Jeg tilpasser meg trendene. Også den med selfie.

Jeg har alltid forsøkt, riktignok med vekslende hell, forsøkt å henge med på trendene. Og dere som kjenner meg godt, eller har fulgt veldig godt med på bloggen, vet at jeg tok selfie lenge før Instagram og Facebook var oppfunnet. Men som årene går, og forfallet setter inn, er det vanskelig å få til selfiene slik at de ikke skremmer bort både kvinner og barn.

Selfien over fikk bortimot 100 likes på Facebook. Men ingen spørsmål om å sitte barnevakt og ingen ekteskapstilbud. Det er overveiende sannsynlig at de fleste likes kom av medlidenhet. Og medlidenhet trenger jeg ikke, derfor er jeg forsiktig med å legge selfies.

Men dette er jo veldig trendy for øyeblikket, og på en reise i april fikk jeg se at det er utviklet spesialutstyr for å ta selfie.

En enkel stang til å feste kompaktkameraet eller telefonen på gjør det enklere å få med litt av omgivelsene eller andre mennesker. Uten at disse må trykke hodene sine sammen slik at bildet bare viser ansikter uten miljøet rundt. Likevel slo det meg at dette nok først og fremst var tilpasset unge, vakre mennesker. Det så slik ut ihvertfall.

Jeg er imidlertid god til å tilpasse meg trender. Og da tar jeg den helt ut. Jeg kjøpte ett  stativ med kulehode til min digitale speilrefleks. Naturligvis i karbon, aluminium er for dem som ikke tar den helt ut. Så kjøpte jeg en fjernutløser, ikke en med kabel eller en sånn infrarød med 3 meter rekkevidde, det er også for dem som knapt tar den ut i det hele tatt. Jeg kjøpte radiostyrt med 60 meter rekkevidde. Med andre ord kan jeg ta selfie når jeg står 60 meter fra kameraet. Senker jeg så oppløsningen før jeg publiserer, slik at den som ser bildet ikke kan forstørre og få med seg detaljene, blir selfien perfekt til mitt bruk.

Det som sitter på toppen av kameraet er mottageren, det jeg holder i hånda er senderen. Så er det bare å gå inntil 60 meter og ta selfie.

Dette er en selfie. Avstanden er omtrent 40 meter. Jeg skimtes som en ubestemmelig skikkelse i blå jakke som vinker til kamera.

Dette er også en selfie. Og tatt omtrent på minimumsavstand. Her trer jeg noe tydeligere frem uten at alle rynker, grå hår, overflødig fett, slitte sko osv trer alt for tydelig frem. Og det viser at jeg er i fin form og står oppreist. Dessuten ser man godt at det neppe er direkte godvær. Og at plena er brukbart i orden, og at det nærmer seg siloslått. Dermed har denne selfien fortalt mye mer enn det øverste bildet, som bare viser en gretten, gammel gubbe. For det er jeg slett ikke.

For jeg følger med. Og jeg tilpasser meg.