tirsdag 5. desember 2017

Jeg blir så innst inni h.... forbannet

Det har i morgentimene kommet litt snø. Tørre og fine opp mot 50 cm nysnø. Kald og lett og fin å se på.  Flott å kjøre på ski i. Lett å måke. Tetter ikke snøfresen. Du kan til og med kjøre bil på ubrøyta veg. Da kommer den opp og over panseret.

Akkurat slik snø vi drømmer om. Slik den alltid var før. Slik den sjelden er nå.

Og folk priser den. De aller fleste liker slik snø. Særlig nå inn mot jul er den prikken over i'en for å skape stemning. Julestemning.

Etter å ha brøytet ferdig, med traktor og spade, forviller jeg meg inn på sosiale medier. Da kjenner jeg at loop-recorderen min får noe å jobbe med. Kanskje ringer de snart fra St.Olavs hospital og lurer på hva som skjer. For jeg lar meg irritere. Ikke bare irritere, jeg blir så innst inni helvete forbannet.

Og vurderer igjen å fjerne en haug med venner på Facebook. Blokkere dem på Twitter, fjerne dem i alle fora. Slik jeg en gang gjorde med de mest hatefulle innvandringsmotstanderne.

"Sjå snø'n hainn ligg, så fin og kvit"
 PUDDER!!!!

Med en dose velvilje, en mye større dose enn den jeg er i besittelse av, kan snøen som sist kom på Oppdal, under tvil benevnes som pudder.  Men i takt med eksplosjonen av nye toppturentusiaster, de som har investert i skibestigningsutstyr, for det er så dyrt at det er en investering, har begrepet pudder totalt mistet sin betydning som betegnelse på snø. I påska i fjor var det i følge mange, pudder overalt. Jeg var også på ski, men så ikke noe i nærheten. Pudder har rett og slett blitt en betegnelse på all snø som ikke er bearbeidet av prepareringsmaskiner og hvor skiene dine setter spor.
 "Av og til er en cm nok" synger Anne Grete Preus. For den nye generasjonen på skibestigningsutstyr er det mer enn nok til at de skryter på seg løssnøkjøring. Strengt tatt vet de ikke at det heter skibestigningsutstyr heller, de har randonnée eller bare rando. De er ikke engang på skitur, de er på rando i denne puddersnøen sin. For en som debuterte på slikt utstyr i 1983, blir historieløsheten nesten ikke til å bære.

Så jeg vurderte å fjerne venner og følgere på sosiale medier etterhvert som de skrev pudder om løssnøen. Heldigvis kan jeg skrive av meg frustrasjonen ved tastaturet. For hvis jeg skal fjerne både hatefulle innvandringsmotstandere og de som kaller bittelitte grann løssnø pudder, ja da blir jeg veldig venneløs. Fjerner jeg også dem som kaller tyrolertravers for zip-line, nærmer antallet venner seg null. Og nå kjenner jeg blodtrykket stige igjen, retteprogrammet tror tyrolertravers er feil, mens zip-line går rett hjem...

Kanskje jeg skal ta meg en tur i nysnøen? På skibestigningsskiene mine? Sette opp en enkel tyrolertravers og kjenne tilfredstillelsen av å vite noe nesten ingen annen vet?

tirsdag 28. november 2017

God løsning for å takle #MeToo

mitt innlegg om #metoo-kampanjen for et par dager siden burde jeg tatt med denne historien om hvordan en venn og kollega av meg taklet en i overkant innpåsliten dame.

Vi var tre karer satt satt på et skjenkested i Trøndelag og hygget oss med noen øl og trivelig prat da en lettere påseilet og etterhvert særdeles innpåsliten dame gjorde oss selskap ved bordet. Hun var klar for det meste, kanskje til og med for alle tre. Men responsen var dårlig, vi var tross alt tre veldig ordentlige karer. For de finns og selv om kampanjen #metoo kanskje antyder noe annet, er vi faktisk i flertall.

Vi prøvde å overse damen, snakket oss i mellom og snudde oss vekk. Men hun var altså klengete hinsides normal oppførsel. Og uønsket. Den ene av oss er svært sterk i muntlig, og da hun satte seg inntil ham kikket han tydelig ned i utringningen og uttalte på klingende trøndersk:

- du har itj så store puppa, men dæm æ lang og fin!

Damen forlot promte bordet.

lørdag 25. november 2017

#metoo eller kanskje #notmetoo?

Ingen kan ha unngått å få med seg denne kampanjen der kvinner står frem med sine opplevelser av uønsket seksuell oppmerksomhet. Det som startet med at kvinner i amerikansk underholdningsindustri fortalte om at de hadde blitt presset av mektige menn i bransjen for å fremme sin karriere, har utviklet seg til noe helt annet.
Nå forteller kvinner om alle former for uønsket seksuell oppmerksomhet. Til og med landsmoderen, Gro Harlem Brundtlandt, kan forteller en 57 år gammel historie om at hun ble strøket på halsen av en legekollega.
Mye av det som kommer frem, er slikt de fleste har opplevd. Forkastelig ja, men klumsete sjekkeforsøk fra menn, må nok dere kvinner leve med. Det er langt fra å bli strøket på halsen til overgrep og utnytting av posisjoner til å oppnå sex.

Jeg mener selv at jeg er grunnleggende skikkelig. Faktisk så skikkelig at jeg har fått tilbakemelding på at jeg er for skikkelig. Dessuten er jeg så heldig at jeg var i Forsvaret den gangen kvinner for alvor gjorde sitt inntog der. Noen av oss fikk reise på et kurs for å lære hvordan vi skulle møte disse unge kvinnene på en god måte. Og jeg lærte om at maktposisjoner kan utnyttes, at det vi gjør i beste hensikt kan misforstås og hvordan vi skulle unngå å havne i situasjoner som kunne bli vanskelig i ettertid. Å være grunnleggende skikkelig og attpåtil ha gjennomgått kurs, har nok hjulpet meg til å unngå det mange som jobber med barn og unge frykter mest; å bli beskyldt for å ha krenket unge mennesker seksuelt.

Når denne kampanjen først har kommet dit den er, savner jeg at menn forteller om sine opplevelser av å ha blitt utsatt for uønsket oppmerksomhet.

Slik oppmerksomhet har jeg fått fra heteroseksuelle menn, homoseksuelle menn, biseksuelle menn og fra kvinner. Uten at jeg har tatt veldig mye skade av det. Det er ubehagelig der og da, men storparten hadde jeg glemt inntil #metoo kampanjen tok av. For alt dette er mye verre enn det Gro ble utsatt for. Og det meste er verre enn de historiene om menn som har trykket seg inntil damer med erigerte peniser.

#metoo nr.1
Jeg opplevde i 15-årsalderen at en voksen mann som trodde jeg var jente, befølte meg på en bygdafest. Resultatet av det var at jeg ikke gikk på særlig mange flere bygdafester, og på denne måten havnet litt på etterskudd på kjønnsmarkedet.

#metoo nr.2
En litt eldre mann som en kveld mislyktes med å finne seg dame, ga tydelig uttrykk for at han kunne ta til takke med en yngre mann. Innpåsliten var han, og et sjokk for en uforferdet ung mann som knapt hadde hørt om slike som likte begge kjønn. Kontant avvist, og vi er fortsatt på talefot.

#metoo nr.3
En eldre homofil mann gjør et klossete forsøk på tilnærmelser og på å få meg med hjem til seg. Avvist og vi er på hils 30 år etter og har alltid vært det. Men det ble oppfattet ubehagelig da det skjedde.

#metoo nr.4
En dame ønsker alltid meg og andre menn velkommen med fuktige kyss på munnen når vi møtes på fest. Ubehagelig og pinlig, men ikke nok til at jeg blir hjemme.

metoo nr.5
En for meg ukjent yngre dame, godt påseilet, setter seg ved siden av meg i sofaen på pub. Begynner å prate, fortsetter med å beføle meg, drar etterhvert av seg trusa og tar hånden min dit den ikke skal være. Jeg drar hånden til meg, hun setter seg til å åpenlyst onanere. Har ikke sett vedkommende hverken før eller siden. Og jeg er såpass skikkelig at jeg syns dette var ubehagelig, støtende og direkte usexy.

#metoo nr.6
Damer som har lagt inn silikon i brystene har meget bestemt bedt meg ta på dem. Attpåtil på offentlig sted. Pinlig både for dem og meg. Men jeg tok ingen skade av det.

#metoo nr.7
Flere ganger opp gjennom årene har jeg opplevd damer som trykker pupper og romper og andre kroppsdeler mot meg på en veldig trakasserende måte. Satt seg overskrevs i fanget på meg og oppført seg langt utenfor alminnelig anstendighet. Såpass langt utenfor at om jeg som mann hadde gjort tilsvarende, ville jeg blitt anmeldt.

#metoo nr.8
En som flere ganger har vært borddamen min, begynte en gang å undersøke bukselommene mine under bordet. Der fant hun ingenting...

Slik kunne jeg fortsatt en stund til, og alle disse historiene kan bekreftes av folk som følger meg eller er venner med meg på sosiale medier.
Det skal dere slippe, men poenget mitt er at slik kampanjen har utviklet seg, er det ikke lenger en kjønnskamp der noen med makt utnytter den svakere part. Det har blitt fortellinger om møter med menn som ikke oppfører seg slik vi ønsker. Men kvinner viser også ofte slik adferd. Det er imidlertid kvinnene som styrer kampanjen og den stigmatiserer i vesentlig grad oss menn og gjør at vi kan være engstelig for gi et enkelt kompliment eller en uskyldig klem.

Som tidligere nevnt, er jeg grunnleggende en skikkelig kar. Jeg prøver etter beste evne å oppføre meg anstendig og utnytter aldri noen.
Jeg har opplevd å bli intenst kurtisert av en dame på 17 da jeg selv var i 50-årene. Det som startet med en hyggelig samtale over en øl på en pub der damen strengt tatt var for ung til å ha adgang, utviklet seg til at hun ville ha meg med hjem. Noe jeg avslo, med unnskyldningen at ølsalget ikke var over før om en time.
Jada, jeg har vært på strippeklubb. En gang kom en dame iført en kjole som hang sammen med borrelåser. Jeg fikk pakke opp først, det vil si at jeg skulle fjerne første bit av kjolen. Til mine mannlige venners skuffelse, fjernet jeg den på en strippeklubb minst interessante biten. Jeg rev av en 20x20 cm lapp midt på ryggen. Jeg er skikkelig på grensen til det kjedelige.
På noe som var litt mer enn bare strippeklubb var jeg engang sammen med en over 20 år yngre kar. Da tilbudene kom, unnskyldte vi oss høflig med at det ikke sømmet seg når vi var der som far og sønn. Vi var skikkelige karer.
Og det er de aller fleste.

Mange menn har nok opplevd lignende historier som meg. I forbindelse med #metoo hadde jeg kanskje trodd at noen sto frem. Kanskje har noen gjort det, men da har det gått under min radar.

Dette var mitt bidrag til #metoo.





fredag 24. november 2017

Kjære Petter Northug jr.

Du er en fabelaktig  skiløper. Faktisk helt på høyde med Johan Grøttumsbråten, Harald Grønningen og Oddvar Brå. Kanskje mangler du litt på nivået til Thorleif Haug, men det er vanskelig å sammenligne forskjellige epoker.

Så selv om du var halvannet minutt bak i dag, er du uten tvil den største langrennsløperen av de som er aktive i dag.

Du er imidlertid et dårlig forbilde. Faktisk i mange sammenhenger er du som type ikke en slik vi ønsker å se opp til.

Når vi lekte på ski i yngre dager, tok vi ofte navnet til våre idoler. Og det gjør barn fortsatt. Hver vinter hører jeg mine elever si at de vil være Petter Northug jr. Du er den eneste som jevnt og trutt blir nevnt. Det er ingen som sier de vil være Martin Johnsrud Sundby. Heller ikke Marit Bjørgen. Ikke engang Therese Johaug er det noen som vil være. Men deg ser de opp til og vil kopiere. De gå om kapp og kommenterer seg selv. -Og der kommer Northug og går forbi alle på oppløpet...

Da er det synd du ikke er noe godt forbilde utenfor sporet. For den oppvoksende slekt ser hva du gjør utenfor løypa og. Og det er ikke lite.

I denne omgang vil jeg bare ta dine eskapader på sosiale medier. Der er du aktiv. Såpass aktiv at jeg er sikker på at det tar tid som kunne vært brukt til bedre ting. Jeg f.eks, hadde blitt veldig mye sprekere om jeg hadde brukt tiden jeg bruker på sosiale medier til trening. Jeg er aktiv selv, og vet at det tar mye tid. Men det får være ditt valg.

Verre er det at du sparker nedover i full offentlighet. Spøk og artigheter javel, men i det offentlige rom er det ikke pent.
Jeg har stort sett befunnet meg i røffe miljøer i hele mitt voksne liv. Ting blir sagt direkte, tabber blir aldri glemt og det er stor takhøyde internt. Slik jeg er sikker på at det også er høyt under taket på langrennslandslaget.

Jeg kan imidlertid ikke uttale meg om venner, kolleger og sjefet i det offentlige rom på samme møte som jeg gjør i lukkede fora. Da ville jeg fått korreks, og uten at jeg hadde beklaget og endret adferd, ville jeg mistet venner og jobb.

Jeg er ikke noe forbilde, men jeg ønsker likevel å være forbilledlig. Jeg ønsker ikke at barn og unge skal lære mobbing og dårlig nettkultur av meg. Og selv om jeg har bommet ved et par anledniger i det offentlige rom, tror jeg at jeg stort sett holder meg på riktig side av streken. Om jeg har mobbet noen, kan jeg ikke se å ha mobbet nedover. Men det gjør du når snakker ned, og attpåtil bruker bitende ironi overfor dine mindre merriterte landslagskolleger.

Du får ha riktig lykke til med sesongen. Jeg håper og tror at du vil vise deg fra en bedre side enn i dag. Kanskje vil du også prioritere skiløping fremfor sosiale medier.

Vi er mange nok dårlige skiløpere som opererer der. Alt fra undertegnede til Donald Trump.

lørdag 11. november 2017

Seminar? Symposium? Nei, dette er kurs.

Når vi skal møtes for å lære mer, er det mange som i forfengelighet benevner det som at de skal på seminar eller symposium eller noe annet fint. Da blottlegger arrangør og deltakere sin manglende dannelse for oss som har et minimum av allmennkunnskap. At seminar er en religiøs utdanningsinstitusjon er det få som vet, og at symposium er et drikkegilde for menn, er enda mindre kjent.

Men ikke for den gjengen dannede mennesker som hvert år møtes for øke allmennkunnskapen på høstkurs i Norsk leirskoleforening. Å være leirskolelærer er gjevt. I det militære var det i min tid aller gjevest å være rittmester, vi var 150 i landet. Leirskolelærere er vi enda færre av. Men på kurs fyller vi på med eiere, rektorer, brukere og andre ansatte ved leirskoler slik at vi får en unik forsamling mennesker med stor dedikasjon for det de driver med.

Vi kunne kalt det seminar, for selv om religion ikke er noe stort tema, er vi slett ikke verdslige. Vi danser ikke rundt gullkalven, vi hegner heller til naturen. Men deler av kurset foregikk i kapellet.
Vi kunne også kalt det symposium. Eller kanskje kveldssymposium. Men det hadde blitt feil det også. I de forsiktige drikkegildene våre er det full likestilling mellom kjønnene.

Så det blir kurs. Det vet de fleste hva er. Og vi driver med allmennkunnskap. Noe som gir oss den vanskelig målbare egenskapen dannelse. Ikke i den forfinede, poserende, forfengelige utgaven vi kan finne innen deler av samfunnet, men den virkelige dannelsen skapt av høy allmennkunnskap.
Her lå tre av oss. Legg merke til nattbordet, leselampa og klesskapet. 

For mange er kurs en anledning til å bo på flotte hoteller. Men ikke for oss. For mange av oss var det ikke engang det som kan kalles nøktern standard. Ingen annen yrkesgruppe ville tatt dette med godt humør. Men vi som lå på flatseng på rekke og rad langs veggen, sov godt. Faktisk i overkant godt.

Maten varierte fra pølse med brød til storveies lokalmat. Kjøttsuppe med grøt har for eksempel jeg aldri vært i kontakt med før. Men godt var det. Og jeg tviler på at noen gikk ned i vekt, tiltross for fjelltur og gruvetur.

Hvert år besøker vi nye områder av landet og blir kjent der. I år var Knaben sin tur. Knaben i Kvinesdal, bygget rundt utvinning av molybden. Molybden som var ukjent for mange, selv om det er av de vanligste grunnstoffer. Dessuten fikk vi innblikk i hvordan gruvesamfunn bygges raskt opp og legges enda raskere ned. Og hvilken virkning dette har for stedet og kommunen.


Vi lærte om smelteverk. Og så hvordan et fransk industrikonsern frakter råvarer fra Afrika til Norge for foredling, og deretter ut i verden igjen for salg på verdensmarkedet. Og klarer nesten å overbevise meg om at dette er en klimavennlig måte å gjøre det på. Og overbeviser meg om at norsk måte å drive slikt på, med fulle ISO-sertifiseringer og fokus på HMS kan konkurrere med utlandet.


Og vi lærte av hverandre. Gjennom både styrte og spontane erfaringsutvekslinger lærte vi nyttige og unyttige ferdigheter og kunnskap av hverandre. Hvor mange oppdalinger har for eksempel kunnskaper om nye regler for sertifisering av båter?
Og noen prøvde å døgne. Uten helt å lykkes denne gangen. Men det var ikke langt fra.
Her studeres karaokemenyen
Folkene på kurset er ikke A4. Det er ikke mange urbane her, latte var ikke nevnt.  Men mange liker allikevel ulv. Materielle ting ser ikke ut til å ha høy prioritet. Og når det er 20 minutter mellom siste time og transport til festmiddag, prioriteres litt tullprat og en skarp en høyere enn dusjing og klesskift. Uniformen er godt brukte turklær. Festen kvelden før festmiddagen lignet dunjakkedisco'n på Turtagrø. Men musikken var karaoke, underholdningen ikke spesielt god standup.
Folkene er i alle aldre, nesten. De yngste er i 20-årene, de eldste har passert 70. Noen synger, noen er møteplagere som ber om ordet for å si det samme som forrige taler, noen snorker, noen er stille av seg mens andre bare har utestemme. Og opptil flere er bedrevitere, ja vi har faktisk Bedreviternes bedreviter blant oss.

Alle disse fabelaktige menneskene er samlet i en forening, Norsk leirskoleforening. Dette er ingen fagforening, men en forening som arbeider for at leirskole med høy kvalitet skal være tilgjengelig for alle elever i norsk grunnskole.
Og da må vi ha landsmøte. Og der lage handlingsplaner, godkjenne regnskap og budsjett og velge dem som skal fronte saken gjennom å være i styret. En særdeles viktig oppgave i en virkelighet der nåværende regjering i sin uvitenhet, nesten fjernet leirskole med et pennestrøk.
Og dette styret skal velges i en forsamling mennesker av så høy kvalitet at det er vanskelig å velge.
Det klarte vi også denne gangen, takket være en fantastisk jobb av valgkomitéen.
Og da ny valgkomité skulle velges, ble undertegnede valgt med akklamasjon. Jeg har altså verdens viktigste og vanskeligste jobb.


For leirskole er viktig. På kurset fikk jeg til og med repetert derivasjon. Og slik er det når ungene er på leirskole også. Kunnskap får praktisk anvendelse, andre ferdigheter enn de man øver i vanlig skole blir synlige. Og i vår måloppnåelsesstyrte verden blir slikt viktig. Selv om det vi oppnår ikke er målbart.


Jeg vet at jeg i dag er et mer enn dannet menneske enn jeg var forrige lørdag.




onsdag 1. november 2017

Krenket på det groveste av Folkehelseinstituttet.

Det har nærmest gått inflasjon i å føle seg krenket. Den siste store krenkelsesdebatten skyldtes Siv Jensens valg av kostyme til et karneval eller kostymeparty. En debatt jeg aldri helt forsto. Vi har jo ofte kledd oss ut, og indianer har det vært populært å være i slike lag. Og klesdrakter til andre urbefolkninger brukes også. Hadde jeg vært same, hadde jeg sikkert vært krenket av Otto Jespersens samiske versjon av TV-programmet "Hver gang vi møtes". Og hadde jeg vært finnmarking ville jeg blitt krenket av TV-serien "Monster". Sistnevnte eksempel med adskillig større rett enn både indianere og samer.
Blir samer krenket av dette? Ikke det jeg har hørt

Dessuten har vi nå omtrent utryddet bruken av ordet neger. Neger som var det eneste ordet jeg kunne for å beskrive en person med mørk hudfargem, og som jeg aldri la noe negativt i. Litt verre var det å kalle en neger en svarting, slik Vebjørn Rodal i sin tid benevnte Kipketer. Imidlertid la ikke vår olympiske mester noe krenkende i bruken av svarting, selv om jeg forstår at det kunne virke krenkende på spjælingen fra Danmark med mørk hudfarge.

Men lista ville blitt lang om jeg skulle listet opp alle tilfeller der det som ble oppfattet krenkende, slett ikke var ment slik. Dette handler i dag om meg. Jeg har blitt krenket på det groveste i riksdekkende media. Først i Dagsnytt kl 1600 da jeg satte meg i bilen for å reise fra jobb. Deretter da jeg kom hjem kl 1700, i programmet "Her og nå", begge på NRK P1, som er kanalen for den som vil høre nyheter og seriøse innslag forøvrig. Og nå i skrivende stund skal krenkelsen gjentas i selveste Dagsrevyen!

De lokalkjente vil kanskje bemerke at jeg har kjørt for fort. Og det er helt korrekt. Krenket, sint, fornærmet, stigmatisert og med selvfølelses på bunnivå justerte jeg cruise-kontrollen 5 km/t opp. Så i stedet for mine vanlige 78km/t var jeg antagelig oppe i 83 km/t i sinne og frustrasjon. Men bra jeg fikk den timen i 83km/t, da fikk jeg bort det umiddelbare sinnet som ville ført til at dette innlegget hadde vært overøst med bannskap og stygge ord.

Trist, lei seg og sint. Og ikke minst krenket

En eller annen førsteamenuensis ved navn Kolshagen, presterte å uttale at slike som meg var AKTIVT VALGT BORT! Smak på uttrykket, AKTIVT VALGT BORT! Vi var altså ikke bare valgt bort, vi var aktivt valgt bort.
Av hvem? Jo, av damene. Aktivt valgt bort av damene.

Fra menneskehetens spede begynnelse har vi utviklet oss gjennom utvalg. De peneste, mest intelligente og mektigste har parret seg med hverandre. På denne måten har vi sakte, men sikkert utviklet oss.

Nå er det definert som et samfunnsproblem at 1 av 6 kvinner og 1 av 4 menn er barnløse ved 45-års alderen. Antallet øker, og mest hos menn.
Mens menn som Kolshagen, førsteamenuensis og greier, ifølge ham selv blir aktivt valgt, ikke bare en gang, men flere ganger, blir slike som meg aktivt valgt bort. Slike som meg er menn på landsbygda med lav inntekt og lav utdannelse.

Uten å nevne andre årsaker enn dametekke, men rett og slett ved skryte av sitt eget dametekke og nedsable slike som meg, klarte denne, ikke bare amanuensis, men førsteamanuensis må vite, å krenke meg på det groveste. Og skryte uhemmet av sine egne muligheter for å få flere kull med barn. For mine, dine og våre barn var visstnok det mest sexy som fantes.

Og jeg er tilhenger av å tro på fakta. Kolshagen jobber på Folkehelseinstitittet, senter for fruktbarhet og helse. Så da er det troverdig, selv om jeg var fristet til å skylde på "fake news". Dessuten bekrefter det egne observasjoner av at damer etter samlivsbrudd søker seg mot gifte eller skilte menn.

Så jeg ble krenket, såret, sint, lei meg og mistet både selvtillit og selvfølelse av å høre på denne Kolshagen. Men jeg prøvde å jobbe med meg selv, og klarte nesten å komme meg opp igjen før Dagsrevyen. Men da Kolshagen viste seg på skjermen, kom den avgjørende nedturen.

Denne, i egne øyne, Guds gave til kvinnene, var en tørrpinne av kar på mellom 40 og 50, pløsete i ansiktet, null atletisk kroppsbygning, snarere undersetsig og med skulderlangt ustelt hår. Og iført en dressjakke det var umulig å se om den var grå eller brun, det jeg ofte kaller lærerbrun. Og han eksisterer ikke på Google.

Særlig bedre for meg ble det ikke da Hareide la frem sitt forslag til statsbudsjett, der familiene ble tilgodesett med 2 000 000 000 kroner ekstra...

Hvis det er slik at dere kvinner virkelig foretrekker typer som Kolshagen fremfor slike som meg, er jeg lei meg for at jeg ikke er homofil.

Ingen mann kan nemlig ha så dårlig smak. Eller har kanskje førsteamanuensisen en helt elendig selvinnsikt og et voldsomt oppblåst ego?

Jeg ble i alle fall dypt krenket og føler meg kraftig stigmatisert.

.

tirsdag 10. oktober 2017

Jeg er innerst inne en innvandringsmotstander.

Aller helst hadde jeg sett at vi som var her i Norge på den tiden jeg ble født, kunne vært grunnlaget for en passelig kristen, passelig veloppdratt og sånn passelig homogen befolkning. Verden skulle vært slik at vi kunne levd med minst den levestandarden vi har i dag, uten at vi måtte ha tatt alle mulige hensyn til verden rundt oss.

Det vi mangler selv for å opprettholde vår måte å leve på, burde vært lett tilgjengelig fra verden utenfor til en billig penge, og våre varer burde omverdenen være villig til å betale dyrt for.

Og skulle vi fått behov for å se negre, muhammedanere og andre som ikke var på en prikk lik oss selv, eller fått behov for å oppleve annen kultur enn nasjonalromantikk, kunne vi reist utenlands for å oppleve det. Naturligvis måtte vi da ha blitt mottatt med respekt der vi kom.

4 millioner nordmenn kunne levd i et paradis. En ønskedrøm rett og slett. Men verden fungerer naturligvis ikke slik. Eller kanskje det er mulig?

En anseelig mengde nordmenn tror det. Og de aller fleste mennesker i verden ville helst vært sammen med folk av egen kultur og væremåte på et sted der de kunne levd et greit liv. Men verden forandrer seg og har alltid gjort det. Og vi må løse det som kommer.


