fredag 6. januar 2017

By mot land

By og land, hand i hand var et slagord som ble lansert i 1933. Hensikten var å samle befolkningen mot polariseringen mellom det gamle bondesamfunnet og det nye og voksende industrisamfunnet i byene. Politikken som ble ført var vellykket, og var avgjørende for at bosettingen på landsbygda ble opprettholdt samtidig som byene vokste. Det var en forståelse for at by og land var avhengig av hverandre. Vi unngikk svenske tilstander der hele samfunn ble lagt øde.


Helt frem til på 1980-tallet var dette vellykket. Det var mulig for bøndene å livnære seg på middelsstore bruk, kooperasjonene styrte markedet, overføringene var regulert etter beliggenhet og forutsetninger, og befolkningen i byene hadde fortsatt sine røtter i distriktene. Byfolk var trøndere, nordlendinger, sogninger selv om de var født på Grefsen. Dette ble utvannet samtidig med at markedsliberalismen ble omfavnet av både Høyre og Arbeiderpartiet, finansnæringen økte, ny teknologi som krevde mer infrastruktur enn areal var i startgropa samtidig som mye produksjonsindustri ble flyttet utenlands. Landbruket fikk skylden for høye matvarepriser, flere private aktører tok seg av næringsmiddelindustri og distribusjon, med det resultat at nedbyggingen av landbruket skjøt fart. En trend som bare har økt frem til i våre dager hvor det visstnok i 2016 ble lagt ned to gårdsbruk hver dag. I tillegg ble en rekke offentlige funksjoner sentralisert.

Distriktene opplever derfor at folketallet reduseres, utdanningsnivået går ned, lønnsnivået er dårligere i distriktene enn i byene, og det blir et motsetningsforhold mellom by og land. Og årsaken til dette har vært bredt politisk forankret i alle partier unntatt Senterpartiet. Senterpartiet har holdt igjen i en grad som gjør at de oppfattes som populistiske av svært mange.

Og motsetningene øker. Hvis en følger med i kommentarfeltene vil en se at befolkningen på landsbygda uttaler seg i sterke ordelag om lokalpolitiske forhold i byene. Bystyremedlemmene i Oslo blir stadig oftere omtalt som idioter av folk ved tastaturet i Oppdal, på Lesja og i Masi. På samme tid sitter folk i byene og beskriver distriktsbefolkningen som snyltere og latsabber.

Den store enkeltsaken å strides om har imidlertid manglet. En sak som kunne diskuteres og slåss om på tvers av partiene. Og som hadde distriktspolitikken i fokus.
Skjermdump fra Romsdals Budstikke. I Romsdal er ikke ulv største problemet, men det samler.
For det er det helomvendinga til statsråd Helgesen saken med lisensfelling av ulv har blitt. Den blir en symbolsak for noe større.

Flertallet i distriktene er ulvemotstandere og flertallet i byene vil bevare ulven. Og ulven må være det ypperste symbol å bruke, hatet og fryktet av mange, samtidig som enda flere beundrer og fryder seg over at vi igjen har noen eksemplarer av denne topp-predatoren i Norge.

Av 2 millioner sau som ble sluppet på utmarksbeite, ble i 2015 1608 dokumentert tatt av ulv. Allikevel ble totalt 120 000 sau borte. Over 118 000 ble med andre ord borte av andre årsaker. Noen av disse ble tatt av andre rovdyr, noen skadet seg, noen ble liggende på ryggen uten å klare å snu seg, noen tok fluelarvene, noen ble påkjørt og noen ble bare borte. Det var sikkert flere enn de 1608 dokumenterte som ble tatt av ulv, men antallet i forhold til det totale antallet er lite.

Men ingen av de andre årsakene til tap vekker samme engasjement som ulven.

Gjennom ulven, godt hjulpet av en klønete statsråd, har distriktene funnet noe som samler dem i felles sak mot sentralmakten og bybefolkningen.

Og det trengs.

Det er vel kjent av mange at jeg som bor og lever distrikts-Norge står på "feil" side i ulvesaken. Og kanskje ser andre løsninger enn den de fleste ønsker. Men som samlende faktor i kampen by mot land trengs konflikten.
Barna og ungdommene som skal kjempe for livet mot hverandre i "The hunger games"

I mellomjula så jeg filmen "The hunger games". Der skildres et fremtidssamfunn som kan bli virkelighet om ikke distriktspolitikken lykkes. I dette fremtidssamfunn bor folket i byer som forsynes med alt de trenger fra landet. Slik det nesten er i dag allerede. I filmen er det tatt helt ut. En underkaste bor og arbeider på landet for å forsyne en nesten ikkearbeidende overklasse i byen med alt av forsyninger. Også underholdningsindustrien blir foret fra landsbygda ved at ungdommer blir plukket ut til et realityshow der poenget er å drepe de andre, slik at det til slutt er bare en overlevende og vinner. Alt sendes direkte og interaktivt på TV til en underholdningshungrende bybefolkning. Reglene skifter underveis, og befolkningen er med på å bestemme reglene og forholdene de stakkars ungdommene må kjempe i.

Det ser overdrevet ut, og er satt på spissen. Men ingen vet hva fremtiden bringer, og takket være statsråd Helgesen og ulven har vi i distrkts-Norge fått den saken som kan forene oss i et distriktsopprør. Kanskje til og med sterkere enn den gangen Kystpartiet stilte liste i Oppland. Kystpartiet som kom på tinget med Bastesen. Det må kanskje inn flere som Bastesen for å hindre at vi blir reality-stjerner i et reservat for distriktsboende og truede dyrearter.

By mot land
øye for øye
tann for tann.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar