Har jeg likt, liket eller laiket?

I forbindelse med den tragiske bortgangen til Robbin Williams leste jeg i VG at et bilde på Instagram var LIKET noe over 9 tusen ganger. Noe forteller meg at det norske språk trenger en presisering.

Språket, og ikke minst begrepene, har endret seg noe enormt i min levetid. Arne anno 1980 ville ikke vært i stand til å delta i en helt vanlig samtale av i dag. I alle fall ville jeg vært enda mer utenfor enn hva jeg er i dag. Men nå endres altså språket også. Verbet å like er i ferd med å gå fra å være et -te verb til å ble et -et verb i preteritum.

Kanskje er verbet i ferd med å få to betydninger. En betydning som er den tradisjonelle som i Arne liker sjokolade, og en betydning der Arne liker ved å trykke på liker-knappen på sosiale medier. Og at det i sistnevnte betydning uttales å laike, laiker, laiket, laikt eller kanskje laika, eller til og med laiket.

Ikke vet jeg, men så tilhører jeg da også en generasjon som sier imperfektum i stedet for preteritum.

Jeg kunne i dette tilfellet ønsket meg en slik.

Hvorfor er det så viktig å stå opp om morgenen?

Som regel er jeg tidsnok ute, faktisk er jeg kjent for å være uvanlig presis. Jeg har respekt for mine medmennesker, og liker ikke å la andre vente. Og det spiller ingen rolle hvilken tid på døgnet det er, det skal godt gjøres at jeg ikke er presis.

Men mange mener jeg har en alvorlig karakterbrist.

Til tider har jeg ingen store planer på formiddagen. Og da sover jeg til jeg våkner. Jeg kan drikke morgenkaffe og lese avisen klokka åtte, men det plager meg ikke om klokka skulle bli elleve.

I går sto jeg opp klokken 0530 av den enkle grunn at jeg hadde en oppgave som krevde det. I dag hadde jeg ingen planer og sov til jeg våknet, og da var klokken blitt 10. Skal jeg ha dårlig samvittighet for det?

Arbeidsminister Robert Erikkson vil kreve at mottagere av trygd skal stå opp om morgenen. Hvorfor skal de det? Da må de iallfall ha noe vettugt de skal etter at de har stått opp. Det er ingen sammenheng mellom din verdi som menneske og når du står opp om morgenen.

Allikevel møter jeg svært ofte folk som er veldig interessert i når jeg står opp. Og disse som spør mener uten unntak at å ligge lenger enn til 0800 er totalt forkastelig. Og jeg stemples som en latsabb.

Men jeg er ikke sosialhjelpsmottager. Så foreløbig står jeg opp slik at jeg rekker det jeg skal. Men pensjonsalderen vinker i det fjerne. Må jeg da stå opp til et spesielt tidspunkt for å kunne motta pensjonen?

Og hva med middagsluren? Eller en av de andre innsovningene jeg praktiserer? Må jeg etter å ha sett Kvelsnytt vurdere hvorvidt jeg skal gå til sengs eller se filmen som begynner ved midnatt først? Også de kveldene jeg ikke har konkrete planer neste dag?

Mitt oppriktige håp er at jeg kan fortsette å være en latsabb i de fordomsfulle sine øyne.

Jeg og alle andre som ikke har noe konkret vi skal på formiddagen.

Jeg er dårlig til å utnytte mulighetene

På mitt hjemsted, Oppdal, har vi et begrep som heter "å vårrå om se". Det er sikkert vanlig andre steder også, men det beskriver altså en som utnytter alle sjanser som dukker opp til egen fordel. Særlig er begrepet brukt om folk som klarer å tjene penger på ting andre ikke ser som noen mulighet til å gjøre det på. Opportunister er et annet navn på slike personer.

Selv er jeg bortimot det motsatte. Jeg kjøper dyrt og selger billig, jeg utfører tjenester til kjente og ukjent uten å ta betaling, jeg har takket nei til jobbtilbud jeg ettertid ser ville gitt en helt annen økonomisk uttelling enn det jeg driver med nå. Mange vil vel rett og slett si at jeg mangler "driven". Dette til tross for at en av mine beste venner fra oppveksten gav meg grundig innføring i måter å tjene penger på, og i dag er mangemillionær. Allerede i 2.klasse på barneskolen snøt vi resten av klassen for en femkrone ved å prute på julegaven til lærerinnen, ja det het det den gangen.

Jeg tok altså ikke lærdommen til meg.

Derfor selger jeg nå mitt valutaoverskudd fra min tur til Kreta. 9 euro og 30 cent er summen den skakkjørte greske økonomien ikke fikk tak i. Og ettersom jeg ikke har umiddelbare planer om å reise til noe euroland, kan jeg like godt selge valutaen til høystbydende.

Det kunne imidlertid vært så mye mer.

Jeg har i overkant bra fotoutstyr, og dette er nesten like kontaktskapende som det å ha en valp. Tro meg, jeg har prøvd begge. Og selv om enkelte av mine venner mobber meg for at utstyret ikke er helt på topp, jeg mangler nemlig ifølge dem linse med håndtak, så duger det for meg. Det de kaller håndtak er stativfeste, og linsene de beskriver er i hundretusenkronersklassen. 

Men jeg har også stativfeste, og stativ i karbon, og når jeg ruslet rundt på Hersonnissos med dette, fikk jeg en del kontakt med folk. Særlig ville folk ha meg til å fotografere dem under strikkhopping og parasailing. Så da stillte jeg ved noen anledninger opp. Og uten betaling sendte jeg dem bilder via e-mail etter at jeg kom hjem til en stabil internettforbindelse. De tilbød meg betaling, men jeg syntes det var så lite. 

På det øverste bildet henger to unge damer som jeg ble godt kjent med på grunn av utstyret mitt. Og da snakker vi naturligvis om fotoutstyret. På det nederste bildet henger den nederlandske familien, dog uten mannen i familien som satt igjen på stranden, som jeg senere i uken berget solsengene til som beskrevet her. 

Jeg ble faktisk tilbudt jobb både hos de som drev med parasailing og de som drev med strikkhopping. De manglet fotograf, og mange etterspurte dette. Som vanlig takket jeg nei. 

Utstyret har jeg i en ryggsekk. Der er det stativ, kamerahus, linser, fjernutløser, ekstern blitz, filtre, mac, div. kabler og minnekort. Verdier som jeg ikke kan sende i innsjekket baggasje og derfor må ta med gjennom sikkerhetskontrollen og inn på flyet. Noen ganger blir utstyret mitt nøye sømfart i sikkerhetskontrollen. Slik som forrige søndag i Wien. 

Etter at alt var nøye kontrollert kom en slående vakker, ung, kvinnelig sikkerhetsvakt bort til meg og spurte om jeg var profesjonell fotograf. Ikke hvilken som helst fotograf heller, hun spurte om jeg var fashion/glamour fotograf. Jeg innrømmet at jeg slett ikke var det, og lurte på hvorfor hun trodde det.

- You look like one, kunne den skjønne fortelle meg.

En stund berget det dagen min å se ut som en motefotograf som fotograferer glamourmodeller. Inntil jeg fikk tenkt meg litt om og kom til følgende konklusjon:

Kanskje jeg rett og slett ser ut som en gammel gris?