Til mitt reisemål, og til fornuftig pris, er det morgenfly og kveldsfly som gjelder. Avreise før hanen galer eller ankomst etter at puben har stengt, er alternativene. Da blir det morgenfly. Med morgenfly har jeg også to valg, jeg kan enten kjøre til flypassen dagen i forveien og bo på hotell, eller jeg kan kjøre natta nedover til Gardermoen. Min erfaring er at å bo på hotell og skulle skulle sjekke ut kl 04.00 er bortkastet, det blir lite søvn og ingen frokost.
Derfor forlot jeg Oppdal litt før kl. 23 kvelden før.
Mildvær og nedbør hadde sørget for livsfarlige sideveier. Før jeg startet var jeg faktisk bekymret for om jeg kom meg opp på veien Det gikk imidlertid smertefritt. Etter 20 meter på Gamle kongevei trodde jeg imidlertid at det var noe feil med bilen. Den gikk rett og slett ikke dit jeg ville. Fant fort ut at det hadde kommet såkalt underkjølt regn oppå grusen de hadde strødd med. Dette gjorde at jeg kjørte på et småruglete isdekke der piggene ikke fikk tak. Jeg avsto fra å kjøre ned bakkene jeg normalt kjører til E6 til fordel for en 2 kilometer lengre, men flatere vei. Null stress, jeg hadde fortsatt god tid til å få fylt opp kaffe på YX i koppen jeg fikk til jul. Trodde jeg, skuffelsene sto i kø og jeg måtte konstatere at YX hadde stengt kl 22.
Ferden over Dovrefjell gikk greit, jevnt og trutt 78 km/t.
På Dombås kjøpte jeg meg kopp på CircleK, og fikk meg kaffe. Dessuten var bensinen såpass billig at jeg tanket opp.
Alt gikk veldig greit til jeg hadde krysset Mjøsbrua. Det er en stund siden jeg var nedover der sist, og overraskelsen var stor da jeg ble ledet ut til høyre. Veien herfra har jo alltid vært så fin, til og med krabbefelt i noen bakker der enkelte ikke klarte å kjøre 78 km/t. Men nå skal det vel bli 110...
Og så kom tåka. Så tett at jeg ikke visste hvor jeg var i verden før jeg kom til Minnesund. Og mellom Mjøsbrua og Stange var det minst 1000 rundkjøringer av det provisoriske slaget. Jeg telte aldri, men det føltes slik, og det var bare flaks at jeg ikke kjørte feil i noen av dem. Og 50 m etter siste rundkjøring, ble jeg avkrevd kr 24,- i bompenger for å finansiere alle rundkjøringene.😡
Mens jeg satt og kjørte slik i 30 km/t planla jeg oppdatering på Facebook ved ankomst Gardermoen. Den skull se slik ut:
Men jeg publiserte aldri noen oppdatering. I stedet undret jeg meg over hvor dannet jeg har blitt. Man skriver ikke slikt. Selv om man mener det og er overbevist om at veien var bra nok som den var.
På Gardermoen gikk alt fint. Måtte imidlertid nok en gang oppleve at innsjekk på nett og enkel baggasje-drop ikke fungerte. Selv om alt var gjort som det skulle, måtte jeg stå i lang kø sammen med alle som denne morgenen reiste med Star-Alliance for å levere innsjekket baggasje.
Også ved bytte av fly i Wien var det knirkefritt. Og begge flightene denne dagen var romslige, hadde to og tre seter til disposisjon.
Og i Bucharest kom baggasjen som den skulle. Dessverre kan jeg kanskje si, for forsinket baggasje gir mulighet til å fornye garderoben på forsikringsselskapets regning...
Oppholdet er ikke tema denne gangen. Kanskje kommer en beskrivelse senere. Denne gangen tar jeg utfordringene med selve reisen.
For dem var det nok av. Ved returen noen dager senere, ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen med min innopererte loop-recorder. Å forklare avansert medisinsk utsyr til folk jeg ikke har felles språk med, er utfordrende. Til slutt godtok jeg pace-maker som forklaring. Bare jeg kommer meg gjennom er det greit.
 |
| Godt med god plass |
 |
| Ikke veldig blid på Brger King |
Sulten og tørst gik jeg på Burger King mens jeg ventet. I denne såkalte food-courten, var alle normale bord opptatt av støyende familier. Jeg måtte sitte på en høy taburett og balansere under inntaket av et forøvrig utmerket måltid. Men folk som tror de har alle rettigheter i verden fordi de har bidratt til overbefolkningne, og attpåtil har forsømt barneoppdragelsen, går ikke gått sammen med meg. Hadde jeg virkelig harr pace-maker, ville den fått arbeid.
På flyet satt jeg igjen alene på treseter. Og jeg lot som jeg sov for å slippe serveringen og tax-freemaset fra flyvertene. Gikk greit det, og jeg fikk en times søvn.