Rammevilkårene våre har forandret seg mye siden vi som et veidefolk vandret ut av Kongo og etterhvert havnet i Levanten, området som i dag er Midt-Østen, for 120 tusen år siden. Men vi er fortsatt i bunn og grunn tilpasset livet slik det var den gangen. Vi er opportunister og egoister som setter ideelle hensyn til side.

På et eller annet tidspunkt i historien, kanskje i forbindelse med at vi ble jordbrukere, fant vi det nødvendig med bredere samarbeid enn tidligere. En ser kanskje for seg at ulik kompetanse kunne brukes til felles nytte. Dessuten ble vi knyttet til ett sted, vi fulgte ikke etter maten, men dyrket jorden og holdt husdyr. Mindre risiko, men stort sett mer arbeid ble resultatet. Og begrepet eiendomsrett til jord oppsto. Nødvendigheten av å verne om ikke bare sitt liv, men også eiendom, ble etterhvert sentral. Så dannet vi forbund med flere, og etterhvert ble nasjonene bygd.

Og vi vernet om først oss selv, så familen, flokken, stammen, og etterhvert nasjonen. Vi sloss også oss imellom, og kampen om kontroll over ressursene var det vi sloss om. Religion kunne være den mest åpenbare arsaken til ufreden, men dypest sett var det en kamp om ressursene.

Etterhvert gikk nasjonene sammen i allianser, noen skjøre, andre solide, eller robuste som det gjerne heter nå. Vi har utviklet oss hele tiden, og humanismen har stått sterkere og sterkere, vi bryr oss om hverandre. Til en viss grad. Svært mange, de aller fleste, er svært uvillige til å redusere egen kontroll over ressurser de mener er deres. Vi har vært, og er fortsatt, ikke villige til å dele.

Og vi vil ikke se dem vi må dele med. Vi vil ikke se dem i Norge.

Løsningen på verdens problemer er ikke lett å finne. Undertegnede har strengt tatt ingen formening om det. Realistisk sett tror jeg ikke drømmen beskrevet i innledningen er mulig. Derfor vil jeg heller ikke stå på det som et krav. Vi må ta vår del av verdens problemer.

Og jeg tror vi bare har sett starten. I fremtiden vil krig og etterhvert klimaendringer drive et voldsomt antall mennesker på flukt.

Vi kan ikke skyte dem som kommer, slik vi gjorde i tidligere tider. De som kommer må bli tatt imot med respekt og verdighet. Og jeg tror ikke vi kan kreve at de er norske i det øyeblikk de står på norsk jord. Nordmenn som har forlatt Norge har vist oss hvordan det er å bosette seg i andre land. I USA er det nordmenn som er mer norske, som har flere tradisjoner og vaner som vi forbinder med Norge, enn hva storparten av oss som ble værende har i dag. Og ikke alle nordmenn integrerte seg i særlig grad. Noen ble til og med værende i parallellsamfunn som i Ørkenen Sur i New York.

Norsk parallellsamfunn i New York, Ørkenen Sur

I Ørkenen Sur levde nordmenn som trengte hjelp med sine liv. Denne hjelpen fikk de ikke fra Norge(mange var akterutseilte norske statsborgere) og ikke fra USA.

Men USA kom opp med en plan, Marshallplanen. Fra 1947 til 1951 gjennomførte USA en plan for å gjøre Europa levelig igjen etter 2.verdenskrig. Og det hjalp. Bare noen få, undertegnede var av dem, utvandret i troen på bedre i liv på andre siden av Atlanteren. Og mange av oss kom tilbake.

Aha... Jeg vil ha hjelp i nærområdene? Naturligvis vil jeg det. Og ikke bare nødhjelp, men en ordentlig plan for å gjøre områdene levelige. Og en plan for å hindre nye områder i å bli ubeboelige. Jeg er motstander av dagens plan som stort sett ser ut til ha som mål å skremme folk fra å komme hit. Det er direkte trist at Norge lager tegneserier for å fortelle hvor vanskelig livet er som utlending i Norge. Folk vil fortsette å komme, de fleste rett og slett fordi det er umulig å leve videre der de er. At noen er opportunister, må vi nok dessverre regne med. 

Nå eksisterer det ikke noen helhetlig plan for å styrke utsatte områder. Derfor vil det fortsette å komme mennesker i en grad vi må tilbake til innvandringen etter istiden for å finne maken til. Og i et antall vi aldri tidligere har sett. 

Heldigvis er alle de mange hundre asylsøkere og flyktninger jeg har arbeidet med, skikkelige mennesker. Med to unntak. De fleste av dem er veldig forskjellig fra meg, naturlig nok. Men jeg har ingen problemer med å forholde meg til dem.

Jeg konkluderer derfor med at også innvandringen er noe som går greit i min tid. Og kanskje at det akkurat for meg er best å fortsette arbeidet med å skremme folk fra å komme hit. Akkurat som det for meg er best å utnytte oljeforekomstene maksimalt før de blir verdiløse. Og mye annen politikk som ser ut til å ha som mål at akkurat jeg skal få et godt liv. 

Av en eller annen grunn har jeg med alderen blitt mindre egoistisk. Derfor etterlyser jeg en plan og en politikk som sikrer dine, jeg har ingen, etterkommere et godt liv. 
Tidligere delte vi folk i de som arbeidet, de som kriget og de som ba. Jeg har vært i de to førstnevnte klasser uten at det hjalp, kanskje må jeg gå inn i sistnevnte klasse?

For lykkes vi ikke med å håndtere innvandring og utvandring, blir det stygt.





onsdag 4. oktober 2017

Jeg er ved god helse

Beklager om mange tror det er noe som feiler meg. Takk uansett for en overveldende mengde ønsker om god bedring. Vissheten om dem vil hjelpe meg den dagen det virkelig trengs. 

Fakta er vel at jeg er like frisk som, eller endog friskere enn, storparten av dere som har reagert på innlegget på Facebook i går. 
Realiteten er at man leter etter feil som kanskje ikke finnes på hjertet mitt. I går fikk jeg satt inn en hjerterytmeregistrator i kroppen. Med batterilevetid tre år... Uregelmessigheter blir automatisk registrert og oversendt via nettet til St.Olav i Trondheim som ringer meg om det er noe alarmerende. Denne overføringen virker overalt der det er telefondekning.




Jeg er, med noen begrensninger, på jobb i dag. Den viktigste begrensningen for øyeblikket er at kroppshygienen er satt litt på vent. Det spiller ikke så stor rolle, det er bare en til her. Og vi har et avslappet forhold til dette, vi dusjer til jul om det trengs eller ikke.

Og så skal jeg være litt forsiktig fysisk. Men det mener mange jeg allerede er...

Egentlig er det faktisk godt å være på jobb med visse begrensninger. Det burde flere av dere prøve i stedet for å sykmelde dere. Som regel har du en restarbeidsevne når du er litt redusert...

Det er litt morsomt at jeg først og fremst huskes for min sykling på enhjulssykkel. Jfr kommentarfeltet. Men noe skal man vel huskes for.




























Bildet til venstre er altså mer dramatisk enn sannheten. Til høyre er forøvrig det utstyret som er utenfor kroppen.

Endelig får jeg skikkelig igjen for alle skatte- og avgiftskronene jeg har betalt gjennon årene.



Ønsker om god bedring trenger jeg altså foreløpig ikke, men du verden så godt det er å vite at de er der...





søndag 1. oktober 2017

Hvilken dag er det i dag? Det vet svært få

Joda, det er søndag og det er 1.oktober. Men dagen er så uendelig mye mer.

1.oktober er den internasjonale eldredagen. FN har definert tema for dagen slik: 'Stepping into the future: Tapping the Talents, Contributions and Participation of Older Persons in Society.' For å ta steget inn i fremtiden skal altså talent, bidrag og deltagelse fra de eldre tas i bruk.

Jaggu sa jeg smør, sa kjerringa hun fikk smult på bordet.

Så langt har jeg ikke funnet et ord om dagen i nettavisene. Vi glemmes.

Du skal ikke bli veldig 'voksen' før det dukker opp et visst stigma fra omgivelsene.
I 1997 ble jeg 40 år gammel. Ikke lenge etter stakk jeg en varm dag innom en kafé for å kjøpe en is etter en 12 mils tur på sykkel. Slike sykkelturer hadde jeg da med ujevne mellomrom tatt i 25 år. Allikevel bemerket den forøvrig helt utmerket 15 år yngre damen bak disken at jeg var kommet i panikkalderen. Og det til tross for at hun visste at jeg innimellom syklet slike turer. Men jeg var altså i hennes øyne stemplet som tilårskommen. I hvert fall følte jeg på stigmaet.

Torsdag i uka som gikk, var jeg på toppen av Snøhetta. På kvelden traff jeg en annen forøvrig utmerket 15 år yngre dame. Hun lurte på om jeg hadde blitt båret opp. Og om jeg hang i et horn på veggen og ble tatt frem innimellom som en sjuende far i huset. Jeg ler med, men føler på stigmaet.


