Jeg har falt utenfor og mangler dessuten mannlige forbilder

Nylig ble rapporten til Camilla Stoltenberg publisert. Det var den som skulle forklare hvorfor gutter faller gjennom i skolen. For meg inneholdt denne rapporten lite nytt. Heller ikke i debatten som kom etterpå, var det noen overraskelser. Jeg kunne publisert akkurat det samme til en brøkdel av prisen. Antagelig hadde jeg kunnet konkludere basert på adskillig mer empiri enn det fintenkerne bak rapporten hadde. Jeg har tross alt etter 1991 møtt ca 30000 grunnskoleelever, og observert dem over en ukes tid.

Men ingen ville hørt på meg. Fordi jeg har falt utenfor og er stigmatisert. I likhet med veldig mange som ligner litt på meg, er jeg bare istand til å pådra meg engasjement i nettdebatter.

Fordi jeg er mann. Dessuten er jeg gammel. Og jeg er lavt utdannet. Lønna vil for dem som er toneangivende i den offentlige debatten, fortone seg som symbolsk. Jeg er enslig, eller som de som forstår seg på det hevder; aktivt valgt bort. Ikke har jeg barn og dermed heller ikke barnebarn, noe som også gjør at en mann i min alder står utenfor og ikke blir tatt på alvor.

Dessuten er jeg 90% sykemeldt.

Guttene i undersøkelsen til Stoltenberg manglet ofte mannlige forbilder. Det gjør jeg også.

I den grad noen har uttalt at de har blitt inspirert av meg, er de uten unntak unge damer. Unge damer som heldigvis har funnet en inspirasjon til å utforske friluftslivet videre. Og et par av dem har blitt så inspirert at de har startet blogger og utgitt bøker. Ikke om meg naturligvis, men om livet utendørs.

Jeg mangler altså egne forbilder. Forbilder i sporten, politikken og livet forøvrig.

Når jeg står på ski, ønsker jeg alltid at jeg å være like god som Janette, Johanne, Lindsey og Hillaree. Sistnevnte er minst kjent, men sto nylig på ski ned ei renne på Lhotse (8516 m.o.h) Du har topptur og så har du topptur på Lhotse.

 Disse damene har kommet seg opp på arenaer som i min barndom/ungdom var forbeholdt menn. Og de har kommet så langt at storparten av oss menn bare kan drømme om ha tilsvarende ferdigheter.
Når Johanne kjører slopestyle ser det så lekende lett ut. Det samme gjør det når Janette kjører linjer i fjellet det etter gammel tenkning ikke skulle være mulig å kjøre. Og Lindesy har utfordret oss menn, og passert oss, i viljen til å risikere for å vinne.

Hilaree Nelson på vei ned renna fra Lhotse

Og å kjøre ned fra toppen av Lhotse, slik amerikanske Hillaree Neeson gjør, er nesten ikke til å tro.
Og alle disse gjør det de gjør uten å gjøre noe poeng ut av at de er kvinner. De er antagelig ikke bevisste feminister engang. De er bare gode på det de gjør.

Og da får de min nesegruse beundring.

Men jeg har litt problem med de som kommer seg fram bare fordi de er kvinner. Min generasjon menn har opplevd utstrakt kvotering både i arbeidsliv og i politikk. Noen har hevdet at kvinner må være så mye flinkere enn menn for å nå opp på disse arenaene. Det stemmer overhode ikke. Mange har blitt kvotert inn og albuet seg videre med hersketeknikker og videre kvotering. Tror jeg. For jeg har utfordret noen av dem i debatter. Når det er tomt for argumenter, drar de kortet med ymte frempå om at min mening ikke teller like mye som deres. Fordi de er kvinner.

Mine politiske forbilder er imidlertid også kvinner. Tildels unge kvinner. Tidligere har de som inspirerte meg hatt navn som Anders, Finn,  Kåre, Håkon og Christian. Men de som inspirerer meg mest akkurat nå, er Lan Marie Nguyen Berg og amerikanske Alexandria Ocasio Cortez. Jeg er ikke alltid enig med dem, men deres evne til å stå imot press, argumentasjon og ren hets fra menn som meg, er fantastisk. Begge er unge kvinner med minoritetsbakgrunn. Og det er som å vifte med et rødt flagg foran oss som har falt utenfor.

Alexandria Ocasio-Cortez, mitt store politiske forbilde akkurat nå.

Med slike forbilder, blir jeg også uglesett som nettdebattant. Av mine egne vel å merke. For om du ser på min beskrivelse av meg selv, er det lite tvil om at jeg vil skyte all ulv, utrydde eliten i Oslo, kutte ut bompenger, ha billigere alkohol, drivstoff og tobakk, ønsker el-bilen dit pepper'n gror, fornekter menneskeskapte klimaendringer, forbanner kvinnedagen osv. Men da ville jo mine kvinnelige, politiske forbilder vært Sandra og Sylvi. Det heter de ikke.

Og dermed faller jeg ytterligere utenfor også blant mine egne. 

Spørsmålet er om jeg kan komme meg inn igjen blant mine egne når Dovres neste ordfører blir valgt. For der merker jeg at jeg må ta meg selv i nakken for å gi vedkommende sjansen.

Neste ordfører i Dovre vil etter alle solemerker bli en i politisk sammenheng ung kvinne som ikke har vært i politikken før. Begge de to største partiene har en ung kvinne på topp. Såpass unge er de at jeg har sett dem på skolen, og sett dem da de debuterte i utelivet. Uten at jeg la spesielt merke til dem. Men dette er nok til at jeg må slåss med fordommene mine. Jeg skal ikke bli den bedrevitende, fordomsfulle, småbitre gamle mannen jeg strengt tatt har alle forutsetninger for å bli. Jeg skal ønske den av dem som blir valgt, lykke til.

Og jeg lover at jeg skal være saklig når jeg kommenterer det hun gjør som ordfører.

Det kommer ikke alle til å være. Og da håper jeg den av dem som blir valgt, har studert og lært litt av Alexandria og Lan. For hun vil møte slike som meg, men som ikke har tatt noe oppgjør med seg selv. Ikke la det gå inn på deg det måtte bli. 

Heldigvis for dere, er storparten av de som ligner litt på meg, såpass feige at de lar mye av sin vrede gå ut over Lan Marie. For bygdedyr på min alder er eksperter på kommunepolitikk i hovedstaden. Og å ytre de verste ting om Lan Marie, genererer likes og gode støtteerklæringer. Lokalt er de mer forsiktige. Kanskje nøyer de seg med en anonym ytring på baksida av GD? For selv om de er ytterliggående og  overbeviste om at de har rett, er de smertelig klar over at de uansett skråsikkerhet, antagelig har feil. 

Den som blir valgt, vil imidlertid neppe ha referat fra kaffebordet på Tex, Grill eller Frich's.

Vel, vi gutter faller utenfor på alle arenaer og i alle aldre. Og i min alder er det ikke mange muligheter igjen for å rette det opp. Derfor var det vel riktig av Stoltenberg-kommisjonen å fokusere på de som faller utenfor i skolepliktig alder. Men som sagt, jeg kunne gjort samme jobben, og med samme konklusjon, mye billigere.

Men en kommisjon burde vært satt ned. Og den vet jeg ikke svaret på.

Hva skal vi gjøre med alle dem som har falt utenfor slik jeg har gjort?

Antagelig er alt håp ute.