God løsning for å takle #MeToo

I mitt innlegg om #metoo-kampanjen for et par dager siden burde jeg tatt med denne historien om hvordan en venn og kollega av meg taklet en i overkant innpåsliten dame.

Vi var tre karer satt satt på et skjenkested i Trøndelag og hygget oss med noen øl og trivelig prat da en lettere påseilet og etterhvert særdeles innpåsliten dame gjorde oss selskap ved bordet. Hun var klar for det meste, kanskje til og med for alle tre. Men responsen var dårlig, vi var tross alt tre veldig ordentlige karer. For de finns og selv om kampanjen #metoo kanskje antyder noe annet, er vi faktisk i flertall.

Vi prøvde å overse damen, snakket oss i mellom og snudde oss vekk. Men hun var altså klengete hinsides normal oppførsel. Og uønsket. Den ene av oss er svært sterk i muntlig, og da hun satte seg inntil ham kikket han tydelig ned i utringningen og uttalte på klingende trøndersk:

- du har itj så store puppa, men dæm æ lang og fin!

Damen forlot promte bordet.

#metoo eller kanskje #notmetoo?

Ingen kan ha unngått å få med seg denne kampanjen der kvinner står frem med sine opplevelser av uønsket seksuell oppmerksomhet. Det som startet med at kvinner i amerikansk underholdningsindustri fortalte om at de hadde blitt presset av mektige menn i bransjen for å fremme sin karriere, har utviklet seg til noe helt annet.
Nå forteller kvinner om alle former for uønsket seksuell oppmerksomhet. Til og med landsmoderen, Gro Harlem Brundtlandt, kan forteller en 57 år gammel historie om at hun ble strøket på halsen av en legekollega.
Mye av det som kommer frem, er slikt de fleste har opplevd. Forkastelig ja, men klumsete sjekkeforsøk fra menn, må nok dere kvinner leve med. Det er langt fra å bli strøket på halsen til overgrep og utnytting av posisjoner til å oppnå sex.

Jeg mener selv at jeg er grunnleggende skikkelig. Faktisk så skikkelig at jeg har fått tilbakemelding på at jeg er for skikkelig. Dessuten er jeg så heldig at jeg var i Forsvaret den gangen kvinner for alvor gjorde sitt inntog der. Noen av oss fikk reise på et kurs for å lære hvordan vi skulle møte disse unge kvinnene på en god måte. Og jeg lærte om at maktposisjoner kan utnyttes, at det vi gjør i beste hensikt kan misforstås og hvordan vi skulle unngå å havne i situasjoner som kunne bli vanskelig i ettertid. Å være grunnleggende skikkelig og attpåtil ha gjennomgått kurs, har nok hjulpet meg til å unngå det mange som jobber med barn og unge frykter mest; å bli beskyldt for å ha krenket unge mennesker seksuelt.

Når denne kampanjen først har kommet dit den er, savner jeg at menn forteller om sine opplevelser av å ha blitt utsatt for uønsket oppmerksomhet.

Slik oppmerksomhet har jeg fått fra heteroseksuelle menn, homoseksuelle menn, biseksuelle menn og fra kvinner. Uten at jeg har tatt veldig mye skade av det. Det er ubehagelig der og da, men storparten hadde jeg glemt inntil #metoo kampanjen tok av. For alt dette er mye verre enn det Gro ble utsatt for. Og det meste er verre enn de historiene om menn som har trykket seg inntil damer med erigerte peniser.

#metoo nr.1
Jeg opplevde i 15-årsalderen at en voksen mann som trodde jeg var jente, befølte meg på en bygdafest. Resultatet av det var at jeg ikke gikk på særlig mange flere bygdafester, og på denne måten havnet litt på etterskudd på kjønnsmarkedet.

#metoo nr.2
En litt eldre mann som en kveld mislyktes med å finne seg dame, ga tydelig uttrykk for at han kunne ta til takke med en yngre mann. Innpåsliten var han, og et sjokk for en uforferdet ung mann som knapt hadde hørt om slike som likte begge kjønn. Kontant avvist, og vi er fortsatt på talefot.

#metoo nr.3
En eldre homofil mann gjør et klossete forsøk på tilnærmelser og på å få meg med hjem til seg. Avvist og vi er på hils 30 år etter og har alltid vært det. Men det ble oppfattet ubehagelig da det skjedde.

#metoo nr.4
En dame ønsker alltid meg og andre menn velkommen med fuktige kyss på munnen når vi møtes på fest. Ubehagelig og pinlig, men ikke nok til at jeg blir hjemme.

metoo nr.5
En for meg ukjent yngre dame, godt påseilet, setter seg ved siden av meg i sofaen på pub. Begynner å prate, fortsetter med å beføle meg, drar etterhvert av seg trusa og tar hånden min dit den ikke skal være. Jeg drar hånden til meg, hun setter seg til å åpenlyst onanere. Har ikke sett vedkommende hverken før eller siden. Og jeg er såpass skikkelig at jeg syns dette var ubehagelig, støtende og direkte usexy.

#metoo nr.6
Damer som har lagt inn silikon i brystene har meget bestemt bedt meg ta på dem. Attpåtil på offentlig sted. Pinlig både for dem og meg. Men jeg tok ingen skade av det.

#metoo nr.7
Flere ganger opp gjennom årene har jeg opplevd damer som trykker pupper og romper og andre kroppsdeler mot meg på en veldig trakasserende måte. Satt seg overskrevs i fanget på meg og oppført seg langt utenfor alminnelig anstendighet. Såpass langt utenfor at om jeg som mann hadde gjort tilsvarende, ville jeg blitt anmeldt.

#metoo nr.8
En som flere ganger har vært borddamen min, begynte en gang å undersøke bukselommene mine under bordet. Der fant hun ingenting...

Slik kunne jeg fortsatt en stund til, og alle disse historiene kan bekreftes av folk som følger meg eller er venner med meg på sosiale medier.
Det skal dere slippe, men poenget mitt er at slik kampanjen har utviklet seg, er det ikke lenger en kjønnskamp der noen med makt utnytter den svakere part. Det har blitt fortellinger om møter med menn som ikke oppfører seg slik vi ønsker. Men kvinner viser også ofte slik adferd. Det er imidlertid kvinnene som styrer kampanjen og den stigmatiserer i vesentlig grad oss menn og gjør at vi kan være engstelig for gi et enkelt kompliment eller en uskyldig klem.

Som tidligere nevnt, er jeg grunnleggende en skikkelig kar. Jeg prøver etter beste evne å oppføre meg anstendig og utnytter aldri noen.
Jeg har opplevd å bli intenst kurtisert av en dame på 17 da jeg selv var i 50-årene. Det som startet med en hyggelig samtale over en øl på en pub der damen strengt tatt var for ung til å ha adgang, utviklet seg til at hun ville ha meg med hjem. Noe jeg avslo, med unnskyldningen at ølsalget ikke var over før om en time.
Jada, jeg har vært på strippeklubb. En gang kom en dame iført en kjole som hang sammen med borrelåser. Jeg fikk pakke opp først, det vil si at jeg skulle fjerne første bit av kjolen. Til mine mannlige venners skuffelse, fjernet jeg den på en strippeklubb minst interessante biten. Jeg rev av en 20x20 cm lapp midt på ryggen. Jeg er skikkelig på grensen til det kjedelige.
På noe som var litt mer enn bare strippeklubb var jeg engang sammen med en over 20 år yngre kar. Da tilbudene kom, unnskyldte vi oss høflig med at det ikke sømmet seg når vi var der som far og sønn. Vi var skikkelige karer.
Og det er de aller fleste.

Mange menn har nok opplevd lignende historier som meg. I forbindelse med #metoo hadde jeg kanskje trodd at noen sto frem. Kanskje har noen gjort det, men da har det gått under min radar.

Dette var mitt bidrag til #metoo.

Kjære Petter Northug jr.

Du er en fabelaktig  skiløper. Faktisk helt på høyde med Johan Grøttumsbråten, Harald Grønningen og Oddvar Brå. Kanskje mangler du litt på nivået til Thorleif Haug, men det er vanskelig å sammenligne forskjellige epoker.

Så selv om du var halvannet minutt bak i dag, er du uten tvil den største langrennsløperen av de som er aktive i dag.

Du er imidlertid et dårlig forbilde. Faktisk i mange sammenhenger er du som type ikke en slik vi ønsker å se opp til.

Når vi lekte på ski i yngre dager, tok vi ofte navnet til våre idoler. Og det gjør barn fortsatt. Hver vinter hører jeg mine elever si at de vil være Petter Northug jr. Du er den eneste som jevnt og trutt blir nevnt. Det er ingen som sier de vil være Martin Johnsrud Sundby. Heller ikke Marit Bjørgen. Ikke engang Therese Johaug er det noen som vil være. Men deg ser de opp til og vil kopiere. De gå om kapp og kommenterer seg selv. -Og der kommer Northug og går forbi alle på oppløpet...

Da er det synd du ikke er noe godt forbilde utenfor sporet. For den oppvoksende slekt ser hva du gjør utenfor løypa og. Og det er ikke lite.

I denne omgang vil jeg bare ta dine eskapader på sosiale medier. Der er du aktiv. Såpass aktiv at jeg er sikker på at det tar tid som kunne vært brukt til bedre ting. Jeg f.eks, hadde blitt veldig mye sprekere om jeg hadde brukt tiden jeg bruker på sosiale medier til trening. Jeg er aktiv selv, og vet at det tar mye tid. Men det får være ditt valg.

Verre er det at du sparker nedover i full offentlighet. Spøk og artigheter javel, men i det offentlige rom er det ikke pent.
Jeg har stort sett befunnet meg i røffe miljøer i hele mitt voksne liv. Ting blir sagt direkte, tabber blir aldri glemt og det er stor takhøyde internt. Slik jeg er sikker på at det også er høyt under taket på langrennslandslaget.

Jeg kan imidlertid ikke uttale meg om venner, kolleger og sjefet i det offentlige rom på samme møte som jeg gjør i lukkede fora. Da ville jeg fått korreks, og uten at jeg hadde beklaget og endret adferd, ville jeg mistet venner og jobb.

Jeg er ikke noe forbilde, men jeg ønsker likevel å være forbilledlig. Jeg ønsker ikke at barn og unge skal lære mobbing og dårlig nettkultur av meg. Og selv om jeg har bommet ved et par anledniger i det offentlige rom, tror jeg at jeg stort sett holder meg på riktig side av streken. Om jeg har mobbet noen, kan jeg ikke se å ha mobbet nedover. Men det gjør du når snakker ned, og attpåtil bruker bitende ironi overfor dine mindre merriterte landslagskolleger.

Du får ha riktig lykke til med sesongen. Jeg håper og tror at du vil vise deg fra en bedre side enn i dag. Kanskje vil du også prioritere skiløping fremfor sosiale medier.

Vi er mange nok dårlige skiløpere som opererer der. Alt fra undertegnede til Donald Trump.

Seminar? Symposium? Nei, dette er kurs.

Når vi skal møtes for å lære mer, er det mange som i forfengelighet benevner det som at de skal på seminar eller symposium eller noe annet fint. Da blottlegger arrangør og deltakere sin manglende dannelse for oss som har et minimum av allmennkunnskap. At seminar er en religiøs utdanningsinstitusjon er det få som vet, og at symposium er et drikkegilde for menn, er enda mindre kjent.

Men ikke for den gjengen dannede mennesker som hvert år møtes for øke allmennkunnskapen på høstkurs i Norsk leirskoleforening. Å være leirskolelærer er gjevt. I det militære var det i min tid aller gjevest å være rittmester, vi var 150 i landet. Leirskolelærere er vi enda færre av. Men på kurs fyller vi på med eiere, rektorer, brukere og andre ansatte ved leirskoler slik at vi får en unik forsamling mennesker med stor dedikasjon for det de driver med.

Vi kunne kalt det seminar, for selv om religion ikke er noe stort tema, er vi slett ikke verdslige. Vi danser ikke rundt gullkalven, vi hegner heller til naturen. Men deler av kurset foregikk i kapellet.
Vi kunne også kalt det symposium. Eller kanskje kveldssymposium. Men det hadde blitt feil det også. I de forsiktige drikkegildene våre er det full likestilling mellom kjønnene.

Så det blir kurs. Det vet de fleste hva er. Og vi driver med allmennkunnskap. Noe som gir oss den vanskelig målbare egenskapen dannelse. Ikke i den forfinede, poserende, forfengelige utgaven vi kan finne innen deler av samfunnet, men den virkelige dannelsen skapt av høy allmennkunnskap.

Her lå tre av oss. Legg merke til nattbordet, leselampa og klesskapet. 

For mange er kurs en anledning til å bo på flotte hoteller. Men ikke for oss. For mange av oss var det ikke engang det som kan kalles nøktern standard. Ingen annen yrkesgruppe ville tatt dette med godt humør. Men vi som lå på flatseng på rekke og rad langs veggen, sov godt. Faktisk i overkant godt.

Maten varierte fra pølse med brød til storveies lokalmat. Kjøttsuppe med grøt har for eksempel jeg aldri vært i kontakt med før. Men godt var det. Og jeg tviler på at noen gikk ned i vekt, tiltross for fjelltur og gruvetur.

Hvert år besøker vi nye områder av landet og blir kjent der. I år var Knaben sin tur. Knaben i Kvinesdal, bygget rundt utvinning av molybden. Molybden som var ukjent for mange, selv om det er av de vanligste grunnstoffer. Dessuten fikk vi innblikk i hvordan gruvesamfunn bygges raskt opp og legges enda raskere ned. Og hvilken virkning dette har for stedet og kommunen.

Vi lærte om smelteverk. Og så hvordan et fransk industrikonsern frakter råvarer fra Afrika til Norge for foredling, og deretter ut i verden igjen for salg på verdensmarkedet. Og klarer nesten å overbevise meg om at dette er en klimavennlig måte å gjøre det på. Og overbeviser meg om at norsk måte å drive slikt på, med fulle ISO-sertifiseringer og fokus på HMS kan konkurrere med utlandet.


Og vi lærte av hverandre. Gjennom både styrte og spontane erfaringsutvekslinger lærte vi nyttige og unyttige ferdigheter og kunnskap av hverandre. Hvor mange oppdalinger har for eksempel kunnskaper om nye regler for sertifisering av båter?
Og noen prøvde å døgne. Uten helt å lykkes denne gangen. Men det var ikke langt fra.

Her studeres karaokemenyen

Folkene på kurset er ikke A4. Det er ikke mange urbane her, latte var ikke nevnt.  Men mange liker allikevel ulv. Materielle ting ser ikke ut til å ha høy prioritet. Og når det er 20 minutter mellom siste time og transport til festmiddag, prioriteres litt tullprat og en skarp en høyere enn dusjing og klesskift. Uniformen er godt brukte turklær. Festen kvelden før festmiddagen lignet dunjakkedisco'n på Turtagrø. Men musikken var karaoke, underholdningen ikke spesielt god standup.
Folkene er i alle aldre, nesten. De yngste er i 20-årene, de eldste har passert 70. Noen synger, noen er møteplagere som ber om ordet for å si det samme som forrige taler, noen snorker, noen er stille av seg mens andre bare har utestemme. Og opptil flere er bedrevitere, ja vi har faktisk Bedreviternes bedreviter blant oss.

Alle disse fabelaktige menneskene er samlet i en forening, Norsk leirskoleforening. Dette er ingen fagforening, men en forening som arbeider for at leirskole med høy kvalitet skal være tilgjengelig for alle elever i norsk grunnskole.
Og da må vi ha landsmøte. Og der lage handlingsplaner, godkjenne regnskap og budsjett og velge dem som skal fronte saken gjennom å være i styret. En særdeles viktig oppgave i en virkelighet der nåværende regjering i sin uvitenhet, nesten fjernet leirskole med et pennestrøk.
Og dette styret skal velges i en forsamling mennesker av så høy kvalitet at det er vanskelig å velge.
Det klarte vi også denne gangen, takket være en fantastisk jobb av valgkomitéen.
Og da ny valgkomité skulle velges, ble undertegnede valgt med akklamasjon. Jeg har altså verdens viktigste og vanskeligste jobb.

For leirskole er viktig. På kurset fikk jeg til og med repetert derivasjon. Og slik er det når ungene er på leirskole også. Kunnskap får praktisk anvendelse, andre ferdigheter enn de man øver i vanlig skole blir synlige. Og i vår måloppnåelsesstyrte verden blir slikt viktig. Selv om det vi oppnår ikke er målbart.

Jeg vet at jeg i dag er et mer enn dannet menneske enn jeg var forrige lørdag.

Krenket på det groveste av Folkehelseinstituttet.

Det har nærmest gått inflasjon i å føle seg krenket. Den siste store krenkelsesdebatten skyldtes Siv Jensens valg av kostyme til et karneval eller kostymeparty. En debatt jeg aldri helt forsto. Vi har jo ofte kledd oss ut, og indianer har det vært populært å være i slike lag. Og klesdrakter til andre urbefolkninger brukes også. Hadde jeg vært same, hadde jeg sikkert vært krenket av Otto Jespersens samiske versjon av TV-programmet "Hver gang vi møtes". Og hadde jeg vært finnmarking ville jeg blitt krenket av TV-serien "Monster". Sistnevnte eksempel med adskillig større rett enn både indianere og samer.

Blir samer krenket av dette? Ikke det jeg har hørt

Dessuten har vi nå omtrent utryddet bruken av ordet neger. Neger som var det eneste ordet jeg kunne for å beskrive en person med mørk hudfargem, og som jeg aldri la noe negativt i. Litt verre var det å kalle en neger en svarting, slik Vebjørn Rodal i sin tid benevnte Kipketer. Imidlertid la ikke vår olympiske mester noe krenkende i bruken av svarting, selv om jeg forstår at det kunne virke krenkende på spjælingen fra Danmark med mørk hudfarge.

Men lista ville blitt lang om jeg skulle listet opp alle tilfeller der det som ble oppfattet krenkende, slett ikke var ment slik. Dette handler i dag om meg. Jeg har blitt krenket på det groveste i riksdekkende media. Først i Dagsnytt kl 1600 da jeg satte meg i bilen for å reise fra jobb. Deretter da jeg kom hjem kl 1700, i programmet "Her og nå", begge på NRK P1, som er kanalen for den som vil høre nyheter og seriøse innslag forøvrig. Og nå i skrivende stund skal krenkelsen gjentas i selveste Dagsrevyen!

De lokalkjente vil kanskje bemerke at jeg har kjørt for fort. Og det er helt korrekt. Krenket, sint, fornærmet, stigmatisert og med selvfølelses på bunnivå justerte jeg cruise-kontrollen 5 km/t opp. Så i stedet for mine vanlige 78km/t var jeg antagelig oppe i 83 km/t i sinne og frustrasjon. Men bra jeg fikk den timen i 83km/t, da fikk jeg bort det umiddelbare sinnet som ville ført til at dette innlegget hadde vært overøst med bannskap og stygge ord.

Trist, lei seg og sint. Og ikke minst krenket

En eller annen førsteamenuensis ved navn Kolshagen, presterte å uttale at slike som meg var AKTIVT VALGT BORT! Smak på uttrykket, AKTIVT VALGT BORT! Vi var altså ikke bare valgt bort, vi var aktivt valgt bort.
Av hvem? Jo, av damene. Aktivt valgt bort av damene.

Fra menneskehetens spede begynnelse har vi utviklet oss gjennom utvalg. De peneste, mest intelligente og mektigste har parret seg med hverandre. På denne måten har vi sakte, men sikkert utviklet oss.

Nå er det definert som et samfunnsproblem at 1 av 6 kvinner og 1 av 4 menn er barnløse ved 45-års alderen. Antallet øker, og mest hos menn.
Mens menn som Kolshagen, førsteamenuensis og greier, ifølge ham selv blir aktivt valgt, ikke bare en gang, men flere ganger, blir slike som meg aktivt valgt bort. Slike som meg er menn på landsbygda med lav inntekt og lav utdannelse.

Uten å nevne andre årsaker enn dametekke, men rett og slett ved skryte av sitt eget dametekke og nedsable slike som meg, klarte denne, ikke bare amanuensis, men førsteamanuensis må vite, å krenke meg på det groveste. Og skryte uhemmet av sine egne muligheter for å få flere kull med barn. For mine, dine og våre barn var visstnok det mest sexy som fantes.

Og jeg er tilhenger av å tro på fakta. Kolshagen jobber på Folkehelseinstitittet, senter for fruktbarhet og helse. Så da er det troverdig, selv om jeg var fristet til å skylde på "fake news". Dessuten bekrefter det egne observasjoner av at damer etter samlivsbrudd søker seg mot gifte eller skilte menn.

Så jeg ble krenket, såret, sint, lei meg og mistet både selvtillit og selvfølelse av å høre på denne Kolshagen. Men jeg prøvde å jobbe med meg selv, og klarte nesten å komme meg opp igjen før Dagsrevyen. Men da Kolshagen viste seg på skjermen, kom den avgjørende nedturen.

Denne, i egne øyne, Guds gave til kvinnene, var en tørrpinne av kar på mellom 40 og 50, pløsete i ansiktet, null atletisk kroppsbygning, snarere undersetsig og med skulderlangt ustelt hår. Og iført en dressjakke det var umulig å se om den var grå eller brun, det jeg ofte kaller lærerbrun. Og han eksisterer ikke på Google.

Særlig bedre for meg ble det ikke da Hareide la frem sitt forslag til statsbudsjett, der familiene ble tilgodesett med 2 000 000 000 kroner ekstra...

Hvis det er slik at dere kvinner virkelig foretrekker typer som Kolshagen fremfor slike som meg, er jeg lei meg for at jeg ikke er homofil.

Ingen mann kan nemlig ha så dårlig smak. Eller har kanskje førsteamanuensisen en helt elendig selvinnsikt og et voldsomt oppblåst ego?

Jeg ble i alle fall dypt krenket og føler meg kraftig stigmatisert.

.