Om forbilder, men mest om Birgitte Frisch

Vi er nå nettopp ferdig med en utrolig suksess innen vintersportenes verdensmesterskap. I alpint, skiskyting og langrenn har medaljene strømmet på, og den nasjonale selvfølelsen, ja sjåvinismen, har nådd nye høyder. Dessuten har vi fått en del nye forbilder. Når ungene går på ski er de Northug eller Bjørgen, kjører de ned en bakke er de plutselig Aksel Lund-Svindal. Intervjues et nytt talent er det obligatorisk å spørre om hvem de har som forbilde.

Selv har jeg også opp gjennom livet hatt mange forbilder. Det er en motivasjon å se hvor langt talentfulle mennesker som jobber hardt kan nå. Og deretter litt mer halvhjertet prøve selv... Selv om man ikke når all verdens langt, tror jeg likevel man når lenger med enn uten forbilder. Og dessuten er det viktig å drømme. Leter du litt, finner du forbilder innen alle områder du kommer ut for i livet. Begynner du med noe helt nytt kan et forbilde være med å definere mål og drømmer for det du driver med.

Håper du tilgir at jeg lånte bildet av deg Birgitte!

Sånn var det også når jeg plutselig fikk lyst til å begynne å blogge. Jeg kunne valgt meg fotballfrue eller en av de andre rosabloggene som tjener mye penger på sin blogging. Mange av de politiske bloggene, eller sportsbloggene, eller bloggene for fotografer eller cupcakesbakere kunne blitt gode rettesnorer. Men ingen av disse gav meg lyst til å blogge selv.

Så jeg valgte meg Birgitte Frisch. En dame så fjernt fra meg selv som vel mulig. Bortimot. Likevel ser jeg for meg at jeg godt kunne forelsket meg i henne. Men som den dannede og veloppdragne mann jeg gjerne vil være, kan jeg ikke drømme om å bryte det 10.bud som blant annet handler om at du ikke skal begjære din nestes hustru. For Birgitte er gift, og ifølge hennes profil svært heldig med valg av mann. Dessuten hater hun å gå tur, og mener ville og farlige dyr skal være i bur, gjerne store bur. Og hun liker ikke trær, men liker sko og sjokolade. Alt i følge brukerprofilen hennes. Og jeg tror hun er veldig urban, mens jeg nærmest må betegnes som bondsk.

Jeg kjenner altså ikke Birgitte.

Men hun jobber i Forsvarsdepartementets kommunikasjonsavdeling. Og noen av mine gamle venner i Forsvaret kjenner henne. Og også på Facebook, eller kanskje særlig på Facebook, blir man oppmerksom på venners venner. Så slik fikk jeg øynene opp for Birgitte.

Og bloggen hennes. Intet mindre enn en perle av en blogg er det. En skjult skatt, og om det skulle bli delt ut en Nobelpris i blogging noen gang, ville det vært umulig å gå forbi henne.

Hun skildrer hverdagslige hendelser med intelligent humor, fantastisk observasjonsevne, like fantastisk assosiasjonsevne, herlig selvironi og uklanderlig språkføring. Hun siterer Håvamål, anmelder TV-programmer med ironisk vri, skriver underholdende om innholdsdeklarasjoner i hudpleieprodukter og om lufteturer med hunden sin, alt med samme stilsikre utførelse.

Så da jeg kommenterte hennes blogg, og sto frem med min beundring, og hun etter kort tid takket og samtidig oppfordret meg til å starte å blogge, var det bare å sette i gang. For om vi ikke deler så mye ellers, tror jeg Birgitte og jeg har skrivegleden og formidlingsgleden felles.

Velg forbilde med omhu.

Og i forbindelse med kvinnedagen, les denne:

http://hederoggalle.blogspot.no/search?updated-min=2013-01-01T00:00:00%2B01:00&updated-max=2014-01-01T00:00:00%2B01:00&max-results=50