tirsdag 31. desember 2019

Jeg ser meg tilbake, men viktigere; jeg ser fremover

2019 ble året da jeg gikk fra å være en som mente mye om alt mulig, til å bli en som søkte muligheten til å ha reell innflytelse. Jeg gikk fra å ha spissede meninger jeg kunne hevde helt uten filter,  til å måtte tilpasse mine utspill til andre, og ta hensyn til politiske prosesser.

Veien dit har vært lang, faktisk var det 35 år siden jeg første gang fikk spørsmål om å stille på ei liste til lokalvalget. Den gang var det for Høyre, siden har jeg blitt kontaktet av Ap, SV, Sp og Venstre i tre  forskjellige kommuner. Årsakene til dette er at jeg strengt tatt ikke før for fem år siden flagget hvilket parti jeg sympatiserte mest med og ikke minst at jeg selv har modnet. For jeg har stemt alle de ovennevnte partiene.


Denne gangen ble jeg ikke spurt, jeg meldte meg til tjeneste. Bakgrunnen var at MDG manglet folk som var villige til å stå på lista. Nå var jeg ikke førstevalget, de søkte etter unge, kvinner eller folk med innvandrerbakgrunn. Da stiller du ikke i favorittsjiktet når du i det ytre fremstår som FRP-velger. Enslig, gammel, misbruker av tobakk og alkohol og fossilt brennstoff, stor aktivitet på internett,  osv er alt kriterier for å ikke tilhøre MDG. Derfor hadde jeg heller ingen annen ambisjon enn å sørge for at partiet klarte å stille liste.

Jeg møtte imidlertid opp på nominasjonsmøte. I forslaget sto jeg nederst på lista og det var innenfor. Imidlertid foreslo ei jeg for 50 år siden gikk sammen med på skolen, at vi skulle bytte plass. Det var jo hyggelig at hun ikke hadde mistet troen på meg i løpet av alle disse årene, og jeg var godt tilfreds med tredjeplass, og første ikke forhåndskumulerte plass på lista. På dette tidspunkt hadde vi en drøm om å komme inn med en representant i kommunestyret, lenger strakk ikke ambisjonene.

Når jeg først var kommet såpass høyt på lista, måtte jeg engasjere meg litt mer aktivt. Hadde jeg stått sist på lista, ville jeg nok vært meget passivt vitne til valgkampen utenfra.
Nå ble det imidlertid programarbeid, listetoppsamling sentralt, leserinnlegg, aktivitet på SOME osv.

Dessuten fikk jeg smake på belastningen det er å være i MDG. Slik tonen i dte offentlige ordskiftet er, er dette uten tvil belastende. Du må stå i stormen og det ville vært mye verre om jeg hadde hatt kone, barn og barnebarn. Hadde jeg hatt det, vet jeg faktisk ikke om jeg ville stillt opp. Det må poengteres at det ikke har vært alvorlig selv om enkelte nok ville opplevd det slik.
Slengbemerkninger ansikt til ansikt har det vært mye av, det er greit og pareres ut fra situasjonen.
På SOME legger jeg alt offentlig, der kom det en og annen kommentaren som ikke var hyggelig, men det var ingen overtramp sett fra en som har stått i det før.
Trusler var helt fraværende, det har jeg fått før. Blant annet fikk jeg en gang ganske klar beskjed om ikke å vise meg i Dovre mer.
Litt slitsomt var, og er det fortsatt, med de åtte som til stadighet sender meg personlige meldinger på Messenger. Stort sett er det latterliggjøring eller mer eller mindre veldokumenterte innlegg om at jeg tar feil vedrørende klimaendringer og tap av naturmangfold. Disse åtte legger samtidig ikke ut noe offentlig, de nøyer seg med å fremme sitt overfor meg. Det faller på steingrunn.

Valgkampen var hyggelig. Møtet med lokalpolitikerne fra andre partier og velgerne forgikk stort sett hyggelig og ikke minst respektfullt. Noen unntak var det, litt spesielt var det særlig med lokalpolitikere fra andre partier som faktisk ikke ville hilse på meg.
Det hygeligste var da en hedersmann på over 80 år kunne meddele meg at han hadde avgitt stemme ved alle valg siden han fikk stemmerett. Hver gang hadde han stemt Senterpartiet, men denne gangen fikk vi stemmen hans.

Etterhvert fant vi ut at meningsmålingene gikk vår vei. Ambisjonene økte til to repeesentanter. Faktisk tydet meningsmålinga uka før valget på at vi kunne få tre.

