Hore eller horekunde?

Vicky Vette; Twitterhore

Siden du leser dette er sjansen stor for at du tilhører en av disse gruppene. Men stopp litt... Før du avslutter og febrilsk begynner å fjerne elektroniske spor, les litt videre. For det er ikke den tradisjonelle betydningen av ordene jeg vil utdype litt om her i dag. Disse ordene har tradisjonellt blitt brukt overfor to av de mest stigmatiserte og marginaliserte gruppene i vårt samfunn. Og begge har vært rundt oss til nær sagt alle tider. Og hvem av dem som har befunnet seg nederst på rangstigen har variert.

Hvordan vi fremstår utad, og prøver å fremstå overfor andre mennesker, har også variert. I steinalderen var det antagelig nok å kunne skaffe mat til flere enn seg selv for å imponere omgivelsene. Senere har det vært mye rart, ikke lenger tilbake enn på 14 hundre-tallet var det ypperste du kunne imponere med hvis du var tysk handelsmann i Bergen, også kalt hanseat, å ha drept en bergenser.

I vår tid har status i stor grad vært knyttet til materielle goder og forbruk. Penger, og alt som kan kjøpes for penger, har betydd mye og gjør det fortsatt. Men i takt med at svært mange har fått mulighet til å skaffe seg disse tingene, snur fokus nok en gang. Nå er det i mange kretser mest interessant hvor mange followers, liker og sidevisninger du har på internett. Og dette oppnås på mange måter, ikke alle like hyggelige kanskje. Vi finner Twitter-horer, FB-horer, YouTube-horer og Blogg-horer. Og horekundene er de som liker, kommenterer og deler det andre har publisert. For det er horekundene som sørger for at horene finns, også på internett. Om jeg hadde fått null visninger på bloggen, eller null liker hver gang jeg skrev noe på FB, hadde jeg ikke drevet med det.

Twitter- og humorhore

Men det er flott at vi som tror vi har noe å formidle nå har fått en slik kanal. Vi slipper å passere nåløyet i en avis eller et forlag, vi skriver bare det vi ønsker, og illustrerer det med hva vi måtte ønske av bilder og lenker. Sensuren fungerer i liten grad, og på nettet får du innimellom feil inntrykk av hva som egentlig rører seg hos folk. For en sart sjel kan det være deprimerende å lese nettdebatter.

Tilbake til netthorene, de som gjør hva som helst for bli sett. YouTube er en egen arena, der alle kan få muligheten til å nyte sin korte tid i berømmelsens lys slik Andy Warhol allerede for 40 år siden spådde at fremtiden ville bli. Særlig de unge leter opp og finner de utroligste klipp der. Og de spiller inn egne filmer som de legger ut, noen ganger med livet som innsats.
På FB, som holder på å bli de vel voksne sin arena, går det i visdomsord og nusselige bilder av kjæledyr og barn. Og så liker vi og kommenterer. De som er ekstra nusselige blir delt og kan på kort tid få tusener av liker og kommentarer. Hvilken bestemor vil ikke like at 400000 trykker liker på et bilde av barnebarnet? Og svært mange bestemødre og noen bestefedre vil jeg karakterisere som FB-horer. Slik jeg selv er når jeg skriver noe jeg vet mange av FB-horekundene vil trykke liker på. Noen prøver å mislike det, snakker om nettvett, skal heve seg over slike fenomener og løfter pekefingeren. Selv har jeg også vært der, og hadde ikke en bekjent opprettet FB-profil i mitt navn uten mitt vitende, ville jeg vel aldri hatt 1500 FB-venner og sittet her en søndag ettermiddag og blogget. Likevel er jeg i dag glad for å delta i denne verdenen. Og en eller annen relasjon har jeg til alle disse 1500, takket være at jeg har arbeidet og bodd flere steder, og alltid har arbeidet nært opp til mennesker. Og flere gamle venner har jeg tatt opp igjen kontakten med takket være FB.
På FB er det også svært mange som bare er der for å se, kikkerne, de som aldri liker eller kommenterer, og når du snakker med dem er de aldri innom Facebook. Så hender det de røper seg og forteller om noe de har sett der. For disse har jeg ikke noe navn eller eget ord, kanskje de også er horekunder, men av billigste slag. De som pruter på prisen, og kanskje tror de er så sjarmerende at de kan få det gratis.

Menings- og blogghore

De virkelige horene er på Twitter. Som Sigrid Bonde Tusvik som legger ut bilde fra begravelsen til Karin Stoltenberg og kommenterer med at Ninni burde ventet med Halloween-feiringen. Eller den nordmann som har mest følgere på Twitter, mer enn statsministeren, den aldrende pornostjernen Vicky Vette fra Drammen. Som har en halv million følgere, og som bombarderer med bilder av seg selv og sine venninner. Mykpornobilder må vite. Men nok til å få en halv million følgere, inkludert meg selv. Som ikke har taket på Twitter, har bare 37 followers og da er du taper på Twitter.
På blogg finner du de fleste kategorier. Fra de som blogger om dyre vesker og sko, via de som blogger om psykiske lidelser og annen sykdom, noe av dette er forresten ren sosialpornografi, til de som prøver å nå ut med et budskap som Elin Ørjasæter. Og ikke minst de som sprer rykter og elendighet, som f.eks Christian Burmeister nylig gjorde. De førstnevnte har lett 50-100 tusen daglige lesere, Elin Ørjaseter og hennes likesinnede varierer mye fra dag til dag, men gjennomsnittlig kanskje 3000. Burmeister som blogger om mote, sladder og humor har vel det dobbelte.

Blogghore og ryktehore

Selv er jeg i denne sammenhengen både hore og horekunde. Det lever jeg godt med. Jeg deler tanker, meninger, hendelser og bilder med verden. Og syns det er hyggelig at verden ikke er likegyldig. Selv får jeg massevis med tilbakemeldinger, noen positive og noen negative. Som seg hør og bør. Ikke noe moro om alle bifaller det jeg gjør og det jeg mener. Noe å tenke på er at vi også her på sosiale nettverk tar litt hensyn og viser litt oppmerksomhet til de anonyme, de som poster noe og ikke får respons i det hele tatt. Lik, kommenter og del i vei. Det er tross alt derfor de fleste av oss er her.

Hvis du ikke er av kjipeste slag horekunde.