Jeg ser meg tilbake, men viktigere; jeg ser fremover

2019 ble året da jeg gikk fra å være en som mente mye om alt mulig, til å bli en som søkte muligheten til å ha reell innflytelse. Jeg gikk fra å ha spissede meninger jeg kunne hevde helt uten filter,  til å måtte tilpasse mine utspill til andre, og ta hensyn til politiske prosesser.

Veien dit har vært lang, faktisk var det 35 år siden jeg første gang fikk spørsmål om å stille på ei liste til lokalvalget. Den gang var det for Høyre, siden har jeg blitt kontaktet av Ap, SV, Sp og Venstre i tre  forskjellige kommuner. Årsakene til dette er at jeg strengt tatt ikke før for fem år siden flagget hvilket parti jeg sympatiserte mest med og ikke minst at jeg selv har modnet. For jeg har stemt alle de ovennevnte partiene.

Denne gangen ble jeg ikke spurt, jeg meldte meg til tjeneste. Bakgrunnen var at MDG manglet folk som var villige til å stå på lista. Nå var jeg ikke førstevalget, de søkte etter unge, kvinner eller folk med innvandrerbakgrunn. Da stiller du ikke i favorittsjiktet når du i det ytre fremstår som FRP-velger. Enslig, gammel, misbruker av tobakk og alkohol og fossilt brennstoff, stor aktivitet på internett,  osv er alt kriterier for å ikke tilhøre MDG. Derfor hadde jeg heller ingen annen ambisjon enn å sørge for at partiet klarte å stille liste.

Jeg møtte imidlertid opp på nominasjonsmøte. I forslaget sto jeg nederst på lista og det var innenfor. Imidlertid foreslo ei jeg for 50 år siden gikk sammen med på skolen, at vi skulle bytte plass. Det var jo hyggelig at hun ikke hadde mistet troen på meg i løpet av alle disse årene, og jeg var godt tilfreds med tredjeplass, og første ikke forhåndskumulerte plass på lista. På dette tidspunkt hadde vi en drøm om å komme inn med en representant i kommunestyret, lenger strakk ikke ambisjonene.

Når jeg først var kommet såpass høyt på lista, måtte jeg engasjere meg litt mer aktivt. Hadde jeg stått sist på lista, ville jeg nok vært meget passivt vitne til valgkampen utenfra.
Nå ble det imidlertid programarbeid, listetoppsamling sentralt, leserinnlegg, aktivitet på SOME osv.

Dessuten fikk jeg smake på belastningen det er å være i MDG. Slik tonen i dte offentlige ordskiftet er, er dette uten tvil belastende. Du må stå i stormen og det ville vært mye verre om jeg hadde hatt kone, barn og barnebarn. Hadde jeg hatt det, vet jeg faktisk ikke om jeg ville stillt opp. Det må poengteres at det ikke har vært alvorlig selv om enkelte nok ville opplevd det slik.
Slengbemerkninger ansikt til ansikt har det vært mye av, det er greit og pareres ut fra situasjonen.
På SOME legger jeg alt offentlig, der kom det en og annen kommentaren som ikke var hyggelig, men det var ingen overtramp sett fra en som har stått i det før.
Trusler var helt fraværende, det har jeg fått før. Blant annet fikk jeg en gang ganske klar beskjed om ikke å vise meg i Dovre mer.
Litt slitsomt var, og er det fortsatt, med de åtte som til stadighet sender meg personlige meldinger på Messenger. Stort sett er det latterliggjøring eller mer eller mindre veldokumenterte innlegg om at jeg tar feil vedrørende klimaendringer og tap av naturmangfold. Disse åtte legger samtidig ikke ut noe offentlig, de nøyer seg med å fremme sitt overfor meg. Det faller på steingrunn.

Valgkampen var hyggelig. Møtet med lokalpolitikerne fra andre partier og velgerne forgikk stort sett hyggelig og ikke minst respektfullt. Noen unntak var det, litt spesielt var det særlig med lokalpolitikere fra andre partier som faktisk ikke ville hilse på meg.
Det hygeligste var da en hedersmann på over 80 år kunne meddele meg at han hadde avgitt stemme ved alle valg siden han fikk stemmerett. Hver gang hadde han stemt Senterpartiet, men denne gangen fikk vi stemmen hans.

Etterhvert fant vi ut at meningsmålingene gikk vår vei. Ambisjonene økte til to repeesentanter. Faktisk tydet meningsmålinga uka før valget på at vi kunne få tre.

Vi fikk 7,3% og to representanter. Et fantastisk resultat i en distriktskommune, en kommune som er dopet av å ta naturen i bruk på en lite bærekraftig måte. Resultatet ble lagt merke til på landsbasis, og jeg føler vi fikk respekt langt utover i egen kommune.
Jeg ble 1.vara til kommunestyret. Som følge av at vår førstekandidat har permisjon, er jeg akkurat nå inne på fast plass.

I kommunestyret er det god stemning. Vi kan være uenige i sak, men snakke tull med hverandre i pauser. Men også her har jeg opplevd latterliggjøring fra andre representanter. Ikke fra talerstolen, men i diskusjoner "på gangen". Det er særdeles dårlig taktikk fra de som eventuelt ønsker min støtte til et forslag. Jeg forsøker å svare ved å være enda mer saklig.

Dessuten er jeg veldig åpen på at jeg ikke har alle løsninger.

Har jeg så noen vei videre?

Jeg vet jo at jeg fra sommeren 2020 bare sporadisk vil møte i kommunestyret.
Da vil jeg igjen hevde mine synspunkter på et friere grunnlag. Min faste leser har sett at jeg nesten ikke har ytret meg på denne plattformen i 2020. Det ryktes at min faste leser har kastet seg over annet lesestoff, både Jan Guillou og Lars Mytting blir nevnt. Jeg har altså store sko å fylle i så måte. Men jeg håper å vinne min faste leser tilbake.

På et annet plan ønsker jeg å stå på for at MDG skal bli et parti for distriktene. Vi har faktisk en god distriktspolitikk programfestet. Denne drukner litt i det som skjer i storbyene der vi har svært gode politikere som setter MDG på kartet. Ikke minst får de stor medieomtale, noe som gjør at jeg til stadighet må forsvare og forklare lokalpolitikk i Oslo. Mitt ønske for 2020 og frem mot stortingsvalget i 2021 er at jeg kan bruke mer tid på distiktspolitikk, matpolitikk og bærekraftig næringspolitikk.

For ikke å snakke om seniorpolitikk.
I hele samfunnet er det nå en slags diskriminering av eldre. Da snakker jeg ikke om de som trenger omsorg og pleie, det er det mange som tar seriøst og prøver å få til så bra som mulig.
Nei, jeg snakker om måten vi blir møtt på i arbeidslivet, i sosiale sammenhenger og i politikken. Svært mange oppfatter folk over 50, og ikke minst 60, som utdaterte. Sannheten er at vi ikke er mer utdaterte enn vi gjør det til selv. Vi har kunnskaper og ferdighetes som kan brukes på alle områder.

MDG er et ungt parti. Og de er opptatt av at kommende generasjoner skal ha det bra. Det er også mange av oss som har skylden for at vi har kommet dit vi er. At vi ikke har gjort noe før, betyr ikke at vi ikke kan gkøre noe nå. Vi er også flere enn mange tror, bare se på hvor stor Besteforeldrenes klimaaksjon har blitt.
I mitt første år som aktiv politiker i MDG, synes jeg å merke en viss aldersdiskriminering. Det er antagelig ikke tilsiktet, men særlig i møtet med Grønn ungdom merker jeg dette. Kanskje vil GU hevde at det samme går endre veien. Det må vi i så fall jobbe sammen med.

Mitt nyttårsforsett blir således å jobbe aktivt for at MDG skal bli et parti også for distriktene. Samt at vi seniorer skal bli hørt og respektert i partiet.

Håpet er at fremtiden skal bli grønn. 

Alternativet er dårligere, som det er vanlig å si når vi eldre har bursdag.

Godt nytt og grønt år!

Skal vi bruke året som kommer til å endre julemusikken?

Musikken vi spiller og synger i julehøytiden sier en hel del om oss.

Da jeg vokste opp, sang vi Glade Jul, Jeg er så glad hver julekveld, Du grønne, glitrende tre, Et barn er født i Betlehem og sikkert noen få andre. Disse sangene var alle direkte koblet mot julens budskap, ingen over fire år var i tvil om hvorfor vi feiret jul.
Fra andre jukedag kunne vi strekke strikken og synge "Så går vi rundt om en einebærbusk", men da var vi så verdslige at det stakk litt hos oss pietistiske smårollinger.

I dag har mange faktisk ikke peiling på hvorfor, og sangene som mange forbinder med julen, er med Pogues og Ola Uteligger. Ingenting galt med nevnte artister, men de egner seg mer på fuktige nachspiel enn til å feire jul med. Selv om jeg ikke skal underslå at det sikkert er en del fuktige nachspiek i jula. Det vet jeg ikke noe om, men jeg visste det veldig godt før. Både Pogues og Vømmøl var flittig avsunget på nachspiel året gjennom. Og jeg tror jeg hørte vakre "Fairytale of New York" lenge før den ble opphøyet til julesang.

I 2019 har jeg tatt steget over til andre julesanger, julesanger som er ukjente utenfor en engere krets.

Mitt utenlandske innslag har blitt fra mitt nye favorittband, Dropkick Murphys.

Dropkick Murphys' "The seasons's upon us" er en gladlåt som skildrer hvordan folk som er så forskjellige at de egentlig ikke liker hverandre spesielt godt, kan møtes og få jula til å fungere sammen. Det er så gjenkjennbart for mange av oss, selv om dette OI-punk-bandet drar det langt. 

Dropkick Murphys faller rett inn i min fortrukne musikksmak. Fengende, med allsangfaktor og så teknisk enkelt at det ikke virker uoverkommelig å lære seg å spille selv. Noe historien til bandet understreker. Bandet ble startet som et veddemål, frontfiguren i bandet kunne ikke spille noe som helst, men veddet på at han kunne starte band og holde konsert om tre uker. Det lyktes han med, og har senere til og med hatt gjesteartister som Bruce Springsteen. Noe som gjorde at jeg i 2019 fikkrespekt for Bruce Springsteen. The Boss som punker er veldig bra.

Denne hyllesten til mødre er slett ikke ueffent i julen..

Også norske artister leverer julemusikk på høyt plan, Levi Henriksen har i mange år vært en favoritt, både som forfatter og musiker.  

"Bare frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember)" har et budskap mange glemmer i en nytelsessyk og egoistisk julefeiring. Den hadde fortjent adskillig flere visninger enn 585 på YouTube. Og jeg har hørt den mange ganger i desember. Det den mangler for mitt vedkommende er allsangfaktoren.

Den har til gjengjeld Onkel Tuka. 

Budskapet står også til 6. Selv er jeg litt for gammel og oppvokst uten svenskeantenne til å huske Karl-Bertil Jonsson og de andre Onkel Tuka synger om, så jeg lar deres egen tekst beskrive sangen. 

Svensk TV gjorde et uutslettelig inntrykk på oss som vokste opp ved grensa på 70 og 80-tallet. Vi hadde en haug med svenske helter; Sten Åke Cederhök, Ralf Edström, Ronnie Petterson og Bjørn Borg, for å nevne noen få. Vi var forelska i Malin fra Saltkråkan (det er vi fortsatt …), og hver julaften satt vi klistra foran fjernsynsskjermen og venta på Arne Weise. Han var fast programvert på den store dagen fra 1972 til 2002. To minutter på tre tente han et levende lys i studio, ønsket god jul og satte i gang tegnefilmene om "Kalle Anka och hans vänner."

Litt utpå kvelden kom likevel den største helten av dem alle, nemlig Karl-Bertil Jonsson. "Sagan om Karl-Bertil Jonssons julafton" er den geniale historien om 14-åringen som jobber som ferievikar på posten på julaften og i hemmelighet sorterer pakker etter hvor mye mottakeren av pakkene tjener. Så tar han de pakkene som skal til de aller rikeste (som tjener over 50.000,- 1964-SEK-kroner.) og deler ut til de fattigste ("Kõr til slumkvarteren!") Karl Bertil sin største helt er naturligvis Robin Hood. «Att ta från de rika och ge åt de fattiga. Att ta från de rika och ge åt de fattiga.

Og ikke bare er allsangfaktoren høy, de "movesene" Håkon Ohllgren presterer er så ubehjelpelige at jeg ved akkurat passende promille kunne klart det like bra. Se også gjerne denne om en som er like glad det er slutt med dama og helst vil dra til Kirkenær eller "helt til verdens ende". 

Genial musikk og tekst i mine øyne, derfor har jeg ofte sett på denne. Såpass fascinert som jeg er over  movesene til vokalisten må jeg se videoen for fullt utbytte. Ryktene sier at Onkel Tuka er et fantastisk live-band, det har jeg planer om å sjekke ut i 2020.

Hva med min helt Shane MacGowan som er den mannlige vokalisten bak "Fairytale" og som i går hadde bursdag? Jeg har hver eneste juledag gratulert ham med dagen, for få år siden også med nye tenner. Jeg følger ikke helt med, men i 2019 har jeg hørt noe fra ham. Kanskje er delvis rusfrihet og nye tenner ødeleggende for imagen?

Min musikksmak er ikke helt i tråd med alle andres. Men i 2019 har jeg blitt kjent med en som har bortimot tilsvarende. Samme mann ble glad da jeg utvidet musikkkunnskapen hans. Kanskje finnes det flere der ute? Utover de fem jeg allerede har? 

2020 will show, fortsatt god jul

Ikke skam dere, men vær gjerne litt bevisst

Dere som akkurat i disse dager har tatt fly for å bruke ferien et annet sted enn hjemme, skal ikke
skamme dere. Det er lov å føle et snev av dårlig samvittighet, men ikke skam. Dere skal ikke føle
at vi som ytrer oss i det offentlige ordskiftet som politikere, ønsker å påføre dere skam. Selv om jeg
ikke skal underslå at det finnes dem som ønsker at dere skal føle skam.

Skam er ofte en følelse av å ha gjort noe moralsk forkastelig. Hva som er god og hva som er dårlig
moral, endrer seg kontinuerlig. Hva som er regnet som skamfullt, har endret seg tilsvarende. I min
barndom medførte det for eksempel skam å ha skilte foreldre, i dag er det ingen som hever et
øyebryn. Jeg tør ikke tenke på hvor skamfullt det hadde vært i 1965 å ha to mødre, mens det i dag
er akseptert av de fleste. Slik ser vi at hva vi skjemmes over, har endret seg kraftig bare i min
levetid.

Nå lanseres skam som et virkemiddel for interesseorganisasjoner og i mange folks oppfatning,
også politiske partier. Selv stiller jeg til valg for et parti som ofte blir beskyldt for å påføre andre
skam.

Jeg kan ikke huske sist jeg følte skam. Selv ikke da jeg kjørte fossilbil til listetoppsamling for MDG
på Fornebu, skjemtes jeg. Ingen gjorde heller forsøk på å påføre meg skam, hverken for
bilkjøringen eller for at jeg skrøt av baconet ved hotellfrokosten.

Nå er det fly- og kjøttskam som er i vinden. Særlig flyskam har blitt et begrep som vi villig har
importert fra Sverige. La meg understreke at det er helt ok å ha litt dårlig samvittighet, men å
skamme deg trenger du ikke å gjøre. Selv har jeg noen ganger fortsatt litt dårlig samvittighet for da
jeg for få år siden tok sju flyturer tur/retur, hvorav en til den vestlige siden av USA, fem andre i
Europa og en jobbreise innenlands. Alle flyreisene i løpet av ett kalenderår, men jeg skammer meg
ikke. Jeg opplever heller ikke at andre ønsker å påføre meg skam.Det vil si, noen politiske
motstandere er raskt oppe med pekefingeren når jeg spiser kjøtt, klipper plen, kjører bil eller
snakker om å reise med annet enn tog. Kanskje de har litt dårlig samvittighet og finner trøst i et
fånyttes forsøk på å få meg til å skamme meg? Dem om det.

Jeg vet ikke helt om jeg kan kalle meg politiker. Hvis rekkefølgen på lista etter valget, er slik som
den er foreslått, kommer jeg antagelig til å møte i kommunestyret som vara innimellom. Da er jeg
politiker, lokalpolitiker for å være presis. Som politisk novise har jeg tenkt gjennom hva det
innebærer å få den tilliten.
Som politiker er du med på å regulere folks hverdag i arbeid og fritid. Du fordeler knappe
ressurser, drar inn og omfordeler kjøpekraft, lager regler innenfor lovverket, kan påvirke politikere
på fylkes- og stortingsnivå til å fatte beslutninger og foreslå endringer i samfunnet som du mener er
riktig. Du må være forberedt på at ikke alle er enige med deg.
Jeg skal overhodet ikke påføre noen skam, og det håper jeg andre som stiller til valg ikke har tenkt
å bidra til heller.

Våre moralske rettesnorer er i endring, og dersom vi politikere gjør en dårlig jobb, vil folk sitte igjen
med skam. Skam overfor fremtidige generasjoner, skam overfor jorda, den eneste vi har. Vi må
skape et samfunn der det å ta valg som ikke gir grunnlag for skam, er det selvfølgelige, og at alle
føler disse valgene som mer fordelaktige enn de skambelagte.

Nei, ikke skam deg, men stem slik at du også slipper det i fremtiden.

Valgflesk? Eller hva med blod, hardt arbeid, svette og tårer?

Det er lokalvalg i år og jeg stiller for første gang som kandidat til valget på nytt kommunestyre. Jeg har blitt spurt før, faktisk av fire forskjellige partier i tre forskjellige kommuner. Men denne gangen ble jeg ikke spurt, jeg maste meg nesten med. Og den viktigste årsaken var at jeg følte det skulle stilles liste for et parti jeg kunne stå inne for.
I mye, men ikke alt.

Derfor følger jeg nå valgkampen med større interesse enn tidligere. Jeg har alltid fulgt med, men har aldri latt valgkampen bestemme mitt valg.

Nøkkelordet er valgflesk. Dere vet, disse lovnadene som nesten aldri blir holdt.

Illustrasjon: Brandulph

Og nå er vi i gang igjen. Det loves idrettsanlegg, kutt av eiendomsskatt, flere lærere, færre byråkrater, parkeringsplasser, gågater, skolemat, omsorgsboliger, togavganger, billigere strøm, enklere saksbehandling, sykkelveier, opprustning av kommunale veier, gatelys osv osv.

Og lokalpolitikerne tilpasser seg hvor de er. Noe som i og for seg er ok, men det må være grenser for hvor langt et lokalparti fjerner seg fra moderpartiet. Men brura skal pyntes. Og de står nærmest i kø for å ta avstand fra eget parti.

For 8 år siden opplevde jeg paneldebatt i nabokommnene til Oppdal i sør. Og i Dovre utttalte Fremskrittspartiets kandidat at han var tilhenger av at helsetjenester skulle utsttes til private. Det vil si, ikke i Dovre, der måtte det være som det var.
I Lesja var Venstres kandidat motstander av av fornøyelseskjøring med snøscooter. Men vent litt, ikke i Lesja, der burde det være mulig å få til.

Nå i Oppdal går Venstres toppkandidat ut med å ta avstand fra at pelsdyrnæringen blir lagt ned. Og bedyrer at han er sterkt uenig med moderpartiet i den saken som er den eneste som har satt Venstre på kartet etter at de kom med i regjering. Skulle ikke forbause meg om han også vil redusere antallet ulv i norsk natur. Da hadde det vel vært bare den liberale og arbeidstakerfiendtlige næringspolitikken til Venstre igjen å gå inn for. Den passer imidlertid dårlig til stemmesanking.

Senterpartiet frister med snøscooterløyper. Dette drar stemmer i Oppdal og lignende utmarkskommuner. Den jevne velger har ikke fått med seg at ei snøscooterløype som tilfredsstiller nasjonale krav, mest sannsynligvis vil gå enstemmig gjennom i kommunestyret.
Det jeg reagerer mest på, er nedvurderingen av det grundige arbeidet en gruppe gjorde i forrige periode før de kastet inn håndkleet. Denne gruppen, som besto av seriøse og hardtarbeidende lokalpolitikere, utredet mange tenkelige traseer uten at noen av dem var gjennomførbare.

Selv stiller jeg for MDG. Vi mener vi ikke går i fellene med valgflesk, og at våre mål er gjennomførbare. Men lokalt er vi uerfarne og faren for å trampe uti er naturligvis tilstede. Dessuten tror jeg de som vurderer å stemme på oss, vet at vår politikk kommer med en pris.
Denne prisen er imidlertid underkommunisert. I moderpartiet er det enkelte som tror et grønt skifte er mulig å kombinere med økonomisk vekst. Mens mange av oss mener at uendelig økonomisk vekst er umulig å kombinere med bærekraft. Og vi har noen som er i slekt med Ole Brum og sier ja takk, begge deler. Men vi er alle enige om målet, et bedre samfunn for mennesker og miljø, ikke bare nå, men også i fremtiden.

Sir Winston Churchill, en politiker med nøyaktig samme humør som innleggsforfatteren

Personlig savner jeg politikere, lokalt, nasjonalt og globalt, med samme mot som Sir Winston Churchill.

En måned etter at Tyskland invaderte Norge i 1940, måtte Churchill overta som statsminister etter Chamberlain. Det var krise i Europa, en krise som muligens kunne vært unngått med en klarere leder enn Chamberlain. Han bare ventet på at krisen skulle gå over, og ventet for lenge. (Sterkt forenklet, men ganske korrekt historiemessig)

I dag har vi også krise. Kommune etter kommune, fylkeskommune etter fylkeskommune, vedtar klima- og miljøkrise. Men det blir ikke all verden av handling av å vedta at krisa er der.
Vi er altfor redde for å miste noe som helst. Vi vil fly så mye som vi har råd til. Vi vil fortsette å handle unødvendige varer på Ellos og Wish og lignende butikker. Business as usual til tross for krise. SV vil til og med redusere arbeidstiden uten å redusere lønna...

Kanskje er beste klima- og miljøtiltaket som er vedtatt av dagens regjering, det nye gjeldsregistret. Dette registret vil antagelig redusere tilgangen på raske penger til impulsbruk. Men gjeldsregistret har aldri vært nevnt i noen valgkamp. Der er det bort med bompenger, skatte- og avgiftsreduksjoner og lettforståelige her og nå behov som skal friste velgerne.

Da har jeg mer sans for Sir Winston Churchill sin realistiske lovnad til britene:

Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette 

Et medlem av MDG tar seg en hamburger uten skam, men med mange tanker

En dag i forrige uke fikk jeg lyst på hamburger. En skikkelig en på minst 200g med alt tilbehør og franske poteter. Og etter en arbeidsdag på 11 timer der over halvparten var i fjellet med sekk på ryggen, etter et øvrig inntak av mat på totalt fire brødskiver med én type pålegg på, fant jeg at det var helt innenfor det akseptable. Selv om min eneste motforestilling mot hamburgere går på egen kroppsfasong.

Ettersom jeg skulle ut blant folk, hørte det med å ta en dusj, ta på seg ren underbukse (man vet jo aldri) og andre klær enn fjellklær. Godt vær som det var, falt valget på T-skjorte, og da den aller nyeste, den med logoen til MDG på.

Etter at jeg hadde fått maten på bordet på en utmerket hamburgerrestaurant like ved arbeidsplassen min, kom det en familie og satte seg ved nabobordet.

Ettersom jeg satt alene og spiste, var det ikke til å unngå at bruddstykker av samtalen i familien nådde mine ører. Og da vegetarianer og Grünerløkka ble nevnt, måtte jeg bare spisse ørene. Familiefaren satt forsyne meg og fortalte familien sin om dobbeltmoralisten som satt ved nabobordet og spiste hamburger. Han, dvs jeg, burde når jeg først var en tosk, heller vært sluppet på beite... 

Viktig kunnskap for parets 10-12 år gamle sønn...

Dette er bare en bekreftelse av hvordan vi lett settes i bås. Uten T-skjorta ville jeg nok vært i en helt annen bås.

Hvis parametre for alder, sivilstand, utdanning, bosted, inntekt og alt annet enn ytringer hadde blitt lagt til grunn, hadde jeg havnet i en helt annen bås. Ingen norsk politiker ligner mer på meg enn Per Sandberg, og mitt forbilde i alt annet enn meninger, er Christian Tybring-Gjedde. Ja vi er faktisk tildels enige i deler av utenrikspolitikken.

Nylig var jeg på en større samling for MDG på Fornebu. Noe symbolsk er det i at partiet avholder sine større møter på en nedlagt flyplass, mens de andre stort sett holder seg på Gardermoen. Og det var vegetarkost til lunsj og middag. Det gikk helt fint, men jeg var slett ikke alene om å gafle innpå med egg og bacon på frokosten. Og jeg tror heller ikke de andre følte noen skam. Og jeg satt sammen med noen som spiste sunnere frokost enn meg, uten å få noen bemerkninger. Dessuten vet jeg at jeg uten andre problemer enn savn, vil kunne legge om kostholdet totalt.

Dessuten kjørte jeg av praktiske årsaker bil dit. Det også uten at jeg følte skam eller fikk noen bemerkninger om mitt valg av frokost.

Jeg må innrømme at jeg også var litt forutinntatt før jeg møtte på Fornebu. Imidlertid fant jeg veldig fort ut at MDGere kommer i alle innpakninger og at det er høyt under taket. Det var folk med høy utdanning og folk uten. Mange kjørte dieselbil, noen var utreist med fly, andre hadde tatt toget rundt i verden. Noen gikk i dress, andre så ut som de skulle på tur i skogen eller nettopp hadde vært der. De fleste som var der er nok motstandere av både industrialisert jordbruk og oppdrett av pelsdyr, men alle vil kompensere rettferdig de som må legge ned eller om,  

Med andre ord svært lite konformitet. 

Og det tror jeg gjelder i alle partier. 

Derfor vil jeg bekjempe denne tendensen til å sette folk i bås. 

• Det må være mulig å være aktiv i Arbeiderpartiet selv om du har arvet en familieformue.
• En innvandrer må kunne være enig i Fremskrittspartiets politikk.
• Hvorfor skal ikke en buddhist kunne stemme KrF?
• Du trenger ikke være offentlig ansatt kvinne med lilla skjerf for å tilhøre SV.
• Lærerne kan stemme andre partier enn Venstre.
• Du må kunne drikke latte på Grünerløkka og sympatisere med Senterpartiet, ja du kan til og med ville ha mer ulv i norsk natur uten å melde deg ut av Senterpartiet.
• Det finnes bedriftseiere i Rødt
• Det er ikke sikkert du stemmer Høyre fordi om familien har "gammelpenger" og du bruker skinnikkers når du er på hytta.

Og ikke minst må det være lov til å være i tvil.

Det er det eneste jeg er skråsikker på.

Dombås, sentralt eller usentralt? Mye avgjøres nå.

Fra i 1973 har Dombås stått hjertet mitt nær. Da var jeg nemlig på min første treningssamling på Dombåstun. Tilbudet av treningsfasiliteter var den gangen skyhøyt over det det var på Oppdal på 1970-tallet.

Dombås hadde uendelig med furunål- og barkestier. Og snøen kom tidlig. Skiløypene ble preparert med snøscooter, og der du andre steder måtte gå runde på runde i samme løypa for å få noen kilometer, var en runde på Dombås 15 km. Tok du med 2,5 km til og fra idrettssenteret, ble runden 20 km. Den gangen var dette unikt.
En lørdag på Dombås før jul kunne bestå av to runder før lunsj og to runder etter. Da hadde du gått 70 km. Det samme søndag, og 140 km var tilbakelagt på ei helg. Den gangen var det mye fokus på å  "gå seg inn på ski", og 500 km ble ansett å være nødvendig før konkurransesesongen.

Noen av oss var såvidt preget av 70 km på ski, at det ikke fristet med ei økt i gymsalen på kvelden. Da kunne vi rusle bort i et trivelig sentrum med åpen café og kiosk. Eller som vi senere gjorde, ta en tur i dansebaren på Dombås Hotell. Det var det ikke bare vi nest,nest, nest, nestbeste som gjorde, også eliten var der. Vi var på fest med Oddvar Brå og de andre 70-tallsheltene. Og en trivelig lokalbefolkning, stort sett, gjorde at vi alle følte oss velkomne.


I 1983 flyttet jeg til Dombås. Jeg bodde der i over 20 år før jeg flyttet tilbake til Oppdal. Men mitt daglige brød tjener jeg fortsatt til i Dovre. Og jeg følger godt med i hva som skjer.

Dovre sliter med det samme som mange innlandskommuner sliter med, stagnasjon, resignasjon og resesjon. Tiden løper på en måte fra dem. Tettstedet Dombås hadde et forsprang, men ble nådd igjen utover 1980-tallet. Og de passerte. Man sov litt i timen. Idrettssenteret ble lagt ned, mye fordi det ikke ble enighet om idrettshall. Hytteutbygging ble regulert inn for sent, visjonære politikere, grunneiere og næringslivsfolk i omliggende bygder, sugde til seg markedet. Lengst nord i Gudbrandsdalen satt man og så på. Og det skal ikke stikkes under en stol at mange fortsatt trodde de var i framkant. De skulle bare se det an litt...
Før de uten hell har prøvd å gjenta gamle suksesser fra andre steder. Industrieventyr har blitt industrimareritt, storskala hytteutbygging har blitt småskala. Å forsøke å lage fremgang tuftet på de mange fremragende idrettsutøverene fra området, har ikke lyktes.

Men troen på å gjenta suksessen til andre småsteder står fortsatt sterkt. Å tenke i nye baner er tungt.

Mange politikere, og ikke minst tidligere politikere, drømmer fortsatt om flyplass. Uten å lære av at Fagernes ikke akkurat har blitt noe mer sentralt av de få flyavgangene de har fra Leirin. Uten å lære av Oppdal, som heller ikke har blitt stort mer et sentrum for luftsport i Trøndelag. Charterflyene krever ikke akkurat bemanning i tårnet der. Tårnet som forøvrig heller ikke er der.

Da Stortinget i 1906 vedtok Raumabanen mellom Dombås og Åndalsnes, og i 1908 vedtok jernbanen over Dovrefjell, trodde samfunnsanalytikerne at Dombås ville voks fra å være ei "grågrend" til å bli en by på 30 000 mennesker.

Der tok de feil. I min tid på Dombås tenkte jeg ofte på hvor usentralt jeg bodde. Samme hvor jeg skulle litt langt unna, tok det lengre tid enn om jeg hadde bodd hvorsomhelst i Nord-Norge. Ingen steder var det lenger til flyplassen.

Eller kanskje tok de ikke feil allikevel? Kanskje har vi ennå ikke kommet til den fremtiden de så for seg i 1906?

Lik det eller ikke, fremtidens reiser vil med stor sannsynlighet foregå på skinner. Personlig ville også jeg helst kjørt over fjellet i en bil med selvpustende V8-er bensin. Men jeg har heldigvis ikke råd, for jeg har egentlig ikke samvittighet til det.

I 2021 er Dovrebanen 100 år. Det gikk bare 13 år fra stortingsvedtak til åpning i et Norge som da var Europas fattigste land...

Et 100 års-jubileum kan kanskje være noe å bruke som en kick-off for Dombås mot 2050?

Det registreres at noe nytt nå er på gang på Dombås. En bredt sammensatt gruppe skal se på muligheten for starte folkehøyskole på Dombås. Dette er et godt initiativ, kanskje et av de beste på mange år. Jeg håper bare de ikke faller ned på gamle løsninger nok en gang.

Folkehøyskolene har opplevd en  voldsom renessanse de siste årene. Utøvende kunst, foto, musikksjangre, alle andre former for kunst og ikke minst nye former for friluftsliv har bidratt til fulle søkerlister for mange av skolene som for 20 år siden var nedleggingstruede. Mange har vridd hodene for å finne på linjer som trekker elevene til seg.

Og nå skal Dombås på banen. Og de må nødvendigvis være mer kreative enn dem som allerede er etablert. Å igjen skulle lene seg på dyktige skiskyttere, friskiutøvere og snøbrettakrobater tror jeg de bare kan glemme.
Gå inn i nyheter og sosiale medier, se trendene og arbeid ut fra det dere finner der. Ikke vær forutinntatt.Jeg vet at enkelte i arbeidsgruppen er nytenkende og kreative, men det finnes også noen som helst vil gjøre det andre har gjort før, eller som har låst seg i en tanke på hva Dombås er god på.
Ikke hør på de sistnevnte!

Visjonen må være at Dombås igjen skal bli sentralt og attraktivt. 

Har du blitt faktaresistent Arne?

Det er ikke så ofte jeg skvetter til av nyheter, kommer vel av at jeg har blitt herdet. Men noen få ganger skjer det, og i går skvatt jeg til da jeg leste lokalavisa.

Jeg satt på St.Olavs hospital og tenkte på hvor godt vi blir behandla og tatt vare på når noe er galt med helsa. For å slå ihjel litt tid, satt jeg og leste aviser på telefonen. I Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad kunne jeg lese reaksjoner og kommentarer på FNs rapport om tap av natur og tap av arter. Skremmende lesning for meg, men apokalyptisk for kommende generasjoner.
Tanken om at naturen trenger sin Greta Thunberg slo meg.
Og jeg tenkte også på kontrasten mellom hvordan det reageres når jeg er syk, kontra mangelen på reaksjon og sendrektigheten som preger hendlingene for å gjøre noe med vår syke planet.

Så slår jeg opp lokalavisa. Og skvetter til.

Min navnebror og helt fra barndommen hadde i formannskapet fått vedtatt å foreslå nydyrking av myr.

Skjermdump fra OPP-avisa

Arne Braut er 7 år eldre enn meg og var et forbilde for meg da jeg som 10-åring begynte i den lokale 4H-klubben. Forbilledlige oppgaver, styreverv, ferdigheter i volleyball, gode resultater i kunnskapstevlinger som natursti og plantekjennskapp gjorde ham i mine øyne til en bauta og et forbilde. Enda mer senere da han en periode jobbet som fylkesinstruktør i samme organisasjon. Og jeg minnes da et par hundre 4H-ere på sommerleir kom forbi hjemgården til Arne. Hans far drev mo alene og hesjet på et stort stykke, sikkert litt motløs og kanskje også litt forbannet over at sønnen tok på seg å lede ungdom i stedet for å hjelpe ham.

Men 200 4H-ere er en formidabell arbeidsstyrke, og det tok ikke lang tid å hesje hele stykket.

Jeg tror også det var Arne som bidro til at jeg på et senere tidspunkt ved flere anledninger ga min stemme til Senterpartiet. Et parti Arne B i motsetning til Arne R, har vært trofast mot. Noe som gjennom hardt og godt arbeid har gitt ham en lang periode som fylkesvaraordfører og også innsmett på Stortinget som vararepresentant. Med andre ord en repektert kar som jeg tiltross for at jeg etterhvert har blitt mindre enig med ham, fortsatt ser opp til.

Inntil i går da han dagen etter en apokalyptisk rapport fra FN, vil dyrke myr. Og begrunnelsen var virkelig skremmende. 

Norge, som er en netto eksportør av mat, har som mål å øke matproduksjonen. Dette tiltross for store overskuddslager av enkelte matvarer. Folk i verden sulter blir det hevdet. Faktum er at vi i dag produserer nok mat, det er verdenshandelen som ikke fungerer. Det var godt å konstatere at rådmannen visste forskjell på selvbergingsevne, selvbergingsgrad og dekningsgrad. Han viste nemlig til sevbergingsevne som er hvor mye mat vi i en nødsituasjon kan produsere. Også der ligger vi godt an. Å dyrke myr for øke evnen til å produsere, er i mine øyne dårlig politikk når vi vet skadevirkningene.

Og det hjelper ikke å argumentere med at at myr blir bygd ned til andre formål. Vi må slutte med det også.

Myr er ikke bare et spørsmål om klima. Dagen etter at FN la frem sin rapport, burde dette vært kjent av lokalpolitikerne.

• Myra er rasteplass for trekkfugler. Mange har i år kommentert at det er lite småfugler, en medvirkende årsak er menneskets bruk av naturen.
• Myr er leveområder for mange planter og dyr, vi har allerede i Norge bygd ned 1/3 av myrene våre. Og mange arter har allerede gått tapt.
• Myr demper flom, noe som er med på å begrense skadevirkningene av klimaendringene.
• Myra renser vann, noe som har vært med på å dempe de skadelige virkningen av avrenning fra menneskelig aktivitet som landbruk og andre forurensningskilder.
• Og myra lagrer altså karbon, 250 000 tonn kan lagres i en kvadratkilometer myr. På mange måter er myra Norges regnskog, men vi har allerede brukt 1/3 til andre formål.

Det var godt å se at det fortsatt var tre formannskapsmedlemmer som stemte mot Arnes forslag. Samtidig var det skremmende å konstatere at alle disse tre er på vei ut av lokalpolitikken.

Kan dette være stemmefiske? Senterpartiet har jo etterhvert blitt gode på dette. Jeg har registrert at Senterpartiet nærmest også lover snøscooterløyper. Effektivt for å sanke stemmer, samtidig en grov underkjennelse av det grundige arbeidet som har blitt gjort av de som allerede har jobbet med saken. Jeg tror jo at ei snøscooterløype som fyller de nasjonale krav for slike, vil gå enstemmig gjennom i kommunestyret. Det setter derfor ikke Senterpartiet i noen særstilling i den saken.

Valgkampen er tydeligvis i gang. Og selv er jeg for første gang en aktiv part i denne. Det føles godt å omsider ha funnet et parti som ikke går på akkord med fakta, et parti som ikke underslår at fremtiden vil kreve endringer vi i øyeblikket ikke ønsker. Og som ikke kommer med lovnader som bare har til hensikt å vinne stemmer.

MDG har blitt ledd av, hetset og marginalisert for sine forslag. Men etterhvert har de andre partiene kommet etter. Da MDG i 2015 foreslo å sette en sluttdato for norsk oljeutvinning, uttalte Jonas Gahr Støre at det aldri ville bli aktuellt å samarbeide med MDG. Fire år etter forslår AUF det samme som MDG, og jeg tror ikke Støre avslutter samarbeidet med ungdomsorganisasjonen av den grunn.

Vil du derfor være i forkant av det som kommer, mener du kanskje at Oppdal skal være en foregangskommune, er det lurt å vurdere oss i MDG. 

Dagens ufordringer løses ikke med med gårsdagens løsninger.

Oslo er i 2019 Europas hovedstad. Der har MDG fått bred politisk støtte for sin politikk. På bygdene går vi ikke va veien for å hetse Lan Marie Berg fra MDG, men i de bydelene som har fått merke mest til politikken hun har stått i krigen for, er oppslutningen på meningsmålingene opp mot 25%!

Jeg er nesten fristet til å sitere en fordums bondehøvding i Oppdal (ikke Arne Braut) som på valgdagen sto utenfor stemmelokalet og med høy røst sa; STEM PÅ MEG!

Men du kan også stryke meg. strengt tatt er jeg vel i ferd med å gå ut på dato. Og da er det en viss fare for at jeg i likhet med min navnebror, kan bli faktaresistent.

For mennesker og miljø

Stem MDG

Mari Iversdatter Halset, hvem var du?

Jeg har hatt min dårligste vinter noensinne. Først fikk jeg omsider diagnostisert et hjerteproblem, med påfølgende lite aktivitet i påvente av behandling. Så fikk jeg et norovirus som utsatte det inngrepet jeg skulle ha. Da jeg fikk ordnet hjerteproblemet, fikk jeg influensa og er først nå på bedringens vei. For å slå i hjel tida har jeg lest 2-3 bøker i uka. Og jeg har rundet YouTube. Onde tunger som påberoper seg å være gode venner, hevder også at jeg har rundet Pornhub og YouPorn. Aldri har vel ordtaket om at "på seg selv kjenner man andre" vært mer riktig.

Da det føltes som om YouTube var rundet, gikk jeg videre på internettet. Og havnet etterhvert på Digitalarkivet og folketellingen fra 1910. Der kunne jeg finne igjen navnet på folket som bodde rundt omkring der jeg nå bor.

Og for en skatt!
Jeg fant ut at den eldste personen jeg har minner om, var født i 1873. Og jeg kunne nøste litt i slekters gang, særlig etter å ha satt min mor og min tante litt på saken. Ikke alt var klart, og noe var overraskende også for dem. Og det var ofte mye folk på gårdene. Det store hamskiftet i landbruket var i sin spede begynnelse, fortsatt produserte gårdene det aller meste av det folket trengte. Kanskje handlet man litt med naboen, kanskje handlet man med omreisende kramkarer, men det aller meste produserte de selv. Og det var ofte slik at når det ble for mange et sted, ble ungene satt bort på en nabogård som bedre kunne ta vare på dem.

Man kan lese seg til harde kår bare ut av tørre tall, navn og hvilken funksjon de enkelte hadde. Her var gårdsdrenger, tjenestejenter, noen få husmenn, føderådsmenn og -koner og til og med folk som livnærte seg av jakt.

Der jeg bor var det for eksempel en enslig kar på 40 år som drev. Vedkommende levde til etter jeg ble født, og jeg har hørt mye om ham. I folketellingen ser jeg at hans mor bodde her, det samme gjorde en tjenestejente og en dreng fra Grip utenfor Kristiansund. Tjenestejenta var ett år yngre enn bonden selv, altså 39. Kunne det ligge en annen plan bak enn ren nytte på gården?
Dette var onkel til min bestefar, gården holdt på å gå ut av slekta, men min bestefar overtok etterhvert.

Så oppdager jeg at det under gården var et annet husvære. Hvor det var vet jeg ikke, det hendte til og med at folk fikk bo i fjøset. Det tror jeg ikke var tilfelle her, mer sannsynlig er det at det sto en liten stue høyere opp i lia der mangemillionershyttene nå står med mindre enn et steinkasts mellomrom.

Her bodde den 82 år gamle enken Mari Iversdatter Halset alene. Ikke så oppsiktsvekkende i dag, men for over hundre år siden kan man forestille seg at Mari hadde en hard tilværelse. Og det blir ikke bedre av at hun i folketellingen ble oppført som en "fattiglem".
Den gangen var det ikke rare sosialvesenet, kanskje hadde Mari ei ku, men sannsynligvis ikke. Hvordan klarte hun seg?

Jeg vet ikke hvor lenge Mari levde, hun fikk neppe oppleve å få stemmerett. Hun kunne neppe lese og skrive heller. Men hun levde lenge, hadde sikkert medfødt god helse. Og hennes økologiske fotavtrykk var helt sikkert veldig lite.
I dag er det slik at om alle mennesker i verden skulle levd som oss nordmenn, ville vi måttet ha 3,4 jordkloder. Hadde alle levd som Mari, kunne vi sikkert vært flere mennesker på Jorden.

Jeg må si jeg ble nysgjerrig på Mari. Kanskje har hun etterkommere? Det skal jeg prøve å finne ut av.

Nord for Oppdal sentrum fant jeg bare en til som ble kategorisert som "fattiglem". Det var en enslig 40 år gammel enslig mor. Ungen var født 1908, faren het Ola eller Ole. Hvilket utløser nye tanker om hvordan livet var for bare litt over 100 år siden.

Det heter seg at om 100 år er allting glemt. Det syns jeg ikke vi skal gjøre. Alle har godt av å tenke gjennom tidligere tiders folk og ikke minst hvordan livet var. Og etterhvert som vi blir eldre, finner mange av oss ut at 100 år er kort tid. Kanskje kan vi bli litt mer takknemlig over hvor godt vi har det? Og kanskje tenke over hvorfor også?

Men vi lever i nuet. Fortid og fremtid tenker vi ikke så mye på, i hvert fall ikke så lenge vi kan kose oss og nyte. Mange mener vi fortjener det, selv mener jeg Mari og den enslige moren hadde fortjent det mer enn oss. De fikk imidlertid aldri sjansen.

Og alt er relativt. Med den nødvendige pensjonsreformen som er innført, kan det godt være at om det gjennomføres en folketelling om 20 år, og jeg fortsatt lever, vil jeg også bli betegnet som en "fattiglem". Og at noen finner navnet mitt om ytterligere 100 år og begynner å fundere på hvilket tøft liv denne fattiglemmen hadde hatt.

Jeg er imidlertid helt sikker på at jeg i forhold til Mari, har hatt et godt og komfortabelt liv.

Men vi skal ikke se bort fra at også Mari var fornøyd med livet. 

Alt er relativt

Er Trond Giske den nye ulven?

