onsdag 27. juli 2016

En hyllest til Turkish Airlines

Jeg liker ikke å fly. Neida, jeg er overhodet ikke redd for å fly, til det er jeg altfor analytisk i mine risikovurderinger og i tillegg fatalistisk innstilt til livet.

Men jeg misliker sterkt hele situasjonen fra jeg ankommer en flyplass og til jeg forlater en annen flyplass etter endt forflytning. Hele prosessen forekommer meg ineffektiv, det er masse å holde rede på og det er en usedvanlig stor mengde mennesker å forholde seg til. Og det er drepende kjedelig.

Servicen er også dårligere enn hva man burde forvente i de fleste tilfeller. Maten er, om det i det hele tatt serveres, bortimot uspiselig.
Og det verste er medpassasjerene. Særlig småbarnsfamiliene. Altfor mange mange ganger har jeg sittet på fly der en mor eller far bærer et remjende barn frem og tilbake gjennom midtgangen. Akkurat i ørehøyde.

Fly er imidlertid en effektiv reisemåte, og fra å være en luksus for de få har flyreiser blitt for folk flest. 

Når jeg skal reise er det to faktorer jeg vurderer. Reisetid og pris er parametrene som vurderes. Flyselskap teller ikke for meg, alle jeg har reist med har brakt meg til reisemålet.

Men kanskje kommer jeg til å vurdere dette nærmere i fremtiden.


Nylig satt jeg og vurderte flyreise samtidig som jeg fulgte med på nyhetene. Terror og forsøk på statskupp gjorde at jeg hadde et håp om billige flybilletter. Nice viste seg imidlertid å være uaktuellt, tre ganger det jeg tidligere har betalt var jeg uvillig til å betale.
Så dumpet jeg innom Turkish Airlines, og mens Erdogan kjempet om makten der nede var billettene billige. UD frarådet reise, men tidligere nevnte risikovurdering og fatalisme gjorde at jeg slo til.

Jeg har aldri tidligere reist med Turkish Airlines. Gamle fordommer tilsa at jeg forventet et lurvete fly, piloter med bart, flyvertinner med bart, null alkoholservering og halal-mat. Noe som er helt ok for meg, bedre enn Norwegian med null servering, null baggasje og wifi som ikke virker.

Igjen ble mine fordommer brakt til skamme.

Flyet var nytt, rent og trivelig. Crewet var særdeles hjelpsomme og hyggelige. Maten var den beste jeg har fått på et fly.

Dette hadde ikke blitt godkjent på restaurant, men i flyet er det storveies.
Underholdningen ombord var uten sidestykke det beste jeg har opplevd. Utleverte øreplugger leverte kanskje ikke Hifi-kvalitet, men musikkutvalget kunne tilfredstille alle unntatt dem som kun hører norsk folkemusikk. Det samme kunne filmutvalget, såvidt jeg kunne bedømme var det rimelig nye filmer og innen mange sjangere. Dessuten kunne jeg til enhver tid sjekke hvor langt det var igjen til målet og lignende data. I tillegg hadde de kamera så jeg kunne enten se rett ned eller rett foran flyet til enhver tid. Spennende, særlig ved take-off og landing.
 Alt dette var integrert i stolryggen foran meg. Og ørepluggene stengte effektivt ute småbarnsfamilien to radar foran meg.



Nå har jeg helt glemt å beskrive ombordstigningen. På ombordstigningskortet sto det angitt hvilken gruppe man var i. Og passasjerene ble slust inn i båser ved gaten og sluppet ombord etter gruppe. Her slapp man altså at folk som skal sitte fremst går først ombord og deretter sperrer midtgangen mens de plasserer håndbaggasje og setter seg. Betjeningen i gaten tillot ingen køsniking og resultatet var at boarding gikk fortere enn jeg noensinne har opplevd. Hvorfor gjør ikke flere slik?

Dessuten var crewet ombord sædeles løsningsorientert. På min rad satt det en famile på seks med seter spredd ut over tre steder i flyet. Snill som jeg er, satte jeg meg på en av plassene familien hadde, forøvrig ved siden av to digre "bolere". Så snille var imidlertid ikke de tre andre som hadde seter på denne raden og krangelen var i gang. Såpass at det forsinket avgangen og jeg en stund trodde familien måtte forlate flyet. Men flyvertinnen fant plass til alle, og på toppen av det hele ble jeg plassert i en treseter alene. Tiltross for at jeg var nydusjet, føltes dette bra.

Tilslutt vil jeg rydde opp i et tidligere faktum som ikke lenger er et faktum. På 70- og 80-tallet var det allment kjent at du kunne fise aldeles anonymt på flyet. Den gamle gentlemannen Torkjell Berulfsen fortalte meg dette mellom Værnes og Bodø en gang. Nesten uansett rysar eller brakfis. Lyden ble overdøvet, og lukten kom opp et annet sted i kabinen. 

Slik er det ikke lenger. Fant jeg ut.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar