05E30969-60F2-46DC-9F3D04D874EA3B84-C2C81870-46C9-4A52-8EE829B9A26E393D

Athletic fit?

For noen få år siden gjennomførte jeg ett kalenderår uten å kjøpe meg nye klær. Ikke noe annet nytt eller forresten. Dette gikk helt greit ettersom jeg hadde 50 års overforbruk bak meg, og dessuten er dårlig til å kaste klær.

Etter dette året har jeg helt automatisk blitt mye flinkere til å spørre meg selv om jeg egentlig har bruk for plagget før jeg kjøper det. Og det er mye sjeldnere jeg opplever denne følelsen av at dette klesplagget er noe jeg bare må ha.

Mäntyranta og tilskuere i romslig og funksjonell bekledning.

Det er bra. For utviklingen innen materialer og design har løpt fra meg.
Fram til jeg ble ungdom var det veldig greit. Klærne var funksjonelle innenfor rammene av det tilgjengelige materialer tillot. Vi gikk i poplin, peu-de-peche, gabardin, terylene og andre rimelig statiske materialer. Etterhvert kom det litt stretch, men fortsatt måtte klærne være romslige for å ta vare på bevegelsesfriheten.
Inntil jeg kom i 16-årsalderen, da kom lycra. Fantastiske greier, dessuten var jeg slank på grensen til mager og jeg kunne fint bruke disse klærne både når syklet og gikk på ski. For dette var trenings- og konkurranseklær.

Da jeg nærmet meg 30 begynte jeg å se latterlig ut i slike klær. Samme størrelse og 10 ekstra kilo gjør noe med fremtoningen. Når prestasjonene heller ikke lenger sto i stil med klesdrakten, ble jeg lett stemplet som latterlig og patetisk. Det gjorde meg ikke så mye, så innimellom ble jeg fortsatt observert i slikt tøy. Selv om det er bare speedo som tilnærmelsesvis avslører kroppen tilsvarende de såkalte kondomdressene. Jeg var like trygg på meg selv som Else Kåss Furuseth på bildet til høyre.

Staute karer iført M/51

Etterhvert som farten gikk ned, kom behovet for annen bekledning. Dessuten avsluttet jeg min periode, ikke karriere, i Forsvaret. Der var uniformene på den tiden velsignet nøytrale i forhold til kroppsfasong. Det vet alle som har tatt på seg en M/51. Og på depoet, der vi fikk utlevert klærne, var holdningen at ihvertfall jeg måtte ha uniform å vokse i.

Jeg begynte å kjøpe sivilt turutstyr. Fortsatt var dette romslig, stretchpanelene var ikke kommet. Og størrelsene var greie. Jeg som er 173 cm lang, brukte medium og small. Noe som stemmer bra på en litt under middels stor kar som er marginalt overvektig.

For min BMI er 25,73. Noe som såvidt er over normal vekt. Så jeg burde fortsatt ihvertfall kunne tatt på meg medium. Men det kan jeg ikke om jeg ønsker det siste og fineste på markedet. De klærne jeg har lyst på nå, leveres i noe som heter athletic fit. Og jeg er ingen atlet.

Athletic fit defineres som at brystmålet er 8 tommer mer enn midjemålet, altså vel så 20 cm. Intervallene mellom størrelsene var på de gamle størrelsene ca 8 cm. Det igjen betyr at jeg må opp to og en halv størrelse for at jeg skal kunne lukke jakka. Da er jeg på XL. Ekstra stor på 173 cm... Da blir ermer og ben lange.

Heldigvis kan jeg bruke vest. Et plagg uten ermer og ben og som ikke nødvendigvis må lukkes. Så får det heller være at rumpa blir dekket av en noe lang vest. Rumpa er jo heller ikke det jeg er mest stolt av lenger. Dessuten er materialene i disse athletic fit-klærne ofte tøyelige, og jeg kan derfor lukke dem selv om følelsen ligner det jeg i 40-årsalderen hadde når jeg iførte meg hel langrennsdress i lycra.

Jeg kan naturligvis gjøre slik som mange gjør; kjøpe meg en såkalt joggedress, sjokke rundt i den og gi jevnt f... Men å være patetisk har blitt en livsstil. Og kom aldri med at jeg mangler selvinnsikt, det blir nemlig ofte hevdet om folk som kler seg i klær som fremhever istedet for skjule at kroppen ikke er helt etter et kunstig ideal.

Jeg har selvinnsikt, men gir f...