Jeg syns ofte skillene i norsk politikk går vel så mye mellom by og land som mellom høyre- og venstresiden. Jevnlig utfordres jeg av venner i mer urbane strøk på mine og mine rurale venners meninger om mangt og meget. Særlig er det tre velvoksne, dannede menn bosatt i Oslo, som spiller ball med meg.Vi ser eller hører særlig på Dagsnytt 18, og innslagene derfra resulterer i meningsutvekslinger via SMS og Messenger.
Disse tre karene er, som meg, rund 60 år gamle. De har god utdanning, gode jobber, familie, barn og barnebarn. Alle tre tjener over en million i året, de stemmer Høyre, SV og Arbeiderpartiet.

Med andre ord er det bare alderen de har felles med meg.

Vi har imidlertid vært mye på bar sammen. Og vi er alle fire av typen som helst tar en øl til, før vi går alene hjem. Og jeg tror ingen av oss noensinne har blitt oppfattet som klengete på damer. Ingen av oss sto heller i fare for å få noen varsler under #metoo. Til tross for at vi alle har vært i posisjoner der skjevheter i alder og posisjon, kunne gitt muligheter i den retning.

Mine te venner stiller seg ofte undrende til holdningene de tror er rådende på bygda. Selv om de er smarte nok til å se at det er karikert, tror de det er et snev av sannhet i måten bygda blir fremstilt i den svenske filmen Jägerne. Og de syntes humoren i første episode av Strømmeland var en kostelig forklaring på hvorfor utkantene sliter med å få tilflytting. Og hvorfor mange flytter ut.

Strømmeland

Nyheter blir ofte til et ordskifte oss imellom. Og da det var en stor sak med ordføreren i Vågå, ledet dette til at kulturforskjellene mellom by og land virkelig ble satt på kartet.

Da #metoo herjet nyhetsbilde for et års tid siden, fikk jeg en ettermiddag melding fra en av disse tre: DAX18. Dette betyr at vi alle må se dette, for så senere å bli med på et ordskifte litt senere på kvelden.

Og på DAX18 denne dagen, satt det en kvinnelig ordfører fra Senterpartiet og ba sine medsøstre om å ta seg sammen. Hun gjorde rett og slett narr av alle varslerne til mine venners måpende forbauselse. Og at hun til og med var fra et parti som ikke var rammet av #metoo, var smått utrolig for mine venner. Da kunne jeg i ordskiftet blant annet forklare at en kvinnelig sambygding av denne ordføreren, en gang hadde klaget over at jeg hadde tafset for lite på henne. Det hører med til historien at sistnevnte dame var akkurat så mye yngre enn meg, at jeg ville blitt stemplet som "en gammel gris" om andre hadde sett at jeg tafset på henne.

Og da kommer vi til Trond Giske. Nevnte ordfører gikk nemlig sist uke ut og bagatelliserte de nyeste varslene rundt Trond Giske. Og vi tok opp igjen diskusjonen. 

Og vi fortsatte vår drodling over emnet da nok en kvinnelig ordfører i mitt nærområde, denne gangen fra Arbeiderpartiet, gikk høyt ut i radien og forsvarte Trond Giske.

Vi er alle fire enige om at det Trond Giske gjorde på videoen, ikke er alvorlig. Men vi er også enig om at det for en med hans historie, er uforenlig med å bygge tillit. Og selv om ingen av oss ville mistet jobben med en tilsvarende handling på fritiden, ville vi helt klart blitt stemplet. Stemplet som "gamle griser" av våre omgivelser ville vi mistet noe av den tilliten vi har i våre omgivelser.

Og plutselig dukket tanken opp, Kanskje Trond Giske blir den neste ulven?

Ulven ut til fordel for Trond Giske som symbol fro distriktene?

Vi har diskutert mye ulv og andre rovdyr. Og vi er ganske så enige om at den betente debatten rundt ulven, først og fremst er en diskusjon mellom by og land. Og dette ser mange. Kanskje er det derfor debatten har stilnet litt utenfor de mest fundamentalistiske miljøer av rovdyrvenner, jegere og sauebønder? Ulven har kanskje mistet litt av sin samlende kraft på landsbygd. Og Senterpartiet føler seg så trygt forankret som Norges tredje største parti, at det er best å la ulven være litt i fred før de skal svelge kameler i regjering med SV og Ap?

Trond Giske er en strateg. Han har jobbet mye i det stille på små samfunnshus og arbeidertun rundt omkring i Trøndelag. Sakte, men sikkert har han i løpet av året bygget en base i de rurale deler av et samlet Trøndelag. Et miljø fjernt fra det elitistiske, lattedrikkende, kollektivreisende miljøet i hovedstaden. Det er med traktekaffe på termokanne og gjærbakst tillit og folkelighet bygges. Og han lyktes.

Men da kan han ikke opptre slik som enkelte andre menn jeg kjenner godt. For alle vi fire som har hyppige ordskifter har felles venner som litt utpå kvelden blir høye, mørke, pene og rike. Og i våre øyne patetiske. Og i den yngre generasjons øyne rett og slett "gamle griser". Og disse karene har det ryktet. Deres koner stoler ikke på dem og deres barn skammer seg over dem. Og de bygger ikke tillit som trengs i andre sammenhenger. Selv om ingen av dem noen gang har gjort noe som rammes av loven.

I de store byene forstår de dette. Men de undervurderer den samlende kraften en kjent politiker kan ha på landsbygda. Vi som knapt har sett en kjendis annet enn på TV, lar oss lett blende til å tro blindt på kejnte personer uavhengig av om de har folkeskikk eller ikke. 

Tiden vil vise, men jeg tror ikke Trond Giske tar hensyn. Ulven er nok en hensynsfull skapning i forhold til ham. Og vi har garantert ikke hørt det siste fra ham. Og jeg håper vi får høre mer fra mine kvinnelige ordførervenner også.

Men la oss slippe å diskutere Trond Giske når vi egentlig skal diskutere hvordan by og land igjen kan gå hand i hand.

Jeg har falt utenfor og mangler dessuten mannlige forbilder

Nylig ble rapporten til Camilla Stoltenberg publisert. Det var den som skulle forklare hvorfor gutter faller gjennom i skolen. For meg inneholdt denne rapporten lite nytt. Heller ikke i debatten som kom etterpå, var det noen overraskelser. Jeg kunne publisert akkurat det samme til en brøkdel av prisen. Antagelig hadde jeg kunnet konkludere basert på adskillig mer empiri enn det fintenkerne bak rapporten hadde. Jeg har tross alt etter 1991 møtt ca 30000 grunnskoleelever, og observert dem over en ukes tid.

Men ingen ville hørt på meg. Fordi jeg har falt utenfor og er stigmatisert. I likhet med veldig mange som ligner litt på meg, er jeg bare istand til å pådra meg engasjement i nettdebatter.

Fordi jeg er mann. Dessuten er jeg gammel. Og jeg er lavt utdannet. Lønna vil for dem som er toneangivende i den offentlige debatten, fortone seg som symbolsk. Jeg er enslig, eller som de som forstår seg på det hevder; aktivt valgt bort. Ikke har jeg barn og dermed heller ikke barnebarn, noe som også gjør at en mann i min alder står utenfor og ikke blir tatt på alvor.

Dessuten er jeg 90% sykemeldt.

Guttene i undersøkelsen til Stoltenberg manglet ofte mannlige forbilder. Det gjør jeg også.

I den grad noen har uttalt at de har blitt inspirert av meg, er de uten unntak unge damer. Unge damer som heldigvis har funnet en inspirasjon til å utforske friluftslivet videre. Og et par av dem har blitt så inspirert at de har startet blogger og utgitt bøker. Ikke om meg naturligvis, men om livet utendørs.

Jeg mangler altså egne forbilder. Forbilder i sporten, politikken og livet forøvrig.

Når jeg står på ski, ønsker jeg alltid at jeg å være like god som Janette, Johanne, Lindsey og Hillaree. Sistnevnte er minst kjent, men sto nylig på ski ned ei renne på Lhotse (8516 m.o.h) Du har topptur og så har du topptur på Lhotse.

 Disse damene har kommet seg opp på arenaer som i min barndom/ungdom var forbeholdt menn. Og de har kommet så langt at storparten av oss menn bare kan drømme om ha tilsvarende ferdigheter.
Når Johanne kjører slopestyle ser det så lekende lett ut. Det samme gjør det når Janette kjører linjer i fjellet det etter gammel tenkning ikke skulle være mulig å kjøre. Og Lindesy har utfordret oss menn, og passert oss, i viljen til å risikere for å vinne.

Hilaree Nelson på vei ned renna fra Lhotse

Og å kjøre ned fra toppen av Lhotse, slik amerikanske Hillaree Neeson gjør, er nesten ikke til å tro.
Og alle disse gjør det de gjør uten å gjøre noe poeng ut av at de er kvinner. De er antagelig ikke bevisste feminister engang. De er bare gode på det de gjør.

Og da får de min nesegruse beundring.

Men jeg har litt problem med de som kommer seg fram bare fordi de er kvinner. Min generasjon menn har opplevd utstrakt kvotering både i arbeidsliv og i politikk. Noen har hevdet at kvinner må være så mye flinkere enn menn for å nå opp på disse arenaene. Det stemmer overhode ikke. Mange har blitt kvotert inn og albuet seg videre med hersketeknikker og videre kvotering. Tror jeg. For jeg har utfordret noen av dem i debatter. Når det er tomt for argumenter, drar de kortet med ymte frempå om at min mening ikke teller like mye som deres. Fordi de er kvinner.

Mine politiske forbilder er imidlertid også kvinner. Tildels unge kvinner. Tidligere har de som inspirerte meg hatt navn som Anders, Finn,  Kåre, Håkon og Christian. Men de som inspirerer meg mest akkurat nå, er Lan Marie Nguyen Berg og amerikanske Alexandria Ocasio Cortez. Jeg er ikke alltid enig med dem, men deres evne til å stå imot press, argumentasjon og ren hets fra menn som meg, er fantastisk. Begge er unge kvinner med minoritetsbakgrunn. Og det er som å vifte med et rødt flagg foran oss som har falt utenfor.

Alexandria Ocasio-Cortez, mitt store politiske forbilde akkurat nå.

Med slike forbilder, blir jeg også uglesett som nettdebattant. Av mine egne vel å merke. For om du ser på min beskrivelse av meg selv, er det lite tvil om at jeg vil skyte all ulv, utrydde eliten i Oslo, kutte ut bompenger, ha billigere alkohol, drivstoff og tobakk, ønsker el-bilen dit pepper'n gror, fornekter menneskeskapte klimaendringer, forbanner kvinnedagen osv. Men da ville jo mine kvinnelige, politiske forbilder vært Sandra og Sylvi. Det heter de ikke.

Og dermed faller jeg ytterligere utenfor også blant mine egne. 

Spørsmålet er om jeg kan komme meg inn igjen blant mine egne når Dovres neste ordfører blir valgt. For der merker jeg at jeg må ta meg selv i nakken for å gi vedkommende sjansen.

Neste ordfører i Dovre vil etter alle solemerker bli en i politisk sammenheng ung kvinne som ikke har vært i politikken før. Begge de to største partiene har en ung kvinne på topp. Såpass unge er de at jeg har sett dem på skolen, og sett dem da de debuterte i utelivet. Uten at jeg la spesielt merke til dem. Men dette er nok til at jeg må slåss med fordommene mine. Jeg skal ikke bli den bedrevitende, fordomsfulle, småbitre gamle mannen jeg strengt tatt har alle forutsetninger for å bli. Jeg skal ønske den av dem som blir valgt, lykke til.

Og jeg lover at jeg skal være saklig når jeg kommenterer det hun gjør som ordfører.

Det kommer ikke alle til å være. Og da håper jeg den av dem som blir valgt, har studert og lært litt av Alexandria og Lan. For hun vil møte slike som meg, men som ikke har tatt noe oppgjør med seg selv. Ikke la det gå inn på deg det måtte bli. 

Heldigvis for dere, er storparten av de som ligner litt på meg, såpass feige at de lar mye av sin vrede gå ut over Lan Marie. For bygdedyr på min alder er eksperter på kommunepolitikk i hovedstaden. Og å ytre de verste ting om Lan Marie, genererer likes og gode støtteerklæringer. Lokalt er de mer forsiktige. Kanskje nøyer de seg med en anonym ytring på baksida av GD? For selv om de er ytterliggående og  overbeviste om at de har rett, er de smertelig klar over at de uansett skråsikkerhet, antagelig har feil. 

Den som blir valgt, vil imidlertid neppe ha referat fra kaffebordet på Tex, Grill eller Frich's.

Vel, vi gutter faller utenfor på alle arenaer og i alle aldre. Og i min alder er det ikke mange muligheter igjen for å rette det opp. Derfor var det vel riktig av Stoltenberg-kommisjonen å fokusere på de som faller utenfor i skolepliktig alder. Men som sagt, jeg kunne gjort samme jobben, og med samme konklusjon, mye billigere.

Men en kommisjon burde vært satt ned. Og den vet jeg ikke svaret på.

Hva skal vi gjøre med alle dem som har falt utenfor slik jeg har gjort?

Antagelig er alt håp ute.

Uegnet? Ta det litt med ro dere som sitter i opposisjon, nå er jeg skuffet over mine egne

Jeg hadde knapt hørt om kona til Christian Tybring-Gjedde før i går. Og jeg har i alle fall aldri bitt meg merke i hva hun tidligere har uttalt. Det har kanskje ikke så veldig mange andre heller, men da Ingvil Smines Tybring-Gjedde ble utnevnt som minister for samfunnssikkerhet, gikk tydeligvis søkemotorene varme. Hun ble ved innsettelsen nærmest grillet på tidligere uttalelser.

Hun var visstnok både redd journalister og trodde ikke på menneskeskapte klimaendringer.

Det første var uttalt i en spesiell setting, noe hun greit redegjorde for da hun senere på kvelden besøkte Dax18. Og ingen som så det innslaget kunne si at hun virket redd og samtidig holde hånden på hjertet.

Så måtte hun, og det er et legitimt spørsmål, forklare seg om hun trodde på menneskeskapte klimaendringer. Noe hun bekreftet at hun gjorde. Og hun utdypet det slik hun hadde gjort i 2016 med at hun trodde de klimaendringer vi nå opplever skyldes  en kombinasjon av menneskeskapte og naturlige årsaker. Et svar jeg til tross for at jeg er medlem i MDG, kunne gitt selv. Vi hadde muligens vært litt uenig om hvilken av de to som er hovedårsaken, men det er nyanser ingen skal stilles til veggs for. Og de nyansene har ingen betydning for hennes ansvarsområde.

Skjermdump fra Dagbladet.

Min partifelle i MDG, og en som attpåtil er nasjonal talsmann, Arild Hermstad, var raskt på banen og erklærte henne totalt uegnet. Det var vel å ta sterkt i?

I mitt hode er det nok å aksepter at klimaendringene skjer, for å være statsråd med ansvar for samfunnssikkerhet. Dette er et felt den godeste Ingvil virker å ha god bakgrunn for å styre. Kanskje ville jeg også vært mer skeptisk om hun fikk ansvar for klima og miljø, men det er faktisk heller ikke sikkert.  Og selv om Erna er troendes til mangt, tør hun nok ikke å hente klimaminister fra FrP. Selv om det også der er mange som tror på menneskeskapte endringer. Det er faktisk nå, ifølge meningsmålinger bare 4% som ikke tror, og Frp har vel mellom 10 og 15% oppslutning...

Dessuten er det ikke sikkert at tidligere uttalelser står ved lag. Jeg kunne vel knapt gjort noe som helst i noen sammenheng dersom jeg skulle måtte forsvare tidligere uttalelser, gjerninger og holdninger. Noe har vært situasjonsbetinget, noe har jeg oppriktig ment, noe har vært ren dumhet. Og slik tror jeg det er med veldig mange. Faktisk så mange at enhver statsminister ville fått problemer med å skaffe ministre. Den som er ren i hjertet, kaster den første stein, står det i Bibelen. Ikke mange kan kaste første steinen.

En annen side av saken er at en person du er uenig med, ikke automatisk er uegnet. Jeg har jobbet sammen med mange jeg er uenig med, til og med sterkt uenig med, men de har gjort en utmerket jobb.
Og jeg er faktisk tilbøyelig til å tro at innen ansvarsområdet samfunnssikkerhet, vil Ingvil Smines Tybring-Gjedde gjøre en bedre jobb enn Arild Hermstad ville gjort.

Vent i hvert fall litt med å dømme henne. La henne få sjansen. Og la henne være Ingvil Smines Tybring-Gjedde, ikke kona til Christian.

Det er ikke lett å være kona til Christian Tybring.Gjedde.

Reise til begjær, unnskyld, jeg mener besvær

Året vi nettopp er ferdig med, 2018, holdt på å bli mitt første år siden 1974 uten flyreise, Men det holdt ikke helt inn. En av de siste dagene i året, ble fristelsen til en utenlandstur for stor. At jeg underveis måtte tåle noen kommentarer fra litt forskjellig hold, er en helt annen historie, Både selve flyturen og hensikten med turen er jo takknemlig for dem som vilha det litt moro på min bekostning. Og kan min bekostning glede noen, gleder det også meg.

Til mitt reisemål, og til fornuftig pris, er det morgenfly og kveldsfly som gjelder. Avreise før hanen galer eller ankomst etter at puben har stengt, er alternativene. Da blir det morgenfly. Med morgenfly har jeg også to valg, jeg kan enten kjøre til flypassen dagen i forveien og bo på hotell, eller jeg kan kjøre natta nedover til Gardermoen. Min erfaring er at å bo på hotell og skulle skulle sjekke ut kl 04.00 er bortkastet, det blir lite søvn og ingen frokost.

Derfor forlot jeg Oppdal litt før kl. 23 kvelden før.

