Jeg har i to uker vært flau.

Det begynner nå å bli to uker siden jeg var med på noe jeg ikke er særlig stolt av. Dessuten har ryktene begynt å spre seg, så det er vel på tide å lansere min versjon av det som skjedde. Særlig ettersom jeg blir tiltalt på de underligste måter i nærmiljøet der jeg har mitt arbeid.

Sammen med to kolleger, som også i mangel av gode venner er å regne for venner, gjennomførte jeg en dag midt i ferien med å tilrettelegge en dag der barn og ungdommer fikk drive med noen grensesprengende aktiviteter.

Ungene rappellerte, klatret, gikk via ferrata og kjørte det jeg kaller tyrolertravers, men som alle nå kaller zip-line, under veiledning og oppsyn av oss tre karene. Selv var jeg stasjonert noen meter bortenfor mine såkalte venner, da vet jeg at det meste av konversasjonen dem i mellom forgikk på oppdaling og med mine valg av ord. Disse to kunne nemlig, om det ikke var for et ytterst sparsommelig reportoar, gjort det bra som imitatorer. Men når reportoaret begrenser seg til å imitere Erlend Elias og meg, er det for lite publikum. Derfor må de spe på som sauebønder og friluftsveiledere.

Etterhvert mistenkte jeg dem for å ha planer om et aller annet. Og da vi etter å ha gjort oss ferdig, kjørte direkte på butikken for å kjøpe øl, ante jeg uråd.

Uråd fordi jeg overhode ikke var forberedt på å ikke kunne kjøre hjem. Jeg manglet tannbørste, underbukseskift og livsnødvendige medisiner. Tross alt var det under en måned etter at jeg var for hjertepasient å regne.

Størst bekymring var imidlertid knyttet til antrekket. Terrengjoggesko fra Dynafit, ullstrømper fra Superwool, ullunderbukse fra Mons Royale, ulltrøye fra Aclima, bukse fra Lundhags og isolasjonsjakke fra Arcteryx, solbriller fra Oakley og en caps fra et elvestryk i British Colombia er ikke festklær. Men etter 5 sekunders tvil, var jeg med.

Legg merke til hvordan den oransje fargen på Lundhagsbuksa matcher kantingen på isolasjonsjakka fra Arcteryx! Stil kalles det, verre er det med T-skjorta.

Det skulle grilles. Og det skulle grilles slik karer griller. Indrefilé av elg, marinert etter alle kunstens regler, havnet på Weber'n. Og fantastisk godt var det.

Til maten var det øl. Og musikk. Der haltet det for meg. De to øvrige festdeltagerne er i 40-årsalderen. Og heterofile menn i 40-årsalderen spiller Metallica som taffelmusikk. Og i et demokratisk land har flertallet alltid rett, selv om mindretallet er 20 år eldre og har erfaring fra en annen tid. De fleste forslag om Stones, punkrock og 70-tallsdisco ble nedstemt. At den ene plutselig skulle høre Justin Timberlake hører med til historien. 

Samtalen var det også vanskelig for meg å delta i. Ikke nok med at jeg er dårlig på smalltalk, når samtalen dreier seg 40% om sau, 40% om traktor, 10% om jakt og 10% bokstavelig talt er skitprat, er det bare i de siste 10% jeg har særlig å bidra med. Imidlertid bedret det seg litt ettersom prosenten med bokstavelig talt skitprat øker proporsjonalt med antall øl konsumert. Og når whiskyen kom på bordet var vel prosenten med bokstavelig talt skitprat kommet opp i 99.

Etter maten tok det seg opp, helt til det ble diskutert å reise videre. 

Vi tre har en liten felleskasse vi aldri får brukt. Disse to familiariserte karene har utrolige planer for denne felleskassa, men de har aldri tid anledning eller egentlig lyst til å sette planene ut i praksis. Og felleskassa bare øker i omfang. 

Allikevel var det problematisk å skaffe privatsjåfør. Kanskje har vi et frynsete rykte? Men omsider ordnet det seg. Fortsatt visste jeg ikke hva planen var, selv om jeg begynte å ane virkelig uråd da dansebandmusikk fylte stuen i baksida. Og mine venner øvde inn "moves"...

Og som mistenkt, vi skulle til Sel.

Selstreffen er vel landets største festival for slik musikk. Og et arrangement jeg har uttalt at jeg aldri skal delta på. 

Imidlertid står alle forsetter for fall. Og vi sto etterhvert i en maurtue av folk og hørte på Lasse Stefanz. Takke meg til Metallica! 

Dessuten ble felleskassa brukt til å handle effekter. Jeg fikk tredd på meg ei T-skjorte med bilde av bandet utenpå isolasjonsjakka, kassereren nøyde seg med en særdeles ukledelig caps, også den med Lasse Stefanz på. sistemann ville på død og liv ha T-skjorte med Alvdals countrydronning Anne Nørsti på.

Som tre klovner dro vi da rundt på dette festivalområdet. Alle oppførte seg etter forholdene bra, selv om det ble sett etter eventuelle "attgløymer". "Attgløyme" er i Gudbrandsdalen navnet på ugifte damer. Og når jeg er med, blir min sivilstand brukt som unnskyldning av de andre for å se etter denne typen damer. Jeg har filmsnutter som viser de dårligste sjekkereplikkene jeg har hørt, men av hensyn til personvernet blir de ikke publisert. De lagres for å kunne brukes senere som pressmiddel. I samme kategori er videoene jeg har av treningen før avreise.

Her er imidlertid en liten stemningsrapport fra arrangementet for dem som ikke har aning om hva dette handler om. Noen ganger lurer jeg virkelig på om enden på verden slik vi kjenner den er nær.

Vi kom oss imidlertid vel hjem igjen takket være trofast og godt betalt privatsjåfør. Ingen av oss ble med andre hjem eller tok med oss noen. 

Jeg har vært flau over denne glippen i mine forsetter. Det regner jeg også med at han som uttalte at dette var beste dagen i livet hittil har vært. Og om han benekter det, har jeg uttalelsen behørig lagret på min iPhone7 pluss. Alle senere gode dager skal bli sammenlignet med denne.

Men jeg har altså fortrengt og vært skamfull over denne totale mangel på karakterstyrke som gjorde at jeg ble med på dette. Og at felleskassa vår som har vært tiltenkt bedre formål, ja faktisk så gode formål at de aldri ville blitt beskrevet på bloggen, får meg til å tvile på om demokrati er den beste styreformen. Mindretallet har alltid rett, skrev Ibsen i En folkefiende, og jeg er tilbøyelig til å være enig.

Særlig når jeg en dag jeg gikk over sentralplassen på Dombås får spørsmål om det er jeg som er han Lasse Stefanz...