Jeg trenger ikke reise til Arktis for å se at noe er galt

Jeg har hatt en vidunderlig høst så langt. Hver eneste dag har jeg startet opp i kortbukse og bare en dag har jeg måttet ta på meg langbukse underveis da det kom det en haglbyge. De aller fleste dager har jeg sittet i bare T-skjorta også når matpakka skulle spises, og selv på kveldene har det stort sett ikke vært behov for å supplere med varmere klær. Til og med på toppen av Snøhetta, 2286 m.o.h, har forholdene vært slike.

Tiltross for at det innimellom har vært litt nysnø på toppen, slik som dette bildet viser.

Stort sett har toppen på Snøhetta de siste 12 årene sett ut som på bildet under når vi har kommet til august.

Det lyse området til høyre for toppen var tidligere snødekt av gammelsnø stort sett hele året. Den lyse fargen viser at steinene der ennå ikke har fått noen vekst av lav.

Høstfargene har også vært utrolige de siste ukene. Stabilt vær, uten mye vind, har ført til at bladene har holdt seg i trærne lenger enn hva som er vanlig.

Hadde jeg nå til vinteren fått mye snø, lite vind og skiforhold tilsvarende vidunderlige som sommeren og høsten har vært, kunne jeg ført enda mere flaks til kontoen for å være født i 1957 i Norge. 

For som den pessimisten jeg er, klarer jeg ikke å bare glede meg.

Selv om jordas historie er ufattelig lang, og forholdene har vært meget forskjellige underveis, synes nå endringene å gå veldig fort. Og endringene akselrerer. Vi mennesker skal neppe være på jorda i all fremtid, men hvor lang tid har vi egentlig igjen? Kan vi redusere akselrasjonen? Har Stoltenberg rett i at vi har bare 15 år på å redde klimaet?

Uansett har nok vi mennesker en del flere år på oss før vi dør ut. Men for en del andre arter er situasjonen kritisk. Vel kjent via eventyrere som Børge Ousland er det at isbjørnen er truet. Isen i Arktis er i ferd med å bli borte. Er det så farlig da? Isolert sett ikke, men den er ikke alene om å få leveforholdene forverret og at miljøet den trenger blir borte.

I mitt nærmiljø har allerede fjellreven blitt borte. En storstilt satsing på å gjeninnføre den har vært en suksess. Men for hvor lenge?

Hvilken art blir den neste som må ha hjelp for å overleve? Villrein og moskus er sentrale arter i mitt nærområde. Når snøfonnene som før lå langt ut på høsten forsvinner allerede i juni, er en viktig brikke borte. Snøfonnene har vært viktige hvilesteder for begge arter, både for avkjøling og ikke minst for å komme bort fra insektsplagen. På kort sikt ser det ut som de klarer seg uten, men det er bare en av mange miljøfaktorer som endres. Denne faktoren er imidlertid synlig for alle som vil se. 

Noen vil nok hevde at de aldri har sett villrein på denne fonna som er nesten borte oppe i Kaldvellkinn. Det kan nok være, men jeg ser ikke bort fra at man vil kunne finne pilspisser etter tidligere tiders jakt der. Og om jeg hadde tatt dette bildet på samme dato for 20 år siden, ville det vært mange flere snøfonner å se. Også lavereliggende der det er vegetasjon. Vegetasjon som betegnes som snøleiesamfunn med fjellmopil, fjellsyre og trefingerurt. Kraftfor for dyrene. Og etterhvert som snøen blir borte større deler av sommeren, forsvinner dette viktige plantesamfunnet.

Jaja, vi mennesker kan ikke redde alle arter. Men for hver art som blir borte, nærmer det seg vår egen undergang.

Men hvorfor skal jeg bry meg? 

Norsk ungkar, uten barn og født i 1957.