Jeg kjenner ei jente ved navn Brenda

Det vil si, jeg kjenner henne ikke veldig godt. Hun er en av en nesten uendelig rekke mennesker som har krysset mine spor gjennom livet. Men Brenda har flere spor i mitt hode og hjerte enn de fleste.
Vi har alltid hilst på hverandre når vi har møttes, og har hun sett meg før jeg har sett henne, har hun alltid sagt hei og smilt til meg.
Vi er ikke venner i den forstand, vi er ikke engang venner på facebook. Selv om jeg har noe sånt som 1800 venner der, hvorav 1500 knapt kan regnes som bekjente selv om jeg vet hvem de er.
Men Brenda er ikke på min venneliste.

Dessuten ser jeg kanskje aldri Brenda igjen. Kanskje får jeg ikke engang rede på hvordan det går med henne i livet.

Håper du tilgir at jeg har stjålet et bilde fra deg Brenda.

Brenda var asylsøker. Ei i den kategorien som stemples som asylbarn. Nå er hun tvangsutsendt. Eller deportert som de andre asylsøkerne kaller det. Hentet av politiet klokken halv seks en morgen i uka som nå går mot sluttet. Sammen med sin yngre bror, sin eldre søster og sin mor, ble hun vekket og tatt med til en uviss fremtid, uten engang å få sagt farvel til sine mange venner. I tillegg til Brenda og hennes to søsken ble fire andre barn hentet i samme aksjon.

Jeg ble kjent med Brenda like etter at hun kom til Norge da jeg vikarierte for norsklæreren hennes. Dette var på førjulsvinteren for fire år siden, det var 15 til 20 minusgrader, snø og veldig stor kontrast til Nigeria hvor de kom fra. Ettersom de var nigerianere regnet jeg med at besøket deres i Norge ville bli ganske kort ettersom det nesten ikke innvilges asyl for mennesker fra Nigeria her i Norge.  Jeg kjenner ikke noe til den konkrete saken, men hvorfor det gikk så lang tid skjønner jeg ikke. Allerede den gangen hadde hennes eldre søster få forhåpninger til å få bli. Det gjorde veldig inntrykk å snakke med en 11-12 åring med så lite håp for fremtiden kan jeg erindre.

Men vi fire prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen der og da. Tre unger fra Nigeria og undertegnede dro ut på ski i kuldegradene, skiopplæring og norskopplæring gikk hånd i hånd. Den eldste og den yngste av søsknene var uvillig av og til, men aldri Brenda. I løpet av fjorten dager var hun bedre på ski enn de fleste av sine jevnaldrende. Hun hoppet på de største hoppene, og strålte som bare Brenda kunne stråle.

Brenda kunne være litt urolig og vanskelig å kontollere innendørs. Særlig kunne hun erte broren sin, noe som skapte uro. Men det var så vanskelig å bli sint på Brenda. Hun smilte bare, og jeg fant det veldig vanskelig å bruke meg på henne slik jeg kan gjøre overfor andre som gjør tilsvarende sprell.

Etter denne perioden med daglig kontakt tenkte jeg ofte på de tre søskenene. Særlig i jula rett etter jeg var ferdig med dem, tenkte jeg på hvordan de hadde det og hvordan det skulle gå med dem.

Og de ble værende. Så lenge at de ble godt intregert i et lite nærmiljø. I lokalavisa kunne jeg se bilde av Brenda på fotballaget, Brenda i danseforstillinger og Brenda i andre sammenhenger. Vi møttes av og til i nærmiljøet, og innimellom når jeg vikarierte i klassen hennes. Alltid blid og positiv. Og hun ble mer og mer norsk, og hun gav tilbake. Bare få kvelder før sin siste i Norge, stillte hun som dommer for yngre fotballspillere. Innerst inne visste hun nok hvilken vei det gikk, men hun hadde nok alltid håpet. Særlig etter at det ble politisk enighet om å gjøre noe for asylbarna.

Men tirsdag morgen var det altså slutt. På en særdeles uverdig måte. Hentet av et politi som uvillig måtte gjøre en svært vond jobb.

Hvordan vi i Norge kan være bekjent av en slik handlingsmåte er uforståelig for meg. Jeg har ikke løsningen, men det meste hadde vært bedre enn dette. Dessuten hadde det vel ikke vært for mye å forlange om Norge ga litt tilbake til Nigeria også.  Fred.Olsen, Statoil, Hydro og andre norske selskaper har tross alt tjent, og tjener, mer på en særdeles miljøødeleggende oljeutvinning i Niger-deltaet enn det den norske stat totalt gir i bistand til Afrika. Og denne oljeutvinningen får den jevne nigerianer ingen velstandsutvikling fra.

Brenda og hennes søsken har ingen skyld for sin egen situasjon. Kanskje kunne moren gjort noe anderledes, men det vet jeg ingenting om. Det viktige her er hvordan vi behandler barna. Og at vi må evne å se enkeltskjebnene.

Og det gjør meg rasende å høre det jeg hørte i dag, nemlig at det var bra vi ble kvitt faenskapet. Brenda er bare 13-14 år gammel, men har i løpet av fire år bidratt mer positivt til det norske samfunnet enn mange av de med slike uttalelser gjør i løpet av et helt liv. Kanskje burde vi heller sende ut slike som i den grad mangler menneskelighet? Til et sted der ytterliggående islamister hadde kidnappet dem for å selge dem eller gifte seg med dem. Et steg der mennesker selges for 70-80 kr.

Det hjelper ikke Brenda og hennes søsken at jeg skriver om dette. Det kommer nok heller ikke til å forandre dem som bifaller en slik måte å behandle medmennesker på.

Eneste lyspunkt er at jeg tror Brenda er en overlever. Det gir meg en slags trøst. Og jeg håper at jeg via andre får høre hvordan det går.

For dette har opprørt meg denne uka. Og stjålet litt søvn fra meg.

Fordi jeg gjerne skulle gjort noe, men her er jeg maktesløs.

Dagens vær slo ikke beina under innlegget mitt i går.

Det ble ikke kortbukse på meg i dag. Og de som er aller enklest i tankegangen har allerede prøvd å slå beina under innlegget mitt fra i går. 

Men variert vær er en del av gleden ved å bo i Norge, og jeg har mange ganger tidligere vasset i nysnø i siste halvdel av september. Nysnøen i dag løser heller ingen problemer i forhold til manglende snøfonner i juli.

Slik retorikk som enkelte tyr til når været blir mindre komfortabelt, biter ikke på min overbevisning.

Jeg trenger ikke reise til Arktis for å se at noe er galt

Jeg har hatt en vidunderlig høst så langt. Hver eneste dag har jeg startet opp i kortbukse og bare en dag har jeg måttet ta på meg langbukse underveis da det kom det en haglbyge. De aller fleste dager har jeg sittet i bare T-skjorta også når matpakka skulle spises, og selv på kveldene har det stort sett ikke vært behov for å supplere med varmere klær. Til og med på toppen av Snøhetta, 2286 m.o.h, har forholdene vært slike.

Tiltross for at det innimellom har vært litt nysnø på toppen, slik som dette bildet viser.

Stort sett har toppen på Snøhetta de siste 12 årene sett ut som på bildet under når vi har kommet til august.

Det lyse området til høyre for toppen var tidligere snødekt av gammelsnø stort sett hele året. Den lyse fargen viser at steinene der ennå ikke har fått noen vekst av lav.

Høstfargene har også vært utrolige de siste ukene. Stabilt vær, uten mye vind, har ført til at bladene har holdt seg i trærne lenger enn hva som er vanlig.

Hadde jeg nå til vinteren fått mye snø, lite vind og skiforhold tilsvarende vidunderlige som sommeren og høsten har vært, kunne jeg ført enda mere flaks til kontoen for å være født i 1957 i Norge. 

For som den pessimisten jeg er, klarer jeg ikke å bare glede meg.

Selv om jordas historie er ufattelig lang, og forholdene har vært meget forskjellige underveis, synes nå endringene å gå veldig fort. Og endringene akselrerer. Vi mennesker skal neppe være på jorda i all fremtid, men hvor lang tid har vi egentlig igjen? Kan vi redusere akselrasjonen? Har Stoltenberg rett i at vi har bare 15 år på å redde klimaet?

Uansett har nok vi mennesker en del flere år på oss før vi dør ut. Men for en del andre arter er situasjonen kritisk. Vel kjent via eventyrere som Børge Ousland er det at isbjørnen er truet. Isen i Arktis er i ferd med å bli borte. Er det så farlig da? Isolert sett ikke, men den er ikke alene om å få leveforholdene forverret og at miljøet den trenger blir borte.

I mitt nærmiljø har allerede fjellreven blitt borte. En storstilt satsing på å gjeninnføre den har vært en suksess. Men for hvor lenge?

Hvilken art blir den neste som må ha hjelp for å overleve? Villrein og moskus er sentrale arter i mitt nærområde. Når snøfonnene som før lå langt ut på høsten forsvinner allerede i juni, er en viktig brikke borte. Snøfonnene har vært viktige hvilesteder for begge arter, både for avkjøling og ikke minst for å komme bort fra insektsplagen. På kort sikt ser det ut som de klarer seg uten, men det er bare en av mange miljøfaktorer som endres. Denne faktoren er imidlertid synlig for alle som vil se. 

Noen vil nok hevde at de aldri har sett villrein på denne fonna som er nesten borte oppe i Kaldvellkinn. Det kan nok være, men jeg ser ikke bort fra at man vil kunne finne pilspisser etter tidligere tiders jakt der. Og om jeg hadde tatt dette bildet på samme dato for 20 år siden, ville det vært mange flere snøfonner å se. Også lavereliggende der det er vegetasjon. Vegetasjon som betegnes som snøleiesamfunn med fjellmopil, fjellsyre og trefingerurt. Kraftfor for dyrene. Og etterhvert som snøen blir borte større deler av sommeren, forsvinner dette viktige plantesamfunnet.

Jaja, vi mennesker kan ikke redde alle arter. Men for hver art som blir borte, nærmer det seg vår egen undergang.

Men hvorfor skal jeg bry meg? 

Norsk ungkar, uten barn og født i 1957.