Har Sylvi lært på Island?

I dag har jeg beveget meg litt utenfor helgeturen til Island og kjørt over 400 km fra Reykjavik til Akureyri. Det har åpnet for et nytt inntrykk av Island. Maken til variasjoner har jeg knapt tidligere opplevd. Og jeg har oppdaget en ny side av landet. Enorme jordbruksområder som drives, men muligens etter landbruksministerens vilje. Her er nedlagte bruk og og store industrilandbrukseiendommer side om side. Og traktorer som ble gammeldagse på Oppdal rundt 1980 er fortsatt i bruk her.Hvilket tyder på at landbruket tenker lønnsomhet heller enn STOR TRAKTOR.

Men jeg håper inderlig det snart er mulig å få kjøpt noe annet enn fisk!

Men jeg håper jeg snart får noe annet enn fisk å spise!

Islands turistfeller

Ettersom jeg ikke har særlig retning på bloggen, her blandes politikk og tullprat med skråblikk på tilværelsen, deler jeg også noen bilder fra de to første dagene på Island her. Jeg kunne naturligvis lagt dem på Facebook, men jeg har faktisk, tro det eller ei, høyst oppgående venner som ikke har tatt i bruk Facebook. Bildene er usortert, uten kommentarer foreløbig, og er dessuten bare fra de største turistfellene.

 

Island er verd et besøk,

Men hvor mange banker i Europa forøvrig har tapt penger for her?

Jeg tilpasser meg trendene. Også den med selfie.

Jeg har alltid forsøkt, riktignok med vekslende hell, forsøkt å henge med på trendene. Og dere som kjenner meg godt, eller har fulgt veldig godt med på bloggen, vet at jeg tok selfie lenge før Instagram og Facebook var oppfunnet. Men som årene går, og forfallet setter inn, er det vanskelig å få til selfiene slik at de ikke skremmer bort både kvinner og barn.

Selfien over fikk bortimot 100 likes på Facebook. Men ingen spørsmål om å sitte barnevakt og ingen ekteskapstilbud. Det er overveiende sannsynlig at de fleste likes kom av medlidenhet. Og medlidenhet trenger jeg ikke, derfor er jeg forsiktig med å legge selfies.

Men dette er jo veldig trendy for øyeblikket, og på en reise i april fikk jeg se at det er utviklet spesialutstyr for å ta selfie.

En enkel stang til å feste kompaktkameraet eller telefonen på gjør det enklere å få med litt av omgivelsene eller andre mennesker. Uten at disse må trykke hodene sine sammen slik at bildet bare viser ansikter uten miljøet rundt. Likevel slo det meg at dette nok først og fremst var tilpasset unge, vakre mennesker. Det så slik ut ihvertfall.

Jeg er imidlertid god til å tilpasse meg trender. Og da tar jeg den helt ut. Jeg kjøpte ett  stativ med kulehode til min digitale speilrefleks. Naturligvis i karbon, aluminium er for dem som ikke tar den helt ut. Så kjøpte jeg en fjernutløser, ikke en med kabel eller en sånn infrarød med 3 meter rekkevidde, det er også for dem som knapt tar den ut i det hele tatt. Jeg kjøpte radiostyrt med 60 meter rekkevidde. Med andre ord kan jeg ta selfie når jeg står 60 meter fra kameraet. Senker jeg så oppløsningen før jeg publiserer, slik at den som ser bildet ikke kan forstørre og få med seg detaljene, blir selfien perfekt til mitt bruk.

Det som sitter på toppen av kameraet er mottageren, det jeg holder i hånda er senderen. Så er det bare å gå inntil 60 meter og ta selfie.

Dette er en selfie. Avstanden er omtrent 40 meter. Jeg skimtes som en ubestemmelig skikkelse i blå jakke som vinker til kamera.

Dette er også en selfie. Og tatt omtrent på minimumsavstand. Her trer jeg noe tydeligere frem uten at alle rynker, grå hår, overflødig fett, slitte sko osv trer alt for tydelig frem. Og det viser at jeg er i fin form og står oppreist. Dessuten ser man godt at det neppe er direkte godvær. Og at plena er brukbart i orden, og at det nærmer seg siloslått. Dermed har denne selfien fortalt mye mer enn det øverste bildet, som bare viser en gretten, gammel gubbe. For det er jeg slett ikke.

For jeg følger med. Og jeg tilpasser meg.

Kan livet mitt bli særlig enklere?

Av å til blir jeg for spøk, men med en alvorlig undertone, anklaget for ikke å ha noe liv. Særlig når jeg sier ja til å bruke av det som i utgangspunktet var fritiden min, til noe som ikke er direkte lystbetont. Og det er forsåvidt forståelig  - for de fleste av mine jevnaldrende venner er det barn og barnebarn som er hovedfokuset og når man ikke har noen av delene tror mange at livet mitt ikke bare er veldig enkelt, men også direkte tomt.

Allikevel fikk jeg tilsendt en katalog fra ENKLERELIV, dette firmaet som selger TING DU IKKE VISSTE FANTES - TIL UTFORDRINGER DU VET DU HAR. Jeg synes etter å ha bladd gjennom katalogen at de selger ting som løser problemer jeg ikke ser som problemer. Og hvor enkelt skal egentlig livet være?

Denne er sikkert koselig, - men som noen av dere vet så koser jeg meg aldri.

De har alskens rare kjøkkenredskaper, sammenleggbare spaserstokker, utstyr for å ferdes på glatta finner du i sommer- og høstkatalogen, diverse smarte vesker og lommebøker og generelt mye du egentlig ikke trenger. At noe kan være brukandes, er jeg imidlertid sikker på. Men noen er veldig upraktiske. For eksempel putene til å sitte på. Eneste stedet som har veldig ukomfortable sitteplasser er jo kirken, og hvor upraktisk og oppmerksomhetstrekkende er det ikke å ha med seg en pute som på bildet under?

Men det finnes gull blant alt dette unyttige. En underbukse som nøytaliserer lukten av flatulens! Eller fis eller promp om du vil.

Tenk så rasende festlig det må være å bare slippe seg løs uten bekymringer for lukta! På guttetur har dette aldri vært noe problem, men i blandede lag er det bare de mest frigjorte som lar det stå til. Som da en gjeng kollegaer for noen år siden dro på "arbeidsmiljøfremmende" tur til Praha. Min mannlige kollega og jeg bodde på dobbeltrom der vi straks innførte gutteturkultur. Og rommet fikk fort navnet promperommet. Men det var på promperommet alle vor- og nachspiel fant sted. Og der det ble skrattet mest. Selv om det kanskje ikke luktet best. Da hadde disse trusene vært tingen.

En venn av meg var uheldig og slapp litt vind sammen med et turfølge i fjellet. Diskusjonen startet om hvem som var kav råtten innvendig, noen flirte, men de fleste grein kraftig på nesen. Men min gode venn hadde forklaringen klar; - når en går i myrlendt terreng på denne årstiden, frigjøres det metangass fra myra. For mindre kreative sjeler ville en flatulensboxer vært tingen.

Så slikt undertøy vurderte jeg straks å bestille. Inntil jeg kikket på bildet. Hva i huleste slags kinky seksuelle preferanser er det som antydes her? En som fortvilet snuser etter lukta, mens damen ler rått over å ha lurt denne avvikeren, gir unektelig begrepet luremus ny betydning.

Jeg er imidlertid fortsatt i tenkeboksen. Plutselig dukker jeg opp med nytt undertøy.

Dere vil høre meg, men ikke lukte meg!

Jeg ble tilbudt å kjøpe sex, men gjorde det ikke. Og jeg angrer.

De som har gått sammen med meg i Oslo sentrum vet at jeg aldri blir tilbudt å kjøpe sex. Jeg kan gå sammen med en mann som går arm i arm med sin kone, han blir nærmest antastet mens jeg går i fred.  Jeg kan gå sammen med homoseksuelle menn som får tilbud fra damer, men altså ikke jeg. Teoriene om hvorfor det er slik har vært mange og fantasifulle. Fra at jeg ser blakk ut til at jeg bruker joggesko eller sneakers, hva nå det kan ha med saken å gjøre. Vi har testet det ut ved at jeg går alene litt foran de andre forbi de prostituerte, jeg får ikke tilbud mens de bak får mange.

Dette har nesten plaget meg til dårlig selvfølelse, men jeg har trøstet meg med at det for disse damene  sikkert er utenkelig at jeg skal måtte kjøpe sex.

Slik var det inntil for halvannen uke siden under min guttetur til Oslo for å gå på Metallica.

Kvelden før konserten var vi ute i Oslo-natten og havnet på Dubliners. Etter en stund forsvant to karer fra mitt følge, jeg fikk rede på at de var gått på Gamla. Gamla som er nærmeste nabo til strippeklubben Blaze, men er en bortimot rocke-klubb.

Så jeg begav meg ut i gatene alene for å finne igjen disse karene. Og da skjedde det jeg nærmest har ventet på. En ung og meget pen mørkhudet dame tok kontakt. Ikke var hun utfordrende kledd, ikke var hun ruset, nærmest tekkelig er en god beskrivelse. God i engelsk var hun også.  Og det var ikke særlig tvil om hva hun ville. Men jeg takket høflig nei, noe som ble godtatt. Litt smalltalk ble det tid til før jeg gikk videre, og damen var faktisk hyggelig. Og selv om jeg hadde antydning til "øl-briller" var hun pen og så nøytralt kledd og sminket at jeg kunne tatt henne med overalt uten å bli forlegen.

Etterpå ble dette et lite samtaleemne mellom oss gutta, og på menns vis ble det angret på at jeg ikke hadde slått til. Men inne i meg selv angret jeg på noe helt annet. Jeg angret på at jeg ikke hadde gitt henne de få hundrelappene jeg hadde uten å kreve noe tilbake. For denne stakkars unge damen var i en situasjon ingen unge damer skal behøve å være i, og hun trengte disse pengene mer enn meg.

Jeg ga på samme tur noen kroner til en tigger.

Nå vil mange hevde at jeg er dumsnill og naiv. Og at de jeg ga penger til, og vurderte å gi penger til, skulle vært kjeppjaget ut av landet. Og at det ikke hjelper fordi det er bakmenn som står bak. Og at det må helt andre tiltak til for å redusere omfanget av fattigdom og nød. Det siste er nok riktig, men jeg er ikke i en posisjon der jeg kan endre verden til et bedre sted. Mitt lille bidrag vil derfor være å hjelpe et medmenneske der og da, og å håpe at noen ihvertfall tenker litt som meg eller åpner for slike tanker etter å ha lest dette. Dessverre er jeg realistisk nok til å tvile litt på det siste. Men jeg lever veldig godt med å være dumsnill og naiv.

I går ble det klart at kommunene blir gitt anledning til å forby tigging innen sin kommune. En god sak for regjeringen og en snedig måte å skyve ansvaret nedover. For i de store byene der problemet er størst og velgerne flest, er det liten stemning for forbud selv blant partikollegaene til regjeringspartiene. De har prøvd, og delvis lyktes med andre og mer medmenneskelige tiltak. Og med medmenneskelige tiltak mener jeg ikke slike som på sikt kan bedre situasjonen, som for eksempel utdannelse, men tiltak til de menneskene som i dag har havnet i denne nedverdigende situasjonen. 

Det rareste i denne saken er at de partiene som ønsker et forbud mot tigging, ønsker å avskaffe loven mot sexkjøp.Og de partiene som vil beholde sexkjøpsloven, er motstandere av et forbud mot tigging. Og argumentene for sexkjøpsloven er nesten identisk de samme som argumentene for et tiggerforbud. Det er et paradoks jeg ikke forstår.

Selv føler jeg meg snill og medmenneskelig. Og det føles rett og slett godt.

At andre mener noe annet bryr meg svært lite.

Og at også jeg omsider får tilbud er rett og slett en fantastisk boost for selvtilliten.

Når inntrykkene blir for overveldende

Både torsdag og fredag denne uken fikk jeg spørsmål om jeg har sluttet å blogge. Det har jeg ikke. 

I hodet har jeg mange gode og mindre gode innlegg klare. Problemet mitt er imidlertid at det er så enorme kontraster i det jeg opplever at inntrykkene hoper seg opp. Denne lille filmen viser tre av opplevelsene mine i løpet av 24 timer i uken som gikk. 

Og på de samme 24 timene hadde jeg så mange andre inntrykk i tillegg, at Jack Bauer sine bravader i serien 24 blir en spasertur i parken i forhold. 

Men bare jeg får sortert litt, er jeg plutselig tilbake.