Mine elever i 12-årsalderen er ofte opptatt av hvor gammel jeg er. Som regel konkluderer de med at jeg er gammel og gjerne litt eldre enn bestefar. Og for to uker siden foreslo en kar at jeg kanskje var 80 år gammel. En annen skulle være mer høflig og mente jeg neppe var mer enn 70. Heldigvis var det ei jente som knuste de to med blikket og tippet 48.

At jeg er på Facebook godtar de fleste. Facebook har blitt de eldres arena. At jeg i tillegg er aktiv på Instagram og har konto på Snapchat, er mer forunderlig, men ikke helt ute. Men at jeg skriver blogg, er synlig på Twitter og har en Klout-score på 60 er knapt til å tro for en del unge. Og slett ikke for dem på 30. At jeg ikke er den eneste 60-åringen med lignende synlighet på internett, er for den jevne 50-åring ikke til å tro.
At jeg bruker Mac, men behersker PC, er tilsvarende rart for enkelte. Likeså at jeg ikke har tastetelefon fra Doro, men iPhone7 pluss.

Jevnt og trutt får jeg spørsmål om når jeg skal tre tilbake og pensjonere meg. Kanskje ikke så rart når mange jevnaldrende allerede er pensjonister og svært mange av de som fortsatt står i jobb, er aktive på forskjellige pensjonskalkulatorer. Samtidig blir vi stadig gjort oppmerksom på at vår pensjonsordning ikke er økonomisk bærekraftig. Om ikke lenge må de få som arbeider, betale 60% skatt for finansiere pensjonen til de som ikke jobber. Men svært få vil ta det innover seg.

Heldigvis har jeg en sjef som ønsker å beholde meg i arbeid en god stund til. Jeg finner glede i å delta, og mener selv jeg fortsatt kan bidra. Og jeg er ikke utdatert.

En sak er det fysiske. Jeg deltok for litt siden en smule i en nettdebatt om pensjonsalder. Der gikk jeg inn for større fleksibilitet, men ble kraftig imøtegått av en som mente jeg ikke visste hva jeg pratet om. Alle med kroppsarbeid var visst utslitt i 60-årsalderen. At det strengt tatt er svært få som fortsatt har tungt kroppsarbeid, og at jeg faktisk er av dem som har tyngst fysisk arbeid, var jeg på det tidspunktet ikke i humør til å forklare vedkommende. Ikke ville han tatt det til seg heller.

Vi eldre holder oss stadig friskere og mer ajour. Og 30-åringene som syns vi er gammeldagse og utdaterte kunnskapsmessig, vet ikke hva de snakker om. Vi som er så gamle at vi ikke gikk videregående skole, men yrkesskole, gymnas og handelsskole, fikk en kunnskapsbase du må på høyskoler og universitet for å få i dag. Og mange av oss har holdt kunnskapene ved like.

Vi såkalt eldre følger med på det som skjer. Vi ser fortsatt nyheter på TV, vi leser aviser, vi setter oss i stor grad inn i alt det nye som skjer. Mens 30-åringene i stor grad ser på realitysøppel, bruker ekkokammer på Facebook som nyhetskilde og er påståelige verdensmestre i stedet for å være åpne og en smule ydmyke.

Men greit nok, eller fair enough: Hvis vi ikke er gode nok, får vi bare tre tilside. Enn så lenge er pensjonsordningene gode for oss, vi kan være egoistiske og ikke ofre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner en tanke.

Disse vil neppe takke oss for å ha brukt opp velferden.

Men vi slipper antagelig å oppleve harmen. Når krybba er tom, bites hestene. Statens pensjonsfond holder vel såpass mange år at vi som nå er 60 slipper å oppleve tom krybbe.

Muligens

søndag 10. september 2017

Det kan da umulig være krise å få en SMS?

Jeg har allerede avgitt min stemme, og jeg tror det skal mye til for at jeg skulle angre på mitt valg. Valget er gjort for lenge siden, og ut fra kriterier jeg beskrev i dette innleget fra en tid tilbake. Nå står et uhyre spennende valg foran oss.

I dag er det to saker som dominerer blant de politiske ytringene på Facebook. Den ene er lite delt av mine venner, mens veldig mange er i bortimot harnisk over den andre. De har tydeligvis fått en SMS fra Arbeiderpartiet.  Det har ikke jeg, men jeg ville ikke blitt særlig opprørt om jeg hadde fått det. Jeg har stemt Arbeiderpartiet, men det er så lenge siden at det bortimot var i annet liv. Ikke husker jeg om det var Høyre eller Arbeiderpartiet jeg stemte på sist av de to store heller. Men at det er rundt 30 år siden tror jeg nok. Men på 30 år har jeg overhodet ikke klart å opparbeide det hatet mange tydeligvis har mot Arbeiderpartiet. Tvert om respekterer jeg dem, og jeg mener fortsatt at den jevne nordmann med usikkert engasjement innen utenrikspolitikk, klima- og miljøpolitikk og innvandringspolitikk,faktisk burde gi sin stemme til Arbeiderpartiet.
Faksimile fra Dagens Næringsliv

Men jeg forstår at jeg ikke er folk flest. De irriterer seg grenseløst over denne SMS'n. Selv får jeg masse uønsket SMS. Meldinger fra banken om at jeg har regninger til forfall i nettbanken, meldinger fra butikker som vil selge meg noe jeg ikke trenger eller ikke har råd til, eller unødige meldinger om at jeg har vunnet et småbeløp på Lotto. Men det irriterer meg overhode ikke.
Etter at valgkampen startet har vi blitt utsatt for masse valgmateriell som må være adskillig verre. I går fikk jeg for eksempel et drops jeg ikke likte særlig godt av Senterpartiet. Uten å gå i harnisk på sosiale medier av den grunn. Jeg har betraktet de fleste utspill fra mine meningsmotstandere med en viss grad av overbærenhet.
Ikke har jeg råd til en ny Range Rover Velar, ikke trenger jeg noe nytt til utendørsaktivitetene min og 65 kr snur ikke opp ned på livet mitt. Men jeg får beskjed.




Den andre store saken er Christian Tybring Gjedde sitt bilde fra valgkampboden til Arbeiderpartiet på Karl Johan. Dette ble likt og delt av mange av mine venner i går. Og skulle vel bevise at Arbeiderpartiets velgere stort sett besto av fremmedkulturelle. Da den godeste Christian Tybring Gjedde ble tatt med bukse nede fordi bildet var et falsum, og slettet bildet fra sin profil på Facebook, ble det helt stille. Ikke en gang avisene, som visstnok er venstreradikale, har nevnt dette i ettertid. Et adskillig mer problematisk valgkamputspill vil jeg si. Det kom tross alt fra partiet som matet uhyret fra 22.juli 2011 med lignende mat.

Et annet spørsmål som forundrer meg i denne valgkampen, er om det ikke er lov å eie mer enn andre når man er leder i Arbeiderpartiet. Drittpakkene som med god timing har kommet om Støres privatøkonomi, er noe jeg ikke forstår. Forventes det at alle, slik som Bjarne Brøndbo gjorde, skal gå inn i Høyre når formuen når et visst nivå? Hva med Kjell Inge Røkke som er åpen om at han stemmer Arbeiderpartiet? Og selv om det er en stund siden saken var fremme, kan ikke Rasmus Hansson kjøre gammel Honda CRV? Må alle politikere være nøyaktig som kjernevelgeren? Er alle korrekte Høyre-velgere formuende? Er alle som stemmer Rødt kroppsarbeidende og uformuende? SV er kanskje for damer med mastergrad og flagrende gevanter? Må politikerne følge normen og være klin lik dem man ønsker å jobbe for? Må man være dårlig i norsk for å jobbe i lokallagene til FrP?
Kanskje alle Frp-velgere kvalifiserer til å miste barnetrygden? For om de testes i norsk, ser jeg jo at kunnskapene er for dårlige. I hvert fall i Stovner FrP.

Jeg kunne aldri vært politiker. Til det har jeg gjort for mye rart gjennom livet. Og det meste kunne journalister og meningsmotstandere lett gravd frem. Om jeg skulle drevet valgkamp, ville jeg ikke fått tid til annet enn å kommentere gamle synder. Og jeg både flyr og kjører bil, Jeg har sittet på med jagerfly, jeg har kjørt snøscooter i fjellet og kjørt biler med mange hundre hestekrefter. Og jeg er åpen om at jeg syns det var moro. Men jeg ga min stemme til MDG i år.

Men jeg burde kanskje ikke gjort det, nå må jeg innrømme at tvilen kom snikende. Hvorfor skal en barnløs, enslig eldre mann tenke så langt fremover? Hvorfor skal jeg i trygge Oppdal bli skremt av været som herjer i Florida? Selv om jeg tror på fakta og vitenskapen, hadde det vært adskillig enklere å fornekte den.

Jeg burde rett og slett gitt faen og tenkt bare på meg selv!
Godt valg

søndag 3. september 2017

Arne tok valget og det var ikke lett

Fire av fem nordmenn stemmer ved stortingsvalg. Og jeg er altså en av fire. Med mitt tvisyn og tvil har jeg vært innom de aller fleste politiske partier som i dag er representert på Stortinget, faktisk er det bare to som aldri har fått min stemme. Noen vil hevde jeg vingler, andre vil konkludere som meg at det ikke er all verdens forskjell på mange av partiene. Jeg har stemt avhengig av hva jeg anså som viktigst valgdagen.

I år slo det meg at jeg burde ha startet et eget politisk parti. Ingen av partiene deler mitt syn i alle de viktige sakene. Problemet er at ingen annen jeg kjenner heller gjør det, og at det derved hadde blitt et omfattende arbeid å samle tilstrekkelig antall underskrifter til å få godkjent partiet. Og jeg var for sent ute.
Legg til bildetekst
Nok å velg i, men det mangler en
Slik verden har blitt, anser jeg utenriks- og forsvarspolitikken som svært viktig. Og jeg er tilhenger av EU og Nato. Disse to organisasjonene er omtrent like perfekte som Arbeiderpartiet og Høyre, men de har ingen reelle alternativer, det har imidlertid de nevnte partier. EU og Nato er de viktigste bidragsyterne til at vi har hatt en langvarig fred i Europa, kanskje først og fremst EU. Jeg vet at mange oppfatter EU som først og fremst et økonomisk samarbeid, men så styrende som økonomi har vært de siste 100 årene, har den bidratt til fred. Utjevning av forskjeller mellom landene er en bærebjelke i å unngå konflikter. EU er i Europa den viktigste faktoren i dette arbeidet.
Nato har gjort mye jeg er uenig i. Libya er i mine øyne det største feilgrepet. Og Nato er blitt for mye et redskap for USA og deres imperialistiske interesser. Men foreløpig har vi ikke noe alternativ. Og jeg tror ikke det mulig for Norge å bygge opp tilstrekkelig forsvarsevne alene. Min drøm vil være et EU som også er en militær allianse. Akkurat nå er vi imidlertid avhengig av Nato. Og mine valgmuligheter begrenser seg i den norske partifloraen.

Og så er jeg opptatt av miljø- og klimapolitikk. Her tror jeg nøkkelen er å endre måten vi lever på. Evig økonomisk vekst er ikke mulig om vi skal nå målene. Alle kan ikke leve som oss, og det kan heller ikke vi. Verden har nok for alle sitt behov, men altfor lite til dekke alles begjær, sa Gandhi for lenge siden. En fremsynt mann denne Gandhi.
Tidlig på 2000-tallet uttalte Arbeiderpartiet at vårt forbruk skulle tredobles frem mot 2050. Siden har de ikke gjentatt det, men tanken om evig vekst ligger der. Eller egentlig er det ikke evig vekst, men 4 år med vekst som er målet. Da blir man letter gjenvalgt.
Ikke mange av partiene går til valg på å minke velstanden. Og de er knapt EU- og Nato-tilhengere...

Migrasjon opptar meg. Det er vanskelig at mange ønsker seg til Norge. Men ingen ansvarlige vil skyte dem som kommer ved grensa. Mange vil passivt ta livet av dem ved å la dem drukne i Middelhavet og det syns jeg er skremmende. Og enkelte vil sette menneskerettighetene til side når de først har ankommet. Like skremmende. Dessuten tror jeg den migrasjonsbølgen vi har hatt de senere årene, og som vi selv gjennom destabilisering av andre land har skapt, bare er en begynnelse. Klimaendringer vil gjøre deler av gloden ubeboelig, og da kommer det flere. I menneskets 150 tusen år gamle historie har vi hatt mange folkevandringer forårsaket av endrede levekår, og flere vil helt sikkert komme. En human politikk på dette området, vil jeg ha. Ingen partier i dag har gode nok løsninger, men noen har i alle fall en menneskelig og uegoistisk tilnærming til problemene. Jeg frykter også dette, men jeg  prøver ikke å spre min frykt. Og av alle de mange hundre flyktninger og migranter jeg har truffet i mitt arbeid, er det bare én jeg har fryktet. Og de aller fleste er hyggelige. Og, ikke minst, noen har historier som er så rystende at det skjærer i hjertet.

Rettferdig fordeling av ressursene er viktig for meg. Utviklingen med stadig større forskjeller er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Selv om alle stort sett har fått litt bedre materielle kår de siste 20 årene, er det ikke riktig i mitt hode at noen får en uforholdsmessig stor del av kaka. Fortsetter dette vil tilslutt ett menneske alene eie alle verdier i verden. Og for å bruke et ord jeg egentlig avskyr, verdiskapningen fordeles dårligere enn noen gang før i historien. Eiere tar en større en del enn de som faktisk skaper verdiene. Dette vil jeg endre gjennom stemmeseddelen. Jeg ønsker meg et skattesystem som vrir skatteleggingen fra inntekt til eiendom, formue og arv. Det hevdes ofte at vi da skattlegger objekter det allerede er betalt skatt på, men det er ikke noe argument. Når jeg kjøper drivstoff, tobakk, alkohol, bil og alt annet jeg trenger, betaler jeg med penger jeg allerede har skattet av.
Vrir vi ikke skattesystemet i den retning jeg ønsker, vil verdiene helt ubønnhørlig ende opp på stadig færre hender. Og det ønsker ikke jeg. Den historiske skjevheten i fordeling av eiendom må reverseres.

Disse fire hovedpunktene utgjør hovedparametrene mine for å ta valget. Masse andre småsaker som barnehageplasser, foreldrepermisjon, lærertetthet, sexkjøpslov, narkotikapolitikk, segway, vannscooter, kommunesammenslåing og ulv er bare krydder i valget. Dette kan vi alltids få orden på.

Kanskje skal jeg kopiere Anders Lange som stiftet forløperen til Frp på sine eldre dager. Han utga en avis, Hundeposten, som svært få hadde hørt om og enda færre hadde lest. Jeg skriver en blogg som har marginalt høyere lesertall enn Hundeposten. Hvis jeg pensjonerer meg om to år, noe jeg ikke hadde tenkt på før jeg fikk denne ideen, kunne egen liste ved Stortingsvalget i 2021 være en idé. Anders Lange ble 69 år før han fikk stiftet sitt parti, jeg kan klare det før.

Men jeg er mindre rabiat og karismatisk enn Anders Lange. Jeg vet ikke nå hvordan jeg skal gå frem for å få de nødvendige (1000?) underskrifter.

Jeg vurderer imidlertid sterkt. Godt valg!



søndag 27. august 2017

Jeg er godt fornøyd med at Therese ble dømt, og ikke minst med folkets reaksjon

La meg først bare slå fast at jeg ikke tror Therese Johaug har dopet seg med hensikt for å oppnå bedre prestasjoner. Til det ble hun testet for ofte, fallhøyden ville vært for stor ved avsløring, og jeg tror ikke det er kultur for slikt i det norske skimiljøet. Men jeg vet ikke. Og jeg har ingen anelse om hvordan testregimet er for utøvere som er dømt og utestengt. Det er tidligere blitt stilt spørsmål ved utøvere som har kommet tilbake etter å ha sonet ferdig. Og det er ikke tilfeldig at utestengelse på livstid har blitt foreslått, også fra norske idrettspolitikere.

Men jeg tor altså på Therese når hun, ikke direkte, skylder på slurv. At det også kan ramme andre er jeg sikker på. Menneskelig feil kan forekomme i alt vi foretar oss, og enkelte ganger kan konsekvensene bil adskillig verre enn 18 måneders yrkesforbud.

Når vi mennesker gjør en alvorlig feil, er det på sin plass å unnskylde seg. Ta på seg ansvaret, ikke skylde på andre, men rett og slett legge seg flat. Der bommer Therese Johaug totalt i mine øyne. Hun sitter oppløst i tårer og hevder hun har gjort ALT riktig. Hun har jo ikke det. Ansvaret for hva som kommer inn i kroppen tilligger utøveren og ingen annen. Therese har faktisk gjort alt galt.

Fire dopingdømte, men to er senere frikjent
Og heldigvis har svært mange forstått dette. Ikke flertallet kanskje, men såpass mange at mine spådommer den dagen dommen fra CAS falt, ble gjort til skamme. Jeg var redd kommentarfeltene ville oversvømmes med angrep på CAS, dopingreglene og alle som måtte finne på å være enige i dommen. Heldigvis skjedde ikke dette. I mange fora er synet meget nyansert blant folk flest.

Og det er bra. For i manges øyne er den fremragende spanske syklisten Alberto Contador en doper. Og svært mange lo av forklaringen hans om at han måtte ha fått det i seg gjennom maten. Therese Johaug hadde 260 ganger høyere konsentrasjon av anabole stereoider i blodet enn Alberto Contador. Contador fikk minimumsstraffen 12 måneder, men ble siden frikjent. Allikevel omtales han svært ofte som en av doperne.

