Dombås, sentralt eller usentralt? Mye avgjøres nå.

Fra i 1973 har Dombås stått hjertet mitt nær. Da var jeg nemlig på min første treningssamling på Dombåstun. Tilbudet av treningsfasiliteter var den gangen skyhøyt over det det var på Oppdal på 1970-tallet.

Dombås hadde uendelig med furunål- og barkestier. Og snøen kom tidlig. Skiløypene ble preparert med snøscooter, og der du andre steder måtte gå runde på runde i samme løypa for å få noen kilometer, var en runde på Dombås 15 km. Tok du med 2,5 km til og fra idrettssenteret, ble runden 20 km. Den gangen var dette unikt.
En lørdag på Dombås før jul kunne bestå av to runder før lunsj og to runder etter. Da hadde du gått 70 km. Det samme søndag, og 140 km var tilbakelagt på ei helg. Den gangen var det mye fokus på å  "gå seg inn på ski", og 500 km ble ansett å være nødvendig før konkurransesesongen.

Noen av oss var såvidt preget av 70 km på ski, at det ikke fristet med ei økt i gymsalen på kvelden. Da kunne vi rusle bort i et trivelig sentrum med åpen café og kiosk. Eller som vi senere gjorde, ta en tur i dansebaren på Dombås Hotell. Det var det ikke bare vi nest,nest, nest, nestbeste som gjorde, også eliten var der. Vi var på fest med Oddvar Brå og de andre 70-tallsheltene. Og en trivelig lokalbefolkning, stort sett, gjorde at vi alle følte oss velkomne.


I 1983 flyttet jeg til Dombås. Jeg bodde der i over 20 år før jeg flyttet tilbake til Oppdal. Men mitt daglige brød tjener jeg fortsatt til i Dovre. Og jeg følger godt med i hva som skjer.

Dovre sliter med det samme som mange innlandskommuner sliter med, stagnasjon, resignasjon og resesjon. Tiden løper på en måte fra dem. Tettstedet Dombås hadde et forsprang, men ble nådd igjen utover 1980-tallet. Og de passerte. Man sov litt i timen. Idrettssenteret ble lagt ned, mye fordi det ikke ble enighet om idrettshall. Hytteutbygging ble regulert inn for sent, visjonære politikere, grunneiere og næringslivsfolk i omliggende bygder, sugde til seg markedet. Lengst nord i Gudbrandsdalen satt man og så på. Og det skal ikke stikkes under en stol at mange fortsatt trodde de var i framkant. De skulle bare se det an litt...
Før de uten hell har prøvd å gjenta gamle suksesser fra andre steder. Industrieventyr har blitt industrimareritt, storskala hytteutbygging har blitt småskala. Å forsøke å lage fremgang tuftet på de mange fremragende idrettsutøverene fra området, har ikke lyktes.

Men troen på å gjenta suksessen til andre småsteder står fortsatt sterkt. Å tenke i nye baner er tungt.

Mange politikere, og ikke minst tidligere politikere, drømmer fortsatt om flyplass. Uten å lære av at Fagernes ikke akkurat har blitt noe mer sentralt av de få flyavgangene de har fra Leirin. Uten å lære av Oppdal, som heller ikke har blitt stort mer et sentrum for luftsport i Trøndelag. Charterflyene krever ikke akkurat bemanning i tårnet der. Tårnet som forøvrig heller ikke er der.

Da Stortinget i 1906 vedtok Raumabanen mellom Dombås og Åndalsnes, og i 1908 vedtok jernbanen over Dovrefjell, trodde samfunnsanalytikerne at Dombås ville voks fra å være ei "grågrend" til å bli en by på 30 000 mennesker.

Der tok de feil. I min tid på Dombås tenkte jeg ofte på hvor usentralt jeg bodde. Samme hvor jeg skulle litt langt unna, tok det lengre tid enn om jeg hadde bodd hvorsomhelst i Nord-Norge. Ingen steder var det lenger til flyplassen.

Eller kanskje tok de ikke feil allikevel? Kanskje har vi ennå ikke kommet til den fremtiden de så for seg i 1906?

Lik det eller ikke, fremtidens reiser vil med stor sannsynlighet foregå på skinner. Personlig ville også jeg helst kjørt over fjellet i en bil med selvpustende V8-er bensin. Men jeg har heldigvis ikke råd, for jeg har egentlig ikke samvittighet til det.

I 2021 er Dovrebanen 100 år. Det gikk bare 13 år fra stortingsvedtak til åpning i et Norge som da var Europas fattigste land...

Et 100 års-jubileum kan kanskje være noe å bruke som en kick-off for Dombås mot 2050?

Det registreres at noe nytt nå er på gang på Dombås. En bredt sammensatt gruppe skal se på muligheten for starte folkehøyskole på Dombås. Dette er et godt initiativ, kanskje et av de beste på mange år. Jeg håper bare de ikke faller ned på gamle løsninger nok en gang.

Folkehøyskolene har opplevd en  voldsom renessanse de siste årene. Utøvende kunst, foto, musikksjangre, alle andre former for kunst og ikke minst nye former for friluftsliv har bidratt til fulle søkerlister for mange av skolene som for 20 år siden var nedleggingstruede. Mange har vridd hodene for å finne på linjer som trekker elevene til seg.

Og nå skal Dombås på banen. Og de må nødvendigvis være mer kreative enn dem som allerede er etablert. Å igjen skulle lene seg på dyktige skiskyttere, friskiutøvere og snøbrettakrobater tror jeg de bare kan glemme.
Gå inn i nyheter og sosiale medier, se trendene og arbeid ut fra det dere finner der. Ikke vær forutinntatt.Jeg vet at enkelte i arbeidsgruppen er nytenkende og kreative, men det finnes også noen som helst vil gjøre det andre har gjort før, eller som har låst seg i en tanke på hva Dombås er god på.
Ikke hør på de sistnevnte!

Visjonen må være at Dombås igjen skal bli sentralt og attraktivt.