Det vi mangler selv for å opprettholde vår måte å leve på, burde vært lett tilgjengelig fra verden utenfor til en billig penge, og våre varer burde omverdenen være villig til å betale dyrt for.
Og skulle vi fått behov for å se negre, muhammedanere og andre som ikke var på en prikk lik oss selv, eller fått behov for å oppleve annen kultur enn nasjonalromantikk, kunne vi reist utenlands for å oppleve det. Naturligvis måtte vi da ha blitt mottatt med respekt der vi kom.
4 millioner nordmenn kunne levd i et paradis. En ønskedrøm rett og slett. Men verden fungerer naturligvis ikke slik. Eller kanskje det er mulig?
En anseelig mengde nordmenn tror det. Og de aller fleste mennesker i verden ville helst vært sammen med folk av egen kultur og væremåte på et sted der de kunne levd et greit liv. Men verden forandrer seg og har alltid gjort det. Og vi må løse det som kommer.
Rammevilkårene våre har forandret seg mye siden vi som et veidefolk vandret ut av Kongo og etterhvert havnet i Levanten, området som i dag er Midt-Østen, for 120 tusen år siden. Men vi er fortsatt i bunn og grunn tilpasset livet slik det var den gangen. Vi er opportunister og egoister som setter ideelle hensyn til side.
På et eller annet tidspunkt i historien, kanskje i forbindelse med at vi ble jordbrukere, fant vi det nødvendig med bredere samarbeid enn tidligere. En ser kanskje for seg at ulik kompetanse kunne brukes til felles nytte. Dessuten ble vi knyttet til ett sted, vi fulgte ikke etter maten, men dyrket jorden og holdt husdyr. Mindre risiko, men stort sett mer arbeid ble resultatet. Og begrepet eiendomsrett til jord oppsto. Nødvendigheten av å verne om ikke bare sitt liv, men også eiendom, ble etterhvert sentral. Så dannet vi forbund med flere, og etterhvert ble nasjonene bygd.
Og vi vernet om først oss selv, så familen, flokken, stammen, og etterhvert nasjonen. Vi sloss også oss imellom, og kampen om kontroll over ressursene var det vi sloss om. Religion kunne være den mest åpenbare arsaken til ufreden, men dypest sett var det en kamp om ressursene.
Etterhvert gikk nasjonene sammen i allianser, noen skjøre, andre solide, eller robuste som det gjerne heter nå. Vi har utviklet oss hele tiden, og humanismen har stått sterkere og sterkere, vi bryr oss om hverandre. Til en viss grad. Svært mange, de aller fleste, er svært uvillige til å redusere egen kontroll over ressurser de mener er deres. Vi har vært, og er fortsatt, ikke villige til å dele.
Og vi vil ikke se dem vi må dele med. Vi vil ikke se dem i Norge.
Løsningen på verdens problemer er ikke lett å finne. Undertegnede har strengt tatt ingen formening om det. Realistisk sett tror jeg ikke drømmen beskrevet i innledningen er mulig. Derfor vil jeg heller ikke stå på det som et krav. Vi må ta vår del av verdens problemer.
Og jeg tror vi bare har sett starten. I fremtiden vil krig og etterhvert klimaendringer drive et voldsomt antall mennesker på flukt.
Vi kan ikke skyte dem som kommer, slik vi gjorde i tidligere tider. De som kommer må bli tatt imot med respekt og verdighet. Og jeg tror ikke vi kan kreve at de er norske i det øyeblikk de står på norsk jord. Nordmenn som har forlatt Norge har vist oss hvordan det er å bosette seg i andre land. I USA er det nordmenn som er mer norske, som har flere tradisjoner og vaner som vi forbinder med Norge, enn hva storparten av oss som ble værende har i dag. Og ikke alle nordmenn integrerte seg i særlig grad. Noen ble til og med værende i parallellsamfunn som i Ørkenen Sur i New York.
 |
| Norsk parallellsamfunn i New York, Ørkenen Sur |
Men USA kom opp med en plan, Marshallplanen. Fra 1947 til 1951 gjennomførte USA en plan for å gjøre Europa levelig igjen etter 2.verdenskrig. Og det hjalp. Bare noen få, undertegnede var av dem, utvandret i troen på bedre i liv på andre siden av Atlanteren. Og mange av oss kom tilbake.
Aha... Jeg vil ha hjelp i nærområdene? Naturligvis vil jeg det. Og ikke bare nødhjelp, men en ordentlig plan for å gjøre områdene levelige. Og en plan for å hindre nye områder i å bli ubeboelige. Jeg er motstander av dagens plan som stort sett ser ut til ha som mål å skremme folk fra å komme hit. Det er direkte trist at Norge lager tegneserier for å fortelle hvor vanskelig livet er som utlending i Norge. Folk vil fortsette å komme, de fleste rett og slett fordi det er umulig å leve videre der de er. At noen er opportunister, må vi nok dessverre regne med.
Nå eksisterer det ikke noen helhetlig plan for å styrke utsatte områder. Derfor vil det fortsette å komme mennesker i en grad vi må tilbake til innvandringen etter istiden for å finne maken til. Og i et antall vi aldri tidligere har sett.
Heldigvis er alle de mange hundre asylsøkere og flyktninger jeg har arbeidet med, skikkelige mennesker. Med to unntak. De fleste av dem er veldig forskjellig fra meg, naturlig nok. Men jeg har ingen problemer med å forholde meg til dem.
Jeg konkluderer derfor med at også innvandringen er noe som går greit i min tid. Og kanskje at det akkurat for meg er best å fortsette arbeidet med å skremme folk fra å komme hit. Akkurat som det for meg er best å utnytte oljeforekomstene maksimalt før de blir verdiløse. Og mye annen politikk som ser ut til å ha som mål at akkurat jeg skal få et godt liv.
Av en eller annen grunn har jeg med alderen blitt mindre egoistisk. Derfor etterlyser jeg en plan og en politikk som sikrer dine, jeg har ingen, etterkommere et godt liv.
Tidligere delte vi folk i de som arbeidet, de som kriget og de som ba. Jeg har vært i de to førstnevnte klasser uten at det hjalp, kanskje må jeg gå inn i sistnevnte klasse?
For lykkes vi ikke med å håndtere innvandring og utvandring, blir det stygt.
