Hva er det med Arbeiderpartiet?

Først må jeg presisere at jeg ikke stemmer Arbeiderpartiet. Tidligere har partiet ved noen tilfeller fått min stemme, men etterhvert har jeg blitt overbevist om at et parti som har økonomisk vekst som sitt fremste mål, ikke er partiet for meg. Høyre har samme mål, det er bare nyanser om hvordan dette målet skal oppnås, og hvordan økonomien skal fordeles, som er forskjellen på disse to hovedaktørene i norsk politikk.

Allikevel forstår jeg ikke aggresjonen, ja det direkte hatet, som rammer partiet.
Det er et ubestridelig faktum at partiet står bak nesten alle, ja kanskje alle reformer etter 2.verdenskrig som har ført til velferden vi i dag nyter godt av i Norge. Jeg kommer ihvertfall ikke på noen som andre partier kan ta æren for. Hvis da ikke de borgerlige vil ta æren for Folketrygden som ble innført av regjeringen Borten. Eller at Venstre vil ta æren for Arbeiderdemokratene, en radikal fløy av Venstre som brøt med moderpartiet, der Johan Castberg var sentral i velferdsstatens første utvikling.
Fremfor alt er det den norske modellen med trepartsamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten som har gjort Norge til det demokratiet med relativt små forskjeller som vi har i dag. Denne modellen som mange land misunner oss. Og det er Arbeiderpartiet som står bak.

Men lederne i partiet blir jevnt omtalt som landsforædere, svikere og det som verre er.

Stakkars Jonas Gahr Støre presenterte denne uken et program for skatte- og avgiftskjerpelse. En skatteskjerpelse som tar tilbake litt av de lettelsene Erna&co har gjennomført.
Forslaget gir minimale utslag for fleste av oss, noen får til og med lettelser. Og arveavgiften blir ikke rørt.
På inntektsiden er det inntekter over 600 tusen i året som skal få skjerpelsene, og mer på høyere inntekter. 600 tusen er godt over medianinntekt, og mer enn det de mest aggressive av mine venner på sosiale medier tjener. Men det er klart, de av mine venner som tjener mer, skal være glad det er så mange av dem som tjener lite som unner dem lønna og snakker deres sak.

Lettelsene til de rikeste som Erna&co har innført skulle gi så mange nye arbeidsplasser. Tanken er muligens god, men fremfor alt er den vanskelig å måle. Det enkleste for meg, er å se på de jeg kjenner som tjener godt og har høye formuer. Såvidt jeg kan se, har ingen av dem skapt en eneste ny arbeidsplass etter at de fikk mindre skatt...

Virkninger av Arbeiderpartiets forslag

Såvidt jeg vet, kjenner jeg fire av disse 11.377 personene som tjener over 3 millioner. Ingen av dem kommer til å gråte over 28.632 kroner mer i skatt. Det gjør heller ikke de adskillig flere jeg kjenner som må betale en tusenlapp mer.

Derimot er det mange av dem som får 200-300 kr mindre i skatt som er i harnisk på vegne av de som må betale litt mer.

Denne tankegangen forstår jeg ikke.

Jeg forstår at man kan være uenig med Arbeiderpartiet. Og jeg forstår også de som kan være uenig i skattepolitikken. Personlig kunne jeg tenkt meg at de hadde tatt i mer. Andre kunne sikkert tenkt seg lettelser over hele fjøla.

Men jeg forstår ikke hatretorikken som rammer Arbeiderpartiet uansett hvilket forslag de kommer med.

Hvor fort er det mulig å glemme? Denne retorikken som rammer rammer Arbeiderpartiet er den samme som forårsaket den verste terrorhandlingen på norsk jord.

Det glemmer ikke jeg og mange med meg