tirsdag 19. juni 2018

Min ypperste motivator, Kjolesenteret på Hoff på Toten

Motivasjon for å gjøre noe ekstraordinært kan finnes på de utroligste plasser. Og jeg henter inspirasjon og motivasjon på merkelige måter. Sterkt på min liste over motivasjonskilder, står Kjolesenteret på det knøttlille tettstedet Hoff på Toten. Der står det en nesten 1000 år gammel kirke, akkurat nok hus til at fartsgrensen gjennom stedet er 50 km/t og et kjolesenter. Uten denne utpregede nisjebutikken ville jeg aldri lagt merke til, eller i det hele tatt husket stedet.
Nå er ikke jeg noen stor forbruker av kjoler, allikevel har denne butikken en egen plass i hjertet mitt. Nei, jeg har faktisk aldri vært inn der.

Starten på min kjærlighet til Kjolesenteret skriver seg fra en juninatt for ca 40 år siden. Som deltaker i Den store styrkeprøven på sykkel fra Trondheim til Oslo, kom jeg en ufyselig, regntung natt syklende over Toten. Med femdelt rett blokk bak(13-18) hadde jeg slitt hardt på turen, og på småveiene over Toten hadde jeg ingen aning om hvor jeg var.
Hvorfor jeg kom der på natta husker jeg ikke sikkert, enten hadde vi det året startet på kvelden og jeg syklet fort, eller jeg hadde startet tidlig på dagen og syklet veldig sakte. Begge alternativene er sannsynlige i min historie. Hitorie fordi jeg ikke uten å møte motstand kan skrive om min karriere. Men ettersom jeg er en frontfigur i bevegelsen med mottoet "Jo eldre jeg blir, desto bedre var jeg", heller jeg til at jeg hadde syklet fort fra Trondheim til Toten.

Men jeg var tom for krefter, kald og med motivasjon lik null for å sykle de siste 100 kilometerene. Tankene var gjennomført negative til hvert eneste tråkk som sto igjen. Og de 5 kilometerene opp Gjelleråsen syntes som et uoverkommelig hinder på veien mot Valle Hovin. Jeg hadde allerede begynt å regne i hode på alt som vi i dag har computere på sykkelen til å gjøre. Regnestykker jeg ikke likte, men som allikevel fikk meg flere kilometer fremover.
💗

Så kommer jeg til Kjolesenteret og begynner å tenke totalt forskjellig fra hva jeg har gjort etter Lillehammer. Hvordan er det mulig å drive en så smal butikk på et så lite sted? I vinduet hang det kjoler på rekke og rad.
Og i etterkant er det enda mer utrolig. For ingen hadde så langt tenkte tanken på internett og handel der. Riktignok lærte jeg noen år senere at det var noe som het Festiviteten, eller "Teten på Toten". Kanskje var det vanlig å bruke kjole der? Men det visste jeg heller ikke noe om der jeg satt på min Gitane med Reynolds 531 rør og full Campagnolo Record, forbundet med asfalten via Mavic felger og pariserdekk fra Vittorio.
Jeg spekulerte på dette helt ned til Minnesund, uten å merke at jeg samtidig spiste kilometer og mil.

Omtrent slik var sykkelen min.

På Minnesund kunne jeg lett ha brutt. Derfra var det lett å få skyss, enten til Oslo eller hjem.

Men kunne Kjolesenteret drives på Toten, noe som burde være umulig, skulle jaggu jeg klare å sykle til Oslo. Og det gorde jeg. Til en iskald dusj på Valle Hovin. Men det siste er en annen historie.

I helga som var, fulgte jeg en sprek gjeng som syklet rittet fra bak rattet i en Skoda. Og da kunne jeg for første gang stoppe og ta bilde av dette vidunderet av en butikk.

💖💖💖

En eller annen gang i livet skal jeg innom denne butikken. For den kommer nok til å leve til evig tid. Og jeg håper at jeg da kan få rede på hvordan dette er mulig.

Og jeg skal kjøpe meg en kjole. Til meg selv. 
💗

onsdag 13. juni 2018

&#$^§#"$$#& teknologi som ikke helt passer meg.

For å følge med litt på et hjerte som slår litt for sakte, kjøpte jeg meg forleden en sånn nymotens pulsklokke der du ikke trenger belte for å registrere hjerteslagene. Den er en voldsom forbedring fra min første pulsklokke fra 1990. Skulle bare mangle, men jeg har ikke vært med i produktutviklingen.

Klokka gjør masse annet enn å ta pulsfrekvens og vise klokka. Den kobles mot telefonen, slik at varsler fra telefonen vises. Videre kan den kobles mot sosiale medier, faktisk slik at jeg kan sammenligne meg med andre i det mest jeg gjør. Trapper, skritt, høydemeter, søvn, kilometer, hastighet leses av, og roter jeg meg bort kan jeg også navigere med den innebygde GPS'n.

Klokka fungerer fantastisk. Nesten, noe jeg kommer tilbake til.

På fotturer og på noe som ligner terrengløping får jeg rede på det aller meste. Og den synkroniserer med en app på telefonen og et program på Mac'n. Etter turene kan jeg studere og analysere data nok til at det kunne vært en heltidsjobb. Til og med restitusjonstiden får jeg rede på. Og plutselig forstår jeg hvorfor jeg aldri ble toppidrettsutøver og hvorfor formkurven har pekt nedover i 40 år. Jeg har rett og slett ikke hvilt nok. Her om dagen fikk jeg beskjed om å hvile 72 timer etter en ganske så vanlig tur i bratt motbakke.
Dessuten kan jeg vise nøyaktig rute jeg har gått på kart, Google Earth og antagelig andre kartapplikasjoner. Dette er nyttig i forhold til mitt daglige virke som lærer i friluftsliv. Der kan jeg vise ruta på forskudd ved å hente opp tidligere turer og vise dem på storskjerm.

Ettersom jeg ikke har vært med på produktutviklingen, har den masse funksjoner jeg ikke har bruk for. Tredemølle, triathlon, svømming i åpent vann, SUP, snowboard for ikke å snakke om golf, er alle aktiviteter jeg ikke akkurat driver til hverdags. SUP har jeg for eksempel aldri prøvd.

Derimot klipper jeg plen.
Og tar dette med meg i totaltrimmen.
I fjor rundet jeg 60 år og parkerte plentraktoren. I gave på den runde dagen, fikk jeg en Honda gressklipper som jeg går bak. Den argeste utgaven for det ikke-profesjonelle markedet. Farten jeg må gå med bak, regulerer jeg etter dagsformen og forholdene på plena. Fra veldig sakte opp til over 7 km i timen. Og hver gang jeg klipper plena, må jeg gå 2,7 km bak denne klipperen. Dette skulle tilsi at jeg går ca 4000 skritt. Skritt som er gode å ta med seg i min streben etter å nå de anbefalte 10 000 daglige.

10 000 daglige skritt er mye. I alle fall om du prøver å få det gjennomsnittlig over en lang periode. At Erna Solberg tar 15 000 tror jeg ikke på. Hun er en politiker jeg stoler på, selv om jeg er uenig med henne i mangt. Men her tror jeg hun lyver. Med godt tempo tar det 2,5 timer å gå 15 000 skritt. Jada, jeg vet det kan gjøres fortere, men for Erna og meg tar det 2,5 timer. Minst. Og hun er ikke på marsj 10% av døgnet. I såfall spiser hun uhorvelig mye...

Enkelte arbeidsdager går jeg over 30 000 skritt. Gjennomsnittlig, med helger og det hele, oppnår jeg bare 8 000. Da er 4 000 skritt oppnådd under plenklipping, viktig å ta med seg.

Men når jeg legger hånda på Honda-klipperen, registreres ikke ett eneste skritt. Hastigheten blir nok rett og slett for jevn for bevegelsessensoren i klokka. Kudos til Honda, stryk til Garmin.

Og så hogger jeg ved. Burde ikke en skikkelig aktivitetsmåler registrere litt under felling av trær? De gamle langrennsløperne arbeidet jo i skogen og fikk grunntreningen der. Og skogsarbeid er glimrende i så måte. I går lå jeg jevnt på 110-130 i pulsfrekvens under arbeidet. Det er akkurat der jeg bør ligge for å bygge kondisjon. Hadde jeg kombinert det med noen korte høyintensitetsturer, ville jeg snart kommet i olympisk form.

Og jeg forbrenner 50 g fett i tmen. Eller 400 kcal som det heter. 2-3 timer med skogsarbeid om dagen og jeg hadde gått ned i vekt med 1 kg i uka. Og det monner virkelig når jeg tenker på at jeg har lagt på meg 1/2 kg i året de siste 40 årene.

Dette kan jeg finne ut på klokka. Men ingenting om antall favner ved. I 2018 burde det vært en selvfølge. For det er det folk spør om. Tenk å kunne lagt ut på Facebook en skjermdump, for ikke å snakke om å kunne delt direkte fra en app, at jeg i dag har laget en favn ved. Det er forståelig.

I stedet må jeg kanskje nøye meg med at jeg har forbrukt 800 kcal ekstra under udefinert arbeid. For vedhogging støttes ikke som egen aktivitet på klokka.

Kanskje er det imidlertid slik at flere forstår 800 kcal enn det er som vet hva det innebærer å lage en favn ved uten vedmaskin.? Kanskje er det slik at utviklingen går fortere enn det jeg klarer å følge med på? Dataene jeg henter ut av klokka, er oppdatert. Jeg er utdatert.

Heldigvis kan jeg fortsatt regne om dataene til det som er viktig for meg.

Og jeg tror altså at Erna Solberg snakker usant om sine daglige skrit. Selv om de er korte.


mandag 4. juni 2018

Shopping, fordommer og blonde, unge damer

Fredag og lørdag var jeg på shopping. Eller det vil si, med mitt forhold til shopping er det viktig å påpeke at det var for en venn. Jeg har ei stund vurdert å kjøpe nye sko, men en omgang i vaskemaskina avsluttet effektivt de vurderingene. Så det var for en venn. I den grad vedkommende kan kalles venn...

Når jeg først skal shoppe, er det fysisk butikk som gjelder. Selv om jeg kanskje kunne spart noen få kroner på å saumfare nettbutikkene, er opplevelsen av fysisk å være i butikken, verd hver en krone. Og særlig gjelder dette i mange av bransjeforretningene på Oppdal. Fagkunnskap, service og ikke minst hyggelige medarbeidere i butikkene, gjør besøk i butikkene til en fest for en understimulert mann som har passert middelhøyden.

Likevel er ikke alt uproblematisk. Jeg sliter nemlig med fordommer. Slik som de fleste menn i min alder gjør, men jeg innrømmer det. Min fordom i dette tilfellet var mot damer i annet enn parfymeavdelingen. I dette tilfellet, i sportsforretningen, ville jeg foretrukket en mann med hardcore erfaring og på halvparten av min alder +. Altså en 30- til 40-åring med kjent bakgrunn fra aktiviteten jeg skal handle for.
Derfor slet jeg litt da ingen av disse var i butikken når jeg kom. Litt tvilrådig sto jeg og så på to unge damer bak disken. Nå har begrepet unge damer endret seg litt med årene for meg. I dag er alle damer under 40 å regne som unge, ja nærmest som jentunger. Og når de attpåtil er blonde og fagre, slår fordommene inn. Disse vet ikke nok til å ekspedere meg.


Men jeg var nok i godt lune, for jeg ga det en sjanse. Takk og pris for det. Ikke bare var hun hyggelig og hjelpsom, fagkunnskapen gikk utenpå min. Og dette turnerte hun så suverent at jeg aldri følte meg gammel og utdatert. Jeg gikk oppløftet ut av butikken med en vareprøve å presentere for min venn.

Fredag kveld oppdaterte jeg meg litt på nettet. Der fant jeg noen momenter jeg ville ta med inn i handelen. Så lørdag var jeg tilbake i butikken for å ta med de nye momentene i handelen.

I butikken var fortsatt de unge damene. Men hun jeg hadde vært i kontakt med kvelden før, var opptatt. Igjen slet jeg litt med fordommene og ønsket å snakke med samme damen som dagen i forveien. Men jeg tok meg sammen, og angret ikke. Akkurat samme serviceinnstilling og ikke minst trivelige måten å møte en fortapt mann på.

Ekstra bra ble det da en annen mannlig kunde tok del i vår samtale. Han var kanskje litt yngre enn meg, men hadde en enda større del av kroppsvekten sentralt plassert. Og han var enda mindre ydmyk enn meg. Kanskje manglet han også litt av min selvironi. Han la ut om skiturer og intervalltrening som om det var det han stort sett drev med. For en tosk, tenkte jeg. Inntil jeg kom på hvor mange litt for tunge middelaldrende menn som kan oppvise en imponerende fysisk form.

Allikevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at disse to unge damene, for begge var etterhvert tilstede bak disken, måtte oppfatte disse to karene foran disken som noe patetiske. Men det var det umulig å se eller føle. 100% god kundebetjening som gjorde at jeg om jeg hadde hatt penger til det, hadde kjøpt hver en ting i butikken. Og lageret.
.
Etterpå oppsøkte jeg en dagligvarebutikk for å handle noen nødvendig ting. Hvis cola og WC-blokk kan kalles nødvendig da...
Det var bare cola og WC-blokk jeg skulle ha, ingen kurv eller trillevogn var nødvendig. Jeg la varene på båndet til en ung dame jeg kjenner fra før og vet er hyggelig nok til at å handle brød og melk er en fest. Hun har ikke norsk som morsmål, men slår nesten alltid til med litt oppdaling når hun spør om jeg skal ha påsså eller kommenterer noe ainna. Vi snakker litt om palataliseringen i oppdalsdialekten, før hun spør om hva WC-blokken er. Den hadde en ny design, derfor reagerte hun antagelig.

Hadde det ikke vært så mye sol de siste dagene at jeg allerede hadde en frisk rødfarge i fjeset, ville jeg antagelig rødmet. I møte med unge damer ønsker jeg nok ubevisst å fremstå som en som ikke skiter. Slik jeg ikke liker å tenke på at unge damer også faktisk gjør.
Men jeg forklarte henne greit hva det var, vi lo litt sammen og hun ønsket meg god helg med velluktende do.
Også do da, et ord man knapt brukte hjemme i min barndom. Og som læreren korrigerte om vi spurte om lov til å gå dit da jeg gikk på skolen.

Oppløftet kunne jeg fortsette helgen etter møtet med tre hyggelige, unge damer som røsket opp i noen av mine fordommer.

- unge damer kan sitt fag bedre enn meg
- blonde damer kan akkurat like mye som menn
- alle skiter


Godt at jeg ikke prøvde meg på at det var til en venn. Selv om han sikkert hadde hatt minst like god bruk for en WC-blokk som meg.