Justin Gatlin ble pepet ut av publikum da han vant 100 m i VM. Han er diagnostisert med ADHD og bruker medisin mot dette. Legene tilrådet ham å ikke bruke dette noen dager før konkurranse. Allikevel fantes spor av medisinen i blodet, Gatlin ble tatt og fikk 24 måneder.

Justina Kowalczyk ble dopingtatt etter å ha brukt betennelsesdempende krem. Stoffet hun ble tatt for er tillatt under trening, men ikke under konkurranser. Kowalczyk ble først utestengt i 24 måneder, senere ble dommen opphevet. Stoffet Therese Johaug ble tatt for er forbudt både under trening og konkurranser. Mange ser allikevel på Kowalczyk som en doper.

En av mine Facebook-venner sto i sin tid i første rekke for å fordømme Contador og latterliggjøre hans forklaring. Samme person fordømmer systemet som dømte Therese Johaug. Som altså hadde 260 ganger mer forbudt stoff i blodet. Antydning til dobbeltmoral?

Men heldigvis er det nå mange som ser denne dobbeltmoralen. Og jeg håper Therese har rådgivere som kan få henne til å innrømme at skylden er hennes, og hennes alene. Gjør hun det, ønsker jeg henne velkommen tilbake i langrennssporet under VM i Seefeld i 2019.

Og uansett er Johaug en doper.

lørdag 19. august 2017

Jeg er for dum til å delta

Det er snart valg og den politiske debatten spisser seg til. I TV-sendte debatter og intervjuer, på sosiale medier og leserinnlegg i aviser, samt over kaffekoppene diskuteres det politikk. Miljø-, distrikts-, skatte- og innvandringspolitikk er områder der jeg selv har meninger. Men jeg deltar nesten ikke. Jeg er rett og slett for dum, uvitende og uopplyst. Og jeg hater følelsen av ikke å mestre. Så jeg avstår. Andre er så mye smartere enn meg.

Det er ikke de som er uenig med meg på sosiale medier, de som åpent anklager meg for å være mindre intelligent fordi jeg har det standpunktet jeg har, som plager meg. De som skjeller meg ut, ødelegger heller ikke nattesøvnen min. Disse er like dumme som meg. Kanskje enda dummere. Det eneste jeg tenker på i forhold til dem, er hvor dårlige rollemodeller de er for barn og unge. Og det er en annen diskusjon.


Nei, de som plager meg er de som bruker ord jeg ikke forstår. De snakker og skriver ikke som folk flest. Toppene i norsk politikk forstår jeg stort sett. Sylvi, Per, Christian, Rasmus, Bjørnar, Hadia og Snorre har jeg ingen problemer med. Jeg forstår dem, og har ingen problemer med å avgjøre hvorvidt jeg er enig eller ikke med dem. Folk som Kristin og Marte i tenketankene forstår jeg også. Disse leser jeg forøvrig med glede, og deler innimellom innholdet på Facebook og Twitter.

De som bruker ord jeg ikke forstår, er folk som er på vei opp i politikken og folk som i kommentarfeltene prøver å fremheve seg selv. Og begge grupper bruker det som en hersketeknikk. Det er ikke lenge siden min mening i et kommentarfelt ble avfeid fordi jeg ikke kunne henvise til en mastergrad. Erfaring, opplevde inntrykk og observasjoner gjennom et langt liv ble avfeid som tullprat. Mitt synspunkt var ikke en gang verd å diskutere. Selv om jeg var saklig og høflig i formen.

I går leste jeg et leserinnlegg fra en politiker jeg oppfatter som dyktig, men ikke er enig med. Vedkommende står på liste til valget, er aktiv på sosiale medier i den grad at vedkommende også svarer i kommentarfeltene, og får mye respons. Men jeg orker ikke bli med i diskusjonen. Fordi jeg ikke forstår ordene.
I leserinnlegget dukker ordene empiri, eklatant, stigma, signifikant, mantra og sosioøkonomi opp. Jeg forstår ikke disse ordene. Fremmedordene gir meg en slags mening, men jeg forstår dem ikke fullt ut. Og ingen jeg kjenner, bruker dem i dagligtalen. Da oppfatter jeg det som ren hersketeknikk å bruke dem i debatten og jeg føler at de som bruker dem, forsøker å heve seg over meg. Det finnes norske ord som har samme betydning.

Jeg trøster meg med at jeg, som tidligere nevnt, forstår de som har nådd opp i det øverste sjiktet. De som ligger litt under dette sjiktet står i fare for å forbli der er jeg redd. Kan du ikke kommunisere med oss uintelligente, dumme og uutdannede, har du etter mitt ringe forstand lite i politikken å gjøre.

Kommunikasjon er viktig, og da må man forstå hverandre. Når jeg ikke forstår, vil jeg ikke delta.
Jeg er for dum, men har fortsatt stemmerett.

torsdag 27. juli 2017

Jeg har i to uker vært flau.

Det begynner nå å bli to uker siden jeg var med på noe jeg ikke er særlig stolt av. Dessuten har ryktene begynt å spre seg, så det er vel på tide å lansere min versjon av det som skjedde. Særlig ettersom jeg blir tiltalt på de underligste måter i nærmiljøet der jeg har mitt arbeid.

Sammen med to kolleger, som også i mangel av gode venner er å regne for venner, gjennomførte jeg en dag midt i ferien med å tilrettelegge en dag der barn og ungdommer fikk drive med noen grensesprengende aktiviteter.

Ungene rappellerte, klatret, gikk via ferrata og kjørte det jeg kaller tyrolertravers, men som alle nå kaller zip-line, under veiledning og oppsyn av oss tre karene. Selv var jeg stasjonert noen meter bortenfor mine såkalte venner, da vet jeg at det meste av konversasjonen dem i mellom forgikk på oppdaling og med mine valg av ord. Disse to kunne nemlig, om det ikke var for et ytterst sparsommelig reportoar, gjort det bra som imitatorer. Men når reportoaret begrenser seg til å imitere Erlend Elias og meg, er det for lite publikum. Derfor må de spe på som sauebønder og friluftsveiledere.

Etterhvert mistenkte jeg dem for å ha planer om et aller annet. Og da vi etter å ha gjort oss ferdig, kjørte direkte på butikken for å kjøpe øl, ante jeg uråd.

Uråd fordi jeg overhode ikke var forberedt på å ikke kunne kjøre hjem. Jeg manglet tannbørste, underbukseskift og livsnødvendige medisiner. Tross alt var det under en måned etter at jeg var for hjertepasient å regne.

Størst bekymring var imidlertid knyttet til antrekket. Terrengjoggesko fra Dynafit, ullstrømper fra Superwool, ullunderbukse fra Mons Royale, ulltrøye fra Aclima, bukse fra Lundhags og isolasjonsjakke fra Arcteryx, solbriller fra Oakley og en caps fra et elvestryk i British Colombia er ikke festklær. Men etter 5 sekunders tvil, var jeg med.
Legg merke til hvordan den oransje fargen på Lundhagsbuksa matcher kantingen på isolasjonsjakka fra Arcteryx! Stil kalles det, verre er det med T-skjorta.

Det skulle grilles. Og det skulle grilles slik karer griller. Indrefilé av elg, marinert etter alle kunstens regler, havnet på Weber'n. Og fantastisk godt var det.

Til maten var det øl. Og musikk. Der haltet det for meg. De to øvrige festdeltagerne er i 40-årsalderen. Og heterofile menn i 40-årsalderen spiller Metallica som taffelmusikk. Og i et demokratisk land har flertallet alltid rett, selv om mindretallet er 20 år eldre og har erfaring fra en annen tid. De fleste forslag om Stones, punkrock og 70-tallsdisco ble nedstemt. At den ene plutselig skulle høre Justin Timberlake hører med til historien. 

Samtalen var det også vanskelig for meg å delta i. Ikke nok med at jeg er dårlig på smalltalk, når samtalen dreier seg 40% om sau, 40% om traktor, 10% om jakt og 10% bokstavelig talt er skitprat, er det bare i de siste 10% jeg har særlig å bidra med. Imidlertid bedret det seg litt ettersom prosenten med bokstavelig talt skitprat øker proporsjonalt med antall øl konsumert. Og når whiskyen kom på bordet var vel prosenten med bokstavelig talt skitprat kommet opp i 99.

Etter maten tok det seg opp, helt til det ble diskutert å reise videre. 

Vi tre har en liten felleskasse vi aldri får brukt. Disse to familiariserte karene har utrolige planer for denne felleskassa, men de har aldri tid anledning eller egentlig lyst til å sette planene ut i praksis. Og felleskassa bare øker i omfang. 

Allikevel var det problematisk å skaffe privatsjåfør. Kanskje har vi et frynsete rykte? Men omsider ordnet det seg. Fortsatt visste jeg ikke hva planen var, selv om jeg begynte å ane virkelig uråd da dansebandmusikk fylte stuen i baksida. Og mine venner øvde inn "moves"...

Og som mistenkt, vi skulle til Sel.

Selstreffen er vel landets største festival for slik musikk. Og et arrangement jeg har uttalt at jeg aldri skal delta på. 

Imidlertid står alle forsetter for fall. Og vi sto etterhvert i en maurtue av folk og hørte på Lasse Stefanz. Takke meg til Metallica! 

Dessuten ble felleskassa brukt til å handle effekter. Jeg fikk tredd på meg ei T-skjorte med bilde av bandet utenpå isolasjonsjakka, kassereren nøyde seg med en særdeles ukledelig caps, også den med Lasse Stefanz på. sistemann ville på død og liv ha T-skjorte med Alvdals countrydronning Anne Nørsti på.

Som tre klovner dro vi da rundt på dette festivalområdet. Alle oppførte seg etter forholdene bra, selv om det ble sett etter eventuelle "attgløymer". "Attgløyme" er i Gudbrandsdalen navnet på ugifte damer. Og når jeg er med, blir min sivilstand brukt som unnskyldning av de andre for å se etter denne typen damer. Jeg har filmsnutter som viser de dårligste sjekkereplikkene jeg har hørt, men av hensyn til personvernet blir de ikke publisert. De lagres for å kunne brukes senere som pressmiddel. I samme kategori er videoene jeg har av treningen før avreise.


Her er imidlertid en liten stemningsrapport fra arrangementet for dem som ikke har aning om hva dette handler om. Noen ganger lurer jeg virkelig på om enden på verden slik vi kjenner den er nær.

Vi kom oss imidlertid vel hjem igjen takket være trofast og godt betalt privatsjåfør. Ingen av oss ble med andre hjem eller tok med oss noen. 

Jeg har vært flau over denne glippen i mine forsetter. Det regner jeg også med at han som uttalte at dette var beste dagen i livet hittil har vært. Og om han benekter det, har jeg uttalelsen behørig lagret på min iPhone7 pluss. Alle senere gode dager skal bli sammenlignet med denne.

Men jeg har altså fortrengt og vært skamfull over denne totale mangel på karakterstyrke som gjorde at jeg ble med på dette. Og at felleskassa vår som har vært tiltenkt bedre formål, ja faktisk så gode formål at de aldri ville blitt beskrevet på bloggen, får meg til å tvile på om demokrati er den beste styreformen. Mindretallet har alltid rett, skrev Ibsen i En folkefiende, og jeg er tilbøyelig til å være enig.

Særlig når jeg en dag jeg gikk over sentralplassen på Dombås får spørsmål om det er jeg som er han Lasse Stefanz...

søndag 9. juli 2017

60 år i all beskjedenhet

Atter en gang har jeg nådd en av livets milepæler. Og da tenker jeg litt ekstra.

Disse runde tallene man passerer gjennom livet representerer litt forskjellige epoker i livet. Når du fyller 20, er du definitivt voksen, ved 30 år er du ikke lenger å regne å regne blant de unge, når du runder 40 får mange en midtlivskrise og får det travelt med å gjøre ting de har drømt om å gjøre, 50 år representerer halvparten av det de mest optimistiske kan regne med å oppnå, og 60, ja da blir du av svært mange regnet for tilårskommen.

Og jeg tenker litt på om det er noe jeg skulle gjort som det nå er for sent å gjøre, eller om det er noe jeg har gjort som jeg ikke får gjort igjen. Og det er det, men jeg mener oppriktig at det er en tid for alt.

Og så tenker jeg på om det er noe jeg ville gjort på en annen måte. Eller om det er noe jeg ønsker meg som jeg ikke har oppnådd. Småtteri er det naturligvis, i det store og hele er jeg imidlertid rimelig fornøyd. Folk rundt meg kan nok tenke at jeg ville ønsket meg slik ytre ting som et slankere ytre, en bedre fysisk form, mer penger, en egen familie osv. Alt dette åpenbare tenker jeg nesten aldri på. Jeg er rimelig fornøyd med meg selv.

Men det er en egenskap jeg gjerne skulle vært foruten.


Jeg er så altfor beskjeden. Eller sjenert.

De som ikke kjenner meg veldig godt, vet ikke dette. De vil nok heller antyde at jeg hadde kledd å være litt mer beskjeden. Min beskjedenhet skiller seg litt fra det mange oppfattet som sjenanse. Jeg kan uten blygsel gjøre det aller meste foran et publikum. Det jeg skriver her, kunne jeg uten forberedelser og manus ha foredratt på direktesendt fjernsyn. Å stå foran 1000 mennesker å gjøre snaut hva som helst, gjør meg ingenting. Og i mange tilfeller er jeg litt dyktig til dette.

Sjenansen viser seg i mindre lag. Sammen med én person går det greit, men med en til tilstede, spiller jeg straks 3.fiolin og deltar mindre enn de andre i samtalen. I sosiale sammenhenger fungerer jeg ikke optimalt med andre ord.

Dessuten liker jeg best å være middelmådig. I alle fall vil jeg ikke være best eller dårligst. Jeg har knapt vunnet noe i hele mitt liv, og sist har jeg bare blitt i kulestøt. Om jeg mot alle solemerker hadde skullet delta i VM eller OL, ville 4.-plassen vært det optimale. På den tid da jeg kunne vært aktuell aldersmessig for å delta i OL, gikk jeg befalsskolen. Der presterte jeg å bli nest beste elev, nest beste skytter og nest beste idrettsmann. Bak tre forskjellige vinnere. Da er du redd for å bli best.

Jeg liker heller ikke å feire meg selv. Sist jeg feiret bursdagen min, var i 1982. Min tale den dagen ble innledet med at jeg beskyldte mine venner for å ødsle sine liv med kortspill og hor. Den stilleste jenta i selskapet reiste seg resolutt opp og uttalte:-Æ spælle ikke kort!

Og selv om jeg i hele mitt voksne liv har arbeidet med mennesker, trives jeg aller best alene.

Å være sjenert byr på fordeler og ulemper i møtet med det annet kjønn. Fordelen er at ikke engang rus bryter gjennom beskjedenheten. Jeg slipper å dumme meg ut ved å plutselig tro jeg er drømmemannen til de yngre damene. Mens enkelte av mine venner får overdreven selvtillit i fylla, tar jeg en øl til og drar alene hjem.

Jenta fra Hong Kong på bildet til venstre, var enda mer sjenert enn meg. I følge vår felles venninne, som sendte meg bildet som bursdagshilsen, hadde hun aldri vært i så tett kontakt med en mann som da hun på sin første skidag tok T-kroken opp med meg bak og hun foran. Hun var skrekkslagen til tross for at det var mange lag varmt tøy mellom oss. Hun visste ikke at det var en av de mest beskjedne menn i Norge som sto bak henne. Som forøvrig var særdeles tidsriktig på dette bildet fra før hjelm ble standardantrekk på ski. Bleket hår, pannebånd og pilotbriller var helt innafor den gangen. Og skiutstyret var 200 cm lange storslalomski.

Men stort sett er sjenanse en hemsko i møtet med det annet kjønn.

Årsaken til at jeg på min 60nde bursdag tenker på denne egenskapen som jeg gjerne skulle vært foruten, er at jeg for ikke så lenge siden fikk en ny venn på facebook. I forbindelse med noe jeg likte fikk jeg se et kjent navn. Det var navnet på ei jente jeg gjorde et flyktig bekjentskap med for mange år siden. Det var den søteste, hyggeligste og blideste jenta jeg har møtt. Og den gangen slo sjenansen ut i full blomst. Dessuten var dette før sosiale medier, det var før mobiltelefonen, ja faktisk var det ikke alle som hadde fasttelefon engang enda. Derfor ble det vanskelig å opprettholde kontakten. Bekjentskapet var dessuten så flyktig at jeg egentlig ikke rakk å bli forelsket. Men kanskje har jeg ubevisst sammenlignet alle senere damebekjentskaper med henne.
Da jeg så navnet, gikk jeg inn på profilen hennes, så at det definitivt var henne og dristet  meg til å sende en venneforespørsel ledsaget av en melding med forklaring på hvem jeg var. Jeg hadde ingen illusjon om at hun husket meg. Men undrenes tid er ikke forbi, kort tid etter ble jeg godtatt som venn og attpåtil fikk jeg melding om at hun absolutt husket meg samt detaljer som bekreftet at dette var noe hun ikke bare skrev for å være hyggelig.

Hvis hun leser dette så vet hun at det er henne jeg skriver om. Og selv om det er bare de første ordene i teksten som stemmer 100%, tror jeg hun forstår det når jeg sender henne denne som en hilsen fra meg på min 60-årsdag.


Nå når jeg definitivt må regnes for å være på hell, er det kanskje på tide å ta et oppgjør med beskjedenheten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe den, men så lenge det er liv, er det håp.

Tusen takk for utallige hilsener på bursdagen.