lørdag 19. august 2017

Jeg er for dum til å delta

Det er snart valg og den politiske debatten spisser seg til. I TV-sendte debatter og intervjuer, på sosiale medier og leserinnlegg i aviser, samt over kaffekoppene diskuteres det politikk. Miljø-, distrikts-, skatte- og innvandringspolitikk er områder der jeg selv har meninger. Men jeg deltar nesten ikke. Jeg er rett og slett for dum, uvitende og uopplyst. Og jeg hater følelsen av ikke å mestre. Så jeg avstår. Andre er så mye smartere enn meg.

Det er ikke de som er uenig med meg på sosiale medier, de som åpent anklager meg for å være mindre intelligent fordi jeg har det standpunktet jeg har, som plager meg. De som skjeller meg ut, ødelegger heller ikke nattesøvnen min. Disse er like dumme som meg. Kanskje enda dummere. Det eneste jeg tenker på i forhold til dem, er hvor dårlige rollemodeller de er for barn og unge. Og det er en annen diskusjon.


Nei, de som plager meg er de som bruker ord jeg ikke forstår. De snakker og skriver ikke som folk flest. Toppene i norsk politikk forstår jeg stort sett. Sylvi, Per, Christian, Rasmus, Bjørnar, Hadia og Snorre har jeg ingen problemer med. Jeg forstår dem, og har ingen problemer med å avgjøre hvorvidt jeg er enig eller ikke med dem. Folk som Kristin og Marte i tenketankene forstår jeg også. Disse leser jeg forøvrig med glede, og deler innimellom innholdet på Facebook og Twitter.

De som bruker ord jeg ikke forstår, er folk som er på vei opp i politikken og folk som i kommentarfeltene prøver å fremheve seg selv. Og begge grupper bruker det som en hersketeknikk. Det er ikke lenge siden min mening i et kommentarfelt ble avfeid fordi jeg ikke kunne henvise til en mastergrad. Erfaring, opplevde inntrykk og observasjoner gjennom et langt liv ble avfeid som tullprat. Mitt synspunkt var ikke en gang verd å diskutere. Selv om jeg var saklig og høflig i formen.

I går leste jeg et leserinnlegg fra en politiker jeg oppfatter som dyktig, men ikke er enig med. Vedkommende står på liste til valget, er aktiv på sosiale medier i den grad at vedkommende også svarer i kommentarfeltene, og får mye respons. Men jeg orker ikke bli med i diskusjonen. Fordi jeg ikke forstår ordene.
I leserinnlegget dukker ordene empiri, eklatant, stigma, signifikant, mantra og sosioøkonomi opp. Jeg forstår ikke disse ordene. Fremmedordene gir meg en slags mening, men jeg forstår dem ikke fullt ut. Og ingen jeg kjenner, bruker dem i dagligtalen. Da oppfatter jeg det som ren hersketeknikk å bruke dem i debatten og jeg føler at de som bruker dem, forsøker å heve seg over meg. Det finnes norske ord som har samme betydning.

Jeg trøster meg med at jeg, som tidligere nevnt, forstår de som har nådd opp i det øverste sjiktet. De som ligger litt under dette sjiktet står i fare for å forbli der er jeg redd. Kan du ikke kommunisere med oss uintelligente, dumme og uutdannede, har du etter mitt ringe forstand lite i politikken å gjøre.

Kommunikasjon er viktig, og da må man forstå hverandre. Når jeg ikke forstår, vil jeg ikke delta.
Jeg er for dum, men har fortsatt stemmerett.

torsdag 27. juli 2017

Jeg har i to uker vært flau.

Det begynner nå å bli to uker siden jeg var med på noe jeg ikke er særlig stolt av. Dessuten har ryktene begynt å spre seg, så det er vel på tide å lansere min versjon av det som skjedde. Særlig ettersom jeg blir tiltalt på de underligste måter i nærmiljøet der jeg har mitt arbeid.

Sammen med to kolleger, som også i mangel av gode venner er å regne for venner, gjennomførte jeg en dag midt i ferien med å tilrettelegge en dag der barn og ungdommer fikk drive med noen grensesprengende aktiviteter.

Ungene rappellerte, klatret, gikk via ferrata og kjørte det jeg kaller tyrolertravers, men som alle nå kaller zip-line, under veiledning og oppsyn av oss tre karene. Selv var jeg stasjonert noen meter bortenfor mine såkalte venner, da vet jeg at det meste av konversasjonen dem i mellom forgikk på oppdaling og med mine valg av ord. Disse to kunne nemlig, om det ikke var for et ytterst sparsommelig reportoar, gjort det bra som imitatorer. Men når reportoaret begrenser seg til å imitere Erlend Elias og meg, er det for lite publikum. Derfor må de spe på som sauebønder og friluftsveiledere.

Etterhvert mistenkte jeg dem for å ha planer om et aller annet. Og da vi etter å ha gjort oss ferdig, kjørte direkte på butikken for å kjøpe øl, ante jeg uråd.

Uråd fordi jeg overhode ikke var forberedt på å ikke kunne kjøre hjem. Jeg manglet tannbørste, underbukseskift og livsnødvendige medisiner. Tross alt var det under en måned etter at jeg var for hjertepasient å regne.

Størst bekymring var imidlertid knyttet til antrekket. Terrengjoggesko fra Dynafit, ullstrømper fra Superwool, ullunderbukse fra Mons Royale, ulltrøye fra Aclima, bukse fra Lundhags og isolasjonsjakke fra Arcteryx, solbriller fra Oakley og en caps fra et elvestryk i British Colombia er ikke festklær. Men etter 5 sekunders tvil, var jeg med.
Legg merke til hvordan den oransje fargen på Lundhagsbuksa matcher kantingen på isolasjonsjakka fra Arcteryx! Stil kalles det, verre er det med T-skjorta.

Det skulle grilles. Og det skulle grilles slik karer griller. Indrefilé av elg, marinert etter alle kunstens regler, havnet på Weber'n. Og fantastisk godt var det.

Til maten var det øl. Og musikk. Der haltet det for meg. De to øvrige festdeltagerne er i 40-årsalderen. Og heterofile menn i 40-årsalderen spiller Metallica som taffelmusikk. Og i et demokratisk land har flertallet alltid rett, selv om mindretallet er 20 år eldre og har erfaring fra en annen tid. De fleste forslag om Stones, punkrock og 70-tallsdisco ble nedstemt. At den ene plutselig skulle høre Justin Timberlake hører med til historien. 

Samtalen var det også vanskelig for meg å delta i. Ikke nok med at jeg er dårlig på smalltalk, når samtalen dreier seg 40% om sau, 40% om traktor, 10% om jakt og 10% bokstavelig talt er skitprat, er det bare i de siste 10% jeg har særlig å bidra med. Imidlertid bedret det seg litt ettersom prosenten med bokstavelig talt skitprat øker proporsjonalt med antall øl konsumert. Og når whiskyen kom på bordet var vel prosenten med bokstavelig talt skitprat kommet opp i 99.

Etter maten tok det seg opp, helt til det ble diskutert å reise videre. 

Vi tre har en liten felleskasse vi aldri får brukt. Disse to familiariserte karene har utrolige planer for denne felleskassa, men de har aldri tid anledning eller egentlig lyst til å sette planene ut i praksis. Og felleskassa bare øker i omfang. 

Allikevel var det problematisk å skaffe privatsjåfør. Kanskje har vi et frynsete rykte? Men omsider ordnet det seg. Fortsatt visste jeg ikke hva planen var, selv om jeg begynte å ane virkelig uråd da dansebandmusikk fylte stuen i baksida. Og mine venner øvde inn "moves"...

Og som mistenkt, vi skulle til Sel.

Selstreffen er vel landets største festival for slik musikk. Og et arrangement jeg har uttalt at jeg aldri skal delta på. 

Imidlertid står alle forsetter for fall. Og vi sto etterhvert i en maurtue av folk og hørte på Lasse Stefanz. Takke meg til Metallica! 

Dessuten ble felleskassa brukt til å handle effekter. Jeg fikk tredd på meg ei T-skjorte med bilde av bandet utenpå isolasjonsjakka, kassereren nøyde seg med en særdeles ukledelig caps, også den med Lasse Stefanz på. sistemann ville på død og liv ha T-skjorte med Alvdals countrydronning Anne Nørsti på.

Som tre klovner dro vi da rundt på dette festivalområdet. Alle oppførte seg etter forholdene bra, selv om det ble sett etter eventuelle "attgløymer". "Attgløyme" er i Gudbrandsdalen navnet på ugifte damer. Og når jeg er med, blir min sivilstand brukt som unnskyldning av de andre for å se etter denne typen damer. Jeg har filmsnutter som viser de dårligste sjekkereplikkene jeg har hørt, men av hensyn til personvernet blir de ikke publisert. De lagres for å kunne brukes senere som pressmiddel. I samme kategori er videoene jeg har av treningen før avreise.

video

Her er imidlertid en liten stemningsrapport fra arrangementet for dem som ikke har aning om hva dette handler om. Noen ganger lurer jeg virkelig på om enden på verden slik vi kjenner den er nær.

Vi kom oss imidlertid vel hjem igjen takket være trofast og godt betalt privatsjåfør. Ingen av oss ble med andre hjem eller tok med oss noen. 

Jeg har vært flau over denne glippen i mine forsetter. Det regner jeg også med at han som uttalte at dette var beste dagen i livet hittil har vært. Og om han benekter det, har jeg uttalelsen behørig lagret på min iPhone7 pluss. Alle senere gode dager skal bli sammenlignet med denne.

Men jeg har altså fortrengt og vært skamfull over denne totale mangel på karakterstyrke som gjorde at jeg ble med på dette. Og at felleskassa vår som har vært tiltenkt bedre formål, ja faktisk så gode formål at de aldri ville blitt beskrevet på bloggen, får meg til å tvile på om demokrati er den beste styreformen. Mindretallet har alltid rett, skrev Ibsen i En folkefiende, og jeg er tilbøyelig til å være enig.

Særlig når jeg en dag jeg gikk over sentralplassen på Dombås får spørsmål om det er jeg som er han Lasse Stefanz...

søndag 9. juli 2017

60 år i all beskjedenhet

Atter en gang har jeg nådd en av livets milepæler. Og da tenker jeg litt ekstra.

Disse runde tallene man passerer gjennom livet representerer litt forskjellige epoker i livet. Når du fyller 20, er du definitivt voksen, ved 30 år er du ikke lenger å regne å regne blant de unge, når du runder 40 får mange en midtlivskrise og får det travelt med å gjøre ting de har drømt om å gjøre, 50 år representerer halvparten av det de mest optimistiske kan regne med å oppnå, og 60, ja da blir du av svært mange regnet for tilårskommen.

Og jeg tenker litt på om det er noe jeg skulle gjort som det nå er for sent å gjøre, eller om det er noe jeg har gjort som jeg ikke får gjort igjen. Og det er det, men jeg mener oppriktig at det er en tid for alt.

Og så tenker jeg på om det er noe jeg ville gjort på en annen måte. Eller om det er noe jeg ønsker meg som jeg ikke har oppnådd. Småtteri er det naturligvis, i det store og hele er jeg imidlertid rimelig fornøyd. Folk rundt meg kan nok tenke at jeg ville ønsket meg slik ytre ting som et slankere ytre, en bedre fysisk form, mer penger, en egen familie osv. Alt dette åpenbare tenker jeg nesten aldri på. Jeg er rimelig fornøyd med meg selv.

Men det er en egenskap jeg gjerne skulle vært foruten.


Jeg er så altfor beskjeden. Eller sjenert.

De som ikke kjenner meg veldig godt, vet ikke dette. De vil nok heller antyde at jeg hadde kledd å være litt mer beskjeden. Min beskjedenhet skiller seg litt fra det mange oppfattet som sjenanse. Jeg kan uten blygsel gjøre det aller meste foran et publikum. Det jeg skriver her, kunne jeg uten forberedelser og manus ha foredratt på direktesendt fjernsyn. Å stå foran 1000 mennesker å gjøre snaut hva som helst, gjør meg ingenting. Og i mange tilfeller er jeg litt dyktig til dette.

Sjenansen viser seg i mindre lag. Sammen med én person går det greit, men med en til tilstede, spiller jeg straks 3.fiolin og deltar mindre enn de andre i samtalen. I sosiale sammenhenger fungerer jeg ikke optimalt med andre ord.

Dessuten liker jeg best å være middelmådig. I alle fall vil jeg ikke være best eller dårligst. Jeg har knapt vunnet noe i hele mitt liv, og sist har jeg bare blitt i kulestøt. Om jeg mot alle solemerker hadde skullet delta i VM eller OL, ville 4.-plassen vært det optimale. På den tid da jeg kunne vært aktuell aldersmessig for å delta i OL, gikk jeg befalsskolen. Der presterte jeg å bli nest beste elev, nest beste skytter og nest beste idrettsmann. Bak tre forskjellige vinnere. Da er du redd for å bli best.

Jeg liker heller ikke å feire meg selv. Sist jeg feiret bursdagen min, var i 1982. Min tale den dagen ble innledet med at jeg beskyldte mine venner for å ødsle sine liv med kortspill og hor. Den stilleste jenta i selskapet reiste seg resolutt opp og uttalte:-Æ spælle ikke kort!

Og selv om jeg i hele mitt voksne liv har arbeidet med mennesker, trives jeg aller best alene.

Å være sjenert byr på fordeler og ulemper i møtet med det annet kjønn. Fordelen er at ikke engang rus bryter gjennom beskjedenheten. Jeg slipper å dumme meg ut ved å plutselig tro jeg er drømmemannen til de yngre damene. Mens enkelte av mine venner får overdreven selvtillit i fylla, tar jeg en øl til og drar alene hjem.

Jenta fra Hong Kong på bildet til venstre, var enda mer sjenert enn meg. I følge vår felles venninne, som sendte meg bildet som bursdagshilsen, hadde hun aldri vært i så tett kontakt med en mann som da hun på sin første skidag tok T-kroken opp med meg bak og hun foran. Hun var skrekkslagen til tross for at det var mange lag varmt tøy mellom oss. Hun visste ikke at det var en av de mest beskjedne menn i Norge som sto bak henne. Som forøvrig var særdeles tidsriktig på dette bildet fra før hjelm ble standardantrekk på ski. Bleket hår, pannebånd og pilotbriller var helt innafor den gangen. Og skiutstyret var 200 cm lange storslalomski.

Men stort sett er sjenanse en hemsko i møtet med det annet kjønn.

Årsaken til at jeg på min 60nde bursdag tenker på denne egenskapen som jeg gjerne skulle vært foruten, er at jeg for ikke så lenge siden fikk en ny venn på facebook. I forbindelse med noe jeg likte fikk jeg se et kjent navn. Det var navnet på ei jente jeg gjorde et flyktig bekjentskap med for mange år siden. Det var den søteste, hyggeligste og blideste jenta jeg har møtt. Og den gangen slo sjenansen ut i full blomst. Dessuten var dette før sosiale medier, det var før mobiltelefonen, ja faktisk var det ikke alle som hadde fasttelefon engang enda. Derfor ble det vanskelig å opprettholde kontakten. Bekjentskapet var dessuten så flyktig at jeg egentlig ikke rakk å bli forelsket. Men kanskje har jeg ubevisst sammenlignet alle senere damebekjentskaper med henne.
Da jeg så navnet, gikk jeg inn på profilen hennes, så at det definitivt var henne og dristet  meg til å sende en venneforespørsel ledsaget av en melding med forklaring på hvem jeg var. Jeg hadde ingen illusjon om at hun husket meg. Men undrenes tid er ikke forbi, kort tid etter ble jeg godtatt som venn og attpåtil fikk jeg melding om at hun absolutt husket meg samt detaljer som bekreftet at dette var noe hun ikke bare skrev for å være hyggelig.

Hvis hun leser dette så vet hun at det er henne jeg skriver om. Og selv om det er bare de første ordene i teksten som stemmer 100%, tror jeg hun forstår det når jeg sender henne denne som en hilsen fra meg på min 60-årsdag.


Nå når jeg definitivt må regnes for å være på hell, er det kanskje på tide å ta et oppgjør med beskjedenheten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe den, men så lenge det er liv, er det håp.

Tusen takk for utallige hilsener på bursdagen.