I dag ble det en omsider en høstdag slik høstdager skal være. Kuldegrader på natt, rim på bar mark og skodde først på dagen og så solskinn, er en høstdag slik det skal være. At jeg lå litt for lenge ril å utnytte den, får så være, jeg er allikevel veldig godt fornøyd.
For jeg har ikke vært særlig fornøyd de siste dagene. Når temperaturen lørdag steg til årets varmeste kveld og natt, syntes jeg det var skremmende. Og nyhetene søndag morgen, skremte meg enda mer. Helt uventet flom i Skjåk, var et solid skremmeskudd for det jeg tror vi kan vente mer av i fremtiden.
På sosiale medier har jeg bare en venn i Sjåk. Alle andre så ut til å ha det helt fortreffelig. De koste seg i deilig vær. En skrev til og med at sauene koste seg i det deilige været. Min umiddelbare reaksjon var da at vedkommende kunne inngått i saueflokken uten at gjennomsnittlig intelligens hadde steget i flokken.
Mens det så sånn ut et lite stykke unna, koste vi oss i deilig vær på mine trakter (Skjermdump fra TV2)
Selv legger jeg ikke skjul på at jeg langt fra er "skarpeste kniven i skuffen". Selvinnsikten er betydelig bedre enn selvtilliten. Derfor velger jeg å tro på dem som skal vite bedre enn meg, både i kraft av sin erfaring, sin utdannelse og sin kløkt. Så når FN kom med sin rapport om klimaet for noen dager siden, velger jeg å tro på denne ubehagelige rapporten.
Men det gjør ikke mange nok. Ingen av mine facebook-venner nevnte ved et ord, et bilde eller en lenke at det været vi hadde på søndag, var det været vi antagelig kan vente mer av. Og selv om noen uttrykte medfølelse med innbyggerne andre steder i landet som var rammet av flom, koste de seg videre i det deilige været.
Folk som er foreldre, besteforeldre, og til og med oldeforeldre koser seg uten tanke for at etterkommerne vil måtte ta konsekvensen av all kosen vi har drevet. Hvis de en gang i fremtiden får spørsmål om hva de gjorde for at tingenes tilstand kunne vært bedre, er det eneste ærlige svaret de kan komme med, at de koste seg i deilig vær. Og at de uttalte seg med maksimal selvtillit og minimal selvinnsikt.
Håndverkere, lærere, bønder, leger, regnskapsførere, bruktbilselgere og alt mulig annet visste bedre enn 98% av klimaforskerne i verden.
Det er ingen etter meg, i hvert fall ikke i rett nedadstigende linje. Derfor tenker jeg ofte på hvorfor jeg bryr meg. Men jeg og resten av min generasjon vil garantert bli kollektivt fordømt om noen år for hvordan vi håndterte vår tids største utfordring. Jeg gjør på langt nær nok selv, men jeg vet at det er mulig. Jeg har ikke vært i et fly på 14 måneder, jeg er akkurat like lykkelig eller ulykkelig som jeg var da jeg for få år siden fløy sju turer til utlandet på ett år. Og det er mye annet jeg kunne gjort som ikke i vesentlig grad ville forringet livskvaliteten min. Selv om jeg foretrekker kjøtt, hadde jeg klart meg helt fint på fisk og grønnsaker. Selv om jeg foretrekker å kjøre bil selv når det passer meg, kunne jeg fint reist mer kollektivt.
Jeg koser meg aldri. Heller ikke synes jeg noe som helst er deilig. Det har mer med ordene å gjøre enn at jeg alltid syns alt er trasig. Men når folk nikoser seg over de tidlige virkningene av en katastrofe vi selv antagelig er medskyldige i, føles det trasig for meg.
Jeg kunne tenkt meg å levd veldig lenge, gjerne 100 år til. Eneste gode grunnen til dette, er at da ville jeg mest sannsynlig fått sjansen til å si:
Hva var det jeg sa?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar