mandag 8. april 2019

Mari Iversdatter Halset, hvem var du?

Jeg har hatt min dårligste vinter noensinne. Først fikk jeg omsider diagnostisert et hjerteproblem, med påfølgende lite aktivitet i påvente av behandling. Så fikk jeg et norovirus som utsatte det inngrepet jeg skulle ha. Da jeg fikk ordnet hjerteproblemet, fikk jeg influensa og er først nå på bedringens vei. For å slå i hjel tida har jeg lest 2-3 bøker i uka. Og jeg har rundet YouTube. Onde tunger som påberoper seg å være gode venner, hevder også at jeg har rundet Pornhub og YouPorn. Aldri har vel ordtaket om at "på seg selv kjenner man andre" vært mer riktig.

Da det føltes som om YouTube var rundet, gikk jeg videre på internettet. Og havnet etterhvert på Digitalarkivet og folketellingen fra 1910. Der kunne jeg finne igjen navnet på folket som bodde rundt omkring der jeg nå bor.

Og for en skatt!
Jeg fant ut at den eldste personen jeg har minner om, var født i 1873. Og jeg kunne nøste litt i slekters gang, særlig etter å ha satt min mor og min tante litt på saken. Ikke alt var klart, og noe var overraskende også for dem. Og det var ofte mye folk på gårdene. Det store hamskiftet i landbruket var i sin spede begynnelse, fortsatt produserte gårdene det aller meste av det folket trengte. Kanskje handlet man litt med naboen, kanskje handlet man med omreisende kramkarer, men det aller meste produserte de selv. Og det var ofte slik at når det ble for mange et sted, ble ungene satt bort på en nabogård som bedre kunne ta vare på dem.

Man kan lese seg til harde kår bare ut av tørre tall, navn og hvilken funksjon de enkelte hadde. Her var gårdsdrenger, tjenestejenter, noen få husmenn, føderådsmenn og -koner og til og med folk som livnærte seg av jakt.

Der jeg bor var det for eksempel en enslig kar på 40 år som drev. Vedkommende levde til etter jeg ble født, og jeg har hørt mye om ham. I folketellingen ser jeg at hans mor bodde her, det samme gjorde en tjenestejente og en dreng fra Grip utenfor Kristiansund. Tjenestejenta var ett år yngre enn bonden selv, altså 39. Kunne det ligge en annen plan bak enn ren nytte på gården?
Dette var onkel til min bestefar, gården holdt på å gå ut av slekta, men min bestefar overtok etterhvert.

Så oppdager jeg at det under gården var et annet husvære. Hvor det var vet jeg ikke, det hendte til og med at folk fikk bo i fjøset. Det tror jeg ikke var tilfelle her, mer sannsynlig er det at det sto en liten stue høyere opp i lia der mangemillionershyttene nå står med mindre enn et steinkasts mellomrom.

Her bodde den 82 år gamle enken Mari Iversdatter Halset alene. Ikke så oppsiktsvekkende i dag, men for over hundre år siden kan man forestille seg at Mari hadde en hard tilværelse. Og det blir ikke bedre av at hun i folketellingen ble oppført som en "fattiglem".
Den gangen var det ikke rare sosialvesenet, kanskje hadde Mari ei ku, men sannsynligvis ikke. Hvordan klarte hun seg?

Jeg vet ikke hvor lenge Mari levde, hun fikk neppe oppleve å få stemmerett. Hun kunne neppe lese og skrive heller. Men hun levde lenge, hadde sikkert medfødt god helse. Og hennes økologiske fotavtrykk var helt sikkert veldig lite.
I dag er det slik at om alle mennesker i verden skulle levd som oss nordmenn, ville vi måttet ha 3,4 jordkloder. Hadde alle levd som Mari, kunne vi sikkert vært flere mennesker på Jorden.

Jeg må si jeg ble nysgjerrig på Mari. Kanskje har hun etterkommere? Det skal jeg prøve å finne ut av.

Nord for Oppdal sentrum fant jeg bare en til som ble kategorisert som "fattiglem". Det var en enslig 40 år gammel enslig mor. Ungen var født 1908, faren het Ola eller Ole. Hvilket utløser nye tanker om hvordan livet var for bare litt over 100 år siden.

Det heter seg at om 100 år er allting glemt. Det syns jeg ikke vi skal gjøre. Alle har godt av å tenke gjennom tidligere tiders folk og ikke minst hvordan livet var. Og etterhvert som vi blir eldre, finner mange av oss ut at 100 år er kort tid. Kanskje kan vi bli litt mer takknemlig over hvor godt vi har det? Og kanskje tenke over hvorfor også?

Men vi lever i nuet. Fortid og fremtid tenker vi ikke så mye på, i hvert fall ikke så lenge vi kan kose oss og nyte. Mange mener vi fortjener det, selv mener jeg Mari og den enslige moren hadde fortjent det mer enn oss. De fikk imidlertid aldri sjansen.

Og alt er relativt. Med den nødvendige pensjonsreformen som er innført, kan det godt være at om det gjennomføres en folketelling om 20 år, og jeg fortsatt lever, vil jeg også bli betegnet som en "fattiglem". Og at noen finner navnet mitt om ytterligere 100 år og begynner å fundere på hvilket tøft liv denne fattiglemmen hadde hatt.

Jeg er imidlertid helt sikker på at jeg i forhold til Mari, har hatt et godt og komfortabelt liv.

Men vi skal ikke se bort fra at også Mari var fornøyd med livet. 
Alt er relativt


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar