søndag 10. september 2017

Det kan da umulig være krise å få en SMS?

Jeg har allerede avgitt min stemme, og jeg tror det skal mye til for at jeg skulle angre på mitt valg. Valget er gjort for lenge siden, og ut fra kriterier jeg beskrev i dette innleget fra en tid tilbake. Nå står et uhyre spennende valg foran oss.

I dag er det to saker som dominerer blant de politiske ytringene på Facebook. Den ene er lite delt av mine venner, mens veldig mange er i bortimot harnisk over den andre. De har tydeligvis fått en SMS fra Arbeiderpartiet.  Det har ikke jeg, men jeg ville ikke blitt særlig opprørt om jeg hadde fått det. Jeg har stemt Arbeiderpartiet, men det er så lenge siden at det bortimot var i annet liv. Ikke husker jeg om det var Høyre eller Arbeiderpartiet jeg stemte på sist av de to store heller. Men at det er rundt 30 år siden tror jeg nok. Men på 30 år har jeg overhodet ikke klart å opparbeide det hatet mange tydeligvis har mot Arbeiderpartiet. Tvert om respekterer jeg dem, og jeg mener fortsatt at den jevne nordmann med usikkert engasjement innen utenrikspolitikk, klima- og miljøpolitikk og innvandringspolitikk,faktisk burde gi sin stemme til Arbeiderpartiet.
Faksimile fra Dagens Næringsliv

Men jeg forstår at jeg ikke er folk flest. De irriterer seg grenseløst over denne SMS'n. Selv får jeg masse uønsket SMS. Meldinger fra banken om at jeg har regninger til forfall i nettbanken, meldinger fra butikker som vil selge meg noe jeg ikke trenger eller ikke har råd til, eller unødige meldinger om at jeg har vunnet et småbeløp på Lotto. Men det irriterer meg overhode ikke.
Etter at valgkampen startet har vi blitt utsatt for masse valgmateriell som må være adskillig verre. I går fikk jeg for eksempel et drops jeg ikke likte særlig godt av Senterpartiet. Uten å gå i harnisk på sosiale medier av den grunn. Jeg har betraktet de fleste utspill fra mine meningsmotstandere med en viss grad av overbærenhet.
Ikke har jeg råd til en ny Range Rover Velar, ikke trenger jeg noe nytt til utendørsaktivitetene min og 65 kr snur ikke opp ned på livet mitt. Men jeg får beskjed.




Den andre store saken er Christian Tybring Gjedde sitt bilde fra valgkampboden til Arbeiderpartiet på Karl Johan. Dette ble likt og delt av mange av mine venner i går. Og skulle vel bevise at Arbeiderpartiets velgere stort sett besto av fremmedkulturelle. Da den godeste Christian Tybring Gjedde ble tatt med bukse nede fordi bildet var et falsum, og slettet bildet fra sin profil på Facebook, ble det helt stille. Ikke en gang avisene, som visstnok er venstreradikale, har nevnt dette i ettertid. Et adskillig mer problematisk valgkamputspill vil jeg si. Det kom tross alt fra partiet som matet uhyret fra 22.juli 2011 med lignende mat.

Et annet spørsmål som forundrer meg i denne valgkampen, er om det ikke er lov å eie mer enn andre når man er leder i Arbeiderpartiet. Drittpakkene som med god timing har kommet om Støres privatøkonomi, er noe jeg ikke forstår. Forventes det at alle, slik som Bjarne Brøndbo gjorde, skal gå inn i Høyre når formuen når et visst nivå? Hva med Kjell Inge Røkke som er åpen om at han stemmer Arbeiderpartiet? Og selv om det er en stund siden saken var fremme, kan ikke Rasmus Hansson kjøre gammel Honda CRV? Må alle politikere være nøyaktig som kjernevelgeren? Er alle korrekte Høyre-velgere formuende? Er alle som stemmer Rødt kroppsarbeidende og uformuende? SV er kanskje for damer med mastergrad og flagrende gevanter? Må politikerne følge normen og være klin lik dem man ønsker å jobbe for? Må man være dårlig i norsk for å jobbe i lokallagene til FrP?
Kanskje alle Frp-velgere kvalifiserer til å miste barnetrygden? For om de testes i norsk, ser jeg jo at kunnskapene er for dårlige. I hvert fall i Stovner FrP.

Jeg kunne aldri vært politiker. Til det har jeg gjort for mye rart gjennom livet. Og det meste kunne journalister og meningsmotstandere lett gravd frem. Om jeg skulle drevet valgkamp, ville jeg ikke fått tid til annet enn å kommentere gamle synder. Og jeg både flyr og kjører bil, Jeg har sittet på med jagerfly, jeg har kjørt snøscooter i fjellet og kjørt biler med mange hundre hestekrefter. Og jeg er åpen om at jeg syns det var moro. Men jeg ga min stemme til MDG i år.

Men jeg burde kanskje ikke gjort det, nå må jeg innrømme at tvilen kom snikende. Hvorfor skal en barnløs, enslig eldre mann tenke så langt fremover? Hvorfor skal jeg i trygge Oppdal bli skremt av været som herjer i Florida? Selv om jeg tror på fakta og vitenskapen, hadde det vært adskillig enklere å fornekte den.

Jeg burde rett og slett gitt faen og tenkt bare på meg selv!
Godt valg

søndag 3. september 2017

Arne tok valget og det var ikke lett

Fire av fem nordmenn stemmer ved stortingsvalg. Og jeg er altså en av fire. Med mitt tvisyn og tvil har jeg vært innom de aller fleste politiske partier som i dag er representert på Stortinget, faktisk er det bare to som aldri har fått min stemme. Noen vil hevde jeg vingler, andre vil konkludere som meg at det ikke er all verdens forskjell på mange av partiene. Jeg har stemt avhengig av hva jeg anså som viktigst valgdagen.

I år slo det meg at jeg burde ha startet et eget politisk parti. Ingen av partiene deler mitt syn i alle de viktige sakene. Problemet er at ingen annen jeg kjenner heller gjør det, og at det derved hadde blitt et omfattende arbeid å samle tilstrekkelig antall underskrifter til å få godkjent partiet. Og jeg var for sent ute.
Legg til bildetekst
Nok å velg i, men det mangler en
Slik verden har blitt, anser jeg utenriks- og forsvarspolitikken som svært viktig. Og jeg er tilhenger av EU og Nato. Disse to organisasjonene er omtrent like perfekte som Arbeiderpartiet og Høyre, men de har ingen reelle alternativer, det har imidlertid de nevnte partier. EU og Nato er de viktigste bidragsyterne til at vi har hatt en langvarig fred i Europa, kanskje først og fremst EU. Jeg vet at mange oppfatter EU som først og fremst et økonomisk samarbeid, men så styrende som økonomi har vært de siste 100 årene, har den bidratt til fred. Utjevning av forskjeller mellom landene er en bærebjelke i å unngå konflikter. EU er i Europa den viktigste faktoren i dette arbeidet.
Nato har gjort mye jeg er uenig i. Libya er i mine øyne det største feilgrepet. Og Nato er blitt for mye et redskap for USA og deres imperialistiske interesser. Men foreløpig har vi ikke noe alternativ. Og jeg tror ikke det mulig for Norge å bygge opp tilstrekkelig forsvarsevne alene. Min drøm vil være et EU som også er en militær allianse. Akkurat nå er vi imidlertid avhengig av Nato. Og mine valgmuligheter begrenser seg i den norske partifloraen.

Og så er jeg opptatt av miljø- og klimapolitikk. Her tror jeg nøkkelen er å endre måten vi lever på. Evig økonomisk vekst er ikke mulig om vi skal nå målene. Alle kan ikke leve som oss, og det kan heller ikke vi. Verden har nok for alle sitt behov, men altfor lite til dekke alles begjær, sa Gandhi for lenge siden. En fremsynt mann denne Gandhi.
Tidlig på 2000-tallet uttalte Arbeiderpartiet at vårt forbruk skulle tredobles frem mot 2050. Siden har de ikke gjentatt det, men tanken om evig vekst ligger der. Eller egentlig er det ikke evig vekst, men 4 år med vekst som er målet. Da blir man letter gjenvalgt.
Ikke mange av partiene går til valg på å minke velstanden. Og de er knapt EU- og Nato-tilhengere...

Migrasjon opptar meg. Det er vanskelig at mange ønsker seg til Norge. Men ingen ansvarlige vil skyte dem som kommer ved grensa. Mange vil passivt ta livet av dem ved å la dem drukne i Middelhavet og det syns jeg er skremmende. Og enkelte vil sette menneskerettighetene til side når de først har ankommet. Like skremmende. Dessuten tror jeg den migrasjonsbølgen vi har hatt de senere årene, og som vi selv gjennom destabilisering av andre land har skapt, bare er en begynnelse. Klimaendringer vil gjøre deler av gloden ubeboelig, og da kommer det flere. I menneskets 150 tusen år gamle historie har vi hatt mange folkevandringer forårsaket av endrede levekår, og flere vil helt sikkert komme. En human politikk på dette området, vil jeg ha. Ingen partier i dag har gode nok løsninger, men noen har i alle fall en menneskelig og uegoistisk tilnærming til problemene. Jeg frykter også dette, men jeg  prøver ikke å spre min frykt. Og av alle de mange hundre flyktninger og migranter jeg har truffet i mitt arbeid, er det bare én jeg har fryktet. Og de aller fleste er hyggelige. Og, ikke minst, noen har historier som er så rystende at det skjærer i hjertet.

Rettferdig fordeling av ressursene er viktig for meg. Utviklingen med stadig større forskjeller er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Selv om alle stort sett har fått litt bedre materielle kår de siste 20 årene, er det ikke riktig i mitt hode at noen får en uforholdsmessig stor del av kaka. Fortsetter dette vil tilslutt ett menneske alene eie alle verdier i verden. Og for å bruke et ord jeg egentlig avskyr, verdiskapningen fordeles dårligere enn noen gang før i historien. Eiere tar en større en del enn de som faktisk skaper verdiene. Dette vil jeg endre gjennom stemmeseddelen. Jeg ønsker meg et skattesystem som vrir skatteleggingen fra inntekt til eiendom, formue og arv. Det hevdes ofte at vi da skattlegger objekter det allerede er betalt skatt på, men det er ikke noe argument. Når jeg kjøper drivstoff, tobakk, alkohol, bil og alt annet jeg trenger, betaler jeg med penger jeg allerede har skattet av.
Vrir vi ikke skattesystemet i den retning jeg ønsker, vil verdiene helt ubønnhørlig ende opp på stadig færre hender. Og det ønsker ikke jeg. Den historiske skjevheten i fordeling av eiendom må reverseres.

Disse fire hovedpunktene utgjør hovedparametrene mine for å ta valget. Masse andre småsaker som barnehageplasser, foreldrepermisjon, lærertetthet, sexkjøpslov, narkotikapolitikk, segway, vannscooter, kommunesammenslåing og ulv er bare krydder i valget. Dette kan vi alltids få orden på.

Kanskje skal jeg kopiere Anders Lange som stiftet forløperen til Frp på sine eldre dager. Han utga en avis, Hundeposten, som svært få hadde hørt om og enda færre hadde lest. Jeg skriver en blogg som har marginalt høyere lesertall enn Hundeposten. Hvis jeg pensjonerer meg om to år, noe jeg ikke hadde tenkt på før jeg fikk denne ideen, kunne egen liste ved Stortingsvalget i 2021 være en idé. Anders Lange ble 69 år før han fikk stiftet sitt parti, jeg kan klare det før.

Men jeg er mindre rabiat og karismatisk enn Anders Lange. Jeg vet ikke nå hvordan jeg skal gå frem for å få de nødvendige (1000?) underskrifter.

Jeg vurderer imidlertid sterkt. Godt valg!



søndag 27. august 2017

Jeg er godt fornøyd med at Therese ble dømt, og ikke minst med folkets reaksjon

La meg først bare slå fast at jeg ikke tror Therese Johaug har dopet seg med hensikt for å oppnå bedre prestasjoner. Til det ble hun testet for ofte, fallhøyden ville vært for stor ved avsløring, og jeg tror ikke det er kultur for slikt i det norske skimiljøet. Men jeg vet ikke. Og jeg har ingen anelse om hvordan testregimet er for utøvere som er dømt og utestengt. Det er tidligere blitt stilt spørsmål ved utøvere som har kommet tilbake etter å ha sonet ferdig. Og det er ikke tilfeldig at utestengelse på livstid har blitt foreslått, også fra norske idrettspolitikere.

Men jeg tor altså på Therese når hun, ikke direkte, skylder på slurv. At det også kan ramme andre er jeg sikker på. Menneskelig feil kan forekomme i alt vi foretar oss, og enkelte ganger kan konsekvensene bil adskillig verre enn 18 måneders yrkesforbud.

Når vi mennesker gjør en alvorlig feil, er det på sin plass å unnskylde seg. Ta på seg ansvaret, ikke skylde på andre, men rett og slett legge seg flat. Der bommer Therese Johaug totalt i mine øyne. Hun sitter oppløst i tårer og hevder hun har gjort ALT riktig. Hun har jo ikke det. Ansvaret for hva som kommer inn i kroppen tilligger utøveren og ingen annen. Therese har faktisk gjort alt galt.

Fire dopingdømte, men to er senere frikjent
Og heldigvis har svært mange forstått dette. Ikke flertallet kanskje, men såpass mange at mine spådommer den dagen dommen fra CAS falt, ble gjort til skamme. Jeg var redd kommentarfeltene ville oversvømmes med angrep på CAS, dopingreglene og alle som måtte finne på å være enige i dommen. Heldigvis skjedde ikke dette. I mange fora er synet meget nyansert blant folk flest.

Og det er bra. For i manges øyne er den fremragende spanske syklisten Alberto Contador en doper. Og svært mange lo av forklaringen hans om at han måtte ha fått det i seg gjennom maten. Therese Johaug hadde 260 ganger høyere konsentrasjon av anabole stereoider i blodet enn Alberto Contador. Contador fikk minimumsstraffen 12 måneder, men ble siden frikjent. Allikevel omtales han svært ofte som en av doperne.

Justin Gatlin ble pepet ut av publikum da han vant 100 m i VM. Han er diagnostisert med ADHD og bruker medisin mot dette. Legene tilrådet ham å ikke bruke dette noen dager før konkurranse. Allikevel fantes spor av medisinen i blodet, Gatlin ble tatt og fikk 24 måneder.

Justina Kowalczyk ble dopingtatt etter å ha brukt betennelsesdempende krem. Stoffet hun ble tatt for er tillatt under trening, men ikke under konkurranser. Kowalczyk ble først utestengt i 24 måneder, senere ble dommen opphevet. Stoffet Therese Johaug ble tatt for er forbudt både under trening og konkurranser. Mange ser allikevel på Kowalczyk som en doper.

En av mine Facebook-venner sto i sin tid i første rekke for å fordømme Contador og latterliggjøre hans forklaring. Samme person fordømmer systemet som dømte Therese Johaug. Som altså hadde 260 ganger mer forbudt stoff i blodet. Antydning til dobbeltmoral?

Men heldigvis er det nå mange som ser denne dobbeltmoralen. Og jeg håper Therese har rådgivere som kan få henne til å innrømme at skylden er hennes, og hennes alene. Gjør hun det, ønsker jeg henne velkommen tilbake i langrennssporet under VM i Seefeld i 2019.

Og uansett er Johaug en doper.