Vi fikk 7,3% og to representanter. Et fantastisk resultat i en distriktskommune, en kommune som er dopet av å ta naturen i bruk på en lite bærekraftig måte. Resultatet ble lagt merke til på landsbasis, og jeg føler vi fikk respekt langt utover i egen kommune.
Jeg ble 1.vara til kommunestyret. Som følge av at vår førstekandidat har permisjon, er jeg akkurat nå inne på fast plass.

I kommunestyret er det god stemning. Vi kan være uenige i sak, men snakke tull med hverandre i pauser. Men også her har jeg opplevd latterliggjøring fra andre representanter. Ikke fra talerstolen, men i diskusjoner "på gangen". Det er særdeles dårlig taktikk fra de som eventuelt ønsker min støtte til et forslag. Jeg forsøker å svare ved å være enda mer saklig.

Dessuten er jeg veldig åpen på at jeg ikke har alle løsninger.

Har jeg så noen vei videre?

Jeg vet jo at jeg fra sommeren 2020 bare sporadisk vil møte i kommunestyret.
Da vil jeg igjen hevde mine synspunkter på et friere grunnlag. Min faste leser har sett at jeg nesten ikke har ytret meg på denne plattformen i 2020. Det ryktes at min faste leser har kastet seg over annet lesestoff, både Jan Guillou og Lars Mytting blir nevnt. Jeg har altså store sko å fylle i så måte. Men jeg håper å vinne min faste leser tilbake.

På et annet plan ønsker jeg å stå på for at MDG skal bli et parti for distriktene. Vi har faktisk en god distriktspolitikk programfestet. Denne drukner litt i det som skjer i storbyene der vi har svært gode politikere som setter MDG på kartet. Ikke minst får de stor medieomtale, noe som gjør at jeg til stadighet må forsvare og forklare lokalpolitikk i Oslo. Mitt ønske for 2020 og frem mot stortingsvalget i 2021 er at jeg kan bruke mer tid på distiktspolitikk, matpolitikk og bærekraftig næringspolitikk.

For ikke å snakke om seniorpolitikk.
I hele samfunnet er det nå en slags diskriminering av eldre. Da snakker jeg ikke om de som trenger omsorg og pleie, det er det mange som tar seriøst og prøver å få til så bra som mulig.
Nei, jeg snakker om måten vi blir møtt på i arbeidslivet, i sosiale sammenhenger og i politikken. Svært mange oppfatter folk over 50, og ikke minst 60, som utdaterte. Sannheten er at vi ikke er mer utdaterte enn vi gjør det til selv. Vi har kunnskaper og ferdighetes som kan brukes på alle områder.

MDG er et ungt parti. Og de er opptatt av at kommende generasjoner skal ha det bra. Det er også mange av oss som har skylden for at vi har kommet dit vi er. At vi ikke har gjort noe før, betyr ikke at vi ikke kan gkøre noe nå. Vi er også flere enn mange tror, bare se på hvor stor Besteforeldrenes klimaaksjon har blitt.
I mitt første år som aktiv politiker i MDG, synes jeg å merke en viss aldersdiskriminering. Det er antagelig ikke tilsiktet, men særlig i møtet med Grønn ungdom merker jeg dette. Kanskje vil GU hevde at det samme går endre veien. Det må vi i så fall jobbe sammen med.

Mitt nyttårsforsett blir således å jobbe aktivt for at MDG skal bli et parti også for distriktene. Samt at vi seniorer skal bli hørt og respektert i partiet.

Håpet er at fremtiden skal bli grønn. 
Alternativet er dårligere, som det er vanlig å si når vi eldre har bursdag.

Godt nytt og grønt år!







torsdag 26. desember 2019

Skal vi bruke året som kommer til å endre julemusikken?

Musikken vi spiller og synger i julehøytiden sier en hel del om oss.

Da jeg vokste opp, sang vi Glade Jul, Jeg er så glad hver julekveld, Du grønne, glitrende tre, Et barn er født i Betlehem og sikkert noen få andre. Disse sangene var alle direkte koblet mot julens budskap, ingen over fire år var i tvil om hvorfor vi feiret jul.
Fra andre jukedag kunne vi strekke strikken og synge "Så går vi rundt om en einebærbusk", men da var vi så verdslige at det stakk litt hos oss pietistiske smårollinger.

I dag har mange faktisk ikke peiling på hvorfor, og sangene som mange forbinder med julen, er med Pogues og Ola Uteligger. Ingenting galt med nevnte artister, men de egner seg mer på fuktige nachspiel enn til å feire jul med. Selv om jeg ikke skal underslå at det sikkert er en del fuktige nachspiek i jula. Det vet jeg ikke noe om, men jeg visste det veldig godt før. Både Pogues og Vømmøl var flittig avsunget på nachspiel året gjennom. Og jeg tror jeg hørte vakre "Fairytale of New York" lenge før den ble opphøyet til julesang.

I 2019 har jeg tatt steget over til andre julesanger, julesanger som er ukjente utenfor en engere krets.

Mitt utenlandske innslag har blitt fra mitt nye favorittband, Dropkick Murphys.


Dropkick Murphys' "The seasons's upon us" er en gladlåt som skildrer hvordan folk som er så forskjellige at de egentlig ikke liker hverandre spesielt godt, kan møtes og få jula til å fungere sammen. Det er så gjenkjennbart for mange av oss, selv om dette OI-punk-bandet drar det langt. 

Dropkick Murphys faller rett inn i min fortrukne musikksmak. Fengende, med allsangfaktor og så teknisk enkelt at det ikke virker uoverkommelig å lære seg å spille selv. Noe historien til bandet understreker. Bandet ble startet som et veddemål, frontfiguren i bandet kunne ikke spille noe som helst, men veddet på at han kunne starte band og holde konsert om tre uker. Det lyktes han med, og har senere til og med hatt gjesteartister som Bruce Springsteen. Noe som gjorde at jeg i 2019 fikkrespekt for Bruce Springsteen. The Boss som punker er veldig bra.


Denne hyllesten til mødre er slett ikke ueffent i julen..

Også norske artister leverer julemusikk på høyt plan, Levi Henriksen har i mange år vært en favoritt, både som forfatter og musiker.  


"Bare frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember)" har et budskap mange glemmer i en nytelsessyk og egoistisk julefeiring. Den hadde fortjent adskillig flere visninger enn 585 på YouTube. Og jeg har hørt den mange ganger i desember. Det den mangler for mitt vedkommende er allsangfaktoren.

Den har til gjengjeld Onkel Tuka. 


Budskapet står også til 6. Selv er jeg litt for gammel og oppvokst uten svenskeantenne til å huske Karl-Bertil Jonsson og de andre Onkel Tuka synger om, så jeg lar deres egen tekst beskrive sangen. 

Svensk TV gjorde et uutslettelig inntrykk på oss som vokste opp ved grensa på 70 og 80-tallet. Vi hadde en haug med svenske helter; Sten Åke Cederhök, Ralf Edström, Ronnie Petterson og Bjørn Borg, for å nevne noen få. Vi var forelska i Malin fra Saltkråkan (det er vi fortsatt …), og hver julaften satt vi klistra foran fjernsynsskjermen og venta på Arne Weise. Han var fast programvert på den store dagen fra 1972 til 2002. To minutter på tre tente han et levende lys i studio, ønsket god jul og satte i gang tegnefilmene om "Kalle Anka och hans vänner."
Litt utpå kvelden kom likevel den største helten av dem alle, nemlig Karl-Bertil Jonsson. "Sagan om Karl-Bertil Jonssons julafton" er den geniale historien om 14-åringen som jobber som ferievikar på posten på julaften og i hemmelighet sorterer pakker etter hvor mye mottakeren av pakkene tjener. Så tar han de pakkene som skal til de aller rikeste (som tjener over 50.000,- 1964-SEK-kroner.) og deler ut til de fattigste ("Kõr til slumkvarteren!") Karl Bertil sin største helt er naturligvis Robin Hood. «Att ta från de rika och ge åt de fattiga. Att ta från de rika och ge åt de fattiga.

Og ikke bare er allsangfaktoren høy, de "movesene" Håkon Ohllgren presterer er så ubehjelpelige at jeg ved akkurat passende promille kunne klart det like bra. Se også gjerne denne om en som er like glad det er slutt med dama og helst vil dra til Kirkenær eller "helt til verdens ende". 


Genial musikk og tekst i mine øyne, derfor har jeg ofte sett på denne. Såpass fascinert som jeg er over  movesene til vokalisten må jeg se videoen for fullt utbytte. Ryktene sier at Onkel Tuka er et fantastisk live-band, det har jeg planer om å sjekke ut i 2020.

Hva med min helt Shane MacGowan som er den mannlige vokalisten bak "Fairytale" og som i går hadde bursdag? Jeg har hver eneste juledag gratulert ham med dagen, for få år siden også med nye tenner. Jeg følger ikke helt med, men i 2019 har jeg hørt noe fra ham. Kanskje er delvis rusfrihet og nye tenner ødeleggende for imagen?

Min musikksmak er ikke helt i tråd med alle andres. Men i 2019 har jeg blitt kjent med en som har bortimot tilsvarende. Samme mann ble glad da jeg utvidet musikkkunnskapen hans. Kanskje finnes det flere der ute? Utover de fem jeg allerede har? 

2020 will show, fortsatt god jul