Fotball og traume i oppveksten

I dag tidlig var det mye triveligere å høre på NRK H&O enn på NRK Trøndelag på min ferd over fjellet. Jeg er nemlig ikke interessert i fotball og syns den tar for stor plass i mediene. Særlig nå når den øverste divisjonen i Norge har begynt. Derfor er det for meg en lise å komme over grensa til Oppland slike morgener, Oppland har ikke noe stort, berømt og dyrt fotballag.

Min manglende interesse for fotball skyldes opplevelser i livet som er på grensen til det traumatiske. Dog har behovet for terapi for dette traumet aldri vært tilstede, selv om jeg mer enn halve året må plusse på dette på kontoen for manglende mandighet.

Jeg er nemlig prematur. Før det fantes kuvøser og solid oppfølging av premature barn. Muligens derfor var jeg en liten gutt, på grensen til å være i minste laget. Derfor lå jeg et stykke bak mine jevnaldrende i fysisk kapasitet og fordypet meg heller i bøker enn i fotballspilling og annen fysisk lek. Som et reultat av dette ble jeg i tillegg til å være kort, tykk. Det som kanskje på dialekten blir støitt-tjokk. Som støitt-tjokk 10-åring havnet du alltid i forsvar når lag ble valgt og roller tildelt. Eneste gleden var å bruke litt matematikk når jeg sto å ventet på å bli valgt. Sto nemlig alltid igjen til sist, så det var enkelt å finne hvem av de store guttene du ville møte i angrep på det andre laget. Disse var mye større, raskere og tyngre enn meg, og løp meg ned uten at farten i angrepet ble redusert.

Som gutten til venstre følte jeg meg når vi hadde fotball på skolen

I 14-årsalderen begynte jeg å trene. Kondisjon først og fremst. Vokste litt på lengden, men ble tynn. Ei pingle, eller pengel på dialekt. Jeg gikk altså fra "støitt-tjokk" til "pengel" på kort tid. Som 19-åring var jeg 169 cm lang og 54 kg tung. Alle forstår at man ikke blir fotballspiller av en sånn utvikling.

Senere er jeg blitt karakterisert som et merkelig tilfelle. Jeg var ikke utvokst før jeg ble 30 år gammel da jeg nådde mine nåværende 173 cm. Vekten har i perioden variert mye...

Men jeg ble altså ikke fotballspiller. Og heller ikke fotballentusiast. Mitt eneste forbilde som fotballspiller var Rene Houseman fra Argentina. Han var bare 157 cm, men forbildet bleknet da han ble arrestert for å ha voldtatt en stuepike på et hotell han bodde på.

Hadde imidlertid datidens lærere vært mer oppmerksom på hva det gjør med en elev å alltid stå igjen til sist når lagene skulle velges, kunne det sett anderledes ut. Dagens lærere er stort sett flinke slik. Og elever i dag er mye flinkere på å akseptere andre barn slik de er. For som voksen har jeg funnet ut at jeg faktisk har over middels god ballfølelse og dermed kunnet bli en god tekniker på fotballbanen. Men da er det veldig mange gode bøker jeg ikke hadde fått lest.

Så jeg er godt fornøyd med slik det tross alt ble med fotballkarrieren.