Faksimile fra Vigga |
Tilfeldig? Neppe, jeg tror ikke på slike tilfeldigheter. En gang, ja, men historien gjentar seg. Og en ytterligere eliminasjon av tilfeldigheter er det faktum at de to som nå er uttatt, ikke var med til Sotsji i 2014. Og ikke nok med det, de to forhåndsuttatte deltar ikke i trauste idretter som langrenn eller alpint. Å være dovring er ikke som mange tror noe traust og bakoverlent, disse to deltar i de mest ungdommelige og innovative idrettene på det olympiske programmet, freeski og snowboard.
Dovre har en spesiell plass i historien. Fra kong Nor som ifølge myten var den første som samlet Norge til et rike, via Harald Hårfagre som bedre dokumentert gjentok nasjonssamlingen mange generasjoner senere og som hadde sin oppfostring i Dovre, videre med Eidsvoldsmennene som sverget enighet og trosskap så lenge Dovre besto og til tyskernes angrep på Norge i 1940. Også Tyskland forsto Dovres betydning og forsøkte tidlig å få kontroll der.
Jeg har bodd lenge i Dovre og har fortsatt mitt daglige arbeid der. Det trives jeg med, men har alltid hatt et litt kritisk blikk på mye av det som skjer. For alt er ikke bare idyll. Dovre sliter med det meste av det utkantene ellers i Norge sliter med. Befolkningsnedgang, butikk-død, nedleggelse av arbeidsplasser, forgubbing, manglende enighet i det næringslivet som er, og ikke minst en befolkning som er pessimister til utviklinga. Viljen til å lete etter det positive og de lyspunktene som kommer til tross for høye kommunale avgifter, eiendomsskatt og fraflytting, mangler hos mange av mine venner i Dovre.
For det er ikke bare innen idrett Dovre markerer seg. Også annen kultur stå sterkt. Da Sparebank1 Lom og Skjåk skulle dele ut talentstipender til kulturutøvere i alle seks kommuner i Nord-Gudbrandsdal, var det 40 utøvere som fikk stipend. Men de tre stipendene på 50 000 kroner gikk alle til Dovre.
Per Anders til venstre, Marie til høyre. (Billedutsnitt fra GD)
Johanne fikk nok en anerkjennelse for sin skiferdighet, mens organist Per Anders Håvelsrud og danseren Marie Olsen Bye var de to andre. Alle tre går sine egne veier. Johanne kunne blitt en av mange skiskyttere eller langrennsløpere med suksess, Per Anders kunne valgt et mer trendy instrument. Men de velger sin egen vei. Per Anders som for eksempel midt i sommerferien for noen år siden sendte meg en forespørsel om jeg hadde Ibsens skuespill Når vi døde våkner. Nerdete og utenfor hovedveien. Johanne som var vel etablert i ski- og skiskyttermiljøet, velger bort dette for i stedet å jibbe sammen med gutta. Marie som trosser leserinnlegg mot amerikanisering av kulturen, danser Hiphop selv om hun sikkert kunne blitt en vinner i springar på Landskappleik.
De står for sine valg slik Kong Nor, Harald Hårfagre og Eidsvoldsmennene gjorde før dem.
Og Johanne er i tillegg nominert til idrettsgallaen. Og når jeg ser videoen fra hennes slopestylerun i X-games skjønner jeg hvorfor. Så lett og selvfølgelig som hun gjør det umulige på ski er jeg glad jeg er så gammel at ingen forventer jeg kan kopiere slik skikjøring om jeg skulle nevne at jeg er brukbar på ski.
Alt dette kommer ikke av seg selv eller tilfeldigheter. Dovre kommune har støttet frivilligheten på en måte som innimellom har høstet kritikk. Fordeling mellom idrett og annen kultur er stadig diskusjonstema. Men tydeligere bevis på at det har virket, finner du ikke.
Så dovringene kan gå 2018 i møte med hevet hode, optimisme og stolthet. Dere har fått det til. Og jeg kunne uten problem skrevet to innlegg til om suksesshistorier i Dovre.
God jul til alle venner og uvenner i Dovre.
Denne helvetes oppdalingen beundrer det dere har fått til
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar