Jeg har i to uker vært flau.

Det begynner nå å bli to uker siden jeg var med på noe jeg ikke er særlig stolt av. Dessuten har ryktene begynt å spre seg, så det er vel på tide å lansere min versjon av det som skjedde. Særlig ettersom jeg blir tiltalt på de underligste måter i nærmiljøet der jeg har mitt arbeid.

Sammen med to kolleger, som også i mangel av gode venner er å regne for venner, gjennomførte jeg en dag midt i ferien med å tilrettelegge en dag der barn og ungdommer fikk drive med noen grensesprengende aktiviteter.

Ungene rappellerte, klatret, gikk via ferrata og kjørte det jeg kaller tyrolertravers, men som alle nå kaller zip-line, under veiledning og oppsyn av oss tre karene. Selv var jeg stasjonert noen meter bortenfor mine såkalte venner, da vet jeg at det meste av konversasjonen dem i mellom forgikk på oppdaling og med mine valg av ord. Disse to kunne nemlig, om det ikke var for et ytterst sparsommelig reportoar, gjort det bra som imitatorer. Men når reportoaret begrenser seg til å imitere Erlend Elias og meg, er det for lite publikum. Derfor må de spe på som sauebønder og friluftsveiledere.

Etterhvert mistenkte jeg dem for å ha planer om et aller annet. Og da vi etter å ha gjort oss ferdig, kjørte direkte på butikken for å kjøpe øl, ante jeg uråd.

Uråd fordi jeg overhode ikke var forberedt på å ikke kunne kjøre hjem. Jeg manglet tannbørste, underbukseskift og livsnødvendige medisiner. Tross alt var det under en måned etter at jeg var for hjertepasient å regne.

Størst bekymring var imidlertid knyttet til antrekket. Terrengjoggesko fra Dynafit, ullstrømper fra Superwool, ullunderbukse fra Mons Royale, ulltrøye fra Aclima, bukse fra Lundhags og isolasjonsjakke fra Arcteryx, solbriller fra Oakley og en caps fra et elvestryk i British Colombia er ikke festklær. Men etter 5 sekunders tvil, var jeg med.

Legg merke til hvordan den oransje fargen på Lundhagsbuksa matcher kantingen på isolasjonsjakka fra Arcteryx! Stil kalles det, verre er det med T-skjorta.

Det skulle grilles. Og det skulle grilles slik karer griller. Indrefilé av elg, marinert etter alle kunstens regler, havnet på Weber'n. Og fantastisk godt var det.

Til maten var det øl. Og musikk. Der haltet det for meg. De to øvrige festdeltagerne er i 40-årsalderen. Og heterofile menn i 40-årsalderen spiller Metallica som taffelmusikk. Og i et demokratisk land har flertallet alltid rett, selv om mindretallet er 20 år eldre og har erfaring fra en annen tid. De fleste forslag om Stones, punkrock og 70-tallsdisco ble nedstemt. At den ene plutselig skulle høre Justin Timberlake hører med til historien. 

Samtalen var det også vanskelig for meg å delta i. Ikke nok med at jeg er dårlig på smalltalk, når samtalen dreier seg 40% om sau, 40% om traktor, 10% om jakt og 10% bokstavelig talt er skitprat, er det bare i de siste 10% jeg har særlig å bidra med. Imidlertid bedret det seg litt ettersom prosenten med bokstavelig talt skitprat øker proporsjonalt med antall øl konsumert. Og når whiskyen kom på bordet var vel prosenten med bokstavelig talt skitprat kommet opp i 99.

Etter maten tok det seg opp, helt til det ble diskutert å reise videre. 

Vi tre har en liten felleskasse vi aldri får brukt. Disse to familiariserte karene har utrolige planer for denne felleskassa, men de har aldri tid anledning eller egentlig lyst til å sette planene ut i praksis. Og felleskassa bare øker i omfang. 

Allikevel var det problematisk å skaffe privatsjåfør. Kanskje har vi et frynsete rykte? Men omsider ordnet det seg. Fortsatt visste jeg ikke hva planen var, selv om jeg begynte å ane virkelig uråd da dansebandmusikk fylte stuen i baksida. Og mine venner øvde inn "moves"...

Og som mistenkt, vi skulle til Sel.

Selstreffen er vel landets største festival for slik musikk. Og et arrangement jeg har uttalt at jeg aldri skal delta på. 

Imidlertid står alle forsetter for fall. Og vi sto etterhvert i en maurtue av folk og hørte på Lasse Stefanz. Takke meg til Metallica! 

Dessuten ble felleskassa brukt til å handle effekter. Jeg fikk tredd på meg ei T-skjorte med bilde av bandet utenpå isolasjonsjakka, kassereren nøyde seg med en særdeles ukledelig caps, også den med Lasse Stefanz på. sistemann ville på død og liv ha T-skjorte med Alvdals countrydronning Anne Nørsti på.

Som tre klovner dro vi da rundt på dette festivalområdet. Alle oppførte seg etter forholdene bra, selv om det ble sett etter eventuelle "attgløymer". "Attgløyme" er i Gudbrandsdalen navnet på ugifte damer. Og når jeg er med, blir min sivilstand brukt som unnskyldning av de andre for å se etter denne typen damer. Jeg har filmsnutter som viser de dårligste sjekkereplikkene jeg har hørt, men av hensyn til personvernet blir de ikke publisert. De lagres for å kunne brukes senere som pressmiddel. I samme kategori er videoene jeg har av treningen før avreise.

Her er imidlertid en liten stemningsrapport fra arrangementet for dem som ikke har aning om hva dette handler om. Noen ganger lurer jeg virkelig på om enden på verden slik vi kjenner den er nær.

Vi kom oss imidlertid vel hjem igjen takket være trofast og godt betalt privatsjåfør. Ingen av oss ble med andre hjem eller tok med oss noen. 

Jeg har vært flau over denne glippen i mine forsetter. Det regner jeg også med at han som uttalte at dette var beste dagen i livet hittil har vært. Og om han benekter det, har jeg uttalelsen behørig lagret på min iPhone7 pluss. Alle senere gode dager skal bli sammenlignet med denne.

Men jeg har altså fortrengt og vært skamfull over denne totale mangel på karakterstyrke som gjorde at jeg ble med på dette. Og at felleskassa vår som har vært tiltenkt bedre formål, ja faktisk så gode formål at de aldri ville blitt beskrevet på bloggen, får meg til å tvile på om demokrati er den beste styreformen. Mindretallet har alltid rett, skrev Ibsen i En folkefiende, og jeg er tilbøyelig til å være enig.

Særlig når jeg en dag jeg gikk over sentralplassen på Dombås får spørsmål om det er jeg som er han Lasse Stefanz...

60 år i all beskjedenhet

Atter en gang har jeg nådd en av livets milepæler. Og da tenker jeg litt ekstra.

Disse runde tallene man passerer gjennom livet representerer litt forskjellige epoker i livet. Når du fyller 20, er du definitivt voksen, ved 30 år er du ikke lenger å regne å regne blant de unge, når du runder 40 får mange en midtlivskrise og får det travelt med å gjøre ting de har drømt om å gjøre, 50 år representerer halvparten av det de mest optimistiske kan regne med å oppnå, og 60, ja da blir du av svært mange regnet for tilårskommen.

Og jeg tenker litt på om det er noe jeg skulle gjort som det nå er for sent å gjøre, eller om det er noe jeg har gjort som jeg ikke får gjort igjen. Og det er det, men jeg mener oppriktig at det er en tid for alt.

Og så tenker jeg på om det er noe jeg ville gjort på en annen måte. Eller om det er noe jeg ønsker meg som jeg ikke har oppnådd. Småtteri er det naturligvis, i det store og hele er jeg imidlertid rimelig fornøyd. Folk rundt meg kan nok tenke at jeg ville ønsket meg slik ytre ting som et slankere ytre, en bedre fysisk form, mer penger, en egen familie osv. Alt dette åpenbare tenker jeg nesten aldri på. Jeg er rimelig fornøyd med meg selv.

Men det er en egenskap jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg er så altfor beskjeden. Eller sjenert.

De som ikke kjenner meg veldig godt, vet ikke dette. De vil nok heller antyde at jeg hadde kledd å være litt mer beskjeden. Min beskjedenhet skiller seg litt fra det mange oppfattet som sjenanse. Jeg kan uten blygsel gjøre det aller meste foran et publikum. Det jeg skriver her, kunne jeg uten forberedelser og manus ha foredratt på direktesendt fjernsyn. Å stå foran 1000 mennesker å gjøre snaut hva som helst, gjør meg ingenting. Og i mange tilfeller er jeg litt dyktig til dette.

Sjenansen viser seg i mindre lag. Sammen med én person går det greit, men med en til tilstede, spiller jeg straks 3.fiolin og deltar mindre enn de andre i samtalen. I sosiale sammenhenger fungerer jeg ikke optimalt med andre ord.

Dessuten liker jeg best å være middelmådig. I alle fall vil jeg ikke være best eller dårligst. Jeg har knapt vunnet noe i hele mitt liv, og sist har jeg bare blitt i kulestøt. Om jeg mot alle solemerker hadde skullet delta i VM eller OL, ville 4.-plassen vært det optimale. På den tid da jeg kunne vært aktuell aldersmessig for å delta i OL, gikk jeg befalsskolen. Der presterte jeg å bli nest beste elev, nest beste skytter og nest beste idrettsmann. Bak tre forskjellige vinnere. Da er du redd for å bli best.

Jeg liker heller ikke å feire meg selv. Sist jeg feiret bursdagen min, var i 1982. Min tale den dagen ble innledet med at jeg beskyldte mine venner for å ødsle sine liv med kortspill og hor. Den stilleste jenta i selskapet reiste seg resolutt opp og uttalte:-Æ spælle ikke kort!

Og selv om jeg i hele mitt voksne liv har arbeidet med mennesker, trives jeg aller best alene.

Å være sjenert byr på fordeler og ulemper i møtet med det annet kjønn. Fordelen er at ikke engang rus bryter gjennom beskjedenheten. Jeg slipper å dumme meg ut ved å plutselig tro jeg er drømmemannen til de yngre damene. Mens enkelte av mine venner får overdreven selvtillit i fylla, tar jeg en øl til og drar alene hjem.

Jenta fra Hong Kong på bildet til venstre, var enda mer sjenert enn meg. I følge vår felles venninne, som sendte meg bildet som bursdagshilsen, hadde hun aldri vært i så tett kontakt med en mann som da hun på sin første skidag tok T-kroken opp med meg bak og hun foran. Hun var skrekkslagen til tross for at det var mange lag varmt tøy mellom oss. Hun visste ikke at det var en av de mest beskjedne menn i Norge som sto bak henne. Som forøvrig var særdeles tidsriktig på dette bildet fra før hjelm ble standardantrekk på ski. Bleket hår, pannebånd og pilotbriller var helt innafor den gangen. Og skiutstyret var 200 cm lange storslalomski.

Men stort sett er sjenanse en hemsko i møtet med det annet kjønn.

Årsaken til at jeg på min 60nde bursdag tenker på denne egenskapen som jeg gjerne skulle vært foruten, er at jeg for ikke så lenge siden fikk en ny venn på facebook. I forbindelse med noe jeg likte fikk jeg se et kjent navn. Det var navnet på ei jente jeg gjorde et flyktig bekjentskap med for mange år siden. Det var den søteste, hyggeligste og blideste jenta jeg har møtt. Og den gangen slo sjenansen ut i full blomst. Dessuten var dette før sosiale medier, det var før mobiltelefonen, ja faktisk var det ikke alle som hadde fasttelefon engang enda. Derfor ble det vanskelig å opprettholde kontakten. Bekjentskapet var dessuten så flyktig at jeg egentlig ikke rakk å bli forelsket. Men kanskje har jeg ubevisst sammenlignet alle senere damebekjentskaper med henne.
Da jeg så navnet, gikk jeg inn på profilen hennes, så at det definitivt var henne og dristet  meg til å sende en venneforespørsel ledsaget av en melding med forklaring på hvem jeg var. Jeg hadde ingen illusjon om at hun husket meg. Men undrenes tid er ikke forbi, kort tid etter ble jeg godtatt som venn og attpåtil fikk jeg melding om at hun absolutt husket meg samt detaljer som bekreftet at dette var noe hun ikke bare skrev for å være hyggelig.

Hvis hun leser dette så vet hun at det er henne jeg skriver om. Og selv om det er bare de første ordene i teksten som stemmer 100%, tror jeg hun forstår det når jeg sender henne denne som en hilsen fra meg på min 60-årsdag.

Nå når jeg definitivt må regnes for å være på hell, er det kanskje på tide å ta et oppgjør med beskjedenheten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe den, men så lenge det er liv, er det håp.

Tusen takk for utallige hilsener på bursdagen.

Innlagt på sykehus, men omtrent like blid.

Oppnår man bare skjells år og alder, noe som forøvrig betyr at man har blitt så gammel at man har blitt klok, er det ikke til å unngå at man kommer borti helsevesenet. Noen av oss er som meg heldige og unngår det ganske lenge. Men når vi først er der, er det godt at det fungerer såpass bra som det gjør hos oss i Norge. Og ikke minst at det ikke er forskjell på fattig og rik.

Nå fikk jeg nylig oppleve er stor del av det systemet vi har utviklet her til lands. Inntrykket er overveiende meget bra. Særlig er jeg imponert over enkeltmenneskene som jobber der og får akkurat deg til å føle deg helt spesiell. Både min bestemor og far uttalte at de som jobber med syke umulig kunne være like omsorgsfulle overfor alle som de følte at de var til dem. Og samme inntrykket fikk jeg også.

Men alt er ikke rosenrødt. Selve systemet svikter litt. Innimellom. Uten at det nødvendigvis setter liv og helse i fare. Jeg ser imidlertid en tendens til systemsvikt som gjøre en allerede travel og stressende hverdag for helsepersonell, travlere og enda mer stressende.

Jeg går ikke her inn på min egen helse som antagelig er upåklagelig. I det minste har jeg følt meg fin siden jeg la meg i ambulansen.

For å ta det kronologisk så fant jeg det nødvendig å ringe 113 en onsdag ettermiddag. Først prøvde jeg å bruke appen til NLA. Denne appen viser posisjonen til den som ringer så du skal slippe å forklare hvor du er. Imidlertid hadde en programvareoppdatering på telefonen ført til at denne appen ikke lenger fungerte. Ingen krise for meg ettersom jeg var hjemme, men verre om jeg hadde befunnet meg utenfor allfarvei. Dette er nå rettet opp.
Da jeg skulle forklare hvor jeg befant meg, oppga jeg adresse. For over ett år siden fikk vi som bor i utkantene på Oppdal også gateadresse med nummer. Det fant imidlertid ikke 113 ut av, så jeg måtte oppgi det gamle gards- og bruksnummer. Her er altså ikke nødmeldingssentralen oppdatert.
Forøvrig gikk samtalen greit og etter kort tid kom ambulansen.

Ambulansepersonellet var særdeles hyggelige og profesjonelle, og etter en kort tur innom det lokale legekontoret, gikk turen videre til Orkdal sykehus som er en avdeling av St.Olav i Trondheim. Underveis ble jeg overvåket, veneflon ble satt og ambulanselærlingen passet godt på meg til jeg ble avlevert på akuttmottaket til sykehuset.

Bortsett fra dobbelthaka er det lite galt med denne mannen

På akuttmottaket ble jeg raskt undersøkt av lege, men så ble jeg glemt. Først tenkte jeg at noe alvorligere hadde skjedd og at ressursene måtte brukes andre steder. Etter ca tre timer reiste jeg meg opp fra sengen og vandret en runde på mottaket. Den eneste som var der i tillegg til meg var en muslimsk kvinne som hadde fått forstoppelse under ramadan. Jeg fant etterhvert helsepersonell inne på et rom der, tagg meg til en kopp kaffe, og ble fortalt at de ventet på legens avgjørelse. Uten vått eller tørt håpet jeg egentlig på en snarlig utskrivining. Men etterhvert ble jeg innlagt. Med hjerteovervåkning som innskrenket min bevegelsesfrihet til etasjen jeg lå på. Litt mat fikk jeg, og en seng på gangen ved siden av heisen.

Så lå jeg der da. Det var nesten umulig å sove, hjerteovervåkningen gjorde at jeg hadde masse ledninger festet på kroppen og disse hadde en tendens til å løsne når jeg vred meg i sengen. Dessuten bodde det en eldre herre i nærheten som stadig prøvde å stikke av.

På bordet ved siden av sengen min, avholdt sanitetskvinnene kaffeslaberas. Og ved fotenden hadde en eldre, dement herre parkeringsplassen sin...

Nesten uten å ha sovet fikk jeg etter at temperatur, blodtrykk og blodprøve var tatt, frokost i åttetiden neste morgen. Fortsatt visste ingen, heller ikke legen som gikk visitt, hva jeg skulle videre. Jeg smurte meg med tålmodighet og prøvde å sove litt. Men da kom sanitetskvinnene fra ei nabobygd for å servere vafler. To meter fra sengen min, etablerte de seg. Og ba alle de så på kaffe og vafler.  Mitt etterhvert bistre uttrykk forhindret dem ikke i deres gjøren og laden. Godt og veldedig arbeid, men veldig lite hensynsfullt.

Etterhvert fikk jeg beskjed om at jeg kanskje skulle på EKG under belastning før utskrivning. Jeg opplyst da om at jeg allerede hadde time for dette påfølgende dag. Årsaken til dette er at jeg har veldig lav hvilepuls og fastlegen hadde derfor ordnet en slik avtale for meg. Denne timen fredag morgen skulle jeg bare glemme. Jeg skulle få den allerede i dag, torsdag. Kanskje.
Utpå ettermiddagen ble jeg tatt med for ultralyd av hjertet og fortalt at jeg skulle på AKG neste dag. Igjen påpekte jeg at jeg allerede hadde time kl 10:15 neste dag. Igjen får jeg beskjed om å glemme den.

Neste formiddag får jeg beskjed om at jeg vil bli hentet til denne testen. Først klokken 15 blir jeg hentet.
Når jeg kommer ned i kjelleren for undersøkelsen må jeg oppgi personalia. Og får høre at jeg var savnet kl 10:15...

Slik ser store deler av kroppen ut etter utallige ledningsfester.

Etter en vel utført AKG der hjertet slo som hos en spreking på halvparten av min alder, trodde jeg at jeg slapp ut. Neida, Fortsatt hjerteovervåking gjennom helga, deretter i ambulanse til Trondheim mandag morgen for angiografi. Slik gikk nå helga. Med blodprøver, blodtrykksmålinger og festing av ledninger som ramlet av. Plutselig på lørdag kveld ble jeg sendt på røntgen, og søndag fikk jeg dusje og forberede meg på angografi. Seriøse greier som i tillegg til dusjing innebærer intimbarbering. Som forøvrig ble inspisert for å godkjennes. Damen som godkjente unnskyldte seg med at de var redd kjeft om ikke barberingen var bra nok...

Mandag morgen kl 06:30 kom en hyggelig dame og tok EKG. Det samme gjorde det kl 07:15 og kl 07:45. De to siste visste da ikke at EKG allerede var tatt. Slik var det flere ganger med morgenprøvene. Plutselig kunne det komme en sykepleier som skulle ta en eller annen prøve som allerede var tatt.

Noe sier meg at det da er noe feil med informasjonsflyten.

Lykkelig etter vel gjennomført angiografi

Etterhvert ble jeg kjørt i ambulanse til St.Olav. Og en ny dag med uviss venting. Først utpå ettermiddagen ble jeg plutselig gitt to valium og etterhvert trillet til angiografi. Hadde denne vært tidligere på dagen, kunne jeg vært utskrevet samme ettermiddag. I stedet ble det nok et liggedøgn på sykehuset.

Poenget mitt er at det er noe som halter i logistikken. Alt jeg var gjennom kunne vært utført på en dag. Men jeg ble liggende i seks døgn. Jeg forstår at det var viktig å overvåke hjertet en periode. Særlig ettersom jeg konkurrerte med Martin Johnsrud Sundby i lav hvilepuls uten å være helt på hans nivå i kondisjon. Men seks døgn synes å være i overkant. Og det har jeg faglig belegg for også etter samtale med legen på St.Olav.

Dessuten savner jeg å få informasjon selv. Uvissheten med å ligge å vente, tar på. Innimellom føltes det som at jeg var umyndiggjort og helt uten behov for informasjon om hva som egentlig foregikk. Da jeg kom hjem, sov jeg 14 timer i strekk. Det tar på å være innlagt. Det var en som sa at det var bra en var frisk, for hadde en vært syk ville ikke dette vært til å takle.

Den dagen jeg kom på St.Olav var det store oppslag i Adressa om at sykepleierne skulle gjennom en omstilling. Og jeg hørte saken ble diskutert. Det var tydelig at det ikke var de forholdene jeg påpeker som skulle effektiviseres.

Jeg var i 35 år tilknyttet Forsvaret. 14 år i tjeneste, og resten som vernepliktig offiser. Det kan sies mye om effektiviteten i den etaten, men en ting kunne vi. Seks ganger deltok jeg på repetisjonsøvelser, tre ganger med utvidet ansvar i forbindelse med innrykk av personell. Og jeg er ennå imponert over det vi da gjorde. I løpet av 10-12 timer satte vi opp en avdeling med 1000 mann fra å være sivile individualister til å bli en velsmurt avdeling som var klar til krig. Mannskapene fikk klær, våpen, kjøretøyer, øvrig utstyr og ikke minst økonomiske kompensasjoner på denne tiden. Alt var en velsmurt maskin som selv om det kunne være litt venting, ikke er i nærheten av det man opplever ved sykehusinnleggelse.

Enkeltmenneskene på alle nivå er enestående. Hyggelige, hjelpsomme og faglig dyktige. Og jeg følte meg, i likhet med andre jeg har snakket med, vel tatt vare på. Men selve systemet er ikke velsmurt.

Her er det mye tid og penger å spare.

Heldigvis er jeg tilsynelatende frisk.