Torsdag i forrige uke hadde jeg fødselsdag. 63 år på jorden, hvorav alle har vært relativt gode. Å ha fødselsdag midt på sommeren medfører en del pluss. Mange er nok ikke enig, men når man hater å bli gjort stas på, og i tillegg har en del introverte trekk, er det godt at veldig mange er mest opptatt med andre ting.
Dessuten gir bursdag midt på året anledning til å tenke seg litt grundigere om to ganger i året, ikke bare ved overgangen til nytt kalenderår.
Jeg benyttet dagen til å sykle meg en tur i vakre Oppdal og tenke litt underveis. Hadde jeg ikke tenkt så mye underveis, ville jeg helt sikkert syklet fortere. Hjernen er vel den kroppsdelen som trenger mest sukker og oksygen, derfor stjeler den av en allerede redusert kapasitet. Hjernen kan visstnok ikke nyttiggjøre seg fett, det er litt dumt for meg som gjerne skulle vært litt lettere...
Tankene mine dreide seg imidlertid mest om hvorfor jeg engasjerer meg for klodens ve og vel. Der kommer overskriften inn i bildet. For omtrent 25 år siden, snakket jeg med en amerikansk venn om dette emnet og den velstandsøkningen vi hadde hatt i Norge. Det er verd å merke seg at dette var før det virkelig tok av, før Arbeiderpartiet skulle tredoble det personlige forbruket innen 2050 og før vårt pensjonsfond nådde astronomiske høyder.
Jeg var betenkt, slik jeg hadde vært siden jeg 20 år tidligere meldte meg inn i Fremtiden i våre hender. Amerikaneren var demokrat, er det såvidt jeg vet fortsatt, og Al Gore forberedte sin kamp for å bli president i USA. En kamp han tapte, men som kjent laget han i 2006 filmen "An unconvinient truth" som ble en gamechanger i klimakampen.
Praten gikk imidlertid ikke om detaljer, det gikk mer på mine bekymringer for fremtiden. Ikke min fremtid, men klodens fremtid og fremtiden til menneskene som kommer etter meg.
Han forsto ikke mine bekymringer, enslig og barnløs som jeg var og fortsatt er. Derfor kom utsagnet i tittelen;
Don't worry, just fuckin enjoy.
Det er det mange som gjør, faktisk så mange at slike som meg stigmatiseres av unge, fremadstormende og ellers svært dyktige politikere med klima og miljø som kampsak. Vel, jeg har mange argumenter på lager som kan knuse denne stigmatiseringen, men det får vente.
For jeg er fortsatt opptatt av hvorfor jeg engasjerer meg. Uten å finne svaret. Annet enn at det føles riktig å gjøre det.
Til tross for at jeg har vært samfunnsengasjert i rundt 50 år, måtte jeg passere 60 før jeg meldte meg inn i et politisk parti. Da var det for å gjøre det mulig for MDG å stille liste ved lokalvalget. Nå var ikke jeg drømmemedlemmet lokallaget søkte etter, i lokalavisa gikk de ut med at de var på utkikk etter unge, kvinner og folk med innvandrerbakgrunn. Allikevel ble jeg satt på lista og kom inn som 1.vara til kommunestyret i Oppdal. Der har jeg møtt ved vært eneste kommunestyremøte etter valget.
Jeg har trivdes med å være folkevalgt, både med det politiske arbeidet og med omgangen med gode, engasjerte lokalpolitikere fra alle parti.
 |
| Bursdagskakestykket opp til venstre, dvs emballasjen som ble med hjem. Kakestykket ble inntatt på flat mark i ca 20 km/t. |
Dessuten har blitt tillitsvalgt, både i lokallaget og fylkeslaget. Særlig arbeidet i fylkeslaget har fått meg til å løfte blikket ut av det helt lokale. Tidligere har jeg hatt mest meninger om det helt lokale, det nasjonale og faktisk også det globale. "Trønderpolitikk" har ikke engasjert meg i særlig grad, men nå ser jeg og har meninger om samferdsel, næring, vern, oppdrett, utdanning og andre områder på fylkesnivå.
Å ha tillit innen eget parti føles godt. Da jeg bare seks måneder etter innmelding møtte på listetoppsamling sammen med listetopper fra hele landet, hadde jeg nok fortsatt formeninger om hvordan MDG'erne var. De formeningene stemte ikke, det var alle slags folk der og alle ble godt tatt imot. Avstanden til toppene var også kort, førsteinntrykket var rett og slett et særdeles inkluderende parti.
Nå har lokallaget foreslått meg inn til nominasjonskomitéen til stortingsvalget i 2021. Jeg har vært i interview, men det har nok et 50-talls andre også. Og selv om jeg har vært med i kort tid, vet jeg at Trøndelag har svært mange bra folk å ta av.
Jeg har lenge uttalt lokalt at jeg vil kjempe for at MDG skal ha ansikter i alle aldre og profiler både i bygd og by. Vi oppfattes ofte som et ungt byparti, til en viss grad er det riktig, men vi må huske at distriktspolitikken er viktig for partiet og at vi har en god distriktspolitikk. Vi prøver også å kommunisere at det er forskjell på virkemidler i forskjellige deler av landet. Vi har mange unge mennesker i partiet, velutdannede er de også. I tillegg har de sterke stemmer. Imidlertid må vi ikke glemme at de som stiftet partiet for over 30 år siden, fortsatt er med og mange av dem er aktive.
På bursdagssykkelturen min tenkte jeg litt på hva jeg kan bidra med. Noen tanker vil jeg ta internt, men jeg ønsker å gjøre kjemperen for en levelig fremtid til et alminnelig menneske. Jeg har ingen elitistiske trekk, jeg har ingen særinteresser som overskygger evnen til å se helhet, Dessuten kan jeg egentlig ingenting skikkelig godt, derfor må jeg støtte meg på kunnskapen til andre. Faktabasert politikk fremfor å basere på følelser er viktig for meg.
Demokratiet er kjernen i tenkesettet mitt. Jeg vet det må endringer til, jeg vet at det haster, men vi vil ikke lykkes uten forankring hos et flertall. Diktaturet er effektivt for gjennomføre endringer, både i Rwanda og på Fillipinene har totalitært styresett gjennomført tiltak for miljøet som ville tatt lang tid om de skulle blitt demokratisk forankret først. Min mening er allikevel at vi må stå sammen om endringene. Totalitære styreformer har såpass mange andre, og negative, sider ved seg at det er uaktuelt for meg å støtte slike.
Som nevnt ovenfor har vi mange gode kandidater i Trøndelag. Folk fra sentrale strøk og folk fra mer perifere, kvinner og menn i alle aldre med variert bakgrunn på alle områder har sagt seg villig til å gjøre en jobb for oss. Og med oss mener jeg også alle dere som ikke har MDG som førstevalg. For vi skal jobbe for dere også i tillegg til alle dem som ikke har noen stemme, de som ennå ikke er født, de som er lenger ned i næringspyramiden enn oss mennesker og alle i hele verden.
Blant alle disse som vurderes til lista ved stortingsvalget er det mange som kan gjøre samme jobben som meg og kanskje bedre enn meg. Under tretimersturen på sykkel, tenkte jeg på mange av dem. Og hvis nominasjonskomitéen ikke har tenkt noenlunde i disse baner, noe jeg egentlig tror de har, skal jeg ta det på nominasjonsmøtet.
Vi, og alle andre partier, trenger en balansert liste. Da trengs det helhetstenkende profiler som er akseptable for det brede lag av velgere, rett og slett helt vanlige folk.
Det trenger ikke å være meg.
