Det jeg tenker på nå opptar veldig mange i Trøndelag nå. Også resten av landet er berørt. Politiet, politikere og folk flest diskuterer ivrig hvordan vi skal hanskes med problemet. Mange hater. Det er en skammelig reaksjon på andre menneskers vonde situasjon.
Dette gir meg ubehag |
Og vi liker ikke å bli vitne til at verden ikke er rosenrød.
Livet hadde vært greiere om alle hadde passet inn i mønstret vårt. Fastboende, i arbeid, med hus og stasjonsvogn og to barn. Skattebetalere, viss eneste avvik fra normen kan være katt istedet for hund. Ingen rusavhengige, ingen muslimer. Ingen med skjemmende lyter å se. Og ingen tiggere.
Fotballsupportere og Hells Angels skremmer meg
Likeledes Stein Lillevolden
Og jeg hater ingen av disse. Ikke tiggerne heller. Og tror ikke alle er en del av organisert kriminalitet. At alle er en del av organisert kriminalitet tror jeg bare er en måte å legitimere hatet på. Derimot er jeg veldig i tvil om hvilke virkemidler som skal til. Det jeg er sikker på er at forbud, eksportering og isolering ikke er rett medisin. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, og heller ikke eksportere alt vi ikke vil ha selv til andre land. Ikke kan vi isolere oss fra resten av verden heller.
To ting vil jeg dele av opplevelser fra andre land.
Det første er fra Østerrike. Også der har de stor arbeidsinnvandring, særlig fra Hellas og Romania, men også fra Polen og de baltiske statene. Der er rumenerne de som blir foretrukket når det skal ansettes folk. Rumenere jeg snakket med, og som hadde prøvd begge deler, kunne fortelle at det var mye bedre for dem i Østerrike enn hva det var i Norge. I Norge ble de møtt av fordommer, og en fortalte meg til og med om nedverdigende behandling ved innreise. Romania er ikke med i Schengen og må derfor gjennom grensekontroll.
Den andre er fra Romania. Jeg skulle reise tilbake til Norge en morgen kl 0730, oppholdt meg 300 km fra flyplassen og kjørte derfor gjennom natten for å rekke flyet. Bilen jeg kjørte var en lånt, nesten ny BMW. Eieren var på ferie i Frankrike, så jeg skulle bare parkere bilen på flyplassen. 170 km fra flyplassen, litt før tre på natta fikk jeg en feilmelding på bilen og måtte parkere på en avkjøring ute på landsbygda. Gode råd var dyre, særlig ettersom mobildekningen manglet på dette stedet.
Vel, jeg tok mot til meg og banket på døra til nærmeste hus. Der kom det opp en kar som ikke forsto annet enn rumensk, men du verden så blid og hjelpsom. Han kjørte meg til flyplassen i sin gamle,skrantne Dacia. 170 km! Og forlangte bare betaling for bensin. Han fikk en god del mer, kanskje ei halv månedslønn for ham, men det er ikke poenget. Han var hyggelig og hjelpsom overfor et medmenneske i relativ nød.
Dacia lik Stanescu sin
Hva hadde jeg gjort om jeg ble vekket i tre-tiden på natta av en utlending som hadde fått problemer med bilen? Tror dessverre ikke jeg hadde gjort som min venn Stanescu, tvert om hadde jeg antagelig ringt politiet før jeg i det hele tatt hadde åpnet døra.
Jeg jobber hardt med fordommene mine, men er langt fra i mål.
Og jeg hater ingen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar