lørdag 1. juli 2017

Innlagt på sykehus, men omtrent like blid.

Oppnår man bare skjells år og alder, noe som forøvrig betyr at man har blitt så gammel at man har blitt klok, er det ikke til å unngå at man kommer borti helsevesenet. Noen av oss er som meg heldige og unngår det ganske lenge. Men når vi først er der, er det godt at det fungerer såpass bra som det gjør hos oss i Norge. Og ikke minst at det ikke er forskjell på fattig og rik.

Nå fikk jeg nylig oppleve er stor del av det systemet vi har utviklet her til lands. Inntrykket er overveiende meget bra. Særlig er jeg imponert over enkeltmenneskene som jobber der og får akkurat deg til å føle deg helt spesiell. Både min bestemor og far uttalte at de som jobber med syke umulig kunne være like omsorgsfulle overfor alle som de følte at de var til dem. Og samme inntrykket fikk jeg også.

Men alt er ikke rosenrødt. Selve systemet svikter litt. Innimellom. Uten at det nødvendigvis setter liv og helse i fare. Jeg ser imidlertid en tendens til systemsvikt som gjøre en allerede travel og stressende hverdag for helsepersonell, travlere og enda mer stressende.

Jeg går ikke her inn på min egen helse som antagelig er upåklagelig. I det minste har jeg følt meg fin siden jeg la meg i ambulansen.

For å ta det kronologisk så fant jeg det nødvendig å ringe 113 en onsdag ettermiddag. Først prøvde jeg å bruke appen til NLA. Denne appen viser posisjonen til den som ringer så du skal slippe å forklare hvor du er. Imidlertid hadde en programvareoppdatering på telefonen ført til at denne appen ikke lenger fungerte. Ingen krise for meg ettersom jeg var hjemme, men verre om jeg hadde befunnet meg utenfor allfarvei. Dette er nå rettet opp.
Da jeg skulle forklare hvor jeg befant meg, oppga jeg adresse. For over ett år siden fikk vi som bor i utkantene på Oppdal også gateadresse med nummer. Det fant imidlertid ikke 113 ut av, så jeg måtte oppgi det gamle gards- og bruksnummer. Her er altså ikke nødmeldingssentralen oppdatert.
Forøvrig gikk samtalen greit og etter kort tid kom ambulansen.

Ambulansepersonellet var særdeles hyggelige og profesjonelle, og etter en kort tur innom det lokale legekontoret, gikk turen videre til Orkdal sykehus som er en avdeling av St.Olav i Trondheim. Underveis ble jeg overvåket, veneflon ble satt og ambulanselærlingen passet godt på meg til jeg ble avlevert på akuttmottaket til sykehuset.
Bortsett fra dobbelthaka er det lite galt med denne mannen
På akuttmottaket ble jeg raskt undersøkt av lege, men så ble jeg glemt. Først tenkte jeg at noe alvorligere hadde skjedd og at ressursene måtte brukes andre steder. Etter ca tre timer reiste jeg meg opp fra sengen og vandret en runde på mottaket. Den eneste som var der i tillegg til meg var en muslimsk kvinne som hadde fått forstoppelse under ramadan. Jeg fant etterhvert helsepersonell inne på et rom der, tagg meg til en kopp kaffe, og ble fortalt at de ventet på legens avgjørelse. Uten vått eller tørt håpet jeg egentlig på en snarlig utskrivining. Men etterhvert ble jeg innlagt. Med hjerteovervåkning som innskrenket min bevegelsesfrihet til etasjen jeg lå på. Litt mat fikk jeg, og en seng på gangen ved siden av heisen.

Så lå jeg der da. Det var nesten umulig å sove, hjerteovervåkningen gjorde at jeg hadde masse ledninger festet på kroppen og disse hadde en tendens til å løsne når jeg vred meg i sengen. Dessuten bodde det en eldre herre i nærheten som stadig prøvde å stikke av.
På bordet ved siden av sengen min, avholdt sanitetskvinnene kaffeslaberas. Og ved fotenden hadde en eldre, dement herre parkeringsplassen sin...

Nesten uten å ha sovet fikk jeg etter at temperatur, blodtrykk og blodprøve var tatt, frokost i åttetiden neste morgen. Fortsatt visste ingen, heller ikke legen som gikk visitt, hva jeg skulle videre. Jeg smurte meg med tålmodighet og prøvde å sove litt. Men da kom sanitetskvinnene fra ei nabobygd for å servere vafler. To meter fra sengen min, etablerte de seg. Og ba alle de så på kaffe og vafler.  Mitt etterhvert bistre uttrykk forhindret dem ikke i deres gjøren og laden. Godt og veldedig arbeid, men veldig lite hensynsfullt.

Etterhvert fikk jeg beskjed om at jeg kanskje skulle på EKG under belastning før utskrivning. Jeg opplyst da om at jeg allerede hadde time for dette påfølgende dag. Årsaken til dette er at jeg har veldig lav hvilepuls og fastlegen hadde derfor ordnet en slik avtale for meg. Denne timen fredag morgen skulle jeg bare glemme. Jeg skulle få den allerede i dag, torsdag. Kanskje.
Utpå ettermiddagen ble jeg tatt med for ultralyd av hjertet og fortalt at jeg skulle på AKG neste dag. Igjen påpekte jeg at jeg allerede hadde time kl 10:15 neste dag. Igjen får jeg beskjed om å glemme den.

Neste formiddag får jeg beskjed om at jeg vil bli hentet til denne testen. Først klokken 15 blir jeg hentet.
Når jeg kommer ned i kjelleren for undersøkelsen må jeg oppgi personalia. Og får høre at jeg var savnet kl 10:15...
Slik ser store deler av kroppen ut etter utallige ledningsfester.


Etter en vel utført AKG der hjertet slo som hos en spreking på halvparten av min alder, trodde jeg at jeg slapp ut. Neida, Fortsatt hjerteovervåking gjennom helga, deretter i ambulanse til Trondheim mandag morgen for angiografi. Slik gikk nå helga. Med blodprøver, blodtrykksmålinger og festing av ledninger som ramlet av. Plutselig på lørdag kveld ble jeg sendt på røntgen, og søndag fikk jeg dusje og forberede meg på angografi. Seriøse greier som i tillegg til dusjing innebærer intimbarbering. Som forøvrig ble inspisert for å godkjennes. Damen som godkjente unnskyldte seg med at de var redd kjeft om ikke barberingen var bra nok...

Mandag morgen kl 06:30 kom en hyggelig dame og tok EKG. Det samme gjorde det kl 07:15 og kl 07:45. De to siste visste da ikke at EKG allerede var tatt. Slik var det flere ganger med morgenprøvene. Plutselig kunne det komme en sykepleier som skulle ta en eller annen prøve som allerede var tatt.

Noe sier meg at det da er noe feil med informasjonsflyten.
Lykkelig etter vel gjennomført angiografi

Etterhvert ble jeg kjørt i ambulanse til St.Olav. Og en ny dag med uviss venting. Først utpå ettermiddagen ble jeg plutselig gitt to valium og etterhvert trillet til angiografi. Hadde denne vært tidligere på dagen, kunne jeg vært utskrevet samme ettermiddag. I stedet ble det nok et liggedøgn på sykehuset.

Poenget mitt er at det er noe som halter i logistikken. Alt jeg var gjennom kunne vært utført på en dag. Men jeg ble liggende i seks døgn. Jeg forstår at det var viktig å overvåke hjertet en periode. Særlig ettersom jeg konkurrerte med Martin Johnsrud Sundby i lav hvilepuls uten å være helt på hans nivå i kondisjon. Men seks døgn synes å være i overkant. Og det har jeg faglig belegg for også etter samtale med legen på St.Olav.

Dessuten savner jeg å få informasjon selv. Uvissheten med å ligge å vente, tar på. Innimellom føltes det som at jeg var umyndiggjort og helt uten behov for informasjon om hva som egentlig foregikk. Da jeg kom hjem, sov jeg 14 timer i strekk. Det tar på å være innlagt. Det var en som sa at det var bra en var frisk, for hadde en vært syk ville ikke dette vært til å takle.

Den dagen jeg kom på St.Olav var det store oppslag i Adressa om at sykepleierne skulle gjennom en omstilling. Og jeg hørte saken ble diskutert. Det var tydelig at det ikke var de forholdene jeg påpeker som skulle effektiviseres.

Jeg var i 35 år tilknyttet Forsvaret. 14 år i tjeneste, og resten som vernepliktig offiser. Det kan sies mye om effektiviteten i den etaten, men en ting kunne vi. Seks ganger deltok jeg på repetisjonsøvelser, tre ganger med utvidet ansvar i forbindelse med innrykk av personell. Og jeg er ennå imponert over det vi da gjorde. I løpet av 10-12 timer satte vi opp en avdeling med 1000 mann fra å være sivile individualister til å bli en velsmurt avdeling som var klar til krig. Mannskapene fikk klær, våpen, kjøretøyer, øvrig utstyr og ikke minst økonomiske kompensasjoner på denne tiden. Alt var en velsmurt maskin som selv om det kunne være litt venting, ikke er i nærheten av det man opplever ved sykehusinnleggelse.

Enkeltmenneskene på alle nivå er enestående. Hyggelige, hjelpsomme og faglig dyktige. Og jeg følte meg, i likhet med andre jeg har snakket med, vel tatt vare på. Men selve systemet er ikke velsmurt.

Her er det mye tid og penger å spare.

Heldigvis er jeg tilsynelatende frisk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar