde for bare ett år siden.
Men det blir nok mange harde tak fremover, både med skiløyper, hyttefelt og parkeringsplasser. Debatten lever i kommentarfeltene nå mens jeg skriver.

Alle fire ordførere og varaordførere er synlige på sosiale medier. I forrige periode var det bare en som var synlig. Der besto aktiviteten av å innimellom skrive Rosenborg som statusoppdatering Facebook. Nå er det bedre, selv om det mangler litt interaktivitet. Enkelte er mest opptatt av å få bekreftet seg selv og takler dårlig kommentarer som ikke bekrefter det de selv står for. Men du verden, det er stor fremgang.

Jeg tenkte i går litt på lokaldemokratiet. Det virker som om rådmenn og administrasjoner er mektigere enn de folkevalgte. Få folkevalgte stiller spørsmål ved rådmannens prioriteringer. Og i alle fire kommuner gikk rådmannens forslag rett gjennom. Ikke så rart når de altså i Lesja stemmer for, men er mot. Er folkevalgte uten makt? Er det i bunn og grunn byråkratiet som styrer? Er situasjonen omtrent som i den gamle komiserien "Javel statsråd"?

Jeg vil også i året som kommer hovedsaklig befinne meg i disse fire kommunene rundt Dovrefjell. Og jeg ønsker dere alt mulig bra.

Og ikke minst; riktig god jul alle 14 000!