Mildvær og nedbør hadde sørget for livsfarlige sideveier. Før jeg startet var jeg faktisk bekymret for om jeg kom meg opp på veien Det gikk imidlertid smertefritt. Etter 20 meter på Gamle kongevei trodde jeg imidlertid at det var noe feil med bilen. Den gikk rett og slett ikke dit jeg ville. Fant fort ut at det hadde kommet såkalt underkjølt regn oppå grusen de hadde strødd med. Dette gjorde at jeg kjørte på et småruglete isdekke der piggene ikke fikk tak. Jeg avsto fra å kjøre ned bakkene jeg normalt kjører til E6 til fordel for en 2 kilometer lengre, men flatere vei. Null stress, jeg hadde fortsatt god tid til å få fylt opp kaffe på YX i koppen jeg fikk til jul. Trodde jeg, skuffelsene sto i kø og jeg måtte konstatere at YX hadde stengt kl 22.

Ferden over Dovrefjell gikk greit, jevnt og trutt 78 km/t.
På Dombås kjøpte jeg meg kopp på CircleK, og fikk meg kaffe. Dessuten var bensinen såpass billig at jeg tanket opp.

Alt gikk veldig greit til jeg hadde krysset Mjøsbrua. Det er en stund siden jeg var nedover der sist, og overraskelsen var stor da jeg ble ledet ut til høyre. Veien herfra har jo alltid vært så fin, til og med krabbefelt i noen bakker der enkelte ikke klarte å kjøre 78 km/t. Men nå skal det vel bli 110...

Og så kom tåka. Så tett at jeg ikke visste hvor jeg var i verden før jeg kom til Minnesund. Og mellom Mjøsbrua og Stange var det minst 1000 rundkjøringer av det provisoriske slaget. Jeg telte aldri, men det føltes slik, og det var bare flaks at jeg ikke kjørte feil i noen av dem. Og 50 m etter siste rundkjøring, ble jeg avkrevd kr 24,- i bompenger for å finansiere alle rundkjøringene.😡

Mens jeg satt og kjørte slik i 30 km/t planla jeg oppdatering på Facebook ved ankomst Gardermoen. Den skull se slik ut:

Men jeg publiserte aldri noen oppdatering. I stedet undret jeg meg over hvor dannet jeg har blitt. Man skriver ikke slikt. Selv om man mener det og er overbevist om at veien var bra nok som den var.

På Gardermoen gikk alt fint. Måtte imidlertid nok en gang oppleve at innsjekk på nett og enkel baggasje-drop ikke fungerte. Selv om alt var gjort som det skulle, måtte jeg stå i lang kø sammen med alle som denne morgenen reiste med Star-Alliance for å levere innsjekket baggasje.

Også ved bytte av fly i Wien var det knirkefritt. Og begge flightene denne dagen var romslige, hadde to og tre seter til disposisjon.

Og i Bucharest kom baggasjen som den skulle. Dessverre kan jeg kanskje si, for forsinket baggasje gir mulighet til å fornye garderoben på forsikringsselskapets regning...

Oppholdet er ikke tema denne gangen. Kanskje kommer en beskrivelse senere. Denne gangen tar jeg utfordringene med selve reisen.

For dem var det nok av. Ved returen noen dager senere, ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen med min innopererte loop-recorder. Å forklare avansert medisinsk utsyr til folk jeg ikke har felles språk med, er utfordrende. Til slutt godtok jeg pace-maker som forklaring. Bare jeg kommer meg gjennom er det greit.

Godt med god plass

Ikke veldig blid på Brger King

Sulten og tørst gik jeg på Burger King mens jeg ventet. I denne såkalte food-courten, var alle normale bord opptatt av støyende familier. Jeg måtte sitte på en høy taburett og balansere under inntaket av et forøvrig utmerket måltid. Men folk som tror de har alle rettigheter i verden fordi de har bidratt til overbefolkningne, og attpåtil har forsømt barneoppdragelsen, går ikke gått sammen med meg. Hadde jeg virkelig harr pace-maker, ville den fått arbeid.

På flyet satt jeg igjen alene på treseter. Og jeg lot som jeg sov for å slippe serveringen og tax-freemaset fra flyvertene. Gikk greit det, og jeg fikk en times søvn.

I Wien var det bare 40 min å bytte fly på. Først gikk jeg lange korridorer avbrutt av to heiser uten å se ei levende sjel. Og plutselig sto jeg i en lang kø for sikkerhetskontroll. Dette var nemlig min tilbakekomst til Schengen. Og igjen blir jeg konfrontert med at jeg fremmedlegemer i kroppen.

5 min før avgang er jeg på plass ved gate 17 i Wien. Og der er det fullt. Og flyet er forsinket. Heldigvis var det reservert plass for meg:

Så det ble sitteplass på meg. Dette er et godt tiltak etter at vanlig oppdragelse med å reise for eldre, gikk av moten. Og hadde plassen vært opptatt av en under 60, ville mitt bistre oppsyn raskt fått vedkommende til å reise seg.

Forsinkelsen ble ikke så lang, og sett bort fra stappfullt fly, gikk det greit til Gardermoen. Bagasjen kom som den skulle og tax-free'n hadde snus og ingen kø. Heller ikke tollerne plaget meg unødvendig.

Jeg kom 5 sek for sent til bussen som skulle ta meg til P2, så da tapte jeg 15 min der. Det ble 15 lange minutter når man gleder seg til friheten det er å kjøre avsted fra flyplassen etter å ha vært en liten brikke uten innvirkning på eget liv de siste 6 timene.

Men selv etter å ha kommet til bilen, var det slutt på motgang. Først var jeg glad for at bilen ikke var nedsnødd, men så fant jeg at den var "død". Vanligvis lyser den opp når jeg nærmer meg, nå var det mørkt. Da var det bare å søke opp bilberging og ringe dem. Mens jeg snakker med dem kommer det to særdeles hyggelige karer i en pick-up. De jobbet på parkeringen, og hadde booster. Bilberging kunne avbestilles og bilen startes. Ikke helt knirkefritt, hybrider lurer visstnok boosteren, men det ordnet seg.

Sterkt forsinket kom jeg meg av gårde. For å unngå alle rundkjøringene bestemte jeg meg for å kjøre om Gjøvik, og når jeg legger inn Gjøvik på navigasjonen, leder den meg via Nannestad-Minnesund-Skreia og til Gjøvik. På turen tenkte jeg gjennom hvorfor bilen kunne ha blitt tom for strøm. Jeg fant ut at jeg idet jeg forlot bilen, kom på at jeg kanskje skulle ta med meg solbriller. Og når jeg først var inne i bilen, ryddet jeg bort noen kort fra lommeboka. Bibliotek, treningssenter, Coop, osv. Og jeg satte på kupélyset. Og slo det ikke av.

Jeg så en elg i veikanten, og en rev krysset veien like foran meg. Men det gikk bra. Og turen over Skreia var en fryd, med fin vei og null trafikk.

Jeg tok ikke sjansen på å stoppe. Har aldri tidligere opplevd dette, og  jeg ønsket ikke flere problemer midt på natta. Derfor stoppet jeg ikke motoren før i garasjen hjemme. Og startet igjen uten problem. Skulle strengt tatt bare mangle.

Jeg var imidlertid tørst og litt sulten, Derfor stoppet jeg på CircleK på Ringebu. Greit å stoppe når du likevel er i 40-sone. Og jeg spiste ei grillpølse, kjøpte en cola og fylte kaffekoppen. 

Vel underveis igjen, åpnet jeg colaflaska. Hva i huleste var dette? Det smakte drops, en slags uhyre kunstig bringebærsmak. I første omgang udrikkelig.

Men da kaffekoppen var tom ved Otta, grep jeg igjen flaska. Og fikk lyst til å si de styggeste ord om nyvinningen, og om den bak hadde vist seg, hadde jeg klinket vedkommende uten hensyn til alder og kjønn.

Men jeg er dannet, sa ikke ord selv om jeg var alene, og drakk tom flaska.

Jeg hadde nå mer eller mindre sittet stille i 10 timer. Å i tillegg tvinge i seg bringebærcola for å opprettholde væskebalansen, førte ved Dovre til noen smerter i magen. Helt av meg selv, fant jeg ut at dette bare var luftsmerter. Det var utelukket å ta på haikere for å si det sånn. Selv ble jeg vel vant til lukta ganske fort. Toleransen for egen møkkluft er relativt høy.

Innover fjellet følte jeg på trangen til pisse, og ved Grønbakken stoppet jeg.

Der var jeg en smule unøyaktig da jeg slapp opp for å late vannet. Og jeg følte for å åpne kofferten for å finne ei ny underbukse. Men skitt au, 40 km hjem, jeg ga f... og kjørte hjem.

Da var det godt klokka 6 om morgenen, etter strabasiøse 14 timer, sette seg på porselenet, etterhvert skifte underbukse, finne seg ei brødskive med hvit ost, og lese lokalavisa OPP.

Og jeg tenkte grundig etter, var det verd strabasene? Neppe. Allikevel kommer jeg nok til å reise igjen. Men før jeg kjøper billett, skal jeg lese dette innlegget og tenke meg grundig om.

Det meste kan jo faktisk oppleves via internett.