Selv opplevde jeg her i Oppdal å begynne på flunkende ny skole som andreklassing i 1965. At den senere er revet, er en annen historie.
Oppdal hadde forlatt nynorsken igjen. Den ble innført i 1939 og vraket igjen etappevis etter 1954. Siste krets skiftet tilbake til bokmål i 1966.
Dette førte til at skolebøkene var en miks av bokmål og nynorsk, noen fikk historie, andre soge. Et artig fag var geografi som for mange ble landkunne. Vi kunne finne igjen skriblerier etter foreldrene våre i bøkene, bøkene ble brukt til det bare var filler igjen av dem.
Det var en spennende tid med nye ting som måtte læres. Hygiene var ikke selvfølgelig som i dag. Jeg husker godt at ei jente i første klasse fikk beskjed av læreren om å vaske hendene, hun spyttet i nevene og gned litt.
Utedass var like vanlig som vannklosett og derav følger at det var like vanlig å tørke seg med avispapir som med toalettpapir. Alle visste at man ikke skulle tørke seg med avispapir der de kongelige var avbildet. Et møblert hjem var kjennetegnet av at det på utedassen hang bilder av de kongelige som bevis på at de ikke var blitt brukt til tørk.
Ved overgang til vannklosett ble det nødvendig med formålstjenlig toalettpapir.
 |
| Nesten tomme hyller 13.mars |
En respektert lærer skulle lære oss å bruke toalettpapir. Problemstillingen var hvor mange ganger det skulle brettes, eller hvor mange lag det skulle være mellom fingrene og det jeg ikke lenger husker hvilket ord læreren brukte. Men alle skjønner nok...
For at vi elever skulle involveres, ble det først kjørt en spørrerunde om hva vi trodde. Da fikk vi også flettet inn litt matematikk, 2, 4, 8, 16. Tror forresten ingen foreslo mer enn tre brettinger, altså 8 lag. Men som dere forstår; tverrfaglighet hadde vi allerede da.
Etter spørrerunden, kom læreren med fasit. Han tok for seg ett lag, to lag og fire lag, ja til og med tre lag ble beskrevet med graden av gjennomslag. Og fasiten var at du først ved fire lag unngikk møkk på fingrene.
Jeg husker jeg lurte fælt på hvordan læreren hadde forberedt timen. For denne kunnskapen sto ikke noe sted i lærebøkene, heller ikke på biblioteket fantes kunnskapen. Ja selv ikke på internett i dag på internett er kunnskapen lett tilgjengelig. Disse tankene gjorde at jeg vurderte læreren litt forskjellig etter denne timen. Snakk om å ofre seg for elevene!
I en annen time skulle mer generell hygiene diskuteres og læres. Det er viktig å huske på at mange elever dusjet for første gang da vi begynte med svømmeopplæring i den nyåpnede svømmehallen i 1968.
Og igjen måtte ovennevnte utmerede lærer trå til.
Samme pedagogikk ble tatt i bruk når vi skulle lære hvor ofte vi skulle skifte underbukse.
Dette var nok noe senere enn da vi lærte å bruke toalettpapir. Under rundspørringen var svarene mer taktiske i forhold til gi et positivt unntrykk. De minst populære elevene skiftet ifølge seg selv, hver dag. Flesteparten gikk for annenhver eller hver tredje dag, noe som senere av læreren ble bekreftet som "riktig" svar.
Men den mest populære jenta, den som alle guttene så for seg som sin fremtidige ektefelle, hun fortalte at det var tilstrekkelig å bytte underbukse én gang i uka. Så det gjorde hun.
Snakk om raskt fall i attråverdighet, hun ble blandt guttene skjøvet langt ned på lista.
I etterpåklokskapens lys, mistenker jeg henne for et særdeles taktisk svar. Nå slapp hun plutselig nærgående gutter som lå minst to år etter henne i utvikling. Hun kunne i fred og ro oppholde seg på hjørnet med utsikt mot ungdomsskolen i friminuttene. For der gikk guttene hun var interessert i. Og vi kunne fryde oss over å ha kunnskap om hvor uhygienisk denne dama var. En kunnskap de tre år eldre guttene ikke hadde.
I ettertid ser jeg at disse timene i heimkunne og heimstadlære var god ballast å ha med seg videre i livet.
For selv om det har gått så forskjellig i livet med mine klassekamerater:
Ingen har fått et dårligere liv på grunn av for få lag toalettpapir eller for få underbukseskift