I Wien var det bare 40 min å bytte fly på. Først gikk jeg lange korridorer avbrutt av to heiser uten å se ei levende sjel. Og plutselig sto jeg i en lang kø for sikkerhetskontroll. Dette var nemlig min tilbakekomst til Schengen. Og igjen blir jeg konfrontert med at jeg fremmedlegemer i kroppen.
5 min før avgang er jeg på plass ved gate 17 i Wien. Og der er det fullt. Og flyet er forsinket. Heldigvis var det reservert plass for meg:
Så det ble sitteplass på meg. Dette er et godt tiltak etter at vanlig oppdragelse med å reise for eldre, gikk av moten. Og hadde plassen vært opptatt av en under 60, ville mitt bistre oppsyn raskt fått vedkommende til å reise seg.
Forsinkelsen ble ikke så lang, og sett bort fra stappfullt fly, gikk det greit til Gardermoen. Bagasjen kom som den skulle og tax-free'n hadde snus og ingen kø. Heller ikke tollerne plaget meg unødvendig.
Jeg kom 5 sek for sent til bussen som skulle ta meg til P2, så da tapte jeg 15 min der. Det ble 15 lange minutter når man gleder seg til friheten det er å kjøre avsted fra flyplassen etter å ha vært en liten brikke uten innvirkning på eget liv de siste 6 timene.
Men selv etter å ha kommet til bilen, var det slutt på motgang. Først var jeg glad for at bilen ikke var nedsnødd, men så fant jeg at den var "død". Vanligvis lyser den opp når jeg nærmer meg, nå var det mørkt. Da var det bare å søke opp bilberging og ringe dem. Mens jeg snakker med dem kommer det to særdeles hyggelige karer i en pick-up. De jobbet på parkeringen, og hadde booster. Bilberging kunne avbestilles og bilen startes. Ikke helt knirkefritt, hybrider lurer visstnok boosteren, men det ordnet seg.
Sterkt forsinket kom jeg meg av gårde. For å unngå alle rundkjøringene bestemte jeg meg for å kjøre om Gjøvik, og når jeg legger inn Gjøvik på navigasjonen, leder den meg via Nannestad-Minnesund-Skreia og til Gjøvik. På turen tenkte jeg gjennom hvorfor bilen kunne ha blitt tom for strøm. Jeg fant ut at jeg idet jeg forlot bilen, kom på at jeg kanskje skulle ta med meg solbriller. Og når jeg først var inne i bilen, ryddet jeg bort noen kort fra lommeboka. Bibliotek, treningssenter, Coop, osv. Og jeg satte på kupélyset. Og slo det ikke av.
Jeg så en elg i veikanten, og en rev krysset veien like foran meg. Men det gikk bra. Og turen over Skreia var en fryd, med fin vei og null trafikk.
Jeg tok ikke sjansen på å stoppe. Har aldri tidligere opplevd dette, og jeg ønsket ikke flere problemer midt på natta. Derfor stoppet jeg ikke motoren før i garasjen hjemme. Og startet igjen uten problem. Skulle strengt tatt bare mangle.
Jeg var imidlertid tørst og litt sulten, Derfor stoppet jeg på CircleK på Ringebu. Greit å stoppe når du likevel er i 40-sone. Og jeg spiste ei grillpølse, kjøpte en cola og fylte kaffekoppen.
Vel underveis igjen, åpnet jeg colaflaska. Hva i huleste var dette? Det smakte drops, en slags uhyre kunstig bringebærsmak. I første omgang udrikkelig.
Men da kaffekoppen var tom ved Otta, grep jeg igjen flaska. Og fikk lyst til å si de styggeste ord om nyvinningen, og om den bak hadde vist seg, hadde jeg klinket vedkommende uten hensyn til alder og kjønn.
Men jeg er dannet, sa ikke ord selv om jeg var alene, og drakk tom flaska.
Jeg hadde nå mer eller mindre sittet stille i 10 timer. Å i tillegg tvinge i seg bringebærcola for å opprettholde væskebalansen, førte ved Dovre til noen smerter i magen. Helt av meg selv, fant jeg ut at dette bare var luftsmerter. Det var utelukket å ta på haikere for å si det sånn. Selv ble jeg vel vant til lukta ganske fort. Toleransen for egen møkkluft er relativt høy.
Innover fjellet følte jeg på trangen til pisse, og ved Grønbakken stoppet jeg.
Der var jeg en smule unøyaktig da jeg slapp opp for å late vannet. Og jeg følte for å åpne kofferten for å finne ei ny underbukse. Men skitt au, 40 km hjem, jeg ga f... og kjørte hjem.
Da var det godt klokka 6 om morgenen, etter strabasiøse 14 timer, sette seg på porselenet, etterhvert skifte underbukse, finne seg ei brødskive med hvit ost, og lese lokalavisa OPP.
Og jeg tenkte grundig etter, var det verd strabasene? Neppe. Allikevel kommer jeg nok til å reise igjen. Men før jeg kjøper billett, skal jeg lese dette innlegget og tenke meg grundig om.
Det meste kan jo faktisk oppleves via internett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar